Om hvorfor avisene vil fortsette å tape lesere

 

Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som «de korrekte» og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en «nesten uten ansatte» lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

del.icio.us Tags: forretningsmodeller,twitter,avis,tv,annonser

Twitterressurser

På Twitter Sites & Resources finner du en god oversikt over ulike tjenester på nett som kan bidra til å gjøre bruken av Twitter mer effektivt og kanskje enklere. Alex Goodall gir en oversikt over hvordan en kan bruker Twitter i yrkessammenheng, eller profesjonelt som han kaller det.

Ressursene er organisert både tematisk og alfabetisk. Her kan du se hvilke emner som er populære og framstille innhold gjennom Twitter grafisk, en morsom visualisering av forskjellige emner.

Om twist.flaptor.com skriver Goodall at (it) …

shows comparative trends of topics (which you enter) appearing in Tweets across various timeframes.

Also shows what has been popular recently.

Excellent graphics and attractive design.

Klar tale fra SV

Bård Vegard Solhjell er uvanlig klar i sin holdning til problemområdet fildeling, og hva en skal gjøre for å håndtere opphavsrettslige regler i praksis. I dette blogginnlegget stiller han følgende spørsmål:

Skal nettets openheit og nøytralitet trugast av utestenging utan dom?

– Er det aktuelt å tillate at private aktørarar kan overta oppgåver som normalt politi og påtalemyndigheit har i jakt på fildelarar?

– vil vi ha intensivert overvaking av nettet for å ta fildelarar?

Og sier at SVs svar er NEI på alle tre. Jeg mener det er bra, og jeg mener at det bransjen må arbeide med å finne andre alternativer til å beskytte sine økonomiske interesser enn «three strikes», som nå ser ut til å bli gjennomført i Frankrike.

Årsaken er åpenbar. Det er ikke bare platebransjen som ønsker å beskytte sitt innhold, men også forlagene, de som lager kart, film, utgir tidsskrifter, aviser osv.

En av mine kollegaer opplevde at studentene publiserte oppgavetekster og svar på oppgavene på nettet. Får han da lov til å etterforske saken selv og iverksette straffetiltak mot dem som har gjennomført dette ?

Det er bra at politikerne tar tak. Og jeg er enig med SV og Bård Vegard i at vi bør kreve svar fra flere andre politikere også. Hva mener dere?

Bilde er lastet ned fra: http://www.kent.police.uk/Your%20Area/South%20Kent/South_Kent_news/3%20strikes.jpg Takk til politiet i Kent for lånet 🙂

I kapital: Om å ha rett og likevel tape.

Artikkel i Kapital mai 2009.

Noen kamper er en dømt til å tape, selv om en egentlig har rett. Platebransjens kamp mot ulovlig fildeling er en slik kamp. Ti år etter at Napster så dagens lys og skapte selve fenomenet fildeling, var det aktørene bak ThePirateBay (TPB) som sto på tiltalebenken. Og som forventet ble de dømt og virksomheten erklært å være i strid med gjeldende opphavsrettslige lover.

Men selv om virksomheten er erklært ulovlig vil den ikke stoppe fordi svenske myndigheter ikke har noen kontroll over serverne og domenenavnene. Så for å stoppe virksomheten må det kjøres rettssaker i flere land. Og innen det er mulig å få en rettskraftig dom i det nye landet, er serverne antakelig flyttet til en ny lokasjon, med andre lover og regler og et annets rettsvesen som skal forfølge saken. Det er mange land å ta av!

De siste ti årene er det i gjennomsnitt blitt dømt en nordmann for ulovlig kopiering hvert år, mens det antakelig er rundt 150.000 av dem på TPB på en helt vanlig dag. Virksomheten kan ikke stoppes teknologisk, selv om bransjen nå setter sin lit til at de kan be leverandørene av internettjenester om å levere ut navn og adresse på mulige syndere. Men allerede her halter det.

Folkene bak TPB har allerede lagd en ny tjeneste skaper en slags hemmelig tunnel gjennom internett, der det krever svært mye ressurser for å få innsyn i hva transaksjonen egentlig omhandler, fordi det hele er kryptert. Hvis en vil gjøre det enda vanskeligere, er det også enkelt å pakke inn musikken så den ser ut som en bildefil, en teknikk som kalles steganografi. Dette kan altså ikke stoppes teknologisk, og heller ikke juridisk, selv om det etter gjeldende lovverk er forbudt å bidra til spredning av andres verk. Men her er også lovverket utydelig, for det er altså lov til å kopiere til privat bruk, hva nå enn det måtte bety i dette digitale nettsamfunnet.

Så hva skal bransjen gjøre da? Etter mitt syn har de bare ett valg, og det er å innovere. De må skape nye tjenester som er bedre, raskere, billigere og enklere å bruke enn dagens mer tungvinte tjenester. Slike tjenester er på vei fra leverandører som Spotify, iLike, LastFM, MySpace og andre.

