april 21, 2008...7:31 am
Fra min spalte i Kapital, april 2008.
En konferanse, et sted, i USA. På scenen sitter grunnleggeren av Facebook og skal intervjues av en ung, kvinnelig journalist. I salen sitter det en rekke mennesker som vet mye om Facebook og som har store forventninger til ”revolverintervjuet”. Så opplever de at spørsmålene som stilles er trivielle, det blir mest en koseprat om ting som ikke berører tilhørerne.
Plutselig roper en i salen at hun må begynne å stille interessante spørsmål, hun må se og komme til saken. Det er hektisk skriveaktivitet blant deltakerne, som for en stor del sitter med laptoper på fanget. De skriver blogger og de kvitrer om hva som foregår på scenen. Twitter skal komme til å spille en avgjørende rolle i den videre utviklingen av intervjuet.
Twitter ble opprinnelig ble lagd som en slags SMS for internett. Siden folk til stadighet spør hva deres venner driver med akkurat nå, hva skjer a? – tenkte noen at en slik tjeneste kunne skapes på nettet. 144 tegn der du forteller hva du gjør nå. Meldingen din sendes til Twitters server, der den distribueres til dem som følger kvittringen. Du kan altså abonnere på meldinger fra andre brukere. Guruene i nettverket har flere tusen som følger med på hva de skriver. Howard Rheingold har for eksempel nærmere 2000 followers. Dette er folk som ser hans melding og ofte gir et svar dersom han spør om noe.
Virkningen av denne tjenesten er omtrent like overraskende som inntektsstrømmen fra SMS-tjenesten. Twitter er blitt en slags ”bak-kanal” for kommunikasjon. Dette er multitaskernes domene. De snakker i en forsamling og stiller samtidig spørsmål til tilhørerne over Twitter. Eller tilhørerne snakker med hverandre mens de er i den samme sosiale settingen. De blir i stand til å kringkaste meningene sine i et stille medium, og når skillet mellom deltakernes forventing og leveransen blir for stort, trer The Smart Mob i aksjon, jfr Howard Rheingolds bok.
Og på Twitter kunne en blant annet lese:
“sarah lacey is in love with zuckerberg, me thinks”- 11 minutes
“Someone just yelled out, “BEACON SUCKS!” - yes, that’s how this is going…u should be here :)”- 18 minutes
“Holy cow, whoever this is interviewing Mark is horrible! I think she is in love with him. Hold on…she might go in for the kiss!” - 20 minutes
Og slik fortsatte det. Stadig fler knyttet seg til Twitter og sendte meldinger, og stadig fler lot sin irritasjon komme til syne i konferansesalen. Til slutt var katastrofen et faktum, og du kan lese mer om hva som skjedde i artikkelen ”The Anatomy of a Mob” som du finner på nettet.
Det interessante med denne historien er at en tjeneste som nok var ment mest for lek og moro, er blitt til en egen kommunikasjonssjanger, som kan skape svært overraskende effekter. Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger? Når kommer the smart mob til et sted nær oss selv?
Vil du lese mer om Twitter, kan du lese denne artikkelen på Wired., og du kan lese mitt blogginnlegg om Twitter i undervisningen. Og du kan se filmen som forklarer hva Twitter egentlig er, for den som måtte være i tvil.
3 Comments
april 24, 2008 at 10:29 am
Morosamt, ikkje minst av di eg var deltakar i ein slik “mob” på ein nasjonal konferanse om digitale skuletekstar nyleg. Innlegget levde ikkje opp til forventningane, og ei rekkje av oss Twitter-kompisar som var til stade i salen, hadde oppsummert og konkludert lenge før føredragshaldaren.
Det som også er interessant er at det blir omtala i revolusjonære ordelag når det er vi halvgamle akademikarar som kommenterer det som føregår på podiet via chatte-kanalar, medan ungdomar som gjer det same, kastar vekk tida si.
april 25, 2008 at 12:45 pm
http://halvorsin.wordpress.com/2008/04/25/twitter/
Twitter er en tjeneste som lar brukerene sendte oppdateringer på hva de driver med eller tenker osv. til twitter websiden via sms, IM eller lignende. Oppdateringene lagres på profilsiden til brukerene og sendes videre til de som abonnerer på dem. Disse oppdateringene blir sendt over mail, sms osv.
