Utdanning som u-hjelp

Før sommeren traff jeg  Ola Borten Moe på en flytur og vi ble sittende å diskutere våre ulike gjøremål den dagen. Det endte med at jeg beskrev noen av mine visjoner om hva vi kan gjøre med åpne, globale læreprosesser og innovativ læringsteknologi. Borten Moe like ideene, og sa at «det kan vi jo bare gjøre». Så jeg tilbød meg å sende et notat om saken, og det gjorde jeg i løpet av juni. Og siden har jeg ikke hørt noe mer.

Hva tenker dere? Er det mulig å få til noe slikt? Les videre …

 

Bakgrunn

De siste årene har det vært stor utvikling i det en kan kalle ”utdanningsteknologi”. Dette har ført til at det nå er mulig å designe nye læreprosesser til erstatning for den tradisjonelle skolens klasserom, tavleundervisning og bruk av lærebøker støttet av LMS (learning mangagement systems ala Fronter/Itslearning).

Denne utviklingen har skapt et mangfold av utdanningstilbud på nett, fra grunnskoleninvå til høyere utdanning. Kahn Academy har hatt suksess med realfagsutdanning på nett og amerikanske eliteuniversiteter tilbyr kurs med og uten eksamen gjennom nye tjenester som edX, Coursera og Udacity.

Ved å ta i bruk slik teknologi kombinert med lærdom fra nyere teorier om læring som også ser teknologi og digitale læringsressurser som integrerte deler av læreprosessen, kan vi skape nye og svært effektive arenaer for læring.

Ved å utvikle dette systematisk kan vi tilby utdanning på steder der folk bor som del av vår u-hjelp. Dette kan gjøres ved å kombinere eksisterende ressurser innen u-hjelpsområdet med kunnskap fra ressurspersoner på læringsområdet, ved å bruke nye læringsteknologier og ved å designe et helhetlig utdanningstilbud som kan tas på nett uten en etablert infrastruktur for utdannning..

Professor Sugata Mitra har vist at dette er godt mulig, og han er i gang med å lage en skole i ”skyen”. Initiativet ”one laptop per child” bidrar til at barn i Etiopia får tilgang til slik utdanning fra ”skoler” på nettet.

Det er nedsatt et utvalg, der jeg er medlem, som skal se nærmere på hvordan utdanningsteknologi kan endre samfunnet. Jeg mener vi kan utvikle ideen om å tilby verden åpen og gratis utdanning og at effektene av å utdanne barn vil være svært store med langsiktige effekter.

 

Utdanningshjelpen -et digitalt utdanningstilbud som del av uhjelpspakken

Norge har et omfattende u-hjelpsengasjement, et nettverk for å formidle bistand, en tradisjon for å yte bistand, et politisk engasjement for å bidra til internasjonal utvikling og finansiell styrke til å gjøre det i praksis.

Ved å endre U-en i u-hjelp fra Utvikling- til Utdanning arbeider vi i et mer langsiktig perspektiv, mer målrettet og med et bidrag som det antakelig vil være bred politisk enighet om nytten av også i Norge.

Vi kan etablere et prosjekt som har som mål å :

• Skape et nettbasert opplæringstilbud i engelske lese- og skriveferdigheter, i regning/tallforståelse/matematikk, med mer som kan innpasses i ulike lands utdanningssystemer
• Utnytte Norges posisjon som giverland, fredsnasjon og som ”høyteknologiland” til å bygge opp et globalt utdanningstilbud med vekt på grunnskoleutdanning
• Koble sammen norske og utenlandske barn i nettverk som kan lære sammen og utvikle læremidler som kan benyttes senere (elever ved Sandvika vgs har skrevet ”The Connected Learner”, en lærebok i digital kompetanse for lærere som del av engelskfaget på skolen, boken er til salgs på Amazon)
• Skape et læringsnettverk av lærere og personer som kan være sentrale i organiseringen av lokale læregrupper.
• Bidra til utvikle selvlæring og ”peeragogy” som læreformer slik at en kan utvikle effektive opplegg for å skalere opp tilbudet til å omfatte ulike kulturer, politiske regimer og teknologiske infrastrukturer.
• Bidra med infrastruktur i form av nettbrett til barn i områder der slikt mangler (indiske selskaper har utviklet nettbrett som bare vil koste noen titalls dollar å produsere)

 

Hvordan få det til?

Dersom dette er et politisk initiativ er det enkelt å finansiere en oppstart.  En trenger et politisk mandat, en bredt sammensatt prosjektgruppe og økonomi til å drive et prosjekt i startfasen.

