Forretningsmodeller for framtidens TV

Hvordan vil framtidens TV være? Her er et interessant innlegg i så måte.

Facebook Use on Campus: A Social Capital Perspective on Social Network Sites

På en konferanse i Florida i desember ble det holdt et foredrag om bruk av Facebook i utdanningssammenheng. Her er sammendraget

Presentation at the Sixth Annual ECAR Symposium, December 5-7, 2007, in Boca Raton, Florida. This talk reviews scholarship on social networking sites, focusing on the use of Facebook among undergraduate students. Nicole Ellison discusses findings from a recent study examining user practices and the social capital implications of Facebook use, demonstrating evidence of positive outcomes from some kinds of use. Educational applications of related technologies, such as blogging, is briefly discussed.

How
to Cite This Work: Ellison, Nicole. «Facebook Use on Campus: A Social
Capital Perspective on Social Network Sites.» Presentation at the ECAR
Symposium, Boca Raton, FL, December 5-7, 2007.

Og her er lenke til foredraget.

Blogged with Flock

Tags: skole, skoleledelse, sosiale nettverk, sosial kapital, web20

Hypervekst og nye spilleregler på nettet, kronikk i Kapital januar 2008

Mesteparten av 2007 tilbrakte jeg ved UC Berkeley, midt i web20s mest innovative områder, der Google, IBMs forskningslab, Linden lab som lagde Second Life og en rekke andre innovative selskaper har sine hovedvarter. Da jeg reiste dit, hadde Facebook noen få tusen medlemmer i Norge, og de færreste hadde hørt om fenomenet. Men da jeg kom hjem var ”alle” på Facebook, og det tok ikke mange ukene før nettsamfunnet rundet en million medlemmer i Norge.

Denne epistelen skal ikke handle om Facebook, men om vekst, tjeneste- og forretningsmodeller.  For hvis du studerer vekstkurvene eller det som i andre sammenhenger også kalles adopsjonskurver, vil du se at Facebook har hatt en eventyrlig vekst, og at nettsamfunnet har tatt igjen det som ”alle snakket om” bare for kort tid siden, MySpace, i antall brukere, og også stjeler trafikk fra MSN, i alle fall dersom vi skal dømme etter utviklingen av trafikk på nettstedene. Dette kan du selv sjekke på www.alexa.com.

Hva er så årsakene til denne veksten, og kan erfaringene overføres til andre tjenester?  Alle de sosiale nettverkstjenestene har i løpet av 2007 etablert mål om å bli mer generiske infrastrukturer for sosial samhandling. På Googles initiativ er det etablert en åpen standard, open social, for hvordan data kan utveksles mellom de ulike nettsamfunnene. Så i stedet for å samle kontakten med slekt, venner, kollegaer og mer perifere bekjente, som det het i gamle dager, før alt ble ”venner”, i forskjellige programmer, får vi det hele i ett grensesnitt. Og her ligger nøkkelen til å forstå hvorfor Facebook er blitt så populært, for siden fordelene med dette er så store, velger de fleste også å svelge den store kamelen, at Facebook nærmest kan gjøre hva de vil med dataene dine. Skjønt det kan de ikke, for hvis de tråkker brukerne for mye på tærne, er veien kort over til Hi5, som er det nettsamfunnet som vokser mest globalt for tiden. Med åpne standarder for slike tjenester, blir det etterhvert lett å importere alle dataene dine fra det samfunnet du startet i, fordi disse infrastrukturene har de samme plugginnmodulene og de samme underliggende strukturene. Det blir som å importere bokmerkene fra Explorer i Firefox. Dette skjer automatisk ved oppstart av tjenesten.

Det er lett å se hva som skaper veksten i slike tjenester. Fordelene  for brukerne må være større enn ulempene, og hvis eierne av systemene blir for grådige i bruken av data til annonseplassering, eller til andre litt tvilsomme tjenester, slik Facebook har prøvd seg på, kan det lett medføre at hele flokken av brukere bytter beite.

