8-åringer publiserte vitenskapelig artikkel

Er det mulig?

25 engelske skolebarn i alderen 8-10 år har publisert en peer reviewed artikkel i Biology Letters. De har selv skrevet teksten, metodekapittel og det hele. Og selvsagt har de også gjort hele forskningsarbeidet.

Artikkelen kan du lese her. Og en omtale av det hele i Wired leser du her.

Det hele er svært facinerende lesing. En vitenskapsmann med evner til å tenke utenfor boksen, en ivrig skolemann og en skokk nysgjerrige barn.

“We discovered that bumblebees can use a combination of colour and spatial relationships in deciding which colour of flower to forage from,” the students wrote in the paper’s abstract. “We also discovered that science is cool and fun because you get to do stuff that no one has ever done before.”

Dette var blant det de fant ut. Og kanskje er det rekruttert noen framtidige forskere blant elevene også.

Forlagene – de siste Sovjetstatene?

Bilde fra Wikipedia

Sammenligningen er ikke min, men hentet fra Erik Hellmanns gode artikkel om forlagssektoren, som han har kalt Lots of markets, lots of business models.

Hellmann tar utgangspunkt i at omtrent det eneste som bandt Sovjetsambandets stater sammen, var en sterk overordnet styring. Da denne styringen ble borte, var det ingen ting annet som holdt statene sammen, noe som førte til at de valgte å framstå som selvstendige stater. Og ennå er det vel også et par steder der det er folkegrupper som hevder at de også burde få bli egne nasjoner.

Denne prosessen flytter Hellmann over til forlagssektoren. Det som holder forlagenes produkter sammen, er at de har felles distribusjonskanaler. Og det er ikke uten grunn at disse kanalene for det meste er eid av de samme forlagene i Norge, og at de samme forlagene også har hatt sterke ønsker om å beholde faste bokpriser, for da blir det veldig vanskelig å konkurrere med dem på pris. Så langt holder Sovjetanalogien antakelig enda bedre enn det Hellmann hadde forestilt seg.

Og ulikt musikkbransjen, konsumeres også forlagenes produkter på svært forskjellige måter. Mens musikk stort sett konsumeres på samme måte om det er klassisk eller rock, er dette ikke tilfellet med forlagenes produkter.

En kokebok har en helt annen bruk enn en roman. Og læremidlene brukes på andre måter og i andre situasjoner enn leksikon og coffe-table-bøkene.

Derfor er det også mulig å splitte disse produktene opp og produsere dem med forskjellige forretningsmodeller. Leksikonet har allerede havnet i den digitale dugnadsdelen, der en stor mengde mennesker bidrar med små biter.  Dette er mulig fordi infrastrukturen for distribusjon er gratis.

I det åpne internetts tid, er infrastrukturen for distribusjon gratis, og det kommer ikke til å gå langt inn i 2011 før det også finnes en gratis og lett tilgjengelig infrastruktur for distribusjon av ebøker. Hva skjer med forlagene da? Skjønt tjenester som Lulu lar deg både produsere og distribuere bøkene dine både digitalt og på papir. Der kan du forøvrig kjøpe en bok av min gamle kollega Espen Andresen.

Denne utviklingen av digitale tjenester har jeg skrevet mye om i boka Den digitale økonomien.  Kortversjonen av forlagenes utfordringer er at distribusjonsapparatet går fra å være en unik forretningsfordel til å bli en commodity. Alle kommer til å kunne distribuere selv, både gjennom nye plattformer, gjennom apps og gjennom åpne tjenester.

