I Prosa nr 4/11 har jeg skrevet et essay om «den nye forfatterøkonomien» – om hvordan forfatterne kanskje kan tjene penger i det digitale nettsamfunnet. Essayet er gjengitt i sin helhet før tidsskriftets siste korrektur her. Kortversjonen er at det blir vanskeligere å tjene penger som forfatter i framtiden. Mange typer publikasjoner vil følge i leksikonets digitale spor, og enda flere vil endre karakter, slik at forfatteroppgaven blir annerledes enn tidligere. Samtidig vil det også komme nye formater, som gir nye muligheter. Men kommer vil til å gripe dem?
Introduksjon
For 25 år siden skrev jeg min første bok på en Osborne 1. Dette var en datamaskin med to diskettstasjoner og en liten skjerm som lyste opp noen få, korte linjer med irrgrønne bokstaver. Maskinen som så ut som en symaskin var flyttbar, men ikke særlig mobil, og det fantes ingen standarder for å få manuset fra Wordstar til et grafisk produksjonssystem. Antakelig ble det dyrere å konvertere manuset over til fotosetteren, enn det hadde vært å taste inn det hele på nytt.
Men boka kom ut. Jeg var blitt forfatter, med medlemskap i faglitterær forfatterforening og det hele. Og siden har jeg vært en skrivende fant. Noe av det jeg skriver har jeg tjent litt på, men mye er gitt bort gratis. Det har i mange sammenhenger vært lysten til å formidle, til å dele innsikt og ideer som har vært drivkraften, mer enn behovet for å tjene penger på det. Men så har jeg da også hele denne tiden hatt en ”hovedsponsor”, siden jeg i mer enn 25 år har arbeidet innen høyere utdanning.
Det er ikke bare min situasjon som er endret i løpet av de siste 25 årene, men hele infrastrukturen og og måten publiseringsbransjen framstår på. Den har tatt steget fra industri- til digitalt nettsamfunn, noe som har en rekke konsekvenser, ikke minst med tanke på hvordan framtidens bøker kan komme til å bli.
Fra bøker til digitale tjenester
Bøker, slik vi kjenner dem i dag, er ektefødte barn av industrisamfunnet. De er fysiske produkter skapt med industriell teknologi og distribuert med lastebiler til butikker over det meste av landet.
Denne industrien ble til i en tid da det var knapphet på annet å lese enn bibelen og andre religiøse tekster, i en tid da vi skulle bygge et kvalitetssikret utdanningssystem for å utdanne arbeidere til det nye industrisamfunnet og i en tid da vi hadde fått ideen om at alle i Norge burde utdannes til å bli ”gagns mennesker”, slik at de ble i stand til å bidra til oppbyggingen av et godt samfunn.
Fordi det ble ansett som positivt at bøker ble produsert og at folk faktisk leste, ble det skapt et offentlig regime med momsfritak, gratis lån av bøker på bibliotekene, innkjøpsstøtte og beskyttelse mot utidig kopiering da denne muligheten kom med kopimaskinene på 1980-tallet. Det ble skapt standard retningslinjer for deling av inntektene fra boksalget, der bokhandlerne stort sett fikk mer enn tre ganger så mye som forfatterne. Og forfatterne var fornøyd med den minste delen, for anledningen til å bli formidlet, til å bli blant de utplukkede i katedralen telte for mange mer enn det pekuniære.
Bøkene var heller ikke enhetlige produkter. Alle tekster av en viss lengde som var å finne mellom to permer, ble kalt bøker. Ulysses, Store Norske, Egners samlede, Skolesangboka og Salmesangboka var bøker like mye som Atlaset og Bibelen. Egentlig var det ikke noe krav at det måtte være tekster heller. Det kunne like gjerne være bilder eller kart. Bare verdens mest distribuerte produkt mellom to permer ble ikke kalt bok. Ikeas produktregister forble en katalog, selv om den produksjonsmessig var lik svært mye av det som ble kalt bøker. Det var likevel formatet og den industrielle produksjonsprosessen som var fellesnevneren, mer enn innholdet.
