Natur på blå resept

Om vi sammenligner oss med naturmenneskenes samfunn for titusenvis av år siden, har mengden impulser vi må forholde oss til i vårt daglige liv vokst til en sann kakofoni. Tenk bare på hva du blir utsatt for av impulser når du kjører bil og skal ta stilling til alle sanseinntrykk du får underveis. Noe påvirker måten du fører bilen på, uten at du er bevisst det. Noe er impulser du må ta et valg i forhold til, slik som hva du skal gjøre om et lite barn sykler på siden av veien der du kjører. Og noe setter på varsellampene våre og får oss til å handle på ”autopilot”, slik vi ville gjort om det syklende barnet plutselig hadde vinglet rett ut i veien foran oss. I tillegg skal vi høre på musikk, følge med på instrumentene i bilen og kanskje også føre en samtale med passasjerene. Alt dette er massive impulser som hjernen må sortere raskt for å finne ut hva som skal behandles på hvilken måte. Hjernen må også utvikle evnen til å automatisere oppgaver, til å kjøre på autopilot slik at vi unngår å belaste vår mentale eller kognitive kapasitet når dette ikke er nødvendig

Men hva skjer når miljøet egenskapene er utviklet i er naturens og ikke det urbane landskapet? Det kan vi kanskje få innblikk i gjennom forskning som er gjort på hvordan vi forholder oss til natur, eller rettere sagt, -hvilken innflytelse naturopplevelser har på vår kognitive tilstand.

Ved University of Michigan har forskere gjennomført eksperimenter der de har latt forsøkspersonene utføre mentalt krevende oppgaver, for så å gjennomføre tester der de undersøker hvor godt forsøkspersonene kan kontrollere eller styre hva de bruker oppmerksomhet på.

Etter at de hadde utført testoppgavene, ble gruppen delt i to. Halvparten tilbrakte den neste timen i en park, tilsvarende omgivelser vi ville kalle ”natur”, mens den andre halvdelen brukte samme tid i mer urbane omgivelser.

Forskerne fant at å bruke tid i naturen førte til bedre prestasjoner da den neste krevende oppgaven skulle gjennomføres, mens tilsvarende effekter ikke ble nådd for den gruppen som gikk tur i byen.

I et annet og lignende forsøk fikk deltakerne se bilder av natur eller byomgivelser, noe som også førte til de samme resultatene.

Forskerne skriver at Nature, which is filled with intriguing stimuli, modestly grabs attention in a bottom-up fashion, allowing top-down directed-attention abilities a chance to replenish. Unlike natural environments, urban environments are filled with stimulation that captures attention dramatically and additionally requires directed attention (e.g., to avoid being hit by a car), making them less restorative.[1]

 Forklaringen er altså at vår hjerne hele tiden analyserer strømmen av sanseinntrykk for å finne ut om det kan være noen farer som truer. Det meste av sanseinntrykkene den blir utsatt for blir behandlet ”automatisk”, men de belaster likevel hjernen vår, selv om vi ikke merker det.

Når vi så flytter oss over i omgivelser som ikke gir denne strømmen av bottom-up-impulser, blir hjernen heller ikke belastet på samme måte som i de urbane omgivelsene, og går dermed lettere inn i hvilemodus.

Dette er effekter som er studert av en rekke forskere, og attention restoration theory som denne forskningen er kalt, viser at “nature, which is filled with intriguing stimuli, modestly  grabs attention in a bottom-up fashion, allowing top-down directed-attention abilities a chance to replenish”[2].

Konklusjonen er at selv tilgang til små grøntområder i byer

leads to improvement in children’s abilities to pay attention, delay gratification, and manage impulses. Kuo[3] and others have also shown that contact with nature reduces symptoms associated with Attention Deficit-Hyperactivity Disorder in children”.[4]

Det er nesten så en får lyst til å foreskrive opphold i natur på blå resept, og det er i alle fall et godt argument for å tilby naturopplevelser som del av skolehverdagen for elever som bor og går på skole i hovedsakelig urbane strøk.

 


[1] http://pss.sagepub.com/content/19/12/1207.full

[2] Her finner du også en diskusjon av den originale artikkelen http://scienceblogs.com/cortex/2008/11/the_cognitive_benefits_of_natu.php

[3] http://www.sciencedaily.com/releases/2011/04/110419151438.htm

[4] Davis, J. 2008. PSYCHOLOGICAL BENEFITS OF NATURE EXPERIENCES:
RESEARCH AND THEORY. Lastet ned 1.11.2011 fra http://www.johnvdavis.com/ep/benefits.htm

 

3 kommentarer

Filed under refleksjon

3 responses to “Natur på blå resept

  1. Erik Syring

    Denne kombinasjonen av by og natur kalles «San Francisco Bay Area». Her 15 minutter unna byen: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/de/Half_Moon_Bay_State_Beach_1.jpg

  2. Tilbaketråkk: Hver borger sin redaktør | labrg

  3. Ja!! Jaa!! Hærlige du! 🙂 Jeg brenner det med natur og trening på blåresept!
    Selv har jeg begynt å formulere en oppgave om PT (personlig trener) på blåresept til mennesker med div. ryggproblemer o.l. med fokus på overvektige.
    Dog, den er lagt på hylla for et år i internasjonaltjeneste:
    http://www.viviansreise.com

    Takk igjen for spennende tema og interessant lesning! *takker og bukker*

    Mvh. Vivian

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s