Dette innlegget kan også leses i Kapital i november 2009.

For kort tid siden ble det kjent at NAV ikke fikk godkjent sitt regnskap for 2008, og at Riksrevisoren mildt sagt var skeptisk til hvordan NAV og forsåvidt også andre offentlige etater brukte teknologi til å koordinere tjenester på tvers av ulike organisasjoner, eller siloer som det er blitt hetende i det offentlige planbyråkratiet.

Dette er en betimelig kritikk, og det er på tide at vi setter søkelyset på hvordan vi kan bruke teknologien til å skape betydelig større effektivitet i offentlig sektor. Dette er rett og slett en dyd av nødvendighet, om vi skal kunne betale framtidige pensjonsforpliktelser og opprettholde våre særs gode syke- og trygdeytelser også I framtiden..

En av de beste bøkene om ”IKT i offentlig sektor” med tittel eGovernment begynner slik: ”Most eGovernment projects fails”.
Og undersøkelser fra flere land viser at dette gjelder mellom 60 og 80 % av alle IT-prosjekter i offentlig sektor. De er enten
helt mislykkede eller de bidrar ikke til å nå de målene som de skulle i tilstrekkelig grad. Og mye av årsakene til dette finner
vi i dårlig prosjektering og manglende innsikt i konsekvensene av de beslutningene som fattes. La meg illustrere dette med et eksempel:

I en større norsk kommune ønsket de at innbyggerne skulle kunne søke barnehageplass på nettet. Fagetaten kontaktet
leverandøren av systemet som holder orden på alle barn og foreldre, det som kalles fagsystemet. Leverandøren sier at
dette ønsket er det eneklt å oppfylle, o g de selger kommunen en modul som gjør at foreldre kan søke barnehageplass over nettet.

Når systemet er i drift, finner arkivleder i kommunen ut at dette ikke kan avgi data til arkivet, slik de er pålagt å gjøre. Det må derfor tilpasses slik at de kan levere data i det standardformatet som alle arkiver benytter. På dette tidspunktet begynner også IT-avdelingen å interessere seg for prosjektet, og de finner at den valgte teknologiløsningen ikke spiller på lag med øvrige systemer, fordi den bygger på andre prinsipper for arkitektur, for å snakke i IT-folkets termer. Det betyr i praksis at informasjon i andre kommunale registre, slik som adresser, familieforhold, informasjon om andre tjenester eller rettigheter, ikke kan kobles sammen med fagsystemet uten at det gjøres helt spesielle og kostbare tilpassninger, noe som er helt nødvendig dersom en skal kunne skape en effektiv drift av de enkelte tjenstene.

Så prosjektet som i utgangspunktet så enkelt og billig ut, ble både mer kostbart og tok mye lengre tid enn antatt.

Dette er en situasjon som har paralleller i norske kommuner og offenlige etater hver eneste dag. 429 kommuner sitter i stor grad og sysler med de samme utfordringene. Noen har riktignok outsourcet IT-drift til et interkommunalt selskap, men også dette skaper utfordringer, for da må IT-ansvarlige i disse selskapene forholde seg til administrasjonen og politierne i alle oppdragskommunene, og det er ikke alltid like enkelt.

Det er liten tvil om at det kastes bort enorme summer på måten overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn er organisert på i Norge. Vi mangler organisatoriske enheter som hjelper kommunene med disse prosessene, som gjør det unødvendig å finne opp hjulet i hver eneste lille kommune og som gjør det mulig å gjenbruke smarte løsninger på en enkel måte.

Dette er et ansvar som kommunalministeren må ta. Hun bør opprette et utvalg som får i oppdrag å kartlegge problematikken, og hun må bidra til at den enorme sløsingen med offentlige midler som finner sted fordi en ikke har egnede systemer til hjelp i saksbehandlingen blir kraftig redusert. Og hun må bidra med midler til å heve kompetansen på gjennomføringen av slike IT-prosjekter i de mange kommunene som faktisk har ansvar for å gjennomføre endringsprosjektene.

Den kommende samhandlingsreformen i helsevesenet er helt avhengig av slik kompetanse, og antakelig er det de færreste kommunene som i det hele tatt er i stand til å gjennomføre de tiltakene som vil måtte komme.