I industrisamfunnet var det de som eide trykkeriene, kringkastingsnettverkene og distribusjonsapparatet som også kontrollerte samfunnets uttrykksformer. Hvis ingen ville gi ut boka di, ble den ikke trykt og selvsagt heller ikke lest. Hvis ingen redaktører ville trykke artikkelen din forble den utilgjengelig, og hvis ingen ville slippe deg til i eteren, forble din stemme taus. Industrisamfunnet var særlig redaktørenes tid, for de kontrollerte ett av de viktigste knapphetsgodene, forfatternes tilgang til lesere. Nå opplever vi at det er andre utfordringer som trenger seg på, fordi industrisamfunnets produksjonsmåter er i ferd med å fortrenges av det digitale nettsamfunnet.
I dag kan jeg opprette en global publiseringsarena i løpet av minutter. Proprietære medieteknologier har måttet vike plass for åpne plattformer, der publiseringsformatene og formene er overtatt av andre aktører enn dem som skapte det industrielle mediesamfunnet. De nye aktørene er Facebook, YouTube, Apple, Amazon, Qik, Wikispaces, Twitter, LinkedIn, YouTube, Yahoo, Google og tusenvis av andre tilbydere av tjenester under headingen web2.0.
Når industrielle varer som bøker, CDer, kart, aviser, tidsskrifter og annet blir digitale tjenester, endres ikke bare konkurransereglene, men også selve produktene. De går ikke bare fra å være fysiske produkter til å bli tjenester, men til å bli digitale tjenester. Dette innebærer at de blir underlagt den digitale økonomiens forretningslogikk, der transaksjonskostnader reduseres dramatisk, nettverkseffekter skapes, increasing returns inntrer og stadig flere innholdselementer blir commodities.
Når transaksjonskostnader senkes fjernes friksjonen i handelen. Nettverkseffektene gjør at flere andre brukere i nettverket utgjør en fordel for meg. En tjeneste der en diskuterer litteratur blir kjedelig om jeg er den eneste som benytter den. Increasings returns eller økende utbytte, betyr at en kan skalere tjenesten opp til i prinsippet å håndtere et uendelig antall brukere uten at det medfører ekstra kostnader. Finn.no er ikke bare ett av landets mest lønnsomme selskaper, men også et godt eksempel på denne effekten. Og at en tjeneste blir en commodity, betyr at den blir en slags standardvare eller tjeneste. Det blir ingen betydningsfulle forskjeller mellom de ulike tjenestene eller tilbyderne.
Men også tjenestene i seg selv blir endret. De blir debundlet, remixet og rebundlet. Og den som er herre over konteksten dette skjer i, bestemmer reglene, slik Facebook gjør, og selvfølgelig også iTunes og Amazon, om du vil formidle dine tekster her.
Dette er viktige prosesser for å forstå hva digitaliseringen gjør. Debundlingen fører til at produkter som tidligere var bundet til og begrenset av et fysisk medium endrer karakter og egenskaper. De kan blant annet splittes opp og selges i det vi kan kalle de minste konsumerbare enhetene, som for tidsskriftenes vedkommende er artiklene.
Bøkenes egenskaper
Det er altså mer produksjonsmåten og distribusjonsapparatet enn innholdet som er fellesnevneren for bøkene som produkter. Fem hundre år med institusjonell utvikling av bokproduksjonen har skapt intrikate systemer, organisasjoner, lovverk, produksjonsprosesser, distribusjonsapparat og ikke minst arenaer og prosedyrer for konsum av bøker. Dette har stilt stadig endrede krav til dem som skriver. Og i likhet med gamle dagers oppfinnere er skribentaktiviteten mer og mer teamwork.
