Twitter i utdanning – tynne og tykke tweets.

Twitter i utdanning, det skriver David Silver i San Francisco om.. Titter har erstattet mailinglister (listserv), det har erstattet epost annonsering av ulike «events» for studentene og det har erstattet hans cardboard box der han oppbevarte papers og oppgaver som studentene skrev og som han skulle evaluere.

Nå legger studentene oppgavene på flikr, laster opp videoer og skriver blogginnlegg. Dette formidles via Twitter, så kan ikke bare læreren, men også medstudenter og andre interesserte se på og delta i diskusjonene.

Silver skriver også om tykke og tynne tweets.

thin tweets are posts that convey one layer of information. thick tweets convey two or more, often with help from a hyperlink.
twitterers post thin tweets all the time. for example:
i’m grumpy today
oh snap, it’s raining again

Og her er eksempel på en tykk tweet. Dette er også eksempler på hvordan bruken av en tjeneste som twitter stadig utvides og finner nye bruksformer. I første fase trodde vi kanskje at det var interesant å la andre vite at vi skulle koke kaffe eller gå på butikken, men etterhvert er det helt andre bruksmåter som står fram.

Hva bruker dere mest? Tykke eller tynne tweets? Har det noe for seg å skille mellom disse? Og hva vil dere helst motta selv?

 

del.icio.us Tags: twitter,david silver,undervisning

Hørselen avslører alderen – smart markedsføring?

Ta The Teenager Audio Test og sjekk om du kan høre lyden som spiller. Er du over 25 vil du sanssynligvis ikke høre den, fordi frekvensen er for høy.

Noen vil sikkert lure på hvorer det lages slike sider? Hva er «forretningsmodellen?» Legg merke til at når du klikker på rødt eller grønt, får du opp  enkle hjelpemidler til å dele dette. Twitter, Facebook og MySpace er bare et tasteklikk unna. Og jo flere som går inn på siden, jo større sannsynlighet er det for at noen lurer p hvem som står bak og hva de egentlig selger.

Det finner du ut ved å skrelle bort siste del av nettadressen og gå til trainhorns.net. Og hva selger de?

En kunne mistenke at dette også ble brukt av høytalerprodusenter til å finne ut «hvor gode høytalere du egentlig trenger». Dersom du ikke hører noe over en viss frekvens, hva er da vitsen med å ha høytalere som går høyere enn du hører?

Her er mange mulige bruksområder og en smart måte å få oppmerksomhet på. Tester er morsomme, denne er auditiv, den kunne vært bedre visualisert også, og for eksempel vist hvor høye frekvenser vi faktisk hører rent grafisk. Denne kunne gitt oss en hel hørselstest for den del. Kanskje det finnes allerede?

Og det er en påminner om at sosiale tjenester i markedsføring blir del av hverdagen for stadig flere virksomheter.

del.icio.us Tags: social media,marketing,service,technology

Organisasjoner for det digitale nettsamfunnet

Enterprise2.0 er et konsept som ble etablert av Harvardprofessor Andrew McAfee. Han beskriver enterprise2.0 som virksomheter som bruker sosiale nettgjenester som plattform for å kommunisere internt og mellom selskaper, deres partnere og kunder.
På sett og vis er derfor enterprise2.0 prototypen på organisasjoner i det digitale nettsamfunnet. Disse organisasjonene utnytter at det er mulig å slippe og installere en rekke applikasjoner på egne servere for å understøtte organisasjonens arbeid, men heller gjør bruk av ulike plattformtjenester.

Nå har konseptet modnet, etter som det er blitt mer vanlig å bruke wiki og blogger, og sosiale nettverkstjenester som Facebook er så stuerent at mer enn 1,5 millioner nordmenn er i fjesbokhylla.

I februarnummeret (2009) av The McKinsey Quarterly er det en interessant artikkel om nettopp dette fenomenet.

Her er 6 råd for deg som vil implementere enterprise2.0 i egen organisasjon (langt utdrag av artikkelen).