Derfor er det betimelig at RIksrevisoren setter søkelyset på IT-bruken i NAV. Noen burde gjøre det samme når det gjelder kommunene. Der er potensialet for tjenesteforbedring og reduserte kostnader svært høyt. For det er et paradoks at en kan få lån på 1 million kroner (eller avslag på det samme) på to minutter, mens det mange steder tar tre måneder å få svar på om du kan få sette et ekstra vindu inn i garasjen din. En stor andel av saksbehandlingen i kommunene kan automatiseres, fordi den utelukkende er basert på regler. Dette arbeidet må komme i gang snarest. Og kommunalministeren bør kjenne sin besøkelsestid og ta de nødvendige initiativene.

Ett av temaene jeg tar opp på kursene mine handler om sammenhengene mellom ebusiness og sosiale nettverk. Etter at jeg hadde gitt noen eksempler på slike sammenhenger på et kurs, kom en av deltakerne fram til meg for å fortelle en historie fra egen hjemmebane. Den handlet om hennes sønn, som hadde vært konfirmant det året.

Nå hadde det seg slik at sønnen var lidenskapelig downhillsyklist. Altså en av dem som synes det er morsomt å kjøre ned utforløypene på sykkel. Og til konfirmasjonen ønsket han seg ny sykkel.

Slike sykler må være robuste, og tåle mye juling. Følgelig må de være bygd opp av gode komponenter, og slikt koster i Norge. Sykkelen gutten ønsket seg kostet hele 45.000 kroner i butikken, så noen downhillsykkel ble det dessverre ikke på han. I alle fall ikke i konfirmasjonsgave. Men gutten visste råd, for han hadde fått en god slump penger i gave.

Gjennom nettsamfunn for sykkelentusiaster fikk han råd om hvilke deler sykkelen skulle bygges opp av, og han kom også i kontakt med en som ville sette den sammen for han. Deler ble bestilt på nettet og shippet til montøren, som så sendte den ferdige sykkelen til oppdragsgiveren i Norge. Og prisen ble under 15.000 kroner, med frakt, moms og det hele. Så langt så bra.

For med sykkelen i hende fikk han en ide. Hva ville sykkelen kunne selges for på Finn.no?  Den ble annonsert, og da hans mor fortalte historien, var det høyeste budet på over 40.000 kroner.

Et par måneder seinere var det tid for modul 2 på kurset. Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva som hadde skjedd med sykkelhandelen, og mor kunne fortelle at sykkelen var solgt. Ja ikke bare det. Nå hadde gutten begynt å annonsere sykler til salgs på Finn , for så å produsere dem når han hadde en kjøper.

De som følger med  på utviklingen innen ebusiness, vil se at dette er nøyaktig samme forretningsmodell som Dell har brukt i en årrekke. Mens Dell handler deler i b2b-markedet, handlet konfirmanten deler hos detaljister som selger rimeligere enn norske faghandlere. Og distribusjonsapparatet står allerede klart for alle som vil drive handel i Norge. Finn er et stort virtuelt utstillingsvindu, der du kan selge og vise fram varene dine i landets største kjøpesenter.

Jeg holder mange foredrag i løpet av året, og ofte spør jeg tilhørerne om de har handlet på nett fra utlandet. Inntrykket det siste halvåret er at tre av fire deltakere har gjort dette,. Det betyr at kunnskapen om netthandel når stadig flere grupper, og stadig flere vil også gjøre slik som 15-åringen gjorde. De vil handle  flere og flere varer på nettet og bidra til å skape en stadig tøffere konkurransesituasjon for faghandelen.

Så lenge pris- og lønnsforskjellene er såpass store som de er, er det ikke bare norske kabinansatte i SAS som kommer til å merke trykket. SAS vil som kjent erstatte en stor andel av de norske ansatte med svensker, for om mulig å komme ned på samme kostnadsnivå som Norwegian. Og Norwegian strever med å komme ned på samme nivå som Ryanair osv. Så dette er et en prosess som ikke tar slutt med det første.

En av de tingene norske faghandlere kan gjøre for å demme opp for denne kundeflukten, er å skape bedre opplevelser for de handlende. De må ha unik produktkunnskap og en servicegrad som ligger flere hakk over hva svært mange butikker presterer i dag.