Vil du skrive lærebøker for skolen må du ha inngående kunnskap, ikke bare om faget du skriver i, men også om læringsmål, læreformer, lærernes arbeidsformer, ulike læringsstiler, evne til å motivere og stimulere nysgjerrighet og oppdagelsesgenet til dem som skal bruke bøkene i sin egen læreprosess. De store prosjektene initieres av forlagene, med en godt innarbeidet infrastruktur av spesialiserte rådgivere på slikt som didaktikk, utdanningspolitikk og ikke minst grafisk form og farge.
Problemet i det digitale nettsamfunnet, eller rettere: forlagenes problemer i det digitale nettsamfunnet, er at forfatterne ikke lenger er avhengige av denne infrastrukturen for å løse formidlingsoppgavene. På samme måte som tekstbehandlingsprogrammene har gjort typografenes fagspråk med termer som fonter og punkter til del av allmennspråket, har de nye digitale publiseringsplattformene redusert avhengigheten av forlagenes infrastruktur også. Maler, skript og digitale assistenter gjør publiseringsprosessen svært enkel. Bilder i god kvalitet og film i HD-format fanges og redigeres med teknologi som er allemannseie. Mange digitalkameraer tar bilder som teknisk er på høyde med proffenes helformatkameraer. iPhone tar opp HD-video og bildene fra den kan redigeres i Photo+, stadig gjennom skript og maler, men med resultater som er oppsiktsvekkende gode, fordi det er de profesjonelle aktørenes kunnskap som er bygd inn i algoritmene som skaper resultatet.
At dette begynner å nærme seg vår tekstlige verden også viser en sak fra NTNU, der en student hevder å ha brukt en tekstgenerator til å forfatte en eksamensbesvarelse, som siden ga han karakteren C. Fullt så enkelt er det ikke, her kreves nok noe kjennskap til faget også, men algoritmene blir stadig bedre, og faktisk er automatisk journalistikk i ferd med å bli en egen disiplin.
På denne måten blir store deler av publiseringsindustriens kjernekompetanse digitalisert og gjort tilgjengelige i form av nye digitale tjenester, der tekstene og komposisjonene er de eneste som krever vår forfatter kompetanse og oppmerksomhet i skapelsesfasen, men også dette er under endring.
Industrisamfunnets arkaiske publiseringssystemer vedlikeholdes i det digitale nettsamfunnet, ikke av teknologisk nødvendighet, ikke av kvalitetsmessige eller temamessige årsaker, ikke av hensynet til å ytringsfrihet eller andre politiske mål, men av rent økonomiske og industrielt systembaserte tenkesett, understøttet av en politikk som sementerer det bestående.
Dette har ikke minst utviklingen innen musikksektoren vært et eksempel på.
Hva kan vi lære av musikkbransjen?
Bits lekker, og det er så å si umulig å opprettholde et teknologisk kopisikringsregime over tid. Det var musikkbransjen kanskje den første til å erfare, etter å ha prøvd å forsvare industrisamfunnets forretningsmodeller gjennom et drøyt tiår, en modell basert på salg av fysiske produkter som har den egenskapen at hvis jeg spiller en CD eller leser et bestemt eksemplar av en bok kan ikke andre gjøre dette samtidig, og det også enkelt å utelukke dem som ikke vil betale for å få tilgang til produktene. Derfor er bøker det økonomene kaller privatøkonomiske goder, og slike goder er i utgangspunktet godt egnet til å bli omsatt gjennom markeder.
Digitale tjenester er annerledes. Der påløper ingen ekstra kostnader om en vil skape flere eksemplarer, eller distribuere dem over hele verden. Om en person leser en nettavis, hindrer ikke det andre personer i å lese den samme avisen samtidig, slik som med papiraviser. Dette gir digitale tjenester preg av å være kollektive goder, for det er i praksis veldig vanskelig å stenge dem som ikke vil betale helt ute. Det vises ved at nesten alle digitale tjenester slik som film, musikk, dataprogrammer og så videre også er tilgjengelige for nedlasting gjennom peer-to-peer nettverk. Å stenge alternativ tilgang til bits fullstendig er i praksis umulig så lenge en har et åpent Internett, men en kan gjøre det vanskeligere å få uautorisert tilgang ved å sette opp ulike former for tilgangssperrer som krever betaling.