Hvis Facebook har hatt stor vekst, er det nesten for ingenting å regne i forhold til iLike.com. iLike er en sosial musikktjeneste, som plugger inn ikke bare på Facebook, men også i iTunes og andre musikkspillere. Mens iLikes nettjeneste brukte 7 måneder på å få 3 millioner brukere, brukte plugginnmodulen i Facebook under en måned på det samme. Og at sosiale nettjenester er en sterk distribusjonsmotor, understøttes også av erfaringene fra et kurs i utvikling av Facebook-applikasjoner på Stanford. I løpet av 10 uker greide studentene å få 10 millioner brukere av applikasjonene sine. Slå den!

Annonsekronene på nettet følger brukerne, noe ikke minst suksessen til Googles kontekstbaserte annonsemodeller viser, og da er det også rimelig at flere vil forsøke å profittere på lignende konsepter. Sjekk  http://www.subvertandprofit.com/. Hvis du ikke visste hva crowdhackers er for noe, så finner du det ut der. Det ligner på det Howard Rheingold kalte for SmartMobs. Rheingold kommer forøvrig til Norge i mars for å foredra på en konferanse om mobile business, så da blir det anledning til å lære mer om disse konseptene i regi av NTNU og Annonsørforeningen.  Crowdhacking er tjenester som bidrar til å skaffe deg økt oppmerksomhet gjennom nettsamfunnene, så hvis du vurderer å bruke deler av annonsebudsjettet på Facebook, bør du sette deg inn i disse mulighetene også.

 Spillereglene i nettsamfunnene endrer seg hele tiden, og det krever energi å holde seg oppdatert. 

Hvordan publisere en side fra Netvibes på nettet?

Jeg bruker Netvibes til å aggregere feeds fra ulike blogger, nettaviser og andre kilder som jeg overvåker. På denne måten kan jeg raskt finne ut hvilke av mine favorittforfattere som har gjort oppdateringer. Disse sidene kan en også publisere på nettet, slik at de er tilgjengelige for andre. Her er eksempel på en siden som skal inneholde alle bloggene til deltakerne på kurset Teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse, så får vi se hvordan det går etterhvert.

Blogged with Flock

Læringsplattform eller LMS legger føringer på pedagogisk praksis

En interessant rapport fra Høgskolen i Østfold setter søkelyset på sammenhenger mellom læringsplattformer og hvilke pedagogiske grunnsyn disse understøtter. Konklusjonen er at noen av plattformene, slik som feks Blackboard er best egnet for å støtte tradisjonelle klasseaktiviteter, til å administrere dokumenter og tester, mens for eksempel Moodle er bedre egnet til å understøtte mer fleksible, studentdrevede aktiviteter. Som på så mange andre områder, ser en at valg av teknologi gir sterke føringer på arbeidsprosesser og hvordan selve arbeidet utføres. Jeg lurer på hvor mange av innkjøperne i offentlig sektor som har tankt på dette når de har kjøpt læringsplattform til kommunene?

Kampen om internett av Terje Rasmussen, bokomtale

Terje Rasmussen har skrevet en viktig bok om Internet Governance, om nettets teknologi og de sosiale og politiske prosessene som har ført oss dit vi er i dag. Dette er på samme tid en historisk gjennomgang av utviklingen av internett og en bekymringsbok, en bekymring for at vi i framtiden ikke vil få like gode vilkår for fortsatt fri kommunikasjon og utnyttelse av nettets muligheter som både en god porsjon flaks, innovativ framsynthet og kløktig organisering har bidratt til så langt.  Og hans råd er klart i så måte: overlat den fortsatte styringen av nettets arkitektur og organisasjoner til innovatørene og hackerne, til deres teknopolitikk.  

Nettets egne reguleringsprosedyrer, slik disse er utformet gjennom de siste tiårene, er best egnet til å styre den fortsatte utviklingen. Og for å opprettholde det han kaller ”nettets bærekraft” er det viktig at en ikke blander byråkratenes teknopolitikk, som lett kan handle om å begrense nettets mulige samfunnsmessige skadevirkninger knyttet til fenomener som personvern, pornografi, digitale skiller etc. med hvordan nettets grunnleggende infrastruktur og tjenester skal videreutvikles.