1. The transformation to a bottom-up culture needs help from the top. Web 2.0 projects often are seen as grassroots experiments, and leaders sometimes believe the technologies will be adopted without management intervention—a “build it and they will come” philosophy. These business leaders are correct in thinking that participatory technologies are founded upon bottom-up involvement from frontline staffers and that this pattern is fundamentally different from the rollout of ERP systems, for example, where compliance with rules is mandatory. Successful participation, however, requires not only grassroots activity but also a different leadership approach: senior executives often become role models and lead through informal channels.

At Lockheed Martin, for instance, a direct report to the CIO championed the use of blogs and wikis when they were introduced. The executive evangelized the benefits of Web 2.0 technologies to other senior leaders and acted as a role model by establishing his own blog. He set goals for adoption across the organization, as well as for the volume of contributions. The result was widespread acceptance and collaboration across the company’s divisions.

2. The best uses come from users—but they require help to scale. In earlier IT campaigns, identifying and prioritizing the applications that would generate the greatest business value was relatively easy. These applications focused primarily on improving the effectiveness and efficiency of known business processes within functional silos (for example, supply-chain-management software to improve coordination across the network). By contrast, our research shows the applications that drive the most value through participatory technologies often aren’t those that management expects.

Efforts go awry when organizations try to dictate their preferred uses of the technologies—a strategy that fits applications designed specifically to improve the performance of known processes—rather than observing what works and then scaling it up. When management chooses the wrong uses, organizations often don’t regroup by switching to applications that might be successful. One global technology player, for example, introduced a collection of participatory tools that management judged would help the company’s new hires quickly get up to speed in their jobs. The intended use never caught on, but people in the company’s recruiting staff began using the tools to share recruiting tips and pass along information about specific candidates and their qualifications. The company, however, has yet to scale up this successful, albeit unintended, use.

At AT&T, it was frontline staffers who found the best use for a participatory technology—in this case, using Web 2.0 for collaborative project management. Rather than dictating the use, management broadened participation by supporting an awareness campaign to seed further experimentation. Over a 12-month period, the use of the technology rose to 95 percent of employees, from 65 percent.

3. What’s in the workflow is what gets used. Perhaps because of the novelty of Web 2.0 initiatives, they’re often considered separate from mainstream work. Earlier generations of technologies, by contrast, often explicitly replaced the tools employees used to accomplish tasks. Thus, using Web 2.0 and participating in online work communities often becomes just another “to do” on an already crowded list of tasks.

Participatory technologies have the highest chance of success when incorporated into a user’s daily workflow. The importance of this principle is sometimes masked by short-term success when technologies are unveiled with great fanfare; with the excitement of the launch, contributions seem to flourish. As normal daily workloads pile up, however, the energy and attention surrounding the rollout decline, as does participation. One professional-services firm introduced a wiki-based knowledge-management system, to which employees were expected to contribute, in addition to their daily tasks. Immediately following the launch, a group of enthusiasts used the wikis vigorously, but as time passed they gave the effort less personal time—outside their daily workflow—and participation levels fell.

Google is an instructive case to the contrary. It has modified the way work is typically done and has made Web tools relevant to how employees actually do their jobs. The company’s engineers use blogs and wikis as core tools for reporting on the progress of their work. Managers stay abreast of their progress and provide direction by using tools that make it easy to mine data on workflows. Engineers are better able to coordinate work with one another and can request or provide backup help when needed. The easily accessible project data allows senior managers to allocate resources to the most important and time-sensitive projects.

Pixar moved in a similar direction when it upgraded a Web 2.0 tool that didn’t quite mesh with the way animators did their jobs. The company started with basic text-based wikis to share information about films in production and to document meeting notes. That was unsatisfactory, since collaborative problem solving at the studio works best when animators, software engineers, managers, and directors analyze and discuss real clips and frames from a movie.⁴ Once Pixar built video into the wikis, their quality improved as critiques became more relevant. The efficiency of the project groups increased as well.

4. Appeal to the participants’ egos and needs—not just their wallets. Traditional management incentives aren’t particularly useful for encouraging participation.⁵ Earlier technology adoptions could be guided readily with techniques such as management by objectives, as well as standardized bonus pay or individual feedback. The failure of employees to use a mandated application would affect their performance metrics and reviews. These methods tend to fall short when applied to unlocking participation. In one failed attempt, a leading Web company set performance evaluation criteria that included the frequency of postings on the company’s newly launched wiki. While individuals were posting enough entries to meet the benchmarks, the contributions were generally of low quality. Similarly, a professional-services firm tried to use steady management pressure to get individuals to post on wikis. Participation increased when managers doled out frequent feedback but never reached self-sustaining levels.