iTunes er blitt verdens største distributør av digital musikk. Prisene er ulike i Norge og i USA. Vi betaler faktisk mer for den samme musikken her, enn det amerikanerne gjør. Men i praksis kan vi alle bli amerikanere ved å registrere oss med en amerikansk adresse, og ved å betale med internasjonale pengesystemer, som for eksempel PayPal. Om selger skulle sjekke om din identitet på nettet er amerikansk, er det enkelt å endre denne også gjennom en Proxyserver. Da kan serverne ikke lenger skille mellom norske og amerikanske, eller kinesiste datamaskiner for den del.
Bits er globale, de kjenner ingen grenser og de lar seg ikke stenge inne av nasjonale reguleringer. Det er derfor ikke mulig å opprettholde ulike nasjonale reguleringer for digitale tjenester i det lange løp. Da måtte en i så fall innføre elektroniske identitetsløsninger for all handel på nettet, noe som i beste fall ligger veldig langt fram i tid.
Musikkbransjen har til en viss grad greid å videreføre industrisamfunnets forretningsmodell ved at innholdet som iTunes solgte ble låst til Apples egne spillere. Det var vanskelig å spille annen musikk enn den som kom fra Apple, og siden de også gjorde det mulig å bare kjøpe enkeltlåter i stedet for hele album, skapte de i starten en attraktiv tjeneste. Apple viste at det var betalingsvilje for musikk, bare kvaliteten var tilfredsstillende og tilgjengeligheten var enkel nok.
Men stadig utvikling av ny teknologi gir også nye forretningsmuligheter. En av de mest innovative på musikksektoren er Spotify, som i prinsippet gir oss tilgang til all utgitt musikk.
Spotify operer med tre betalingsmodeller, en reklamefinansiert, men gratis for brukerne. En betalt løsning som gir reklamefri tilgang til innholdet, med visse begrensninger, og en premium modell med høyere betaling som også gir tilgang til bedre kvalitet på musikkfilene og lar oss lagre dem på en måte som gjør at vi kan spille musikk også når vi ikke er online.
Musikkbransjen mener digitaliseringen har ført til en nedgang i musikernes inntekter. Men et prosjekt gjennomført ved BI i 2010 viste at norske musikeres inntekter har økt med 70 % det siste tiåret, justert for prisutviklingen i den samme perioden. Fordelingen av bransjens inntekter er også endret, og andre aktører enn de tradisjonelle tar stadig større deler av kaka.
De nye innovative tjenestene kommer ikke fra musikkbransjen selv, men fra nye aktører med annen kjernekompetanse enn det den tidligere musikkindustrien hadde. Dette er for øvrig helt i tråd med Clayton Christensens analyser av hva som skjer når disruptive teknologier og tjenester oppstår. Disruptive eller forstyrrende teknologier er betegnelsen på helt nye teknologier, som løser de gamle utfordringene på andre måter enn tidligere. Nettbasert musikkdistribusjon bruker andre teknologier enn den CD-baserte modellen, og det er andre aktører som har lyktes med å skape de nye innovative tjenestene, enn bransjens egne.
Musikk har gått fra å være en vare skapt med proprietær teknologi gjennom et industrielt produksjonssystem, til å bli en digital tjeneste, som leveres via helt andre plattformer og infrastrukturer. Det gamle innholdet er debundlet og selges på nye måter og i helt andre kontekster enn tidligere og en av de nye kontekstene er spillelister. En tjeneste som Tubufy lar deg for eksempel konvertere spillelister fra Spotify til YouTube og Jamcloud lar deg dele spillelistene og musikken med dine venner, slik at dere kan høre på den samtidig.
