Kampen om internett av Terje Rasmussen, bokomtale

Terje Rasmussen har skrevet en viktig bok om Internet Governance, om nettets teknologi og de sosiale og politiske prosessene som har ført oss dit vi er i dag. Dette er på samme tid en historisk gjennomgang av utviklingen av internett og en bekymringsbok, en bekymring for at vi i framtiden ikke vil få like gode vilkår for fortsatt fri kommunikasjon og utnyttelse av nettets muligheter som både en god porsjon flaks, innovativ framsynthet og kløktig organisering har bidratt til så langt.  Og hans råd er klart i så måte: overlat den fortsatte styringen av nettets arkitektur og organisasjoner til innovatørene og hackerne, til deres teknopolitikk.  

Nettets egne reguleringsprosedyrer, slik disse er utformet gjennom de siste tiårene, er best egnet til å styre den fortsatte utviklingen. Og for å opprettholde det han kaller ”nettets bærekraft” er det viktig at en ikke blander byråkratenes teknopolitikk, som lett kan handle om å begrense nettets mulige samfunnsmessige skadevirkninger knyttet til fenomener som personvern, pornografi, digitale skiller etc. med hvordan nettets grunnleggende infrastruktur og tjenester skal videreutvikles.

Og bekymring er det kanskje også grunnlag for, ikke minst fordi det er mange aktører som ønsker å utnytte sine mer eller mindre monopolistiske situasjoner til å høste mer av pengeflommen, enten de heter Telenor, Microsoft eller noe annet.  Farene ligger imidlertid ikke bare hos mulige monopolister, men også i et reguleringsivrig byråkrati. Og det typiske i så måte er ideen om at det meste kan forbys og at en på den måten kan få slutt på uønsket atferd, enten det er gambling eller porno en ikke liker. Et nokså naivt utspill i så måte kommer fra kulturministeren, som ønsker å forby overføring av penger til gamblingnettsteder som ikke er godkjente av norske myndigheter. Og det vil i praksis si alle unntatt Norsk Tipping. Det interessante er jo at en kan forby Visa å overføre penger til dem, men en kan ikke forby overførsel av penger til PayPal, WebMoney eller noen av de andre som tilbyr virtuelle pengesystemer, der du kan betale til alle andre som også har en konto hos tilbyderen.  Naive og reguleringsivrige politikere kan med andre ord ikke hindre overførsel av penger til noe som helst på nettet ved hjelp av reguleringer. Det er det helt andre mekanismer som må bidra til.

Det viktigste budskapet i boka, sier Rasmussen, er at hele internetts konstruksjon bygger på en rekke viktige teknologiske forutsetninger, og at disse forutsetningene ikke kan ses atskilt fra politikken som regulerer det hele. Politikken, eller teknolopolitikken som han kaller den, er blitt til gjennom både en rekke tilfeldigheter, uintenderte hendelser og ikke minst en stadig økende bevissthet om verdien av åpne innovasjonsprosesser.

Og mye har sitt opphav i situasjonen og maktbalansen som var rådende etter andre verdenskrig. For da russerne sendt opp sin første Sputnik den  4. oktober 1957, fikk amerikanerne sjokk. De kunne se den på himmelen med det blotte øyet, de kunne høre den på radio, og det var lett å oppfatte den som en trussel mot selveste USA. Hvis en kunne sende en satelitt over amerikansk territorium, hva ville da ikke være mulig? Og hvordan i all verden skulle en kunne forsvare seg mot slike trussler? Svaret fra amerikanerne kom til å bli en tredobbling av forskningsbudsjettet og etableringen av ARPA, et organ som skulle finansiere og koordinere forsvarsrettet grunnforskning. Og her ligger kimen til dagens internett.

Rasmussen har gått langt inn på IT-historikernes domene der han beskriver utviklingen av ARPANET, og utviklingen mot internett  gjennom sentrale aktøres bidrag. Her har han gravd godt i ulike kilder og han viser også hvordan utviklingen av nettet bygde på tett forskningssamarbeid mellom en rekke miljøer, både i og utenfor USA. Den kanskje viktigste personen i dette arbeidets tidlige fase var Joseph Licklider, som i boka beskrives som dataforskningens svar på medieteoretikeren Marshal McLuhan. Licklider hadde nemlig ikke bare en teknologisk visjon om at datamaskiner måtte kunne kommunisere sikkert også i krigssituasjoner, der det var mulig at noen av linjene som knyttet dem sammen ble satt ut av spill, men han hadde også i høyeste grad en sosial visjon. Han så for seg at datamaskinene kunne benyttes i nesten alle intellektuelle og sosiale situasjoner. Og dette var sterk kost på den tiden, da sjefen for ett av verdens ledende dataselskaper hadde uttalt at en trenger bare et fåtall maskiner, ja kanskje så få som fem i hele verden. Datamaskiner var til for beregninger, ikke kommunikasjon og sosial samhandling.

