Fra Christian Radich til internett

Kronikk trykt i Adresseavisen 1. juli 2010

Overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn skaper både nye trussler og gir nye muligheter. Samfunnet vårt er i stor grad etablert for utvikling på industrisamfunnets premisser, og vi sliter med å forstå hvordan vi skal utvikle digitale tjenester til erstatning for de mange fysiske varene og tjenestene som blir borte. Hvaskjera? -som ungene sier.

I dag ligger Christian Radich til kai i Trondheim. Skoleskipet som markere slutten på en fase i vår utvikling, der vi hadde oppdaget verden. Globalisering1.0 bestod i å oppdage verden, beskrive den, finne veiene mellom de ulike delene og etablere relasjoner gjennom handel, reiser og kulturell utveksling. Det var i et slikt bilde Christian Radich ble planlagt og bygd på 1930-tallet, da en ennå mente at sjømannskap best lærtes på seilbåter, fordi en da fikk helt andre erfaringer med vær og sjø enn ombord i motorbåter. De gamle tradisjonene stod sterkt, også den gang.

Christian Radich ble født inn i industrisamfunnet, der en var i ferd med å etablere globalisering2.0. Gjennom industrielle nettverk ble norske bedrifter del av en ny global verden. Norske råvarer ble sendt over hele verden, Norsk Hydro etablerte en grensesprengende virksomhet gjennom produksjon av kunstgjødsel, og skipsverftene som fantes i de fleste større byene langs kysten, sendte båtene på oppdrag ut i den store verden. Tradisjonene fra 1800-tallet, da Norge ble etablert som verdens 3. største skipsfartsnasjon, ble videreført i industrisamfunnet.

Industrisamfunnet var ikke bare produksjonsteknologienes verden, men skapte også en rekke nye fag og analyseredskaper. Nye produksjonsformer krevde andre måter å beskrive, analysere og forstå transaksjoner mellom bedrifter, og blant annet økonomi som fag vokste fram. Vi måtte finne nye måter å forstå de nye virksomhetene på, der verdiskaping foregikk på andre premisser enn i tidligere tiders jordbruks- og håndverkssamfunn. Vi måtte forstå hvorfor bedrifter vokste, hva som var drivkraften, hva vi skulle gjøre for å holde kostnadene nede, hvordan vi skulle ta vare på menneskene i de nye virksomhetene og hvordan vi skulle bygge de nye, moderne samfunnene med ressurser fra industrien. Vi måtte forstå hvordan vi skulle bygge den moderne velferdsstaten.

Mange husker da vi fikk både kjøleskap, fryser og TV, og kanskje også oppvaskmaskinen som kom inn i husholdningene på et langt senere tidspunkt. Og uten at vi kanskje tenker så mye over det, er vi preget av industrisamfunnets tenkemåter. Framtiden skulle skapes ved at vi fikk mer av det gode. Flere maskiner, finere biler, større hus og flere muligheter.

Fra industrisamfunnets storhetstid på 1970tallet skapte vi nye analyseredskaper og enda nye fag på universitetene. NTNU fikk etter hvert et eget Institutt for industriell økonomi og SSB splittet nasjonalregnskapenen i tre deler, en bestående av de gamle primærnæringene, en av industrien og den siste som restkategori bestående av tjenester. Her var bankene, frisørene, advokatene, lærerne og de fleste ansatte i stat og kommune.

I dag bidrar primærnæringene med 1 % av Norges BNP, mens industri, bergverk, elektrisitet og bygg/anlegg står for 15 %. De er med andre ord ikke lenger motoren i samfunnsutviklingen. Det er det tjenestesamfunnet som er, og en stadig større del av dette blir til i form av digitale tjenester.

Globalisering3.0 skjer i det digitale nettsamfunnet, der konkurranseparametrene endres like mye som i overgangen mellom jordbruks- og industrisamfunn, slik Inge Krokann beskrev det i Det store hamskiftet. Når varer digitaliseres, når de fysiske komponentene av musikk, kart, bøker, filmer og andre ting forsvinner og varene blir til digitale tjenester, skjer det også en forskyvning i konkurransevilkår.

Så lenge musikken måtte distribueres via lastebiler og lokale distribusjonssentaler, kalt platebutikker, var det begrenset hvem som kunne konkurrere med byens egne handelsmenn. Særlig når importen også ble beskyttet gjennom lisensordninger og prisene på produktene beskyttet gjennom lovverket, slik situasjonen fremdeles er på bokfronten, var det i praksis liten konkurranse.