Dette betyr også at strategiene for å lansere ny musikk og nye musikere også er endret. Nå er det sosiale medier, oppmerksomhet og synlighet gjennom spillelister, gjennom syndikering i ulike nettverk, der Facebooks ”like”-knapp blir stadig viktigere, som teller.
Forbrukerforskere har vist at vi blir påvirket av tre ledd utenfor vårt eget sosiale sentrum, av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner. Og musikk er ikke bare noe som konsumeres individuelt, men er i høyeste grad også en sosial tjeneste, der konsertene framstår som de mest sosiale arenaene. Men også det å dele spillelister, diskutere musikk, delta i musikkonkurranser og quizzer om musikk og å synge karaoke er tjenester som er sosiale i sin natur. Derfor har nye forretningsmessige tjenester som ivaretar dette sosiale aspektet en viktig funksjon, slik som for eksempel Buzz og Singstar, som alle med Playstation vil være kjent med.
Det er all grunn til å tro at bokbransjen deler mange av utfordringeene med musikkbransjen, og kanskje vil effektene for aktørene i publiseringsindustrien bli større enn i musikkbransjen, for bøker inneholder langt færre bits enn musikk, de er enkle å reprodusere med perfekt teknisk kvalitet og de er direkte søkbare og dermed lettere gjenfinnbare.
Hva er likheten mellom bøker og musikk?
Tekster er spesielt egnet for alternative digitale distribusjonsformer og i prinsippet er de mer utsatt for piraterte versjoner enn musikk- eller filmbransjen vil være når de først blir tilgjengelige i et digitalt format, og fordi det er andre incentiver for å kopiere dem, enn det er med musikk, som i de fleste tilfeller bare brukes i rekreative øyemed.
Dette har ikke minst Fagbokforlaget erfart, der hele verker av typen ”norsk for utlendinger” er digitalisert av aktører utenfor forlaget, og gjort tilgjengelig for uautorisert nedlasting gjennom piratutgaver. Og dette er antakelig bare starten på de problemene forlagssektoren vil se. Fra Bokskya ble lansert, til oppskriften på hvordan kopisperrene kunne fjernes for ulike DRM-systemer var tilgjengelig på nettet, tok det bare noen minutter. Programmet Calibre som kan lastes ned gratis fra nettet gjør hele jobben, inkludert å flytte bøkene dine fra Amazons proprietære plattform til iPhone eller iPad, eller lar oss lese de norske bøkene på Amazons Kindle, om det er den foretrukne leseplaten.
Forfattere som tror de kommer til å leve videre med det gamle regimet, basert på royaltyinntekter fra bøkene på samme måte som før, tror jeg går en vanskelig tid i møte. Her kreves nytenkning.
Bøker er ikke lenger bøker, men debundlede enheter som etter hvert også vil omsettes i de minste konsumerbare komponentene. Det betyr antakelig også at disse komponentene kommer til å skapes på andre måter enn før.
Hva skjer med forfatterne?
Forlagenes etablerte forretningsmodeller er basert på at de har tilgang til publiseringsteknologi, til distribusjonsapparat og til kompetanse som forfatterne trenger. For dette ”betaler” forfatterne inntil 85 % av prisen for det ferdige produktet som forbrukerne kjøper.
Spørsmålet er hvilke av disse teknologiene og kompetansene vi som forfattere trenger for å publisere? Den teknologiske infrastukturen er allerede gratis tilgjengelig for oss, også for papirproduksjoner. Lulu.com har en ferdig modell der de selger bøker for print-on-demand eller digital distribusjon, og både Amazon og norske Kolofon tilbyr å gi ut boka di, også med en selvpubliseringsmodell.
Bokproduksjon er blitt en commoditytjeneste og i følge tradisjonell økonomisk teori presses prisene på commodities mot grnsekostnad, det vil si kostnaden ved å framstille ett eksemplar til av produktet eller tjenesten. Digitale tjenester har grensekostnad tilnærmet null, og blir derfor gratis, i alle fall i frie og åpne markeder.