Det er mye som tyder på at forlagene kommer til å miste en stor del av utvikling og omsetning av læremidler til skolene. En av kandidatene til å overta dette er dem som eier og styrer LMSene, noe Itslearning har forsøkt på med sin Digilib. Denne tjenesten feilet antakelig på grunn av feil strategi, og en større utfordring for forlagene kommer fra Nasjonal Digital Læringsarena, der det satses et tresifret antall millioner for å utvikle nye læremidler til videregående skoler. Det er ikke rart at forlagene gjør hva de kan for å motarbeide denne satsingen. Men det kan faktisk godt hende at dette er god planøkonomi, at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt og dermed utdanningspolitisk smart også. Selv om det er lett å være enig i at det også kan være fordeler med flere tilbydere og konkurranse. Og forbindelsen til Sovjetmetaforen er det jo ikke så vanskelig å se.

Uansett, –forlagene blir snart utsatt for gjennomgående endringer, og kan hende er ikke Sovjetmetaforen så dum om en vil forstå hva som kan komme til å skje. Men på sett og vis har forlagene en enda større utfordring enn de gamle Sovjetstatene hadde. De siste ville jo bare være seg selv. Forlagene derimot, kommer til å oppleve at det også er svært mange andre som vil overta deler av deres virksomhet, slik distribusjonen nå er i ferd med å flytte seg til Apples iTunes, Amazon og Google, som nå også har startet bokhandel.

Og siden teknologiene for både å produsere innholdet og distribuere det blir mer og mer like, blir det også mer sannsynlig at de tidligere så skarpe grensene mellom mediesektorens ulike aktører, kommer til å bli visket bort.  Apple er i ferd med å bli en dominerende aktør også på mobilmarkedet, et marked som bare for måneder siden var dominert av Nokia og Sony-Ericsson. Og Apple, som er USAs nest mest verdifulle selskap, enn så lenge bare slått av et oljeselskap, har et godt grep om både musikk og mediebransjen. Og de har tiden og trendene med seg. Nå er det allerede slik de under 35 år foretrekker å konsumere digitalt innhold via en applikasjon, snarere enn på det åpne nettet.

Og siden både digital musikk, film og bøker distribueres på samme måte, har de som allerede har etablert en infrastruktur for dette en stor fordel, sammenlignet med dem som ikke har skaffet seg denne erfaringen.  Derfor kan det godt hende at ikke bare Apple og Amazon blir dominerende aktører her, men også at slike som Netflix, som nå leverer film etter all –you-can-eat-prinsippet for 8 dollar i måneden, blir en viktig aktør også på tekst.

Og når skal forlagene la oss få Spotify-modellen på romaner? Jeg ville glatt betalt 100 kroner per måned for å få tilgang til alt, og det er mye mer enn jeg ellers betaler for romaner per år. På samme måte som 99 kroner måneden til Spotify er mer penger enn jeg tidligere brukte på musikk.

Men så var det å våge det da.

Kvalitet 2010

Difi har gjennomført en interessant kvalitetsvurdering av nettsidene til norske kommuner. Resultatene av dette kan dere finne her.  På denne nettsiden er det en søkefunksjon, og siden resultatene kommer fra norske kommuner så er det vel rimelig å anta at en også kan søke på kommunenavn.

Jeg søkte på Nittedal og fikk ingen treff, heller ikke på “nittedal kommune”.

Derimot får jeg en melding om at jeg ikke har valgt noen side! Og det er jo ikke så rart, for det var jo denne jeg skulle finne gjennom søket.

Men så greide jeg å bla meg nedover på siden til jeg fant Nittedal kommune.

Jeg kom til å tenke  på et foredrag jeg “leste” om hvordan en måler kvalitet på nettsider, fra Netlife Research. Her er en opptatt av det som de fleste ville være opptatt av, hvorvidt brukerne faktisk får utført oppgavene sine eller ikke.

Men hvordan skal vi måle det?

Det enkleste er å finne en bruker som har  en oppgave, og så se om denne oppgaven kan utføres på en enkel måte på nettet. Siden Nittedal kommune har fått 5 av 6 stjerner på DIFIs målinger, må vel det være et svært bra kommunalt nettsted, og da må det vel også forventes at en må kunne finne svar på relativt vanlige utfordringer som vi innbyggere trenger hjelp til fra kommunen.