Hendelsen på SXSW-konferansen, hvor twitterbrukere klagde til hverandre over hvor dårlig intervjuet ble gjennomført, kan på sees som en konsekvens av web 2.0. Med web 2.0 er brukerene vant til å kunne styre innholdet selv, og hvis de er misfornøyde med noe så forventer de å kunne si ifra. Deltagerene på SXSW-konferansen er typiske brukere av web 2.0 teknologien, og det er derfor naturlig at de bringer den mentaliteten som råder på internett med seg når de møter mange likesinnede. De er vant til å si fra om de syntes noe er dårlig (og det ofte på en ikke spesielt hyggelig måte), og det var nettopp det de gjorde her. De eventuelle mediepolitiske konsekvensene av dette intervjuet blir nok at de som er ansvarlig for et slikt arrangement legger til rette for at tilhørerene kan komme med tilbakemeldinger underveis, og at disse blir tatt til etterretning. Et alternativ er at arrangørene også benytter seg av eksitsterende tjenester, som f.eks twitter, for å kunne se hva tilhørene mener og kan rette seg etter dette fortløpende.
Dette kan forandre hvordan vi oppfører oss når vi ser på TV og er på konferanser ved at vi blir mer krevende og forventer at vår mening blir hørt der og da. Samtidig er det til en stor grad anonymt, noe som gjør at man nok blir litt hardere i sine uttalelser enn man ville vært hvis man snakket ansikt til ansikt med noen.
mai 12, 2008 at 11:39 pm
http://marsos1011.blogspot.com/2008/05/twitter.html
Leste litt om Twitter både på linkene gitt på fagsiden og Arne sin artikkel, i tillegg så jeg videoen og artikkelen som viser intervjuet med Mark Zuckerberg. Jeg har hørt om Twitter før, men har ikke brukt det selv eller satt meg inn i det i særlig stor grad. Det var derfor veldig interessant å se bruken, og også konsekvensen, av dette verktøyet i sitt ytterste. Etter å ha sett det innser jeg at det både er farer og fordeler ved bruk av slike program.
Slik videoen og artikkelen viser, kan Twitter i en gitt setting bygge opp under en fellesskapsfølelse og dermed underbygge en mob-mentalitet slik som i det tilfellet der. I utgangspunktet vil jeg si at det er et veldig nyttig verktøy som kan gjøre det lettere for folk å ytre og dele meninger og observasjoner med andre fortløpende i situasjoner som gjør annen kommunikasjon vanskelig. Dette kan være veldig konstruktivt og bidra til diskusjoner, læring, intervjuer og hva det måtte være. Selv om det utvikles til en mob-mentalitet i det nevnte tilfellet og dette går utover intervjueren på en negativ og dårlig måte, mener jeg at publikum ender opp med å få mer igjen av intervjuet fremfor bare å være misfornøyd i stillhet og forlate lokalet tidlig.
På den andre siden er det sider av dette jeg mener er farlige, som for eksempel det at man i veldig stor grad kan dele personlige meninger umiddelbart. Dette tror jeg kan føre til en del ugjennomtenkte og destruktive meldinger, og dette kan kanskje føre til å underbygge negativitet eller rett og slett være mobbing og utpsyking. I ekstreme tilfeller kan det underbygge en mob-mentalitet og en negativitet som egentlig ikke deles av alle, og dette forsterkes av at meldingene gjerne blir sterkere enn de ville blitt i for eksempel personlige setting grunnet det at Twitter er rimelig anonymt.
Slik jeg ser utviklingen av dette ser jeg også en fare for personvern og mobbing i samfunnet. Hvis man risikerer å bli hengt ut i alle sosiale sammenhenger av anonyme tilstedeværende, vil det kanskje føre til at flere reserverer seg for utsatte situasjoner og jobber. Dette er noe som ikke er ønskelig, og noe som bør tenkes på ved bruk og videreutvikling av Twitter og lignende verktøy. Det er ikke alltid gunstig å kunne ytre sin mening umiddelbart i enhver setting, og jeg vet i alle fall fra egen erfaring at jeg ofte endrer mening og perspektiv på ting jeg har tenkt i frustrerte øyeblikk, ting jeg er glad ikke kom ut av mitt hode på noen måte.
Leave a Reply