Det bør nedsettes et internasjonalt faglig råd bestående av de beste og mest profilerte fagpersonene. Mange av disse har vi allerede etablert kontakt med.

Tiltaket kan utvikles i samarbeid mellom offentlig sektor og private aktører i Norge og andre land for å sikre at en får tilgang til nødvendig teknologi og digital infrastruktur.

En prosjektgruppe, et sekretariat, en internasjonal ekspertgruppe og et nasjonalt faglig råd kan etableres i løpet av høsten og ha et tilbud i drift i løpet av våren 2014.

 

Forutsetninger for å få det til

Jeg har selv arbeidet med digitale læreprosesser i snart 10 år, og også skrevet boken ”SMART LÆRING” som analyserer sosiale medier og digitale læreprosesser. I tillegg har jeg et stort nettverk av personer i Norge som arbeider i grunn- og vgs med ”digitale læreprosesser”. Dette nettverket kan aktiveres til å skape tilbud som både er innovativt, erfaringsbasert og som kan bidra til å utvikle den digitale praksisen også i norske skoler.

I september lanserer jeg en MOOC (massive open online course) i ”teknologiutvikling og samfunnsendring”, et fag ved NTNU som nå blir åpent og gratis tilgjengelig på nett (se mooc.no) og i 2014 lanserer jeg kurset ”SMART LÆRING” i digital kompetanse for lærere i samarbeid med en rekke nasjonale aktører. Dette kurset vil bli nettbasert, gi mulighet for å ta eksamen som del av etter- og videreutdanning, og vil gi mye erfaring mht hvordan slike utdanningstilbud bør skapes. (Påmelding på mooc.no -og det er åpent for påmelding helt til 1. november.)

Jeg mener vi har svært gode forutsetninger for å få til et innovativt tilbud på denne måten dersom tilbudet støttes eller helst initieres som et tverrpolitisk initiativ. Dette berører både utviklings- og kunnskapssektoren, og i et lengre perspektiv både olje/energi og næringssektoren.

 

Veien videre.

For å få til dette trenger vi en prosjektleder, finansiering av et prosjekt for et år, finansiering av en nettverks-infrastruktur, med mer.

Om en ønsker å gjøre dette grundig fra starten må finansielle støtte dekke følgende aktiviteter:

• Etablering av en prosjektgruppe som skal utforme videre mandat og lage detaljerte planer for gjennomføring
• Engasjement av prosjektleder som skal bygge opp nettverk av aktuelle kunnskapsleverandører, infrastruktur for utvikling og leveranser, kartlegge eksisterende ressurser som kan benyttes, forhandle avtaler med leverandører etc. – dette krever relativt mye ressurser dersom en ønsker å være operative med et faktisk tilbud i 2014.
• Etablere et internasjonalt råd som både skal støtte initiativet faglig og politisk
• Med mer …..

 

Følgelig trengs en initiell finansiering på 3-5 millioner for å spesifisere prosjektet, bygge basis infrastruktur og starte arbeidet med å realisere ideene.

Jeg er gjerne behjelpelig med å diskutere muligheter for videre utvikling av ide, etablering av prosjektgruppe og nødvendig infrastruktur for å gå fra ”preik til praksis”. Jeg er godt kjent med de fleste miljøer som kan bidra til dette i Norge, med leverandører av innhold og med leverandører av infrastruktur for å realisere ideen.  

 I dag ble jeg tipset om Kepler, takk til Andreas Holmstrøm.

Det ser ut til å være mulig å få til noe slikt og det trenger faktisk ikke å koste all verden. Kan vi utfordre politikerne på denne oppgaven den siste weekenden før valget? Kommenter og del og bidra med gode ideer til hvordan en slik tanke om hjelp til selvhjelp kan realiseres.

En revolusjon av høyere utdanning

Publiseres i Adresseavisen 2. september

I dag åpner rektor på NTNU Norges første MOOC. MOOC står for massive open online course. Til dagens åpning av kurset ”Teknologiutvikling og samfunnsendring” er det allerede mer enn 330 påmeldte til gratis, åpent kurs med kursbevis fra NTNU, om du har studiekompetanse eller ikke.

Undervisning i høyere utdanning har i årtier vært synonymt med forelesning og tilhørende øvingsoppgaver. I mange fag på NTNU er normen fremdeles 2 timer forelesning og øvingsoppgaver knyttet til forelesningene. Dette var en praktisk og effektiv måte å overføre kunnskap på den gang det stort sett bare var professorene som var i besittelse av den ønskede kunnskapen.