Og bekymring er det kanskje også grunnlag for, ikke minst fordi det er mange aktører som ønsker å utnytte sine mer eller mindre monopolistiske situasjoner til å høste mer av pengeflommen, enten de heter Telenor, Microsoft eller noe annet.  Farene ligger imidlertid ikke bare hos mulige monopolister, men også i et reguleringsivrig byråkrati. Og det typiske i så måte er ideen om at det meste kan forbys og at en på den måten kan få slutt på uønsket atferd, enten det er gambling eller porno en ikke liker. Et nokså naivt utspill i så måte kommer fra kulturministeren, som ønsker å forby overføring av penger til gamblingnettsteder som ikke er godkjente av norske myndigheter. Og det vil i praksis si alle unntatt Norsk Tipping. Det interessante er jo at en kan forby Visa å overføre penger til dem, men en kan ikke forby overførsel av penger til PayPal, WebMoney eller noen av de andre som tilbyr virtuelle pengesystemer, der du kan betale til alle andre som også har en konto hos tilbyderen.  Naive og reguleringsivrige politikere kan med andre ord ikke hindre overførsel av penger til noe som helst på nettet ved hjelp av reguleringer. Det er det helt andre mekanismer som må bidra til.

Det viktigste budskapet i boka, sier Rasmussen, er at hele internetts konstruksjon bygger på en rekke viktige teknologiske forutsetninger, og at disse forutsetningene ikke kan ses atskilt fra politikken som regulerer det hele. Politikken, eller teknolopolitikken som han kaller den, er blitt til gjennom både en rekke tilfeldigheter, uintenderte hendelser og ikke minst en stadig økende bevissthet om verdien av åpne innovasjonsprosesser.

Og mye har sitt opphav i situasjonen og maktbalansen som var rådende etter andre verdenskrig. For da russerne sendt opp sin første Sputnik den  4. oktober 1957, fikk amerikanerne sjokk. De kunne se den på himmelen med det blotte øyet, de kunne høre den på radio, og det var lett å oppfatte den som en trussel mot selveste USA. Hvis en kunne sende en satelitt over amerikansk territorium, hva ville da ikke være mulig? Og hvordan i all verden skulle en kunne forsvare seg mot slike trussler? Svaret fra amerikanerne kom til å bli en tredobbling av forskningsbudsjettet og etableringen av ARPA, et organ som skulle finansiere og koordinere forsvarsrettet grunnforskning. Og her ligger kimen til dagens internett.

Rasmussen har gått langt inn på IT-historikernes domene der han beskriver utviklingen av ARPANET, og utviklingen mot internett  gjennom sentrale aktøres bidrag. Her har han gravd godt i ulike kilder og han viser også hvordan utviklingen av nettet bygde på tett forskningssamarbeid mellom en rekke miljøer, både i og utenfor USA. Den kanskje viktigste personen i dette arbeidets tidlige fase var Joseph Licklider, som i boka beskrives som dataforskningens svar på medieteoretikeren Marshal McLuhan. Licklider hadde nemlig ikke bare en teknologisk visjon om at datamaskiner måtte kunne kommunisere sikkert også i krigssituasjoner, der det var mulig at noen av linjene som knyttet dem sammen ble satt ut av spill, men han hadde også i høyeste grad en sosial visjon. Han så for seg at datamaskinene kunne benyttes i nesten alle intellektuelle og sosiale situasjoner. Og dette var sterk kost på den tiden, da sjefen for ett av verdens ledende dataselskaper hadde uttalt at en trenger bare et fåtall maskiner, ja kanskje så få som fem i hele verden. Datamaskiner var til for beregninger, ikke kommunikasjon og sosial samhandling.