Men så forsvant de fysiske bærerne og internett ble den nye infrastrukturen for handel, kommunikasjon og samhandling. Globalisering3.0 foregår på nettet og det er liten tvil om at det er gjennom utvikling av digitale tjenester mange av våre framtidige inntjeningsmuligheter vil ligge, samtidig som disse også legger økt press på særlig den norske faghandelen.

Når tilsvarende hodelykta som koster 5000 kroner i sportsbutikken kan kjøpes for 77 dollar fra dealextreme.com, inkludert frakt, og de fleste voksne mennesker i Norge allerede har handlet på nett fra utlandet, er det lett å skjønne hvilken lykt som kommer til å selge mest i framtiden. Og når den nye kjøkkenvasken og matchende kran kan bestilles fra Hamburg til en tredel av prisen i Norge, inkludert frakt og norsk moms, så skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før de fleste som skal handle slikt gjør det på nett fra Tyskland, eller kanskje Polen, Litauen, Kina eller USA?

Den digitale transformasjonen krever andre kunnskaper enn dem vi fikk i industrisamfunnet. Den krever kunnskap om digitale tjenesters økonomi, om nye forretningsmodeller, om nye konkurransevilkår og om nye muligheter. Når mesteparten av all saksbehandling i offentlig sektor utelukkende er basert på regler, er det også lett å se at digitalisering av tjenester er en nødvendig vei å gå for å senke de økende offentlige kostnadene. Digitaliseringen av samfunnet omfatter derfor ikke bare privat, men også i høyeste grad offentlig sektor. Ved NTNU har vi derfor etablert IKT i offentlig sektor som forskningfelt under det strategiske IKT-programmet.

Skal vi skape vekst på disse områdene må vi satse mer, og kanskje burde vi etablere et eget Institutt for digital økonomi ved NTNU? Et institutt som kunne utgjøre det moderne Christian Radich, der vi kunne lære bort de nødvendigste ferdighetene en trenger for å seile den moderne seilasen, på nett over hele verden og med uoppdagede muligheter som kan bidra til vår framtidige verdiskaping.

Fra elektronisk handel til elektronisk samhandling

Her finner du et foredrag som jeg holdt i Oslo for KAN Siviløkonomene 8. juni 2010.

Mens den industrielle økonomien var tingenes og de fysiske tjenestenes økonomi, er det nå tid for den digitale økonomien. Denne er preget av at mye av det som selges er usynlig, at det ikke kan kjennes, at du beholder det selv om du selger det og at det koster nesten ingen ting å kopiere og distribuere det. Dessuten kan du i mange tilfeller overlate de siste oppgavene til kundene dine.

Økende handel av tjenester på nett har skapt noen nye utfordringer for oss. For ikke alle forretningsmodeller kunne overføres fra de tradisjonelle tjenestene til nettet, og mange av dem som tjente penger før fikk nye utfordringer når vi alle både ble redaktører og forfattere. Og vi så at Clayton Christensens ideer om disruptive innovations raskt ble omsatt i praksis. Musikkbransjens vinnere ble  blant annet Apple og MySpace, mens Flickr og Facebook tar hånd om bildene våre.  Det var med andre ord nye aktører som var de mest innovative og skapte de nye tjenestene.

Vi samhandler på tvers av bransje,- organisasjons- og landegrenser og vi har parallellt med utviklingen av en infrastruktur for ehandel også bygd en infrastruktur for kommunikasjon.  Facebook er i følge grunnleggeren Marc Zuckerberg mest en infrastruktur for sosial samhandling.  Og blogger skrives ikke bare av Voe og de andre rosabloggerne, men er også blitt et nytt redskap for samhandling og kunnskapsutvikling.  Gjennom Twitter formidles ideer og lenker til innhold vi mener kan være av interesse for andre enn oss selv. Og del.icio.us, Netvibes, Vimeo, Etherpad og Google docs gjør det mulig for oss å samhandle på helt andre måter og premisser enn før.

Dette foredraget beskriver hvordan den økende samhandlingen på nett kan forstås med røtter i elektronisk handel, hvordan nye teknologier og nye arenaer for samhandling skaper nye utfordringer for forretningsmodeller og organisasjonene som skal yte tjenestene og noe om hvilke konsekvenser dette har for både de digitalt innfødte og de digitale innvandrerne.  Ulike teknologier og tjenester beskrives, og det hele forstås innen rammen av den digitale økonomien.

10 år etter dotcom

I dag er det 10 år siden den grenseløse optimismen med hensyn til teknologiselskapers framtid fikk en alvorlig knekk. Dotkomkrisen ble en del av vår historie og vi har nå bygd videre i 10 år etter at boblen sprakk. Paul Chaffey har oppsumert noe av det som skjedde her. Og her kan du lese at dotcom lever videre.