A more effective approach plays to the Web’s ethos and the participants’ desire for recognition: bolstering the reputation of participants in relevant communities, rewarding enthusiasm, or acknowledging the quality and usefulness of contributions. ArcelorMittal, for instance, found that when prizes for contributions were handed out at prominent company meetings, employees submitted many more ideas for business improvements than they did when the awards were given in less-public forums.

5. The right solution comes from the right participants. Targeting users who can create a critical mass for participation as well as add value is another key to success. With an ERP rollout, the process is straightforward: a company simply identifies the number of installations (or “seats”) it needs to buy for functions such as purchasing or finance and accounting. With participatory technologies, it’s far from obvious which individuals will be the best participants. Without the right base, efforts are often ineffective. A pharmaceutical company tried to generate new product ideas by tapping suggestions from visitors to its corporate Web site. It soon discovered that most of them had neither the skills nor the knowledge to make meaningful contributions, so the quality of the ideas was very low.

To select users who will help drive a self-sustaining effort (often enthusiastic early technology adopters who have rich personal networks and will thus share knowledge and exchange ideas), a thoughtful approach is required. When P&G introduced wikis and blogs to foster collaboration among its workgroups, the company targeted technology-savvy and respected opinion leaders within the organization. Some of these people ranked high in the corporate hierarchy, while others were influential scientists or employees to whom other colleagues would turn for advice or other assistance.

When Best Buy experimented with internal information markets, the goal was to ensure that participation helped to create value. In these markets, employees place bets on business outcomes, such as sales forecasts.⁶ To improve the chances of success, Best Buy cast its net widely, going beyond in-house forecasting experts; it also sought out participants with a more diverse base of operational knowledge who could apply independent judgment to the prediction markets. The resulting forecasts were more accurate than those produced by the company’s experts.

6. Balance the top-down and self-management of risk. A common reason for failed participation is discomfort with it, or even fear. In some cases, the lack of management control over the self-organizing nature and power of dissent is the issue. In others, it’s the potential repercussions of content—through blogs, social networks, and other venues—that is detrimental to the company. Numerous executives we interviewed said that participatory initiatives had been stalled by legal and HR concerns. These risks differ markedly from those of previous technology adoptions, where the chief downside was high costs and poor execution.

Companies often have difficulty maintaining the right balance of freedom and control. Some organizations, trying to accommodate new Web standards, have adopted total laissez-faire policies, eschewing even basic controls that screen out inappropriate postings. In some cases, these organizations have been burned.

En annen interessant side ved artikkelen er at forfatterne ønsker å skape diskusjon om innholdet, ikke i neste utgave av magasinet, men på Twitter. Les nederst i artikkelen og delta i diskusjonen.

Bil til 15000 kr og PC til 150 kr ?

Hvor da? I India selvsagt. Det skriver Webnographers.org om. Egentlig er Webnographer Jenny Ryan, en relativt ung dame som vil fram i cyberspace. Hun er forskningsassistent for Danah Boyd, har opprettet sin egen virtual campfire og er sikkert en av dem vi kommer til å få høre mye om og fra i årene som kommer.

De digitale sporene er interessante ikke bare for dem selv, men også for oss som liker å følge med, liker å sette ulike hendelser i perspektiv og liker å reflektere over  hvordan det kommer til å bli i framtida. Og vi liker å dele vår refleksjon via blogger, wikier, Twitter, gjennom foredrag og diskusjoner.

Så Jenny Ryan har fått et lite hjørne av min virtuelle desktop via Netvibes, der jeg følger med på noen titalls skribenter også.

Clay Shirky har introdusert delekulturens utviklingstrapp.

Dele, samarbeide og kollektive handlinger, er utviklingen. Å dele er enkelt når en først venner seg til det, og det andre kommer etterhvert. Delogbruk er mer enn et samarbeidsprosjekt, det er en kollektiv handling, eller kanskje vi skulle kalle det en virtuell dugnad?