Faghandelen står under press, og særlig gjelder dette det en kaller høyinvolveringsprodukter, der vi gjerne bruker litt tid til å undersøke ulike produkters egenskaper før vi tar en beslutning.  Lave transaksjonskostnader og stor åpenhet gjør at det ikke bare er Dell og andre profesjonelle produsenter som kan selge først og produsere etterpå. Modellen er vidåpen også for andre aktører og vi vil helt sikkert se kreative entreprenører som finner nisjer der det er mulig å tjene gode penger i tida framover.  Har du et godt eksempel, så send en epost til meg på arne@krokan.com,

Dette er et utdrag fra kommende bok – kommentarer?:
Den amerikanske økonomen Michael Goldhaber var tidlig ute med å analysere den økonomiske betydningen av oppmerksomhet. Han så på hvordan oppmerksomhet kunne konverteres til andre goder, hvordan den kunne overføres fra en person til en annen, og begynte å undersøke mer systematisk hvilke mekanismer det var som lå til grunn for dette.
Disse analysene ble videreført av Davenport og Beck i boka “The Attention Economy”, som også stilte spørsmål ved hva oppmerksomhet egentlig er. Hva er det som gjør at noe når vår oppmerksomhet, mens andre signaler ikke gjør det? Hvorfor legger vi for eksempel ikke merke til bilene som kjører på gata utenfor, eller suset fra ventilasjonsanlegget, eller hva barna egentlig sier etter at de har mast en stund på oss?
Alt dette har med vår begrensede kapasitet til å håndtere informasjon, eller rettere sagt signaler, å gjøre, og hvordan hjernen utenfor vår bevissthet siler og prioritere hvilke signaler som skal nå fram til bevissthetsnivået. Noe har med hvordan vi trener hjernen til å håndtere ulike typer signaler å gjøre, mens mye er overlatt til hjernens egen automatikk. Hva vi legger merke til er forskjellig, og det er forskjellig hvordan vi reagerer på det vi legger merke til. En blind vil høre andre lyder enn en seende, og en døv vil lese kroppsspråk på en annen måte enn en hørende. Men alle personer utvikler mekanismer for å hindre at oppmerksomheten overbelastes og at hjernen blir i stand til faktisk å behandle de signalene som kommer fram til den.
For alle mennesker finnes det en kapasitetsgrense, og når denne overskrides, bryter hele vår oppfatning av situasjonen sammen. Dersom det lyser 50 varsellamper samtidig, hva skal vi gjøre? Hva skjer dersom 5 personer snakker til deg på samme tid? Hvem skal du høre på? Hva skjer dersom du spiller to stykker musikk samtidig? Alle disse situasjonene oppleves som kaotiske, fordi de overskrider vår kapasitet for signalbehandling, og dermed også kommunikasjon.
Men noen signaler når gjennom kakafonien. Spørsmålet er hva som gjør at disse når gjennom?
Her er det mange mekanismer som trer i kraft, men felles for de fleste av dem er at de signalene som skiller seg ut er forskjellige fra de andre. De kan være av forskjellig styrke eller form, som når sykebilens sirener når oss gjennom trafikkstøyen. Faktorer som styrke, form, farger, bevegelse, relasjoner de inngår i med mer er med på å bestemme hva som når vår oppmerksomhet.
Gule reklameplakater er mer effektive enn grønne i den forstand at vi lettere legger merke til dem. Dette skyldes ikke bare at gul har større kontrast til omgivelsene enn grønt, men også for en stor grad hva de enkelte fargene signaliserer, og hvilke assosiasjoner som er knyttet til dem.
I Norge og det meste av Europa er sorg knyttet til sort farge. Det vil derfor vekke oppmerksomhet dersom du kommer i en begravelse iført hvit dress. I Japan er hvitt sorgens farge, og det er følgelig andre farger som vil skape samme effekt som i Europa. Hva som skaper oppmerksomhet er derfor også i stor grad kulturelt betinget.
Ett av Goldhabers poenger er at oppmerksomhet også kan føre til økonomisk uttelling. Det ser en lett i sportens og musikkens verden. Kari Traa var en svært god idrettsutøver også før hun framsto i relativt lite klær i et magasin. Men det var først etter at hun hadde fått den oppmersomheten dette førte til at hun ble superstjerne. Og hva med Marianne Aulie? Er hun en stor kunstner, eller er det oppmerksomheten hun har fått gjennom diverse konflikter med kritikere, annonsekampanjer i avisene og stadig oftere opptreden i kjendissfæren som har skaffet henne oppmerksomheten?
