MOOC-utfordringer – avtaler

Da jeg søkte om penger for å lage MOOC i smart læring for over et år siden, tenkte jeg det var en god ide å teame opp med et selskap som er gode på videoproduksjon, for det skulle vi jo ha mye av. Og lite tenkte jeg over at vi faktisk skulle gjøre noe helt nytt i forberedelsene til et kurs. Vanligvis planlegger vi jo i god tid, både forelesninger, øvering/diskusjoner/sosial samhandling, eksamen og alle andre aktiviteter som inngår. Og det meste er avhengig av meg og kanskje et par andre personer om jeg ikke kjører det alene.

Men nå skulle vi lage video, vi har et budsjett og en plan, men så kommer utfordringene. Er budsjettet med eller uten moms? Og er videoene vi lager undervisning? For da er det jo ikke moms? Spiller det noen rolle om jeg står der live, eller det er et opptak av meg eller noe jeg ville ha presentert som film eller flettet inn i en PPT-presentasjon? Antakelig gjør det det når det kommer til momsen. 

Og hva når vi planlegger å kjøpe slike tjenester for 200 000 kroner av èn aktør? Skulle oppdraget da vært satt ut på anbud? Hva når den som inngår i planen også var med i en intensjonsavtale på prosjektstadiet ? Og hva om vedkommende selskap bidrar med en egenandel?

Plutselig var det ikke bare å gjennomføre et kurs lenger. Det ble mye mer å tenke på. MOOC it on!

Verktøy eller digitale tjenester

«Data» i skolen er blitt en utfordring, først og fremst fordi vi har mye ustyr og dernest fordi vi bruker det lite. IKT monitor har vist at bruken til og med å gått litt ned de siste par årene i visse årstrinn.

Dette er uholdbart av mange grunner. Først fordi det forventes at de som skal inn i et moderne arbeidsliv behersker «data». De bør kunne skrive touch, skjønne hvor «fila deres er blitt av», kunne installere programvare og apper, skjønne hva som gjør teknologien sårbar, vite hvordan de beskytter sin identitet mm – de må ha det vi kaller digital kompetanse.

Data består av hardware og software og tjenester på nett. I store deler av skoles planverk referes «data» til som verktøy eller redskaper. Dette er en metafor hentet fra industrisamfunnet. Da hadde vi mye verktøy og redskaper for det meste. 

Jeg vet mange mennesker som ikke er spesielt interessert i teknologi eller verktøy. Og jeg tror ikke det er likegyldig hva vi kaller «det» vi bruker på nett dersom vi skal skape begeistring og interesse for bruk. Derfor har jeg foreslått å droppe verktøy-ordet i denne sammenhengen og kalle «det vi bruker» på nett for digitale tjenester. Den personen som kommer for å reparere datautstyret bringer med seg verktøy i form av skrutrekkere og skiftnøkler, men vi jobber med noe annet.

Ville du kalle Spotify for verktøy for å høre på musikk? Eller Netflix verktøy for å se film og serier? Og er nrk.no verktøy for å se norsk TV? Selvsagt ikke. Dette er eksempler på digitale tjenester. Det samme er Dropbox, Facebook, Google Drive, Diigo og Delicious, Wevideo og en rekke andre tjenester vi bruker på nett.

Men da er det kanskje slik at vi kan kalle det verktøy dersom det ligger på egen pc og tjeneste når i gjør den samme oppgaven på nett? Ja kanskje, men det blir jo fort forvirrende. Dessuten gjør vi mange en tjeneste ved å slutte å snakke om IKT i skolen som verktøy og redskaper, vi bidrar til å tone ned en mulig teknologifobi.

Så av praktiske og strategiske årsaker foretrekker jeg å snakke om digitale tjenester, enten de ytes i boksen foran meg eller de ytes i skyen, der stadig flere av dem havner. På denne måten blir både nettbaserte spill, «vanlige» nettsider og andre tjenester til …. nettopp digitale tjenester.