Homo politicus – om MOOC og noen utfordringer

klassekampenHistorieprofessor Knut Kjeldstadli har noen interessante refleksjoner om MOOC-utviklingen i Klassekampen denne uka. Og det er ikke vanskelig å være enig i det meste han skriver. Men noen momenter kan trenge litt utfyllende kommentarer.

Globalt er denne utviklingen drevet av aktører med utspring i amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, MIT, Berkeley og Stanford. EdX, en av hovedaktørene i utviklingen av nettbaserte studietilbud, ble etablert for to år siden, Coursera og Udacity har også svært kort historie.

Coursera er etablert av to Stanfordprofessorer og har allerede over åtte millioner studenter. De har teamet opp med mer enn 700 professorer som lager kursene, og du kan ta en rekke emner med eller uten eksamener. EdX har hatt flere studenter på nett enn det Harvard har hatt på campus gjennom hele sin historie, noe som forteller mye om veksten i bruk av slike studietilbud.

MOOC-utviklingen har også ført til at både nyere teorier om læring, slik en finner i connectivismen, der nettopp mange av de elementene Kjeldstadli etterlyser er satt i system. Slike MOOCer kalles cMOOCs.

I tillegg til selve tilbudet av læremateriell, som kan være korte videoforelesninger, oppgaver som skal løses, simuleringer etc,  inviteres også til refleksjon og sosiale samhandling gjennom diskusjoner, gjerne iscenesatt i sosiale medier som Facebook etc. I vår egen MOOC i ”smart læring” må deltakerne gjøre oppgaver som de deler med andre, de må diskutere både i Facebook og ved å bruke tagen #smartlæring på Twitter Slik skapes også et praksisfellesskap mellom personer som lærer nye ting og noen av dem som er erfarne på dette samme området.

Disse nye studietilbudene kan også utvikles videre i lokale kontekster. Kepler.org, som er tilgjengelig i Rwanda, skaper lokale læringsarenaer ledet av lokale mentorer. Slik kan studentene sette sammen pakker av kurs som vil gi dem nødvendig kompetanse for å kunne utvikle både næringsliv og offentlig forvaltning. Og studentene i Rwanda betaler 1000 dollar i året for å kunne ta en mastergrad. Om ikke dette kan betegnes som en ”demokratisering” av tilgangen til høyere utdanning så vet ikke jeg.

Det er mye som er positivt med MOOCutviklingen, men det er selvsagt også mye å forbedre. Vi jobber hele tiden med å finne ut hvordan vi kan få flere til å bruke mer tid på læreprosessene. I vår nye MOOC ”smart læring” har vi over 1100 deltakere, de fleste lærere i norsk skole som skal lære hvordan de kan bli mer digitale. Og jeg tenker at litt er bedre enn ingenting. Om de kan lære noe og ta det i bruk, er det bedre enn at de ikke gjør noen endringer i det hele tatt. Så kanskje er ikke suksesskriteriene for slike kurs å telle hvor mange som fullfører?

Kjeldstadli setter fokus på mange interessante sider ved MOOC-utviklingen. Det viktige nå er at vi tar de mange nye mulighetene i bruk, at historieprofessoren og hans kollegaer også tar steget og åpner sine kurs, sine refleksjoner og gjør kompetansen tilgjengelig for lærere i skolen som ønsker videreutdanning og for andre som ønsker å få mer innsikt i hvordan vi utvikles både som mennesker og som nasjoner i et historisk perspektiv. Jeg håper Kjeldstadli tar utfordringen og bidrar til mer varierte læreformer og læreprosesser gjennom nye digitale tjenester og på den måten utfordrer det beste fra to arenaer, universitets klassiske læringsarena og det digitale nettsamfunnets nye bidrag.

Teksten er sendt Klassekampen som debattinnlegg.

Legg igjen en kommentar

Filed under mooc, smart læring, web2.0

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s