Trenger forfatterne bokbransjens distribusjonsapparat for å nå fram til leserne med sine digitale tjenester? For å kunne svare på det, må vi se på kjøpsprosessen for ulike typer bøker, tidsskrifter og digitale tjenester. Denne blir mer og mer differensiert, og andre aktører enn bokhandlerne får stadig mer framtredende roller. Dette kan være aktører som omtaler bøker, anmelder dem og som setter dem inn i en større sammenheng rent faglig enn det forlagene og bokhandlerne gjør. Disse siste er spesielt godt egnet til å distribuere bestselgere på en enkel måte, men har ingen naturlig rolle i den digitale publiseringskjeden. Det er ingen andre grunner til at vi ikke kan kjøpe bøker i Bokskya, enn at forlagene vil ha bokhandlerne med inn i den digitale publiseringskjeden. Årsakene kan vi bare spekulere i, men en av dem er antakelig at de dermed mener å kunne rettferdiggjøre høyere bokpriser enn hva tilfellet ville vært i en mer forenklet publiseringskjede.
Forfatternes inntekter
Kevin Kelly har hevdet at alle bøker om en tid kommer til å koste 99 cent. Han belegger dette med et regnestykke som omfatter prisen på en av hans egne bøker og aktuelt salg av denne, som viser at han faktisk tjener mer på å selge den for 99 cent enn for en høyere pris. 100 eksemplarer til ti kroner gir samme inntekt som 10 eksemplarer til 100 kroner. Når kostnadene ved salg og distribusjon er de samme i de to eksemplene, kan det siste alternativet være å foretrekke, for de får vi som forfattere flere lesere.
I det skisserte publiseringsparadigment er det flere mulige retninger forfatternes inntekter kan gå. En er at stadig mer av det vi skriver blir gjort gratis tilgjengelig på nettet fordi vi er mer tjent med den oppmerksomheten det skaper enn pengene vi får som forfattere. Denne oppmerksomheten kan i tråd med prinsippene i oppmerksomhetsøkonomien danne grunnlag for andre typer inntekter, for eksempel i form av foredrag, kåserier, medieopptredener eller deltakelse i andre arrangementer.
En annen modell er at forlagene kjøper tekster og ulike grafiske bidrag, debundler og remixer etter behov og setter dette sammen i pakker som tilbys ulike brukergrupper, for eksempel utdanningsinstitusjoner. For dette kan forfatteren få et engangshonorar, ikke ulikt det som gjøres mange steder i dag.
En tredje modell er at forfatterne selv tar risikoen ved publisering, og får betaling etter hvor mange som faktisk leser teksten, eller også etter brukernes rangering av den. En slik modell er tilsvarende den streamingtjenestene på nettet benytter, slik som Spotify og Wimp, der artistene får betalt etter hvor mange ganger vi faktisk lytter på dem.
Fordelene med slike all-you-can-eat-modeller er at vi som enkeltindivider i gjennomsnitt antakelig betaler mer for innholdet enn vi ellers ville gjort etter den gamle kjøp-og-eie-modellen. Jeg bryr meg ikke om å eie musikken så lenge jeg får tilgang til den når jeg vil, og det gir Spotify, selv om den ennå ikke gir tilgang til all musikk jeg gjerne vil spille.
En lignende modell kan enkelt anvendes på både skjønn- og faglitteratur. Kjøp årsabonnement på alle bøker eller digitale tjenester og gjør det enkelt å lese dem på ulike leseredskaper.
Hittil har forlagenes modeller vært at de bare produserer og selger bøkene. Avisene og tidsskriftene har vært arenaene for omtaler, diskusjoner og mer involverende tjenester.
Litteratur er det markedsførerne kaller høyinvolveringsprodukter. Vi går ikke bare i butikken og kjøper en bok, på samme måte som vi kjøper vaskemidler og gulost. Om det er det samme hvilken bok vi kjøper, er den et commodityprodukt og er underlagt andre prismodeller enn bøker som er i kategorien kunst eller svært gode håndverksprodukter.
