Social advertising

Bokardo har en interessant refleksjon omkring utfordringene ved social advertising, og ikke minst hva det er som motiverer folk til å bruke sosiale nettverkstjenester. I den forbindelse refererer han til Benglers diskusjon om indre og ytre motivasjon (Benglers kapittel 4). Hans eksempel her er hvorfor folk sender tips om nyttige, morsommer, interessante osv nettsteder til andre. Siden de ikke får penger for det (ytre motivasjon) må de gjøre det fordi det over tid gir dem en eller annen form for sosial anerkjennelse (indre motivasjon). De er drevet av lysten til å styrke sin egen sosiale kapital.
Spørsmålet blir da hva som skjer når det knyttes penger til denne formen for tips. Hva vil min holdning til et tips være hvis jeg visste at avsenderen var motivert av pengene som ble tjent på handlingen? Det er nemlig dette social marketing og social advertising blant annet handler om.
Vil jeg nå behandle dette tipset på samme måte som spam? Kan vi kanskje snakke om en slags sosial spam? Og fører en slik praksis til at motivasjonen som holder de sosiale nettverkssystemene oppe blir borte?
Du kan lese hele innlegget i Bokardo her.
Bokardo har også en interessant diskusjon om forholdet mellom egosentriske sosiale nettverk (ala Facebook) og objektsentrerte sosiale nettverk (ala Flickr der objektene er bilder). Og spørsmålet som stilles i artikkelen er om de egosentriske nettverkene vil grave sin egen grav?

Oppvekst i det digitale nettsamfunnet, foredrag Trondheim nov 2007.

Neste uke holder jeg foredrag på Oppvekst 2007 i Trondheim, og jeg skal holde foredrag om oppvekst i det digitale nettsamfunnet. Her er noen av momentene jeg kommer til å legge vekt på. Kanskje noen har ideer som kan hjelpe meg videre?

Dette foredraget tar opp ulike konsekvenser utviklingen fra industri- til digitalt nettsamfunn har for barn og unge. Mens industrisamfunnets barn var flinke til å sitte stille på skolen, og som oftest var stille til de ble spurt om noe, lever dagens barn og unge i en helt annen verden. En av konsekvensene er at det kan være vanskelig å sitte stille på skolen, særlig for guttene, blant annet fordi læreprosessene i liten grad ser ut til å være tilpasset deres lærestil og de egenskapene deltakelsen i det digitale nettsamfunnet gir dem .

 Fra jordbrukssamfunnet lærte vi at kunnskap var noe en fikk med erfaring og alder, og at de eldste dermed var de mest kunnskapsrike. Også skolene bygde på denne erkjennelsen. Kunnskap var sementert i lærebøker, og lærernes oppgave ble å kaste lys over den enorme mengden som fantes, noe som var viktig for å gjøre barna til ”gagns mennesker”, som det stod i noen av planene for skolen. I dag trenger jeg ikke engang å huske dette, fordi et søk på Google gir meg følgende rett på skjermen:

Uttrykket «gagns menneske» betyr nyttig (samfunns)menneske. Når skolen skulle gjøre elevene til gagns mennesker, skulle altså skolen hjelpe til med å gjøre de til nyttige mennesker.

 Og slik lever dagens digitalt innfødte, som Marc Prensky har kalt dem. Hvis vi betrakter teknologi som ”noe som ble lagd etter at vi ble født”, er det mye som framstår med den største naturlighet for dagens unge. De er født med både datamaskiner,  internett og mobiltelefonen innen rekkevidde. Dette har gitt dem egenskaper som også er kvalitativt forskjellige fra de  industrisamfunnets barn erhvervet seg. Bokkulturen, manifestert gjennom bokbad og andre merkverdigheter, er basert på passivitet og tolkning. Der bøkene alltid har samme innhold, samme prosess for å tilegne seg innholdet (fra øverst til venstre på første side til ….) er dataspillene og interaktiviteten på internett det stikk motsatte. Innholdet er dynamisk, og ofte må du selv konfigurere spillet før du kan bruke det. Du må gi spillerene dine både karakter og egenskaper, og i noen spill får de dette bare ved å spille mot andre på samme nivå. En slik spillerfaring gjør at barnas forhold til bøker for svært manges del blir noe platonsk. Svært mange av dem leser ikke andre bøker enn dem de må lese på skolen, men spør dem om de har sett filmen?