Og den dagen en PC virkelig koster 150 kroner, den dagen kan vi alle sammen utruste et helt klasserom, vi kan bidra med undervisningsmateriale og vi kan bidra til at langt flere barn i verden får utdanning. Sugata Mitra har jo vist oss at barn kan lære helt på egenhånd, dersom forholdene bare blir lagt tilrette for det. Har du ikke hørt om Sugata, kan du gjerne begynne med dette foredraget fra Ted.

Det er enkelt å dele, bare en blir vant til det. Og ikke alle har opplevd Sugata live, selv om han har holdt to foredrag i Norge det siste året. Han er idealist og er veldig opptatt av hvordan vi kan skape en bedre verden, en mindre voldelig verden, og har lovt å bidra til dette gjennom et prosjekt som høyst sannsynlig starter når Liv Arnesen og kvinner fra fem verdensdeler skal gå til Sydpolen i november 2011. Ett av målene med ekspedisjonen er å sette søkelyset på mikrokonflikter, hvorfor folk slår hverandre.

Mer utdanning kan bidra til andre måter å løse konflikter på. Sugata vil hjelpe og det er jeg sikker på at mange andre som leser dette også vil. Det skal jeg komme mer konkret tilbake til når vi har lagd en konkret plan for de neste to årene.

Billige PCer, gratis innhold og entusiaster som Jenny Ryan og en rekke andre blir viktige komponenter for å skape en bedre verden. Og vi er i gang.

Freerecorder + Spotify gir musikk til iPoden

Her om dagen installerte jeg Freerecorder i Firefox. Da får du en ekstra menylinje der det står Record, Stop, Pause, Play og Settings. Det er med andre ord en mediespiller med opptaksfunksjon som plugger rett inn i nettleseren din.

Den tar opp musikk og andre lyder, skiller de enkelte stykkene fra hverandre i egne filer, og gjør det enkelt å spille det hele av igjen. Jeg kunne heller ikke oppdage at det var noe dårligere kvalitet på det jeg spilte av etter opptak, enn det jeg spilte mens jeg tok opp.

Det geniale er at den selvsagt tar opp den lyden som blir skapt gjennom lydkortet, selv om denne kommer fra et annet program enn Firefox.

Derfor kan du godt spille musikken din gjennom Spotify, og så ta den opp og lagre den dersom du er interessert i det. Og det kan jo være interessant hvis du vi ha den på iPoden.

Nå er jo det smarte med Spotify at du får så enkel tilgang til musikken, og jeg vil helst slippe å ta opp noe og lagre det selv for så å holde orden på det. Mine disker viser at dette fort blir et kaos. Men altså: det ER mulig å bokse streaming musikk på en veldig enkel måte også. Det eneste du faktisk trenger å gjøre etterpå er å legge på de rette taggene, så du finner igjen det hele på en enkelt måte dersom du måtte ha behov for det.

 

del.icio.us Tags: spotify,freerecorder,ipod

Hva er informasjon?

Fra Infoestetics.com fant jeg lenke til denne videoen om hva informasjon er. Det er en interessant refleksjon og ikke minst visualisering av et fenomen som vi alle er vant til å forholde oss til. Igjen er det et eksempel på at et budskaps form kan være avgjørende for hvor lett tilgjengelig det er.

Jeg skrev min egen doktorgradsavhandling ved Institutt for medier og kommunikasjon i Oslo blant annet om dette spørsmålet. Jeg gikk gjennom en rekke fags oppfatninger av hva informasjon er, fra matematikk (matematisk kommunikasjonsteori), fysikk (termodynamikk og ideer om entropi), språkfagene, semiotikk, sosiologi, psykologi mm.

