Trenger vi å digitalisere skolen?

Gjesteblogginnlegg hos Atea.

Publisert  15/10/14 — SKOLE

Det meste av samfunnet er i ferd med å bli heldigitalisert, men digitalisering av skolen har det vært lite fokus på.

Det er snart 200 år siden den teknologien som har dominert skoler og utdanningssystemer over hele verden ble funnet opp. En teknologi som gjorde at en kunne gi instruksjoner til mer enn en håndfull studerende om gangen og som gjorde at en kunne organisere læreprosesser på andre måter enn da lærdom ble formidlet fra mester til svenn. Kombinasjonen av tavler og muligheten for å trykke relativt billige lærebøker er grunnlaget for dagens organisering av skolen i klasser, der læreren har den viktigste rollen som kunnskapsformidler og organisator. Kvalitet sikres først og fremst gjennom krav til lærernes utdanning, og kvalitetskontroll foregår gjennom tester av elevenes ferdigheter.

Den dominerende pedagogiske formen er basert på instruksjon og øvelse, en form som gjør at elevene i norsk grunnskole ifølge professor Thomas Nordal bruker 60 prosent av tida de er på skolen til å arbeide med arbeidsplanen.

Skolen er, i likhet med det meste av offentlig sektor, hierarkisk organisert med en sterk tradisjon for at lærere arbeider alene med sine klasser og at alle elever følger det samme læringsløpet. ”Data” ses ofte på som ”redskaper” som skal understøtte de tradisjonelle læreprosessene, slik It’s Learning og Fronter er designet for å gjøre. Og i en skole der instruksjonsperspektivet er det dominerende, oppleves slik teknologi ofte mer forstyrrende enn mulighetsskapende. Undersøkelser fra Senter for IKT i utdanningen viser da også at 85 prosent av niendeklassingene bruker ”data” en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Og omfanget av bruken gikk ned fra 2012 til 2013. Digitaliseringen av skolen har med andre ord ikke vært noen suksess, selv om det meste av samfunnet for øvrig er i ferd med å bli heldigitalisert. Ja, ”digitaliseringsmeldingen” fra regjeringen Stoltenberg anga at ”alt som kan digitaliseres skal digitaliseres”, – og de ga seg en frist til første halvdel av 2015 for å digitalisere alt, – unntatt utdanningssystemene.

Det er jo nesten fantastisk at digitaliseringsmeldingen ikke inneholdt et eneste ord, eller visjon, om digitalisering av utdanning og læreprosesser.

Dette har NTNU tatt tak i gjennom prosjektet ”Smart Læring”. Prosjektet bygger på min bok med samme tittel, og har utviklet et kurs som er åpent og gratis for alle som ønsker å delta, en MOOC. De som vil kan også ta eksamen og få 7,5 studiepoeng fra NTNU.

Kurset tar opp hvorfor skolen må digitaliseres, og ikke minst hva som må gjøres og hvordan. De som blir med lærer om samskriving gjennom Google Drive og andre tjenester, om hvordan sosiale bokmerker brukes, hvordan grupper og sider i Facebook brukes, hvordan de kan bygge personlige læringsnettverk blant annet gjennom Twitter, og mye mer.

Digitalisering av skolen er et omfattende prosjekt, der vi som arbeider ved lærestedene må samarbeide bedre med leverandører av teknologi og digitale tjenester. I tillegg trenger vi flere arenaer der leverandører, skolefolk og andre berørte møtes. Den største møteplassen er NKUL, som arrangeres ved NTNU i mai hvert år.

Målet med samarbeidet er å få bedre og mer tilpassede digitale tjenester for skolesektoren. Å skrive fem faktasetninger om Elverum i Word er ikke det vi snakker om når vi ønsker at skolene skal bruke mer IKT i undervisningen. Da må de endre læreprosesser, kommunisere med andre, bruke setningene som grunnlag for å samskrive en tekst eller lignende. IKT må tilføre en ekstra verdi til arbeidsprosessen, ikke være en avansert form for penn og papir.

Vågå er et eksempel på en kommune som er på god vei. Her har man tenkt helthetlig fra barnehage til videregående skole, og legger til rette for god og pedagogisk bruk av IKT. IKT kan gi skolene porteføljer av programmer som kan bidra til at norske elever får mer varierte undervisnings- og læreformer. Kanskje fører det også til at de slipper å bruke 60 prosent av tiden de er på skolen til å arbeide med ”arbeidsplanen”.

Hva elevene lærer, hvordan de lærer, når de lærer og hvor de lærer – alt er i endring. Hør Arne Krokans interessante foredrag på vårt skolespor på Community i Stavanger eller Oslo.

På tur med Digitalmisjonen

Denne uken har jeg foredratt på Utdanningskonferansen 2014 i Stavanger, sammen med blant annet Lars Vavik og Magne Raundalen. Magne ser ut til å være fascinert av mulighetene disruptive læreprosesser gir og ikke minst hvordan ”ny teknologi” kan bidra til nye læreprosesser i leseopplæring med mer.