 Mens bare et fåtall av de digitale innvandrerne i det hele tatt har spilt et nettbasert rollespill, er dette hverdagen for mange innfødte. De spiller, chatter, lager tekst på bloggene sine, bilder på Flickr, videoene på YouTube og over 80 % av de mellom 15 og 29 år er på Facebook. Der de digitale innvandrerne konsumerte tjenester fra ekspertene, den gang det het TV, er det i dag de innfødte som i stadig større grad lager innholdet selv. Dette gir dem også en helt annen mediekompetanse enn det vi andre er velsignet med.

 Siden de fleste mennesker har et helt annet forhold til teknologi enn de digitalt innfødte, er det ikke rart at mange av industrialistene har problemer både med å følge med på hva som skjer, og ikke minst å skjønne nytten av det. Hva er nytten av å henge på chatten? Amerikanske undersøkelser viser at et flertall av elevene på skolen bruker teknologien også til å diskutere skolearbeid. Det som kanskje begynner med et behov for å finne juksekoder til et nettspill, fortsetter med lekser og kunnskapsutvikling. Og når motivasjonen for å finne ut noe er som størst, er det lite som stopper kreativitet i bruk av teknologi og nettverk.

 Hvor mange mennesker kjente vi som vokste opp i industrisamfunnet? 40, 50 eller 60? Uansett, er det bare en liten del av dagens ungdoms nettverk, et nettverk som ikke bare er til pynt, men som også brukes aktivt. Så mens skolen fremdeles strever med å få lærerne til å skjønne hvordan pc og nettverk kan skape helt andre læreprosesser, har de fleste unge funnet ut av dette helt på egenhånd. De deler kunnskap via sosiale nettmedier, og de opparbeider en kompetanse for samarbeid som mange nok kan misunne dem. Eller hva skal en si om 13-åringen som har spilt World of Warcraft og nådd opp på nivå 70? Da har han måttet samarbeide med andre spillere, og de arbeidet i store laug for å løse komplekse oppgaver sammen med andre, i sanntid og med spillere i alle aldersgrupper fra hele verden. Hvilke egenskaper som ledere og prosjektmedarbeidere er det dette skaper? Og hva vet vi om denne verdenen? Det siste er forbausende lite, for det forskes nesten ikke på dataspill ut fra et organisatorisk- eller ledelsesperspektiv. Det meste av forskningen handler om spill som genre, som medieuttrykk eller som teknologi.

 Mens skolens ideologi og pedagogikk fremdeles har solid fotfeste i industrisamfunnets logikk og verdisyn, har ungdom andre måter å løse ulike utfordringer på og andre måter å lære på. Har du sett en tenåring som leser bruksanvisningen til den nye mobiltelefonen?

  I skolen er imidlertid mye som før, og det er bare små forskjeller mellom innholdet i mattetimene i dag og for flere ti-år siden, når det gjelder hva de faktisk skal lære. Ja noen hevder sågar at det var bedre før, og det er i alle fall ikke datamaskinenes skyld. De får fremdeles karakter for oppgulpede kunnskapselementer og evne til å reprodusere i mange fag, mens mer generelle ferdigheter og egenskaper som er helt avgjørende i det digitale nettsamfunnet ikke blir målt i det hele tatt. Dette gjelder evnen til å samarbeide ved hjelp av ulike teknologier og med ulike oppgaver for øye, og det gjelder å kunne bruke nettverk og teknologi til å skape ulike tjenester, utnytte ulike sjangre som vil kreves for å bygge komponentene i morgendagens kunnskapssamfunn.

 Og i de fagene der teknologien faktisk er tatt i bruk, er det nesten deprimerende å se hvordan tilretteleggingen er fra industrigenerasjonens side. Tror du eksamensoppgavene er tilpasset nettkulturen? Og tror du det er akseptert å ”sample” tekst på samme måte som en sampler musikk og skaper et helt nytt verk? Gudmund Hernes har en gang sagt at den som siterer mange skaper forskning, mens den som siterer en bedriver plagiat. Og spørsmålet er hva vi skal kalle det de lager i dag, der de i stedet for å ”skrive 5 faktasetninger om Galdhøpiggen”, som er en hyppig benyttet øvelse også i dagens skole, får i oppdrag å velge ut tekster om Galdhøpiggen fra minst fem forskjellige kilder, klippe det hele sammen med bilder som de liker (og gjerne har tatt selv) og så legge det hele ut på nettet for diskusjon og tilbakemeldinger. Da kan de dele skolearbeidet med andre interesserte, besteforeldre, foreldre og hvem det nå måtte være, og de lærer samtidig noe om kilder, kildekritikk, om hva som er egnet til hva.

