Dette innlegget kan også leses i Kapital i november 2009.
For kort tid siden ble det kjent at NAV ikke fikk godkjent sitt regnskap for 2008, og at Riksrevisoren mildt sagt var skeptisk til hvordan NAV og forsåvidt også andre offentlige etater brukte teknologi til å koordinere tjenester på tvers av ulike organisasjoner, eller siloer som det er blitt hetende i det offentlige planbyråkratiet.
Dette er en betimelig kritikk, og det er på tide at vi setter søkelyset på hvordan vi kan bruke teknologien til å skape betydelig større effektivitet i offentlig sektor. Dette er rett og slett en dyd av nødvendighet, om vi skal kunne betale framtidige pensjonsforpliktelser og opprettholde våre særs gode syke- og trygdeytelser også I framtiden..
En av de beste bøkene om «IKT i offentlig sektor» med tittel eGovernment begynner slik: «Most eGovernment projects fails».
Og undersøkelser fra flere land viser at dette gjelder mellom 60 og 80 % av alle IT-prosjekter i offentlig sektor. De er enten
helt mislykkede eller de bidrar ikke til å nå de målene som de skulle i tilstrekkelig grad. Og mye av årsakene til dette finner
vi i dårlig prosjektering og manglende innsikt i konsekvensene av de beslutningene som fattes. La meg illustrere dette med et eksempel:
I en større norsk kommune ønsket de at innbyggerne skulle kunne søke barnehageplass på nettet. Fagetaten kontaktet
leverandøren av systemet som holder orden på alle barn og foreldre, det som kalles fagsystemet. Leverandøren sier at
dette ønsket er det eneklt å oppfylle, o g de selger kommunen en modul som gjør at foreldre kan søke barnehageplass over nettet.
Når systemet er i drift, finner arkivleder i kommunen ut at dette ikke kan avgi data til arkivet, slik de er pålagt å gjøre. Det må derfor tilpasses slik at de kan levere data i det standardformatet som alle arkiver benytter. På dette tidspunktet begynner også IT-avdelingen å interessere seg for prosjektet, og de finner at den valgte teknologiløsningen ikke spiller på lag med øvrige systemer, fordi den bygger på andre prinsipper for arkitektur, for å snakke i IT-folkets termer. Det betyr i praksis at informasjon i andre kommunale registre, slik som adresser, familieforhold, informasjon om andre tjenester eller rettigheter, ikke kan kobles sammen med fagsystemet uten at det gjøres helt spesielle og kostbare tilpassninger, noe som er helt nødvendig dersom en skal kunne skape en effektiv drift av de enkelte tjenstene.
Så prosjektet som i utgangspunktet så enkelt og billig ut, ble både mer kostbart og tok mye lengre tid enn antatt.
Dette er en situasjon som har paralleller i norske kommuner og offenlige etater hver eneste dag. 429 kommuner sitter i stor grad og sysler med de samme utfordringene. Noen har riktignok outsourcet IT-drift til et interkommunalt selskap, men også dette skaper utfordringer, for da må IT-ansvarlige i disse selskapene forholde seg til administrasjonen og politierne i alle oppdragskommunene, og det er ikke alltid like enkelt.
Det er liten tvil om at det kastes bort enorme summer på måten overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn er organisert på i Norge. Vi mangler organisatoriske enheter som hjelper kommunene med disse prosessene, som gjør det unødvendig å finne opp hjulet i hver eneste lille kommune og som gjør det mulig å gjenbruke smarte løsninger på en enkel måte.
Dette er et ansvar som kommunalministeren må ta. Hun bør opprette et utvalg som får i oppdrag å kartlegge problematikken, og hun må bidra til at den enorme sløsingen med offentlige midler som finner sted fordi en ikke har egnede systemer til hjelp i saksbehandlingen blir kraftig redusert. Og hun må bidra med midler til å heve kompetansen på gjennomføringen av slike IT-prosjekter i de mange kommunene som faktisk har ansvar for å gjennomføre endringsprosjektene.
Den kommende samhandlingsreformen i helsevesenet er helt avhengig av slik kompetanse, og antakelig er det de færreste kommunene som i det hele tatt er i stand til å gjennomføre de tiltakene som vil måtte komme.
Derfor er det betimelig at RIksrevisoren setter søkelyset på IT-bruken i NAV. Noen burde gjøre det samme når det gjelder kommunene. Der er potensialet for tjenesteforbedring og reduserte kostnader svært høyt. For det er et paradoks at en kan få lån på 1 million kroner (eller avslag på det samme) på to minutter, mens det mange steder tar tre måneder å få svar på om du kan få sette et ekstra vindu inn i garasjen din. En stor andel av saksbehandlingen i kommunene kan automatiseres, fordi den utelukkende er basert på regler. Dette arbeidet må komme i gang snarest. Og kommunalministeren bør kjenne sin besøkelsestid og ta de nødvendige initiativene.
Arne Krokan 