Det finnes en stor rekke av forskjellige ideer om hva informasjon er, og den som serveres i videoen under, er en av dem. Men se videoen og tenk selv. Avhandlingen finnes på biblioteket for dem som er interessert. Skal se om jeg kan få lagt ut et eksemplar på nettet med tiden.

ebøker, Kindle og disruptive innovasjoner

ebøker har du vel hørt om, men er du klar over hvilken posisjon Amazon har fått med Kindle? Bob Sutton er professor på Stanford, og skriver om Amazons Kindle som disruptive innovasjon. Han sier at …

If I were a book publisher, I wouldn’t just hunker down, cut costs, and do what I’ve always done until the downturn is over.  I would work to bring in people from outside the industry who understand the web and let them try some experiments — and if I was a venture capitalist, I would be looking for start-ups that can rush in and replace those giant but shrinking publishing houses in New York City.

Carl Stormer har også blogget om Kindle, om ebøkenes framtid, og ikke minst om hvilke utfordringer forlagsbransjen befinner seg i for tiden. De utfordres ikke bare av aktører som Amazon, men mange skriveføre finner også ut at de faktisk kan publisere bøkene sine selv. Carl skriver at …

Nylig leste jeg en artikkel om markedet for selvpublisering.  I USA kom det ut 480.000 boktitler i 2008.  Ca. 30.000 ble gitt ut av forfattere på nettbaserte tjenester hvor man selv gjør publiseringsarbeidet og hvor den nettbaserte tjeneste (Xlibris, iUniverse og andre) gir ut boken for deg.  Dette markedet vokste 12% fra 2007 og som det stod i artikkelen, snart er det flere som vil skrive bøker enn det er folk som vil lese.

 

Og det siste er en utfordring, -kanskje. Det er jo fremdeles flere som lytter til musikk enn som distribuerer musikk også, og det er flere som leser på Wikipedia enn det er som skriver, så vi har nok et stykke igjen til det er flere produsenter enn konsumenter.

Men likevel har Carl et godt poeng, og det er at stadig flere vil bidra på den digitale arenaen. Vi vil være både konsumenter og produsenter, og en ny tekstsjanger har sett dagens lys. Den er bygd på remix og det som er kalt produsage. Jeg skriver videre på elementer jeg henter fra andre forfattere. På den måten kan en sak illustreres fra flere sider og det blir lett å hente opp inspirasjonskildene, fordi de er direkte lenket i artikkelen. Og de nye elementene blir hele tiden bygd inn i teksten.

Min tekst er forskjellig fra Carls og fra Bob Suttons. Jeg står på deres skuldre og reflekterer over hva konsekvensene av deres analyser er. Det er slik vitenskapelig kunnskapsproduksjon har fungert i uminnelige tider, men nå er det enkelt å benytte den samme produksjonslogikken i alle typer tekster.

Så forlagsbransjen har opplagt en utfordring. Og jeg er spent på hvordan de har tenkt å takle den. Jeg har bestilt en Kindle2 fra mine venner i USA (de vil ikke sende den til Norge), og venter spent på hvordan jeg kommer til å bruke den. Det første jeg kunne tenke meg å lempe ut var de ufyselige pocketbøkene, som snart oversvømmer huset. De er billige, greie å lese, men tar mye plass. Og noen kan jeg faktisk tenke meg å lese om igjen eller gi til noen bekjente, så da er kanskje ikke løsningen å kaste dem heller? Påskekrimen på Kindle hadde jo vært fint da. Det er bare ett problem: -og det er at norske forlag ikke ser ut til å ville adoptere teknologien. Men hvem har vel sagt at vi må lese bøker av norske forfattere?

Nicolas Carr bringer også til torgs noen skeptiske kommentarer i begeistringen rundt Kindle. Og det har med noen av de mulige uintenderte effektene av nye teknologier å gjøre.

The unanticipated side effects of new technologies often turn out to be their most important effects. Printed words are permanent. Electronic words are provisional. The difference is vast and the implications worth pondering.

En annen side av Kindle, som også er verdt å merke seg, er at den ikke gjør det lettere å lese bøkene. Bare se hva Seth Godin skriver om den saken.

Han trekker særlig fram det han savner ved Kindle, som for eksempel …

… three simple examples of how non-fiction books on the Kindle could be better, not just cheaper and thinner:

–Let me see the best parts of the book as highlighted by thousands of other readers.
–Let me see notes in the margin as voted up, Digg-style, by thousands of other readers.
–Let me interact with hyperlinks and smart connections not just within the book but across books

I can think of ten others, and so can you. Instead of making this a dead end (like a book) they could have made it a connector (like the web).