 Spørsmålet er om dette i det hele tatt er mulig, når det er industrisamfunnets pedagoger som designer innholdet også i det digitale nettsamfunnets skole.

Det er noe rart med Amazon

Da de var i opposisjon til bokbransjen, skrev sjefen sjøl

When someone buys a book, they are also buying the right to resell that book, to loan it out, or to even give it away if they want. Everyone understands this.

                                                                                                Jeff Bezos, Open letter to Author’s Guild, 2002

– men når de nå ruller ut en ny teknologi, der innholdet kan kopieres på samme måte som mp3-filer, får pipa en annen lyd. Via TorG har jeg blitt oppmerksom på denne epistelen som setter hele satsingen i et noe underlig lys. Det er nesten som å se Netcom 10 år etter at de klagde på prisene i Telenors nettverk. Nå er det to å klage på ….

Boka er død – leve Kindle

Endelig kommer dingsen som skulle utnytte eInk, teknologien vi leste om for mange år siden. Kindle beskrives som

an electronic device that he hopes will leapfrog over previous attempts at e-readers and become the turning point in a transformation toward Book 2.0. That’s shorthand for a revolution (already in progress) that will change the way readers read, writers write and publishers publish.

i en artikkel i Newsweek. Tor G Syvertsen, har alltid hatt nese for slikt, og han fant også denne artikkelen. Dette skal ikke bare være et boksubstitutt, men målet er også at den skal kunne fylles med en hvilken som helst bok, direkte fra Amazon i løpet av ett minutt. Det kan jo bli spennende å se hva konsekvensene av en slik teknologi blir. Vil vi utgi bøkene direkte på Amazon i framtida? Eller vil Amazon bli en slags bøkenes YouTube? Her kan det oppstå interessante forretningsmodeller. I tillegg til å lese, kan du også dele dine annotasjoner, skriblerier i margen og gule streker, med de andre som leser boka, for denne dingsen vil være kontinuerlig koblet til nettet.  En slik form for deling gjør det mulig å føre diskusjoner med andre som leser boka akkurat nå, den skaper rett og slett en helt annen måte å lese eller arbeide på. Tenk deg at dette ble brukt i skolen. Hvilke konsekvenser kan det få for leseopplæring, for kunnskapsutvikling mer generelt? Og hva skjer når eller hvis denne dingsen blir koblet til de sosiale nettverkene? Eller vil kanskje Facebook eller Google komme med sin egen teknologi, knyttet til alle mulige tjenester?

Kurs om Facebook på Stanford

På Stanford studerer de Facebooks psykologi, og lager plugginnmoduler eller applikasjoner på et nytt kurs. Dette er tidligere omtalt på Techcrunch, som også har en oversikt over hvilke applikasjoner klassen har laget.

Med blogger og wiki mot eGovernment

I eGovernment-kurset som vi kjører med 35 deltakere i disse dager, har vi innført obligatorisk blogging og bruk av wiki og andre web2.0-ressurser. I tillegg til mer tradisjonelle prosjektoppgaver og eksamener, er det innført obligatoriske blogginnlegg, og en av oppgavene var å skrive et sammendrag av ett av lærebøkenes, eller artiklenes kapitler. Dette har Geir gjort på en utmerket måte, og like interessant er det at denne formen for arbeidsdeling og samarbeid oppleves som nyttig av de andre deltakerne. Dette er et interessant eksempel som viser nytten av åpne arbeidsprosesser, som går på tvers av tradisjonelle, organisatoriske grenser.

Facebook social ads – lovlige eller ikke?

New York times har en diskusjon om hvorvidt Facebooks nye «social ads» faktisk er lovlige eller ikke. De refererer til sjefen sjøl …

Mark Zuckerberg promised no less than a revolution with his idea that ads you see on Facebook will be attached to the names and photos of your friends who like the products being advertised.