Nye tjenester og nye forretningsmodeller, der radioens og CD-ens fordeler smelter sammen med de nye behovene som er skapt gjennom sosiale nettverkstjenester som Facebook og Twitter, kan være veien å gå. La oss få tilgang til ALL musikk gjennom tidene på en lettvint måte, og jeg er sikker på at vi vil betale minst like mye for musikk som vi gjør for TV. Å bundle tilgang til musikk med internettjenesten kan også være en vei å gå. Betal 100 kroner i måneden som lisens, eller kanskje vi heller skulle kalle det løsepenger, og få lovlig tilgang til så mye musikk du bare kan fordøye, enten du henter det via Limewire og Piratbukta, Spotify eller en annen leverandør. Mulighetene for å innovere, skape virtuelle musikklubber av folk som liker Deep Purple, var på konserten med Stones eller kanskje bare vil snakke musikk med noen, kan også være en vei å gå. Vi vil betale for gode opplevelser og eksklusivitet, og slikt må bransjen bidra til å skape mer av.

Piratsaken har mange sider. En juridisk side som er tapt, blant annet fordi svært få utover bransjen selv ser ut til å respektere gjeldende lover på området. Mange finner det merkelig at det heter å stjele når ingen faktisk mister noe. Den teknologiske siden er også tapt, for ”piratene” er mer effektive enn bransjen, de er bedre organisert gjennom sosiale nettverkstjenester og de er mange fler. De har rett og slett mer innovativ kraft enn bransjen selv har. Saken har også en politisk side som angår hvordan vi skal forholde oss til digitale fellesgoder, digitale tjenester som det er umulig å utelukke noen fra. Og endelig har den en bransjeside, der faktisk ganske mange musikere også ser fram til å slippe den tradisjonelle platebransjens jerngrep. Noe må jo være rav ruskende galt, når bransjen har stilt seg slik at Paul McCartney må betale royaltyutgifter til Michael Jackson for å spille Beatlessanger. Bransjen må definere arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene på nytt, og de må tilby andre typer tjenester og kontrakter enn de har gjort hittil.

Og snart skal vi følge den samme diskusjonen med forlagene som anklagere. De ser nemlig ikke ut til å ha fulgt særlig godt med i diskusjonen om de digitale piratene. Og i likhet med musikerne dropper forfatterne også i økende grad de tradisjonelle bransjeaktørene. Bare i USA ble det i 2008 utgitt mer enn 30.000 bøker utenom forlagene, der folk publiserte selv på Xlibris, Lulu og andre digitale tjenester. Bøkene selges på Amazon, finnes i internasjonale bokfortegnelser og nytes både på papir og i elektronisk format. De norske forlagene skal ikke få det lett når de oppdager dybden i denne saken. Kanskje det er på tide å slutte og sutre over nedgangen i skoleboksalget, og heller starte en mer systematisk innovasjonsprosess?

Vil vi betale for digitale "aviser"?

Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer Kindle som plattform for avislesing og lesing av lærebøker på dagbladet.no. Han mener at forretningsmodellen til avisene ikke går opp, ved at digital distribusjon gjennom feks Amazon, gjør at enkelte storaviser bare får inntekter tilsvarende 15% av driftskostnadene. Dessuten er han skeptisk til hvorvidt mange nok av leserne faktisk vil bruke Kindle på denne måten, når de kan få innholdet gratis på nettet på sin egen pc.

Carl Stormer har lenge vært en stor bruker av Kindle, og en av de tingene han bruker den til er å lese NYT. Jeg leser også enkelte dager deler av NYT, men da via min rss-feed på Netvibes.

Artikkelen til Omdahl bygger på forutsetninger om at aviser vil opprettholdes som tidligere, men at teknologiene for å konsumere innholdet endrer seg. Dette tror jeg ikke er en holdbar forutsetning. Dels er arbeidsdelingen mellom mediene i ferd med å endre seg, slik at mye av det som TV og aviser har formidlet tidligere, nå blir mest aktuelt på nett. TVNorge tar konsekvensene av dette, og kutter nyheter og værmelding fra sin egen sendeplan. Vi har jo yr, nettaviser og twitter.

Den andre forutsetningen Omdahl bygger på er at avisene har et riktig kostnadsbilde i dag. Det tror jeg er fundamentalt galt. Aviser som Dagbladet, NYT og andre kommer antakelig til å drive med en sterkt redusert stab i framtida, og skillet som flere aviser nå har mellom nett og papir, er både kunstig, lite økonomisk gunstig og mer et resultat av historiske forhold enn av en velregissert forretningsstrategi.

For å forstå bildet, må vi forstå hvordan kundene konsumerer innholdet i de tradisjonelle avisene. Vi konsumerer ikke en avis som et helt produkt, men de enkelte komponentene i den. Vi leser artikler skrevet av avisens egne journalister, artikler de får fra ulike nettverk og fra leserne. De to siste komponentene trengere vi ikke avisene for å få tilgang til. Og annonsene er for lengst overført fra avisene til Finn og andre digitale tjenester.