Uansett: jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med den og håper den kommer ut tidsnok til at jeg kan få testet om batteriet varer hele påsken. Da skal jeg nemlig på fjellet uten ladestrøm 🙂

Og jeg håper du følger Godins henstilling og deltar i diskusjonen om forlagsbransjens nye publiseringmodeller, nye teknologier og nye tjenester.

Menneskerettigheter -hvordan påvirker ny teknologi myndigheters respekt for menneskerettigheter?

I paperet  The Blog vs Big Brother: Information and Communication Technologies and Human Rights, 1980–2005 stiller kollega Indra de Soysa ved NTNU og Lucía Liste Muñoz (Complutense University of Madrid, Spain)
spørsmål om hvordan nye kommunikasjonsteknologier påvirker menneskerettigheter. Her er artikkelen og under er et sammendrag av funnene:

Information and Communications Technology (ICTs) mark the current wave of globalization. Skeptics of globalization, particularly neo-marxists, suggest that the new technology will hamstring governments at the expense of ordinary people, leading to exploitation and social dissatisfaction. Others suggest that the new technologies will empower people at the expense of states, improving  human rights and social justice by raising the costs of social control by
predatory rulers. We address the issue by specifically assessing the effects of older technologies relative to new ones, rather than what has been tested in large-N studies to date.
We find very clear results suggesting that new ICTs, particularly access to the internet, has benefits for human rights net of a whole host of controls when assessed against the effects of older technologies. Our results are robust to a host of different controls, testing methods, and to the inclusion of time trends as a separate variable. The results taken together do not provide cause for concern that new technologies will stifle human rights and social development, demobilizing dissent.

For meg er det også interessant at måten jeg fant dette paperet på, var ikke gjennom forfatternes blogger, eller via mitt institutt, men en omtale av paperet på .
Her er lenke til den.

Prosjektor i mobilen

Jeg har drømt om det lenge og skrevet om det for enda lenger siden, men nå er den altså snart realitet: mobiltelefonen med innebygd 50″ prosjektor.

Det er Inside Telecom som er på årets happening i mobilbransjen, den årlige messa i Barcelona. Inside Telecom skriver at …

samarbeidet mellom Texas Instruments og Samsung bringer fram en mobiltelefon med projektor som kan gi et bilde på 50 tommer. Et brikkesett – DLP Pico Chipset – fra TI gjør det hele mulig.

– Samsung og Texas Instruments har jobbet sammen om disse produktene i et hittil utappet marked, sier Wonsik Lee, visepresident for forskning og utvikling hos Samsung Electronics, ifølge Cellular-News. Han mener nyvinningen vil endre mobiltelefonen som medium, både for privatpersoner og for næringslivsbrukere.

Også til Europa

Mobiltelefoner med projektor vil være i salg i Korea under navnet W7900 fra februar. I Europa vil den hete I7410, men Samsung har ikke tidfestet slippet i Europa ennå. Projektormobilen skal være en fullbefaren smarttelefon med 5 megapiksel kamera og berøringssensitiv skjerm.

Litt morsomt for oss dingsefrelste. Jeg forkastet iPhone etter et halvt års bruk til fordel for min «gamle» Nokia N95 (8GB) med 5 mpix kamera, som faktisk er helt greit. Det kan selvsagt ikke måle seg med Nikon D200 som jeg bruker når jeg skal leke fotograf, men det har nå den fordelen at det alltid er med da.

Så når jeg snart kan vise fram bildene rett fra mobilen, kjøre presentasjoner fra den og kanskje se film på hytta uten å måtte dra med all verdens stash, ja så er kanskje Nokiaens dager talte.

Eller kanskje jeg skal vente til prosjektoren kommer som pluggin på min nye iPod touch, som erstattet iPhone (iPoden er tynnere og gjør stort sett det samme uten å ha telefondelen)?