There is at least one problem with this idea: It may be illegal under a 100-year-old New York privacy law. The statute says that “any person whose name, portrait, picture, or voice is used within this state for advertising purposes or for the purposes of trade without the written consent first obtained” can sue for damages. Moreover, such a use is also a criminal misdemeanor.

En ting er om annonsene er lovlige i henhold til New Yorks 100 år gamle lover, men spørsmålet er også om de i det hele tatt er lovlige andre steder. En av de forholdene som kan være avgjørende i så måte, er hvor annonsene egentlig er. Er de på serverne, og er det lovverket der serverne står som gjelder? Eller er de på skjermen, slik at det er lovverket der de ses som gjelder?

Dette er nok et eksempel  på at teknologi- og tjenesteutviklingen ligger langt foran de regulerende regimene. Og hva som sker i ettkant, kan det jo bli morsomt å overvære.

eForvaltning – store utfordringer Publisert i Kapital november 2007

I høst startet NTNU et kurs i eGovernment, om omstilling ved hjelp av IKT i offentlig sektor. Dette er et område der Norge skårer middels på internasjonale målinger, og regjeringens mål er å bli blant de beste. Da er det nesten et paradoks å lese den første setningen i læreboka til kurset, der det heter at ”most eGovernment projects fail”. De er enten helt fiasko, ved at det ikke ble noen tjeneste av utviklingsprosjektet i det hele tatt, eller de er delvis mislykkede ved at en ikke lyktes i nå de vesentligste målene som ble satt før prosjektstart.

Samtidig kan vi titt og ofte lese om norske prosjekter med skjær i sjøen. Ett av de siste var utviklingen av nytt førerkort- og motorvognsregister, der kostnadene langt overskrider bevilgningene, prosjektet forsinkes med minst et år osv. Og omtrent samtidig kommer Universitetet i Oslos årlige ITU monitor, en undersøkelse om bruken av IKT i skolen. Dette er omtrent like trist lesning som det første eksempelet, fordi svært mye av utstyret i skolen ikke blir brukt til det som er det aller viktigste, nemlig å endre selve læreprosessene. Noen ser ut til å tro at endringene handler om å bruke Word i stedet for papir og penn, eller at lærerne skal bruke Powerpoint i stedet for tavle, og ingenting er mer feil enn dette. Selvsagt skal de bruke dette også, men det er ikke dette digitaliseringen av skolen handler om. Den handler om å utvikle et annet kunskapssyn basert på at det nå faktisk er mulig å la all verdens dokumenter komme inn i klasserommet og læringssituasjonen, og ikke bare det begrensede perspektivet som ligger i en lærebok, som til nå har vært det viktigste læremateriellet i skolen.

Så når noen lærere bestemmer seg for ikke å bruke lærebøker i det hele tatt, slik en har gjort i engelsk ved Sandvika vgs, er det å sette bort skrifkulturens rullator, den vi støtter oss på i ulike situasjoner og som gjør den faglige delen av undervisningen enklere. Det er mer krevende å gå uten rullator, men det gir også større opplevelser og flere muligheter. Og kanskje er det her svaret ligger også for de mange guttene som sliter med å holde følge med jentene i dagens skole.

Det er ikke bare skolen som sliter med å gjennomføre nødvendige endringsprosesser. På samme måte som at det i skolen er enkeltpersoner og ledere som setter i gang på egenhånd, ser det ut til å være det samme i offentlig sektor. Skatteetaten har gjort svært mye bra, og de høster internasjonal anerkjennelse for sine løsninger med forhåndsutfylt selvangivelse. Og når de neste år går inn for prinsippet om passivt samtykke, dvs at hvis du ikke har noen kommentarer eller endringsforslag til det som blir sendt ut til deg, slipper du å gjøre noe som helst. Den som tier samtykker.

Men en kan jo lure på hvorfor andre prosesser, slik som utsending av skattekort, ikke digitaliseres også? Noen millioner skattekort sendt i posten pr år, må jo koste noen titalls millioner. Så hvorfor ikke sende dem på epost, eller enda bedre: rett inn i lønnssystemene til bedriftene. De har jo likevel systemer som rapporterer data til ligningsmyndighetene, så her trenger en bare å stille krav om at systemene også skal kunne ta i mot skattedata fra myndighetene for å få dette til å virke i praksis.