Avisene er blitt debundlet, komponentene framstår fritt i ulike digitale kontekster, og det er den som behersker konteksten som også bestemmer spillereglene, -hva vi skal tilbys, om vi skal betale og hva vi må betale for.

Når enkelte nyhetsmedier leker med tanken om å ta betalt for nyheter glemmer de en ting. Dette er som oftest commodities. Commodities handles for det det koster å produsere en enhet til av dem (grensekostnaden), og når denne er 0, blir de gratis. Det er hva som skjer med en rekke digitale tjenester.

Mesteparten av musikken på nettet er commodities. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi hører på det ene eller det andre i visse sammenhenger. Denne musikken er det ikke mulig å ta betalt for i et fritt marked, på samme måte som det ikke er mulig å ta betalt for nyheter som commodities. Derfor må avisene tilby noe annet enn dette, og det mest nærliggende er å arbeide med faktorer som «convenience» og «experience», altså hvor lett eller hensiktsmessig det er å lese dette digitalt (kan være veldig enkelt når det streames til enheten din og ligger klart når du vil lese) og hvilken leseropplevelse, eller retter hvilken konsumentopplevelse som knyttes til forbruket. Dette kan også endres vesentlig ved bruk av Kindle i stedet for papir.

Her trenger vi mer kunnskap, og jeg tror mange av avisene vil gå gjennom en rekke nye kutt i månedene som kommer. Både fordi annonseinntektene antakelig vil fortsette å synke (jeg tror ikke dette har så mye med konjunktur å gjøre som det har med strukturendringer i mediebransjen) og fordi avisene vil få stadig nye konkurrenter. Disse omfatter både de sosiale mediene, nye ultralokale tjenester og ulike disruptive tjenester som går rett i strupen på selve produktet avis. Eksempel på dette siste er nettopp Kindle. Når du får en digital leseplate med format som en halv tabloidside, oppstår nye muligheter for design og orkestrering av tjenester. Dette vil nok avisene finne ut av etterhvert, og kanskje er en av nisjene dette å kunne tilby en cold spot, uten nett og tilknytning, skjønt dette siste er jeg svært i tvil om.

Podcast fra forelesninger

Nå er løsningen her fra Høgskolen på Lillehammer og en gruppe andre partnere, der forelesningene gjøres tilgjengelig som podcasts. Se NRKs oppslag og NRK Betas kommentar.

Det er  mye å si om dette. Det ene er at det er på tide at vi begynner å eksperimentere med noen av de samme formidlingsformene som noen av de største universitetene i verden gjør. Ikke minst bør vi gjøre det av konkurransehensyn, for hvorfor skal norske studenter gå på forelesninger her hjemme, når de snart kan få de beste oppleggene fra de beste universitetene i verden? Og jeg tror også at det ikke går så mange årene før det finnes regionale campuser for MIT, Stanford og de andre, der alle som vil kan avlegge eksamener også. Dette er digitalt gjenbruk i praksis.

Den andre grunnen til at det er smart, er jo at det nå holder å kjøre forelesningene en gang, dersom da innholdet i kurset ikke endrer seg. Ja faktisk kan vi droppe forelesninger helt, og bruke tiden vår på helt andre ting, som for eksempel å utvikle nytt og bedre pedagogisk materiale.

For den tredje kommentaren til dette, er at forelesninger i seg selv kanskje ikke er den beste formidlingsformen. Antakelig kommer vi til å lage læringsstier, der de som skal lære får tilgang til aktuelle spørsmål eller problemstillinger, til framstillinger av ulike aspekter som belyser disse problemstillingene på forskjellige måter og i forskjellige medier. Så må de som skal lære reflektere over sin egen forståelse, kanskje skrive noe som de deler med andre og som skaper grunnlag for refleksjon, meningsdanning og etablering av holdninger.

Så ja, jeg er for podcasts fra universitetene, for jeg tror at det vil sette søkelyset på utvikling av andre læringsmiljøer. Det er den veien vi må gå i et litt lenger perspektiv.

Piratene – nå også på gamlehjemmet

Er piratkopiering greit, bare piratene er gamle nok?

Det er det retoriske spørsmålet Jan Omdahl stiller i en artikkel i Dagbladet (via Twitter). For det er er ikke bare Limewire og fjortiser som ikke betaler for seg, men også de som sitter for eksempel på et eldresenter og ser videoer på YouTube. Det er jo i og for seg ikke forbudt, men problemet er at mange av videoene de ser på er lastet opp uten samtykke fra dem som har opphavsretten. Og da blir de pirater. Les hele artikkelen her.

Hovedpoenget er at filmbransjen har utfordret Lawrence Lessig for brudd på opphavsrettslige regler. Det var kanskje ikke det lureste å gjøre, eller hva?