Madonna spiller i mange sammenhenger på effekter som tiltrekker seg oppmerksomhet, og som ikke har noe med hennes sangferdigheter å gjøre. Og tilsvarende finnes det en rekke artister som greier å holde medienes oppmerksomhet ved å spille på andre sider enn det de egentlig driver med, om det er fotball, ski eller musikk.
Det har til og med vokst fram en egen gruppe av mennesker, som er mest berømt fordi de er berømte. I Norge er glamourmodellene en slik gruppe. En av dem fikk metervis av spalteoppmerksomhet fordi hun påstod hun hadde vært til sengs med Robby Williams, noe som på det sterkeste ble benektet av offeret selv. Men oppmerksomhet fikk hun likevel.
Mange av disse personene har få eller ingen grenser for hvordan de greier å få denne oppmerksomheten. Norske modeller har i likhet med Paris Hilton sørget for å få oppmerksomhet gjennom pornografien, noe som igjen gjør at de kan overføre denne oppmerksomheten til andre livsarenaer.
David Beckham fikk en avtale med en fotballklubb i Los Angeles, verdt over en milliard kroner. Er han den beste fotballspilleren, eller er det andre sider ved han som gjør at de kan sette en slik verdi på han? Kanskje hans stormfulle ekteskap med eks Spice-girl? Eller koblingen til ulike barnevakter og andre vakre damer?
I alle fall kan denne oppmerksomheten lett omsettes til penger. Da Real Madrid kjøpte Beckham fra Manchester United for noen hundre millioner kroner, ble det solgt trøyer med Beckhams navn og nummer på for en sum som var høyere enn det klubben betalte for han, allerede før han hadde spilt en eneste kamp. Mange ville dele hans oppmerksomhet, og skaffe seg egen oppmerksomhet gjennom å bære en trøye med hans bumerke.
I oppmerksomhetsøkonomien blir det stadig viktigere å skille seg ut fra de andre på ulike måter. Og siden det på svært mange områder er flinke utøvere, er det andre aspekter enn faglig flinkhet som er med på å bestemme hvem som får oppmerksomhet.
Ett av Goldhabers poenger er at oppmerksomhet er det nye knapphetsgodet. Vi har begrensede evner til å dele vår oppmerksomhet og vi har en begrenset mengde tid til disposisjon. Dette gjør at vår evne til å konsumere er begrenset, enten det gjelder digitale eller mer materielle goder. I prinsippet vil det også være knapphet på visse materielle goder, mens det aldri vil være det på digitale goder. Og oppmerksomhet er så absolutt et knapphetsgode, et gode det er absolutt knapphet på, siden hver enkelt av oss jo bare har 24 timer per døgn til disposisjon.
Siden har Kevin Kelly, kjent som tidligere redaktør av Wired og forfatter av “New Rules for the New Economy”, også sett nærmere på fenomenet oppmerksomhet. Og spørsmålet han tar opp handler om hvordan en som leverandør av varer og tjenester skal kunne tiltrekke seg oppmerksomhet. En måte å gjøre det på er ved å øke informasjonsinnholdet i tjenesten som er knyttet til varen, altså tillegge varene assosiative egenskaper. Dette er en teknikk vi vanligvis forbinder med merkevarebygging, noe som kan ses på som to sider av samme sak. En kjent merkevare skaper automatisk oppmerksomhet.
En annen måte å skape oppmerksomhet på er ved å gjøre bruk av en attraktor. En attraktor kan være en hendelse eller handling som i seg selv tiltrekker oppmerksomhet, og som brukes til å overføre denne oppmerksomheten til andre forhold. Et eksempel på dette er når flere musikkfestivaler sommeren 2008 brukte en stripper og pornoskuespiller til å få oppmerksomhet om musikkfestivalen, eller når et par hadde samleie på scenen under Kvartfestivalen. Hvor vellykkede slike stunt er, kan selvsagt diskuteres, men det skaper i alle fall oppmerksomhet i form av medieomtale, en oppmerksomhet som også kan overføres til andre forhold, blant annet penger.