En utfordring er om du for eksempel vil undersøke om det er mulig å få sykehjemsplass til eldre slektninger. Og siden sykehjem ikke står på forsiden til Nittedal kommune, er vel det mest naturlige å søke.

Siden mesteparten av forsiden består av nyheter, velger jeg å undersøke et par av disse mens jeg venter. Øverst troner nyheten om at

02.12.2010
Veilyset er borte i Hakadal nord for Åneby pga gravearbeid. Hafslund retter feilen så fort de kan.

Hmm, sikkert et problem, så jeg undersøker saken og kommer til følgende side:

Men det var sykehjem jeg skulle finne, så jeg søker på sykehjemsplass, og får opp lenke til 3 pdf-dokumenter, der den første førte til Handlingsplan for kommunen. Ikke akkurat det jeg var ute etter. Men kanskje har jeg gjort en feil, jeg skrev søke sykehjemsplass, men hva med søk sykehjemsplass?

Da får jeg i alle fall opp lenke til en rekke skjemaer …. hm finnes svaret her?

Joda, nesten nederst står det i alle fall Enhet for Pleie, omsorg og rehabilitering. Pleie er tydeligvis viktigst siden det er skrevet med stor bokstav, så da er vel svaret her da. Jeg trykker på lenken og får opp

Informasjon om avlastning og støtte for familier som har barn med funksjonshemminger, ikke akkurat det jeg var ute etter.

Men så får jeg øye på lenken Last ned Søknadsskjema her,  kanskje kan den inneholde det jeg er ute etter? Der kommer det opp et skjema som tar opp søknad om pleie og omsorgstjenester. En av kategoriene en kan søke i er “tjenester i institusjoner”, med ulike muligheter. Er det dette jeg trenger?

Det kan jo se slik ut, men for å være på den sikre siden, søker jeg også bare på sykehjem i søkefeltet til kommunen. Da får jeg opp informasjon om diverse sykehjemstjenester i kommunen, blant annet denne siden som viser de aktuelle tilbudene.

Når klikker meg  innover i menyene dukker det plutselig opp nye menyvalg i venstre meny også, ikke valg som gjelder denne tjenesten spesifikt, men som gir en helt ny innfallsvinkel til de kommunale tjenestene. Bare se her.

Da jeg begynte å søke, fant jeg ut atdenne lenken lå på forsiden også, men under tjenestebeskrivelser og ikke under tjenester fra kommunen. Merkelig.

Om jeg virkelig hadde hatt behov for en sykehjemsplass, hadde jeg nok gjort som de fleste andre gjør: ringt servicetorget og spurt.

Dersom en skal måle kvalitet etter hvor lett det faktisk er å utføre en oppgave på nettstedet, er det tvilsomt om denne kommunen ville fått 5 av 6 stjerner. Og hva sier egentlig denne kvalitetsvurderingen?

Det virker som om en tar hensyn til visse tekniske kriterier, men glemmer å ta hensyn til hvem brukerne er, og hvor lett det er for brukerne å finne fram. Er disse skårene basert på praktiske tester gjort av virkelige brukere, eller er skårene gjort av personer som vet hvordan en god nettside skal se ut, og bruker litt tid på hvert for å sjekke noen basispunkter? Hvor lang tid er brukt på vurderingen av hver nettside?

Jeg har et bestemt inntrykk av at selv 5 av 6 stjerner ikke er et stempel på god kvalitet, på at dette er tjenester som hjelper innbyggerne i 5 av 6 tilfeller, men at det er et mål på at visse basisegenskaper er på plass. Men det er ikke det samme som å si at dette er tjenester med god kvalitet. Og med fem av seks stjerner indikeres også at utviklingen av digitale tjenester på dette nettstedet er nesten i “mål”.

For hva er viktigst når en lager nettsider? Fin design og teknisk kvalitet, eller at tjenestene faktisk fungerer for brukerne?