Dilemmaet med hensyn til betalingsmodeller og nye tjenester er det samme i musikkverden som i bokverden, bare at de etablerte aktørenes unnfallenhet antakelig kommer til å ramme hardere i forlagsbransjen. Det boklige innholdet krever lite båndbredde, overføres raskt, er søkbart i sin natur og er på samme måte som musikk, umulig å låse inne i noe DRM-regime. David Byrne har i en artikkel i Wired foreslått at plateselskapene må inngå 360-graders kontrakter med musikerne. Dette innebærer at de ikke bare står for innspilling av musikk som utgis digitalt, men også opptrer som agenter, organiserer live spillejobber, fanklubber, merchandise etc.
En slik utvkling innebærer at noen forfattere vil miste inntektene sine, noen vil velge å gi bort tekstene sine og så tjene penger på andre måter og noen vil gi bort tekstene fordi de i utgangspunktet får betalt på annen måte, for eksempel ved ansettelse i utdanningssystemet. Effekten er uansett at forfatterinntektene kommer til å bli enda mer skjevfordelt, for noen kommer til å tjene mer penger enn tidligere.
En utfordring til
I tillegg til at forlagene må håndtere utfordringene med digitalisering av de tradisjonelle produktene, blir de også stadig stil overfor nye utfordringer. En av dem er tjenesten Quora, som best kan betegnes som en blanding av Facebook, Twitter og Wikipedia. Quora er en slags ”intelligent” spørsmål og svar tjeneste, der du selv kan stille spørsmål eller svare på andres spørsmål. Spørsmålene ordnes tematisk og kan gjenfinnes både gjennom frisøk og ved at en abonnerer på tjenesten.
Quora skaper nettverkseffekter, utnytter mulighetene for crowdsoursing av tekster, det vil si at flere forfattere kan samarbeide om å skape tekstene uavhengig av hverandre, slik som i Wikipediamodellen.
Med en global, gratis tilgjengelig infrastruktur åpnes mulighetene for helt nye disruptive tjenester og nye aktører, hvilket også vil stille de tradisjonelle forfatternes mulige inntekter i et nytt lys. Mange typer tekster som en tidligere kunne tjene penger på er derfor på vei ut i den digitale almenningen.
Konklusjon
Det er vanskelig å se hvordan forfatternes inntekter vil utvikle seg i lys av utviklingen i det digitale nettsamfunnet. Dette skyldes dels at den tradisjonelle bokbransjens produkter endrer karakter og blir til digitale tjenester. Produktene blir debundlet, remixet og framstilles i nye kontekster. Noen typiske bøker vil på sikt forsvinne, slik som leksikon, reisehåndbøker, lærebøker med mer. Andre vil migrere til nye plattformer, slik for eksempel Lonely Planets reisehåndbøker har gjort når de framstår som apps på iPhone.
Forbrukerne vil fremdeles søke kunnskap, opplevelser og underholdning, så det er store muligheter for å tjene penger på å skrive også i framtiden. En av de store utfordringene blir å bli gjenfunnet og dermed lest i den digitale kakafonien.
Og kan hende vokser det fram nye arenaer der vi som forfattere vil betale for å være deltakere. Mulighetene for å bli gjenfunnet i nye kontekster har i praksis også vist at gamle fagbøker får nytt liv. Halvparten av bøkene Amazon selger er bøker det bare går noen få eksemplarer av. Den lange halen, som Chris Andersen kalt den, blir viktigere i det digitale nettsamfunnet. Der konkurrerer vi ikek bare med bøker som er synlige hos bokhandlerne eller i katalogen, men også med dem som ulike anbefalelsessystemer (recommender systems) finner fram for oss.
Når stadig flere også blir forfattere i den forstand at de publiserer sine arbeider offentlig, blir det antakelig verken enklere eller mer lønnsomt å være forfatter i framtiden.
Arne Krokan 