I industrisamfunnet kjøpte vi varer og tjenester i butikker som hadde en bestemt geografisk lokasjon, knyttet til “stedet”.Handelen og konkurransen var dermed begrenset til akkurat denne lokasjonen. Du kjørte ikke til nabobygda for å hente et lass grus, selv om det var 100 kroner billigere der, og du dro ikke særlig langt for å klippe deg. Lokale markeder og lokale monopoler bestemte både priser og tilgang til en lang rekke varer og tjenester. Og konkurransen var begrenset til dem som faktisk etablerte seg på samme fysiske lokasjon.
I det digitale nettsamfunnet er det ingen slike begrensninger. Det er mange som selger bøker på nettet, og det er mange som selger sportsutstyr. I nettsamfunnet er derfor kampen om oppmerksomheten helt annerledes enn i industrisamfunnet. Bits kjenner ingen grenser. Det er vanskelig å sette opp de gamle geografiske sperresystemene, som for eksempel gjaldt for CDer og DVDer, der verden var delt inn i ulike teknologiske og prismessige soner. I nettsamfunnet kan du sitte i Norge og handle på iTunes på samme måte som amerikanske borgere. Med en fiktiv amerikanske postadresse og konto hos PayPal, ett av de mest utbredte digitale pengesystemene i verden, blir du klassifisert som amerikaner av datasystemene. Dermed kan du handle musikk og film til samme priser som dem også.
Oppmerksomhet er altså et knapphetsgode blant forbrukerne. For mens det blir stadig større overflod av tilbud på digitalt innhold vi kan konsumere, er forbrukernes samlede oppmerksomhet relativt konstant. Riktignok blir vi flinkere til å dele oppmerksomheten mellom ulike kilder, som når vi sitter og ser et TV-program med laptopen på fanget, noe undersøkelser har vist at to av fem som ser på TV faktisk gjør.
Men også denne situasjonen er i ferd med å endre seg, for TV-kanalene bygger stadig mer avanserte feedbackmekanismer inn i programregien. 2009 var året da Twitter fikk kritisk masse av brukere i Norge. Og siden det var valgår og Obama hadde hatt vesentlig suksess med bruken av sosiale nettverksemedier i det amerikanske presidentvalget året før, var viljen til å prøve de nye mediene stor. Derfor kom etterhvert flere av statsrådene på Twitter, og i England opprettet mediene et Tweetometer, der velgerne kunne følge med på aktivitetsnivået til de ulike partiene.
I utspørringen av partilederne høsten 2009 ble Twitter brukt som “returkanal” av redaksjonen. Seerne kunne bruke #velg09 som tag på twittermeldingene, og dermed kommentere sendingene på samme arena, de kunne stille spørsmål til deltakerne og de kunne framstå som en “sverm” av velgere som brukte sin oppmerksomhet på den samme situasjonen.
Dette er et interessant fenomen, fordi teknologiene tilrettelegger for at en også kan synliggjøre hva ulike mennesker faktisk bruker oppmerksomhet på. Dette kan en gjøre ikke bare i Norge, men globalt gjennom en rekke tjenester som bruker dataene fra Twitter, som analyserer dem, finner trender i hvilke tagger eller kodeord som har økende bruk, som minker i bruk osv.
Gjennom nye kommunikative tjenester i det digitale nettsamfunnet, knyttes forbindelser på tvers av de tidligere mediene. Nye nettverksbaserte tjenester som Facebook, MySpace, Twitter og andre skaper en infrastruktur som delvis erstatter de tradisjonelle mediene, og delvis supplerer dem. Eksempelet med bruk av Twitter i valgsendingene illustrerer dette siste poenget, og når Martine Aurdal i Dagbladet twittrer fra valgsendingene er det eksempel på det første poenget. Aurdals artikkel i Dagbladet neste dag, er gjerne sydd over observasjonene som ble twittret på direkten.
Twitter er en tjeneste som fordeler oppmerksomhet, og som på mange måter bringer et nytt element inn i oppmerksomhetsøkonomien. Gjennom designen av selve systemet må du selv skaffe deg en skare av tilhengere eller “followers” som det heter på Twitterspråket. Og du må også selv bygge opp en portefølge av avsendere som du følger med på. Twitter kan dermed ses som en grunnleggende infrastruktur for fordeling av oppmerksomhet, og det er dine egne preferanser som bestemmer hvordan dette nettverket blir seende ut over tid, og som bestemmer hvordan du vil bruke det og hva du kan få ut av det.