Men hva var det egentlig som skjedde og hvor er vi nå, 10 år etter? For ti år siden var det mange av dagens tjenester som ikke eksisterte eller som vi ikke hadde lært å bruke. Googlesøk, kontekstbaserte annonsesystemer, Facebook, Twitter, den store skyen og en rekke andre tjenester vi kanskje tar for gitt i dag var ennå ikke del av vår hverdag.

Jeg kjørte kurs i eBusiness og vi hadde flere hundre deltakere fra både privat og offentlig sektor. Hva var det de lærte? Og var denne lærdommen bortkastet gitt det vi vet nå?

For å svare på det siste først: det mener jeg absolutt at det ikke var, fordi det var mer fokus på mekanismene enn på den aktuelle samtidshistorien. Denne ble også brukt for å illustrere de teoretiske momentene, men det var og er det å forstå de grunnleggende mekanismene når vi går fra å handle med fysiske varer og tjenester til bits som var hovedfokus.

Disse mekanismene er fremdeles de samme og det er forbausende å se hvor mange som ennå ikke har lært hva dette egentlig handler om. Her er kortversjonen:

1. Transaksjonskostnadene synker dramatisk når vi handler bits.
2. Stadig flere digitale tjenester blir commodities, det betyr at de blir gratis.
3. Det er mulig å skape nettverkseffekter av digitale tjenester, men det krever et spesielt design. Dette har ennå ikke alle norske nettbilbydere skjønt.
4. Digitale tjenester skaper increasing returns.
5. Punkt fire og fem fører til selvforsterkende vekst. De store blir større og det blir vanskeligere å konkurrere mot dem.
6. Digitale tjenester har preg av å være kollektive goder og klubbgoder.
7. Punktene 1-6 for konsekvenser for hvordan forretningsmodeller for digitale tjenester bør utformes.

Dette er faktisk også de mest sentrale punktene i dagens ebusinesskurs og i mange av foredragene jeg holder. Men nå er også fokus flyttet til utvikling av offentlig sektor, og det er de samme mekanismene som styrer det hele.

I etterpåklokskapens navn er jeg snart ferdig med en bok om "Den nye digitale økonomien” som kommer på Cappelen rett etter sommeren. Der er det hele litt bedre forklart.

Den store piratdagen –

Dom i PirateBaysaken har falt, og de ansvarlige får ett års fengsel og 30 millioner i bot. Platebransjen jubler naturlig nok, men jeg tror de gleder seg for tidlig, for denne dommen kommer antakelig ikke til å få noen praktiske konsekvenser, annet enn at PirateBay kanskje forsvinner. Hvis du lurer på hva alternativene er, kan du lese her. Her er også hva Computerworld sier om den saken, og jeg mener de har helt rett:

Dagens dom mot Pirate Bay-gründerne får ingen betydning for plate- og filmbransjens kamp mot fildelerne. For det første vil dommen bli anket. Dernest har svenske myndigheter ingen praktisk mulighet til å legge ned en tjeneste hvor serverne er plassert i andre land, mens domenene thepiratebay.com eller thepiratebay.org ligger utenfor de svenske myndighetenes kontroll.

Hvis du lurer på om det går an å stoppe dette teknologisk, kan du sjekke ipredator.se , fildelernes nye tjeneste som det blir tilnærmet umulig å oppdage, fordi den går over VPN. Hvis innholdet i tillegg pakkes ved hjelp av steganografi, ja hvordan skal en da i det hele tatt oppdage at noe som flyttes over nettet er musikk, eller at det er en ulovlig kopiering som foregår?

Det skumle med slike teknologier er jo at de like lett kan benyttes til virkelig samfunnsskadelige problemer, som planlegging av terrorisme, spredning av barnepornografi og hva som helst ellers som til distribusjon av musikk. Slike tjenester kommer nok uansett, men en skal ikke se bort fra at dommen mot PirateBay skaper fortgang i å utvikle tjenester som det vil bli svært enkelt å bruke, slik som ipredator.

Personlig vil jeg selvfølgelig gjerne at det skal være mulig å tjene penger både på musikk og annet digitalt innhold, og at de som skaper noe også får betalt for det hvis markedet mener det har noen verdi. Men jeg tror virkemidlene som platebransjen gjør bruk av, er helt uten effekt i det lange løp. I fjor ble omlag 100 personer anmeldt for ulovlig kopiering i Norge ( i følge en jurist på seminaret i Stortinget), og bare en ble dømt. Til sammenligning er det visstnok omlag 150 000 nordmenn som er registrert på PirateBay.