Disse eksemplene er ikke enestående, og det er ikke mangel på teknologi som står i veien. Forskning vi har gjort ved NTNU viser at det er manglende forståelse for endringsprosessene hos dem som arbeider i de enkelte etatene, manglende forankring av endringsproesser i organisasjonen og manglende forpliktelse når ny kurs er staket ut som er de vesentligste hindringene. Dette stemmer med funn fra forskning som er gjort ved MIT og Harvard i USA. Der har en funnet at IKT i seg selv ikke gir noen konkurransefordeler. Når en også finner at de mest IT-intensive bedriftene har økt sine markedsandeler med 10 % over noen år, er årsaken til dette at de har endret organisasjon og arbeidsprosesser.

Det er ikke et teknologisk, men et politisk og organisatorisk problem at vi ikke har et felles digitalt sertifikat for offentlige tjenester, for Lånekassen har ett som fungerer helt fint. Det er ikke et teknologiproblem at vi ikke kan bestille prøveskilter for bil på nettet, slik en kan gjøre i en del andre land. Og det er ikke teknologiske utfordringer som ligger bak utsendelsen av millioner av skattekort med Posten i stedet for Telenor. Noen har sagt at dette handler litt om teknologi, men mer om politikk og endra mer om endringsledelse, om faktisk å være i stand til å endre en organisasjon. På dette siste området er det mye ugjort, også i offenlig sektor. Diskuter videre på arnek.wordpress.com.

Open Social – konsekvenser for Facebook og andre

Marc Andreseen, forklarer hva forskjellen er mellom Facebooks plattformtenkning og den nye Open Social alliansen mellom Google, Ning, LinkedIn og flere.

In a nutshell, Open Social is an open web API that can be supported by two kinds of developers:

• «Containers» — social networking systems like Ning, Orkut, LinkedIn, Hi5, and Friendster, and…
• «Apps» — applications that want to be embedded within containers — for example, the kinds of applications built by iLike, Flixster, Rockyou, and Slide.

This is the exact same concept as the Facebook platform, with two huge differences:

• With the Facebook platform, only Facebook itself can be a «container» — «apps» can only run within Facebook itself. In contrast, with Open Social, any social network can be an Open Social container and allow Open Social apps to run within it.
• With the Facebook platform, app developers build to Facebook-proprietary languages and APIs such as FBML (Facebook Markup Language) and FQL (Facebook Query Language) — those languages and APIs don’t work anywhere other than Facebook — and then the apps can only run within Facebook. In contrast, with Open Social, app developers can build to standard HTML and Javascript, and their apps can then run in any Open Social container.

Dette er svært interessant, fordi det medfører at alle kan bygge sine egne sosiale nettverk, eie sine egne data, og samtidig gjøre bruk av alle andre tjenester, integrert i den samme løsningen.
Teknologien tilrettelegger for nye strategier for de som arbeider med emarketing, ebusiness, og kanskje ser vi også snart tjenester fra offentlig sektor som kan innpasses i dette konseptet?

Tillegg 8. november:

Jilltxt har skrevet en innsiktsfull artikkel om konsenvenser av Open Social.

Lag ditt eget Facebook

Ning er blant partnerne i OpenSocial-nettverket, som nylig ble annonsert og som ble omtalt i forrige blogginnlegg. Her finner du en screencast fra ning som viser hvordan de tenker seg utviklingen videre. Ett av nettsamfunnene på ning, som jeg selv er medlem av, er classroom2.0, et nettverk for folk som er opptatt av hvordan web20-applikasjoner kan brukes i ulike typer undervisning. Her deles mange erfaringer, og mange kloke mennesker bruker mye tid på å hjelpe andre, i god delingsånd. Med gratis teknologi (dette er typisk eksempel på commodytyprodukt der grensekostnaden for nye brukere er 0, derfor er det gratis) og mange ekstratjenester i form av plugginnmoduler som du kjenner fra Facebook og andre nettsamfunn, er det bare fantasi og evnen til å skaffe brukere som står i veien for suksess.
Ett eksempel på en vellykket portal/nettsamfunn i norsk drakt, er fluefiske.net. Hent gjerne inspirasjon herfra.