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

Nå kan du følge Paven på din iPhone eller iPod touch. Han har skjønt at sosiale medier handler om kontakt mellom mennesker, om nye typer relasjoner og at dette gir nye muligheter for kontakt også for dem som har et budskap.

Hadde Arild Edvardsen levd i dag, er jeg sikker på at han hadde vært en racer på Facebook, Twitter, LinkedIn og andre sosiale nettmedier. Dette er vår tids infrastruktur for sosial samhandling, som visjonen til Marc Zuckerberg ble uttrykt i Facebooks spede barndom.

Og fremdeles diskuterer vi om dette er noe vi må forholde oss til her hjemme. Det er vel sikkert noen som ikke har telefon også, eller?

Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som “de korrekte” og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en “nesten uten ansatte” lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

På Twitter Sites & Resources finner du en god oversikt over ulike tjenester på nett som kan bidra til å gjøre bruken av Twitter mer effektivt og kanskje enklere. Alex Goodall gir en oversikt over hvordan en kan bruker Twitter i yrkessammenheng, eller profesjonelt som han kaller det.

Ressursene er organisert både tematisk og alfabetisk. Her kan du se hvilke emner som er populære og framstille innhold gjennom Twitter grafisk, en morsom visualisering av forskjellige emner.

Om twist.flaptor.com skriver Goodall at (it) …

shows comparative trends of topics (which you enter) appearing in Tweets across various timeframes.

Also shows what has been popular recently.

Excellent graphics and attractive design.

Bård Vegard Solhjell er uvanlig klar i sin holdning til problemområdet fildeling, og hva en skal gjøre for å håndtere opphavsrettslige regler i praksis. I dette blogginnlegget stiller han følgende spørsmål:

Skal nettets openheit og nøytralitet trugast av utestenging utan dom?

- Er det aktuelt å tillate at private aktørarar kan overta oppgåver som normalt politi og påtalemyndigheit har i jakt på fildelarar?

- vil vi ha intensivert overvaking av nettet for å ta fildelarar?

Og sier at SVs svar er NEI på alle tre. Jeg mener det er bra, og jeg mener at det bransjen må arbeide med å finne andre alternativer til å beskytte sine økonomiske interesser enn “three strikes”, som nå ser ut til å bli gjennomført i Frankrike.

Årsaken er åpenbar. Det er ikke bare platebransjen som ønsker å beskytte sitt innhold, men også forlagene, de som lager kart, film, utgir tidsskrifter, aviser osv.

En av mine kollegaer opplevde at studentene publiserte oppgavetekster og svar på oppgavene på nettet. Får han da lov til å etterforske saken selv og iverksette straffetiltak mot dem som har gjennomført dette ?

Det er bra at politikerne tar tak. Og jeg er enig med SV og Bård Vegard i at vi bør kreve svar fra flere andre politikere også. Hva mener dere?

Bilde er lastet ned fra: http://www.kent.police.uk/Your%20Area/South%20Kent/South_Kent_news/3%20strikes.jpg Takk til politiet i Kent for lånet

Artikkel i Kapital mai 2009.

Noen kamper er en dømt til å tape, selv om en egentlig har rett. Platebransjens kamp mot ulovlig fildeling er en slik kamp. Ti år etter at Napster så dagens lys og skapte selve fenomenet fildeling, var det aktørene bak ThePirateBay (TPB) som sto på tiltalebenken. Og som forventet ble de dømt og virksomheten erklært å være i strid med gjeldende opphavsrettslige lover.

Men selv om virksomheten er erklært ulovlig vil den ikke stoppe fordi svenske myndigheter ikke har noen kontroll over serverne og domenenavnene. Så for å stoppe virksomheten må det kjøres rettssaker i flere land. Og innen det er mulig å få en rettskraftig dom i det nye landet, er serverne antakelig flyttet til en ny lokasjon, med andre lover og regler og et annets rettsvesen som skal forfølge saken. Det er mange land å ta av!