Med imponerende historisk innsikt i teknologiutviklingens historie, viser Rasmussen hvordan sentrale miljøer og personer har bidratt i utviklingen av internett. Om mannen som fant opp selve internett-protokollen (TCP/IP), Vint Cerf forteller han hvordan han  hentet sine visjoner fra postvesenet, der han tenkte seg ”pakkene” på nettet ville opptre som ultraraske postkort, som kunne følge ulike veier fra avsender til mottaker. Når en skulle bygge noe nytt, trengte en visjoner, metaforer som kunne bidra til å skape egnede bilder av det som skulle bygges. Internetts historie er full av slike bilder, og Rasmussen har funnet fram mange av dem for å synliggjøre hvordan de som har ledet utviklingen mot dagens nett faktisk tenkte på den tiden.

Nettets historie er også full av det han kaller uintenderte hendelser og vendinger, samt ”planlagt uforutsigbarhet”, forøvrig et eksempel på Rasmussens elegante språkbruk som bidrar til å gjøre boka mer tilgjengelig. Både internetts elektroniske postfunksjon og mulighetene for å bruke nettet som ”lokalnett” var slike uforutsigbarheter, og her ligger også mye av kjernen i nettets suksess. Ved å velge en åpen, og distribuert arkitektur, ble det mulig å legge nye tjenester på toppen av den grunnleggende teknologien. Og nettopp dette ble mulig fordi prosjektet ikke ble underlagt en streng forsvarpolitisk nyttevurdering. Dette var i hovedsak et grunnforskningsprosjekt, finansiert av Pentagon og med betydelige visjoner utover det rent forsvarspolitiske.

Rasmussen ser utviklingen av nettet som bestående av tre lag, ett infrastrukturlag med de fysiske linjene og de sentrale internettprotokollene, ett kodelag som handler om formater og standarder og ett informasjonslag som handler om bruk, om normer, lover og det aktuelle møtet mellom nettet og samfunnet. Nettets fysiske lag og kodelag er utviklet gjennom samarbeid mellom svært mange og ulike parter og i åpne innovasjonsprosesser, og Rasmussens bekymring er at dette skal monopoliseres og styres på en måte som hemmer videre innovasjon, for eksempel gjennom patentering av teknologi, protokoller og prosesser, gjennom styrket opphavsrett og ikke minst gjennom omfattende bruk av DRM (Digital Rights Management systems), og dermed favorisere de etablerte aktørene i markedet.

Det paradoksale er jo at særlig på musikksektoren har akkurat det motsatte skjedd, nettopp med utgangspunkt i den hackerkulturen som i sin tid bidro til å etablere det åpne nettet. Nå er det bare Sony igjen av de store plateselskapene som opprettholder kopibeskyttelsen på sine utgivelser, og det kommer de ikke til å gjøre særlig lenge, spør du meg. Den omfattende ”piratkopieringen” av musikk har tvunget aktørene til å gjøre musikken mer tilgjengelig, samt å endre forretningsmodellene for hele bransjen. Igjen er det ikke aktørene selv, men nye internettbaserte teknologier og tjenester som er drivkraften. Og forutsetningene hviler på åpen tilgang til teknologilagene, muligheter for å etablere nye tjenester og filformater på kodelaget, og nye grensesnitt og tjenester på informasjonslaget. 

Vil du forstå hva som skapte denne utviklingen, er Kampen om internett en god start. Her er ikke bare teknologihistorie, men også paralleller til sosiologiens klassikere, enten disse nå heter Weber, Habermas eller Bordieu. Med referanse til den finske filosofen Pekka Himanen, som i mange år arbeidet tett med Manuel Castells ved UC Berkeley, viser han for eksempel hvordan Webers arbeidsetikk, forståelsen av arbeidet som et kall og en plikt, er i ferd med å endre form gjennom  hackerens arbeidsetikk. Der ses arbeidet ikke som plikt eller kall, men som personlig glede. Vekten legges på at det en gjør er meningsfullt og nyttig, og motivasjonen for arbeidet ligger primært ikke i penger og materielle belønninger, men mye i anerkjennelse fra andre. Dette har Yochai Bengler skrevet mer om i ”The Welth of Networks”, som Rasmussen også viser til, og som også anbefales for den som vil forstå mer. Men begynn altså gjerne med Terje Rasmussens bok, som er lettlest og forholdsvis kompakt med sine 200 sider.

Legg igjen en kommentar

Filed under digital økonomi, refleksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s