Ved å filme forelesningene og legge dem ut på nett har en i tillegg til en viss grad kunne gjennomføre studier andre steder enn på campus, gjennom det som er blitt kalt fjernundervisning. Fjernundervisningen er over tid utviklet og nyansert gjennom et spekter av pedagogiske virkemidler, men hovedbestanddelene har vært forelesninger, tekster som leses og tilhørende øvingsoppgaver

Det siste året har vi imidlertid sett starten på en liten revolusjon. Det begynte egentlig for fem år siden da et kurs på et kanadisk universitet ble åpnet også for deltakere som ikke var tilknyttet universitetet eller skulle ta tradisjonell eksamen. George Siemens forsket på nye læreprosesser, der teknologi og kommunikasjon gjennom sosiale nettverk var viktige ingredienser og han ikke bare bidro til å skape et nytt fenomen, men også til å skape en forståelse av hva som skal til for å lære når de fleste ressursene er tilgjengelige for oss gjennom internett. En nettbasert teori om læring kalt connectivisme kom blant annet ut fra disse erfaringene.

For snaut to år siden ble et kurs i kunstig intelligens fra Stanford gjennomført i et nytt selskap, Udacity, med en Standfordprofessoren både som grunder og lærer. Dette kurset har blitt stående som MOOCenes gjennombrudd, med om lag 160 000 studenter over hele verden. Av dem som til slutt tok eksamen var det et par hundre som fikk perfekt skåre, og ingen av dem var blant Stanfords elitestudenter.

Siden har MOOC-bølgen bredt om seg. Selskaper som Coursera og Canvas er ved siden av Udacity blant de mest utbredte og etablerte. Og de har skapt en ny måte å lære på. Forelesninger på 45 minutter er erstattet av korte videoer på fra 2-8 minutter, gjerne etterfulgt av en liten test som skal sjekke om du har fulgt med på det som ble formidlet. Slik bygges sekvenser av læringsbiter sammen til hele kurs, og slik bygges hele kurs sammen til hele grader. For nå har Georgia tech sammen med Udacity og Stanfordprofessoren som startet det hele annonsert at de vil tilby en hel masterutdanning i informasjonsteknologi på denne måten, og den skal koste bare 6.600 dollar, som er en brøkdel av hva tilsvarende utdanninger koster på gode amerikanske universiteter.

Nye pedagogiske grep, nye teknologier for å skape og distribuere innhold og en infrastruktur der en milliard mennesker bare er et tasteklikk fra hverandre skaper et attraktivt alternativ til universitetenes auditorier. Det er også hva edX, fellesinitiativet til Harvard, MIT, Berkeley og Stanford  gjør bruk av, for denne tjenesten er knyttet sammen med Facebook. Der andre universiteter låser innholdet sitt inn i læringsplattformer og bare legger til rette for samhandling mellom lærer og student, er nye plattformer som Canvas åpne og inkluderende. Det er lett for studentene å dele sin kunnskap med andre gjennom sosiale medier som er integrert i plattformen. Samarbeid foregår ikke i egne tjenester i læringssystemene, men gjennom åpne tjenester som Google Drive, Etherpad eller Skype, tjenester som blir mer og mer vanlige å bruke også i ulike arbeidssammenhenger.

NTNU tester forskjellige måter å formidle kunnskap på. I den første MOOCen er det for det første ingen begrensning i hvem som kan delta. Det er ikke lenger nødvendig å begrense adgangen til auditorier, og dermed kreve ”studiekompetanse” som en slags forsikring om at de som slipper inn og opptar en plass har de nødvendige kvalifikasjonene for å kunne fullføre kurset. På nettkurset tar en ikke opp noen plass fra andre, så her vil det være din kunnskap eller kompetanse når du har gått gjennom kurset som avgjør om du får studiebevis eller ikke.

Teknologi endrer ikke bare samfunnet, men også utdanningssektoren, og NTNUs MOOC er et første steg i en endringsprosess som høyst sannsynlig kommer til å bli omfattende. Denne utviklingen drives i stor grad av amerikanske eliteuniversiteter og nye kommersielle selskaper som nå tilbyr kurs gratis, men som i fremtiden kanskje vil være de nye universitetene, fordi de har knyttet til seg de beste professorene. Og den utviklingen vil vi være med på.

De som vil teste ut mulighetene er velkomne til å følge oss, med eller uten eksamen. Du kan faktisk ta kurset først og bestemme om du vil ta eksamen etterpå. Og du kan melde deg på gjennom www.mooc.no.