De siste ti årene er det i gjennomsnitt blitt dømt en nordmann for ulovlig kopiering hvert år, mens det antakelig er rundt 150.000 av dem på TPB på en helt vanlig dag. Virksomheten kan ikke stoppes teknologisk, selv om bransjen nå setter sin lit til at de kan be leverandørene av internettjenester om å levere ut navn og adresse på mulige syndere. Men allerede her halter det.

Folkene bak TPB har allerede lagd en ny tjeneste skaper en slags hemmelig tunnel gjennom internett, der det krever svært mye ressurser for å få innsyn i hva transaksjonen egentlig omhandler, fordi det hele er kryptert. Hvis en vil gjøre det enda vanskeligere, er det også enkelt å pakke inn musikken så den ser ut som en bildefil, en teknikk som kalles steganografi. Dette kan altså ikke stoppes teknologisk, og heller ikke juridisk, selv om det etter gjeldende lovverk er forbudt å bidra til spredning av andres verk. Men her er også lovverket utydelig, for det er altså lov til å kopiere til privat bruk, hva nå enn det måtte bety i dette digitale nettsamfunnet.

Så hva skal bransjen gjøre da? Etter mitt syn har de bare ett valg, og det er å innovere. De må skape nye tjenester som er bedre, raskere, billigere og enklere å bruke enn dagens mer tungvinte tjenester. Slike tjenester er på vei fra leverandører som Spotify, iLike, LastFM, MySpace og andre.

Nye tjenester og nye forretningsmodeller, der radioens og CD-ens fordeler smelter sammen med de nye behovene som er skapt gjennom sosiale nettverkstjenester som Facebook og Twitter, kan være veien å gå. La oss få tilgang til ALL musikk gjennom tidene på en lettvint måte, og jeg er sikker på at vi vil betale minst like mye for musikk som vi gjør for TV. Å bundle tilgang til musikk med internettjenesten kan også være en vei å gå. Betal 100 kroner i måneden som lisens, eller kanskje vi heller skulle kalle det løsepenger, og få lovlig tilgang til så mye musikk du bare kan fordøye, enten du henter det via Limewire og Piratbukta, Spotify eller en annen leverandør. Mulighetene for å innovere, skape virtuelle musikklubber av folk som liker Deep Purple, var på konserten med Stones eller kanskje bare vil snakke musikk med noen, kan også være en vei å gå. Vi vil betale for gode opplevelser og eksklusivitet, og slikt må bransjen bidra til å skape mer av.

Piratsaken har mange sider. En juridisk side som er tapt, blant annet fordi svært få utover bransjen selv ser ut til å respektere gjeldende lover på området. Mange finner det merkelig at det heter å stjele når ingen faktisk mister noe. Den teknologiske siden er også tapt, for ”piratene” er mer effektive enn bransjen, de er bedre organisert gjennom sosiale nettverkstjenester og de er mange fler. De har rett og slett mer innovativ kraft enn bransjen selv har. Saken har også en politisk side som angår hvordan vi skal forholde oss til digitale fellesgoder, digitale tjenester som det er umulig å utelukke noen fra. Og endelig har den en bransjeside, der faktisk ganske mange musikere også ser fram til å slippe den tradisjonelle platebransjens jerngrep. Noe må jo være rav ruskende galt, når bransjen har stilt seg slik at Paul McCartney må betale royaltyutgifter til Michael Jackson for å spille Beatlessanger. Bransjen må definere arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene på nytt, og de må tilby andre typer tjenester og kontrakter enn de har gjort hittil.

Og snart skal vi følge den samme diskusjonen med forlagene som anklagere. De ser nemlig ikke ut til å ha fulgt særlig godt med i diskusjonen om de digitale piratene. Og i likhet med musikerne dropper forfatterne også i økende grad de tradisjonelle bransjeaktørene. Bare i USA ble det i 2008 utgitt mer enn 30.000 bøker utenom forlagene, der folk publiserte selv på Xlibris, Lulu og andre digitale tjenester. Bøkene selges på Amazon, finnes i internasjonale bokfortegnelser og nytes både på papir og i elektronisk format. De norske forlagene skal ikke få det lett når de oppdager dybden i denne saken. Kanskje det er på tide å slutte og sutre over nedgangen i skoleboksalget, og heller starte en mer systematisk innovasjonsprosess?

Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer Kindle som plattform for avislesing og lesing av lærebøker på dagbladet.no. Han mener at forretningsmodellen til avisene ikke går opp, ved at digital distribusjon gjennom feks Amazon, gjør at enkelte storaviser bare får inntekter tilsvarende 15% av driftskostnadene. Dessuten er han skeptisk til hvorvidt mange nok av leserne faktisk vil bruke Kindle på denne måten, når de kan få innholdet gratis på nettet på sin egen pc.

Carl Stormer har lenge vært en stor bruker av Kindle, og en av de tingene han bruker den til er å lese NYT. Jeg leser også enkelte dager deler av NYT, men da via min rss-feed på Netvibes.

Artikkelen til Omdahl bygger på forutsetninger om at aviser vil opprettholdes som tidligere, men at teknologiene for å konsumere innholdet endrer seg. Dette tror jeg ikke er en holdbar forutsetning. Dels er arbeidsdelingen mellom mediene i ferd med å endre seg, slik at mye av det som TV og aviser har formidlet tidligere, nå blir mest aktuelt på nett. TVNorge tar konsekvensene av dette, og kutter nyheter og værmelding fra sin egen sendeplan. Vi har jo yr, nettaviser og twitter.

Den andre forutsetningen Omdahl bygger på er at avisene har et riktig kostnadsbilde i dag. Det tror jeg er fundamentalt galt. Aviser som Dagbladet, NYT og andre kommer antakelig til å drive med en sterkt redusert stab i framtida, og skillet som flere aviser nå har mellom nett og papir, er både kunstig, lite økonomisk gunstig og mer et resultat av historiske forhold enn av en velregissert forretningsstrategi.

For å forstå bildet, må vi forstå hvordan kundene konsumerer innholdet i de tradisjonelle avisene. Vi konsumerer ikke en avis som et helt produkt, men de enkelte komponentene i den. Vi leser artikler skrevet av avisens egne journalister, artikler de får fra ulike nettverk og fra leserne. De to siste komponentene trengere vi ikke avisene for å få tilgang til. Og annonsene er for lengst overført fra avisene til Finn og andre digitale tjenester.

Avisene er blitt debundlet, komponentene framstår fritt i ulike digitale kontekster, og det er den som behersker konteksten som også bestemmer spillereglene, -hva vi skal tilbys, om vi skal betale og hva vi må betale for.

Når enkelte nyhetsmedier leker med tanken om å ta betalt for nyheter glemmer de en ting. Dette er som oftest commodities. Commodities handles for det det koster å produsere en enhet til av dem (grensekostnaden), og når denne er 0, blir de gratis. Det er hva som skjer med en rekke digitale tjenester.

Mesteparten av musikken på nettet er commodities. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi hører på det ene eller det andre i visse sammenhenger. Denne musikken er det ikke mulig å ta betalt for i et fritt marked, på samme måte som det ikke er mulig å ta betalt for nyheter som commodities. Derfor må avisene tilby noe annet enn dette, og det mest nærliggende er å arbeide med faktorer som “convenience” og “experience”, altså hvor lett eller hensiktsmessig det er å lese dette digitalt (kan være veldig enkelt når det streames til enheten din og ligger klart når du vil lese) og hvilken leseropplevelse, eller retter hvilken konsumentopplevelse som knyttes til forbruket. Dette kan også endres vesentlig ved bruk av Kindle i stedet for papir.

Her trenger vi mer kunnskap, og jeg tror mange av avisene vil gå gjennom en rekke nye kutt i månedene som kommer. Både fordi annonseinntektene antakelig vil fortsette å synke (jeg tror ikke dette har så mye med konjunktur å gjøre som det har med strukturendringer i mediebransjen) og fordi avisene vil få stadig nye konkurrenter. Disse omfatter både de sosiale mediene, nye ultralokale tjenester og ulike disruptive tjenester som går rett i strupen på selve produktet avis. Eksempel på dette siste er nettopp Kindle. Når du får en digital leseplate med format som en halv tabloidside, oppstår nye muligheter for design og orkestrering av tjenester. Dette vil nok avisene finne ut av etterhvert, og kanskje er en av nisjene dette å kunne tilby en cold spot, uten nett og tilknytning, skjønt dette siste er jeg svært i tvil om.