Men da blir vel dette problemet borte når PirateBay blir borte? Dessverre, det meste av det som ligger på PirateBay ligger også på Google. Bare søk etter torrenter, så ser du selv.

Det neste bransjen kommer til å fokusere på er antakelig ISPene, de som gir oss tilgang til internett. Dette er også dødfødt. Du kan kjøpe deg en utenlandsk webidentitet via en Proxyserver. Her er ett eksempel.

Hvis du vil være skurk er det veldig lett å skjule sin identitet på nettet. Og husk at de fleste som er aktive pirater også har et stort nettverk som de vet hvordan de kan bruke. Denne kampen kan rett og slett ikke musikkbransjen vinne, fordi det er for mange å kjempe mot, de er for godt organisert gjennom nettverkene, og mulighetene for å utvikle teknologier som gjør det svært ressurskrevende å finne ut hva som egentlig formidles er svært gode.

Hvis plateselskapene mot formodning skulle greie å få ISPene til å utlevere lister over hvem som kan være mulige fildere, har de også et nytt problem. Hvordan skal de vite at en fil er ulovlig? Ser de forskjell på torrentene som NRK legger ut, dem som ligger på PirateBay og er lovlige, og alle de andre tjenestene der ute? Eller må de inn å sjekke hver transaksjon, hvor den kommer fra osv?

Etter min mening har musikkbransjen bare en farbar vei, og det er å skape nye og bedre tjenester. Innovasjon og forretningsutvikling er stikkordene. Og jeg snakker ikke bare om å selge konserter og t-skjorter, som Arne Hurlen fra Postgirobygget ironiserte over på det nylig avholdte seminaret om fildeling på Stortinget (se nettavisen om dette her, Dagsavisen her,  Arnseteinblogg her).

Denne debatten mangler et samfunnsøkonomisk perspektiv. Faktum er at det konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere. Det skapes mer musikk enn noen gang, og det gjøres mer musikk tilgjengelig (lovlig) enn noen gang. Er det i et slikt perspektiv et samfunnsproblem at musikkbransjens omsetning ser ut til å synke i Norge?

Det kan være mye å være sur for dersom du er musiker, komponist eller på en annen måte del av musikkbransjen. Og vi må finne gode måter som gjør at de kan få betalt for arbeidet sitt. Men den linjen som føres nå vil med rimelig stor sannsynlighet ikke føre fram. Først fordi det ikke er praktisk mulig å stoppe dette ved teknologiske eller juridiske restriksjoner. Dernest fordi de fleste av dem som driver med dette ikke mener de gjør noe virkelig galt. Det er kanskje som å kjøre i 52 km i 50-sonen. Dette kan være farlig, på samme måte som det kan være farlig å kjøre i 45 km/t  i 50-sonen under spesielle forhold. Men det er ikke så mange som mener det er en stor synd å gjøre det. Når folk flest gjør det og synes det er helt greit, strider dette også ganske enkelt mot deres oppfatning av hva som er rett og galt. Det har jeg skrevet om tidligere her.

Det virkelig viktige spørsmålet er: Hvilke tjenester må vi lage for at de som skaper digitalt innhold kan få en rimelig godtgjørelse for arbeidet sitt? Hvordan skal tjenestene se ut og hvilke forretningsmodeller er gangbare? Den eneste som adresserte dette i noen bredde på Stortinget var Dagfinn Bach, men hans perspektiv kom litt i skyggen av det andre. Hva mener du?

del.icio.us Tags: piratebay,bittorrent,ifpi,musikkbransjen,forretningsmodeller

Andre interessante bidrag:

http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/8004060.stm

Oppdatering:

VG – artistene jubler

Dagbladet -vil heller brenne penger enn å betale

Aftenposten – en gledens dag

Digitalisering av akademia

Det er omtrent et år siden min kollega Reidar Conradi ved NTNU skrev en artikkel i Aftenposten om at Tiden går fra tidsskriftene. En ting er publiseringsdelen og den meriterende virksomheten gjennom publisering, men en annen er tilgangen til innholdet. NTNU har abonnement på Harvard Business Review, men tidsskriftet finnes bare i papirutgave. Hvis jeg ønsker å bruke en artikkel som pensum på ett av mine kurs, må jeg altså oppsøke biblioteket, kopiere artikkelen og så scanne denne inn og legge den inn på læringsplattformen (jeg har sluttet å trykke kompendier for flere år siden).