Med imponerende historisk innsikt i teknologiutviklingens historie, viser Rasmussen hvordan sentrale miljøer og personer har bidratt i utviklingen av internett. Om mannen som fant opp selve internett-protokollen (TCP/IP), Vint Cerf forteller han hvordan han  hentet sine visjoner fra postvesenet, der han tenkte seg ”pakkene” på nettet ville opptre som ultraraske postkort, som kunne følge ulike veier fra avsender til mottaker. Når en skulle bygge noe nytt, trengte en visjoner, metaforer som kunne bidra til å skape egnede bilder av det som skulle bygges. Internetts historie er full av slike bilder, og Rasmussen har funnet fram mange av dem for å synliggjøre hvordan de som har ledet utviklingen mot dagens nett faktisk tenkte på den tiden.

Nettets historie er også full av det han kaller uintenderte hendelser og vendinger, samt ”planlagt uforutsigbarhet”, forøvrig et eksempel på Rasmussens elegante språkbruk som bidrar til å gjøre boka mer tilgjengelig. Både internetts elektroniske postfunksjon og mulighetene for å bruke nettet som ”lokalnett” var slike uforutsigbarheter, og her ligger også mye av kjernen i nettets suksess. Ved å velge en åpen, og distribuert arkitektur, ble det mulig å legge nye tjenester på toppen av den grunnleggende teknologien. Og nettopp dette ble mulig fordi prosjektet ikke ble underlagt en streng forsvarpolitisk nyttevurdering. Dette var i hovedsak et grunnforskningsprosjekt, finansiert av Pentagon og med betydelige visjoner utover det rent forsvarspolitiske.

Rasmussen ser utviklingen av nettet som bestående av tre lag, ett infrastrukturlag med de fysiske linjene og de sentrale internettprotokollene, ett kodelag som handler om formater og standarder og ett informasjonslag som handler om bruk, om normer, lover og det aktuelle møtet mellom nettet og samfunnet. Nettets fysiske lag og kodelag er utviklet gjennom samarbeid mellom svært mange og ulike parter og i åpne innovasjonsprosesser, og Rasmussens bekymring er at dette skal monopoliseres og styres på en måte som hemmer videre innovasjon, for eksempel gjennom patentering av teknologi, protokoller og prosesser, gjennom styrket opphavsrett og ikke minst gjennom omfattende bruk av DRM (Digital Rights Management systems), og dermed favorisere de etablerte aktørene i markedet.

Det paradoksale er jo at særlig på musikksektoren har akkurat det motsatte skjedd, nettopp med utgangspunkt i den hackerkulturen som i sin tid bidro til å etablere det åpne nettet. Nå er det bare Sony igjen av de store plateselskapene som opprettholder kopibeskyttelsen på sine utgivelser, og det kommer de ikke til å gjøre særlig lenge, spør du meg. Den omfattende ”piratkopieringen” av musikk har tvunget aktørene til å gjøre musikken mer tilgjengelig, samt å endre forretningsmodellene for hele bransjen. Igjen er det ikke aktørene selv, men nye internettbaserte teknologier og tjenester som er drivkraften. Og forutsetningene hviler på åpen tilgang til teknologilagene, muligheter for å etablere nye tjenester og filformater på kodelaget, og nye grensesnitt og tjenester på informasjonslaget. 

Vil du forstå hva som skapte denne utviklingen, er Kampen om internett en god start. Her er ikke bare teknologihistorie, men også paralleller til sosiologiens klassikere, enten disse nå heter Weber, Habermas eller Bordieu. Med referanse til den finske filosofen Pekka Himanen, som i mange år arbeidet tett med Manuel Castells ved UC Berkeley, viser han for eksempel hvordan Webers arbeidsetikk, forståelsen av arbeidet som et kall og en plikt, er i ferd med å endre form gjennom  hackerens arbeidsetikk. Der ses arbeidet ikke som plikt eller kall, men som personlig glede. Vekten legges på at det en gjør er meningsfullt og nyttig, og motivasjonen for arbeidet ligger primært ikke i penger og materielle belønninger, men mye i anerkjennelse fra andre. Dette har Yochai Bengler skrevet mer om i ”The Welth of Networks”, som Rasmussen også viser til, og som også anbefales for den som vil forstå mer. Men begynn altså gjerne med Terje Rasmussens bok, som er lettlest og forholdsvis kompakt med sine 200 sider.