Lars Vavik, som er professor ved Høgskolen på Stord og skaper av masterprogrammet i Ikt  læring, var mer skeptisk til mitt budskap, eller kanskje rettere deler av det. Lars viste til forskning av blant annet Susan Greenfield (som er ute med ny bok) og Sherry Turkle (som er blitt mer skeptisk til hvordan teknologi endrer sosial samhandling i boken Alone Together enn hun var i Life on the Screen) og fenomenet digital demens. Dette siste er jo et fantastisk ord som gir assosiasjoner i retning av at ”hjernen slutter å fungere, at en glemmer ting, ikke er realitetsorientert, med mer”.

Lars og jeg er grunnleggende enige om en ting, og det er at alle impulser hjernen utsettes for endrer den. Dette kalles neuroplastisitet. Egenskaper som var viktige i industrisamfunnets kultur blir ”borte” dersom de ikke blir brukt. I en tid da det meste av samfunnets kunnskapsbank var innkapslet i bøker, var selvsagt evnen både til å lese og skrive bøker fundamental. Det er kanskje derfor Ibsen og de andre klassikerne leses fremdeles. Men hva når samfunnets kulturelle arv ikke bare finnes i bøker, men i økende gra på film, i ”TV-serier” (er Breaking Bad pulsen på grunnleggende egenskaper ved mennesker i vårt moderne samfunn?), på blogger, i diskusjoner på sosiale medier (les for eksempel @2rvund på Twitter) og andre arenaer som var ukjente i den skolen som formet dem som nå flyr med flapsene på i forsøket på å forstå hva digitalisering av samfunnet egentlig innebærer? Om en aldri har spilt World of Warcraft, kan en da forstå at dette er en arena for å bringe 17.-maitradisjoner videre (mange har faktisk gått i 17.maitog i spillet), en arena der en utvikler grunnleggende lederegenskaper (ref) eller en arena der en lærer å samarbeide med andre på måter som kan overføres til andre situasjoner (ref)? Eller er en mest opptatt av stereotypiene om hva spillet fører med seg, overdreven spilletid som fører til dropout i skolen og problemer senere i livet?

Og er det riktig at evnen til dyp læring er i ferd med å forsvinne hos dagens ungdom? Eller er problemet at en bruker manglende evne til å konsentrere seg om boklesing, manglende interesse for bøker og mange også stiller spørsmål ved nytten av å lese Ibsen og Hamsund? Da kan vel kanskje problemet også være at samfunnet har endret seg, at mange av de ”tidløse” problemstillingene de klassiske forfatterne beskrev og analyserte har fått nye uttrykksformer som ikke så lett kan kobles til den gamle tids koloritt? Og da er det kanskje lærernes oppgave å skape denne koblingen?

Ungdom leser antakelig mer enn de noen gang har gjort. De leser bare andre ting enn tidligere. Antakelig skriver de også mer enn de har gjort tidligere, men de skriver det på andre arenaer som sosiale medier, i spill, på blogger, som kommentarer med mer. Og forskning viser (som avisene skriver når de skal ha belegg for sine påstander) at ungdom drikker mindre, ruser seg mindre, er mer opptatt av å prestere godt og i det hele tatt er mer ”seriøse” enn de siste generasjonene har vært. Så hvorfor mestrer de da ikke skolen? Hvorfor har vi store dropouts i alle vestlige skolesystemer?

Kan det være skolen det er noe galt med?

Jeg tror vi må se nærmere på hvordan vi organiserer læreprosesser i skolen (i følge Thomas Nordal sitter elever i grunnskolen og arbeider med arbeidsplan alene 60 % av tiden de er på skolen), på hvordan vi orkestrerer selve innlæringsprosessen (KD sier at forelesningen er den dominerende formidlingsformen) og på hvordan vi tar i bruk digitale tjenester for å skape rom for mer og bedre samhandling båd gjennom sosiale medier og tjenester som Google Drive (85 % av 9-klassingene i Norge bruker ”data” på skolen en time annenhver dag eller mindre).

Så hva skal vi gjøre? Her er mitt forslag:

Barn og unge bruker digitale tjenester, ipad/iPhone etc mer enn noen gang, og bruken kommer til å øke. Slutt å fokusere på at vi må ha tilbake de gamle dannende læreprosessene og sett fokus på hvordan vi kan skape nye læreprosesser ved hjelp av nye digitale tjenester. Et godt eksempel er læreren som ved hjelp av iPad finner at elevene i første klasse kan lære tre bokser i uka, mens de tidligere bare lærte en. Hun har oppdaget at en kan endre selve læreprosessen og at dette kan skape både økt engasjement og økt innsats, begge deler nødvendige for at en skal kunne lære noe.

Sett fokus på hvordan vi kan bruke flere digitale tjenester, på hvordan elevene kan samarbeide smartere, enklere og mer effektivt når de skal utvikle ny kunnskap, når de skal lære noe, når de skal dele sine ressurser med andre elever og så videre.

Det er hva prosjektet SMART LÆRING handler om.