Digitalisering av akademia

Det er omtrent et år siden min kollega Reidar Conradi ved NTNU skrev en artikkel i Aftenposten om at Tiden går fra tidsskriftene. En ting er publiseringsdelen og den meriterende virksomheten gjennom publisering, men en annen er tilgangen til innholdet. NTNU har abonnement på Harvard Business Review, men tidsskriftet finnes bare i papirutgave. Hvis jeg ønsker å bruke en artikkel som pensum på ett av mine kurs, må jeg altså oppsøke biblioteket, kopiere artikkelen og så scanne denne inn og legge den inn på læringsplattformen (jeg har sluttet å trykke kompendier for flere år siden).

Da jeg spurte biblioteket om å få tilgang til en elektronisk versjon var svaret at de ikke hadde noen planer om endre dagens praksis.

Min gamle kollega Petter Gottschalk ved BI har fortsatt analysen, og mener at det ikke bare er tiden som går fra tidsskriftene, men at hele det akademiske publiseringssystemet er i krise. Espen Andersen er for en gangs skyld ening med Petter 🙂 Og det hele er rimelig godt oppsummert av Arne Olav Nygård, som også reflekterer over bloggen som kanal for formidling av vitenskapelig fundert kunnskap.

Jeg har mange av de samme erfaringene som Espen og Arne Olav. Sist uke holdt jeg tre foredrag, for tilsammen over 700 personer. På forhånd hadde jeg skrevet et blogginnlegg om hva jeg skulle snakke om, og noen dager seinere er det ti personer som har kommentert og reflektert over innholdet i foredragene. Mange har også sendt meg eposter og meldinger på Facebook. Loggen viser at dette innlegget er lest 166 ganger på noen få dager, og at mange av dem som leser det også leser mye av det andre jeg skriver på bloggen.

Det mest leste innlegget på bloggen min ligger lenket direkte fra hovedsiden. Oppvekst i det digitale nettsamfunnet har så langt hatt nesten 1400 lesere. Det er også publisert på «vanlig måte» som kapittel i en bok. Hvor mange har lest den utgaven?

Jeg er enig med Espen i at våre ideer får langt større utbredelse gjennom å stå på en talerstol og snakke til og med brukere av vår kunnskap, enn gjennom publisering i de tradisjonelle tidsskriftene. Dessuten får vi selv umiddelbar feedback. Når 350 lærere lar applausen vare mer enn 15 sekunder, er det et uttrykk for at du har truffet noe sentralt hos disse menneskene. Og når mange vil diskutere i pausen etter foredraget, er det også et uttrykk for det samme. Denne formidlingen får vi ingen anerkjennelse for ved universitetene, for den er ikke «meriterende».

Riktignok diskuteres det å gjøre den meriterende, og Universitetsavisa har vist at det er deler av de vitenskapelige miljøene ved NTNU der en i alle fall får uttellling på lønna ved å drive en aktiv formidlingspolitikk. Så noen ved universitetene begynner å få øynene opp for at denne formidlingsvirksomheten kanskje har en verdi, også for universitetet.

I følge Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner, er det lite sannsynlig at slike innovasjoner vil komme fra universitetene selv. Så hvem skal vi sette vår lit til da? De tradisjonelle forlagene er det vel ingen som har tillit til i en slik sammenheng? Hva har de bidratt med for å løse utfordringene våre? Fra mitt perspektiv ser det ut som om de bruker mest energi på å forsvare industrisamfunnets publiseringspraksis, i stedet for å arbeide med å utvikle nye teknologier, nye forretningmodeller og nye tjenester.

Det er kanskje YouTube og iTunes som har stått for den største innovasjonen i vitenskapelig formidling så langt, og det er vel og bra, men hva med den tekstbaserte informasjonen? Hva med de tradisjonelle artiklene? First Monday er et godt eksempel på et tidsskrift som er heldigitalt. Og Kairos er et annet eksempel på en heldigital arena, der også formatet er mye friere enn i de tradisjonelle tidsskriftene. Det finnes digitale muligheter, og der de mangler kan vi jo lage dem selv. Hvis vi er mange nok som slår oss sammen og ber Norges forskningsråd bidra til å lage en infrastruktur for å håndtere hele publiseringsprosessen, inkludert digitalisering av peer-review-prosessen, mm. så er det kanskje mulig å skape noe nytt også?

I mellomtiden kan vi jo la være å publisere på papir? Slik Espen tar til orde for.