Da jeg spurte biblioteket om å få tilgang til en elektronisk versjon var svaret at de ikke hadde noen planer om endre dagens praksis.

Min gamle kollega Petter Gottschalk ved BI har fortsatt analysen, og mener at det ikke bare er tiden som går fra tidsskriftene, men at hele det akademiske publiseringssystemet er i krise. Espen Andersen er for en gangs skyld ening med Petter 🙂 Og det hele er rimelig godt oppsummert av Arne Olav Nygård, som også reflekterer over bloggen som kanal for formidling av vitenskapelig fundert kunnskap.

Jeg har mange av de samme erfaringene som Espen og Arne Olav. Sist uke holdt jeg tre foredrag, for tilsammen over 700 personer. På forhånd hadde jeg skrevet et blogginnlegg om hva jeg skulle snakke om, og noen dager seinere er det ti personer som har kommentert og reflektert over innholdet i foredragene. Mange har også sendt meg eposter og meldinger på Facebook. Loggen viser at dette innlegget er lest 166 ganger på noen få dager, og at mange av dem som leser det også leser mye av det andre jeg skriver på bloggen.

Det mest leste innlegget på bloggen min ligger lenket direkte fra hovedsiden. Oppvekst i det digitale nettsamfunnet har så langt hatt nesten 1400 lesere. Det er også publisert på «vanlig måte» som kapittel i en bok. Hvor mange har lest den utgaven?

Jeg er enig med Espen i at våre ideer får langt større utbredelse gjennom å stå på en talerstol og snakke til og med brukere av vår kunnskap, enn gjennom publisering i de tradisjonelle tidsskriftene. Dessuten får vi selv umiddelbar feedback. Når 350 lærere lar applausen vare mer enn 15 sekunder, er det et uttrykk for at du har truffet noe sentralt hos disse menneskene. Og når mange vil diskutere i pausen etter foredraget, er det også et uttrykk for det samme. Denne formidlingen får vi ingen anerkjennelse for ved universitetene, for den er ikke «meriterende».

Riktignok diskuteres det å gjøre den meriterende, og Universitetsavisa har vist at det er deler av de vitenskapelige miljøene ved NTNU der en i alle fall får uttellling på lønna ved å drive en aktiv formidlingspolitikk. Så noen ved universitetene begynner å få øynene opp for at denne formidlingsvirksomheten kanskje har en verdi, også for universitetet.

I følge Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner, er det lite sannsynlig at slike innovasjoner vil komme fra universitetene selv. Så hvem skal vi sette vår lit til da? De tradisjonelle forlagene er det vel ingen som har tillit til i en slik sammenheng? Hva har de bidratt med for å løse utfordringene våre? Fra mitt perspektiv ser det ut som om de bruker mest energi på å forsvare industrisamfunnets publiseringspraksis, i stedet for å arbeide med å utvikle nye teknologier, nye forretningmodeller og nye tjenester.

Det er kanskje YouTube og iTunes som har stått for den største innovasjonen i vitenskapelig formidling så langt, og det er vel og bra, men hva med den tekstbaserte informasjonen? Hva med de tradisjonelle artiklene? First Monday er et godt eksempel på et tidsskrift som er heldigitalt. Og Kairos er et annet eksempel på en heldigital arena, der også formatet er mye friere enn i de tradisjonelle tidsskriftene. Det finnes digitale muligheter, og der de mangler kan vi jo lage dem selv. Hvis vi er mange nok som slår oss sammen og ber Norges forskningsråd bidra til å lage en infrastruktur for å håndtere hele publiseringsprosessen, inkludert digitalisering av peer-review-prosessen, mm. så er det kanskje mulig å skape noe nytt også?

I mellomtiden kan vi jo la være å publisere på papir? Slik Espen tar til orde for.

Digitalt innfødte skaper utfordringer både hjemme og på skolen

I morgen skal jeg  på Utdanningskonferansen.no og holder to foredrag. Ett for foreldre om «Utfordringer ved å være foreldre til de digitalt innfødte», og ett om «PC i klasserommet, innovasjon eller forbannelse?»

Sant og si er mesteparten av de to foredragene ganske like, selv om vinklingen blir forskjellig når budskapet skal formidles til henholdsvis lærere og foreldre.

Argumentasjonen er omtrent slik:

Alle organisasjoner er ektefødte barn av sin tid. «Vår tid», dvs  de digitale immigrantenes tid, er industrisamfunnet. Det var da vi vokste opp, med idealer om at alt skulle bli større, gå fortere, koste mindre og bidra til utvikling i verden. Industrisamfunnets «organisasjonsteknologier» var møter, papir og telefon. Kommunikasjon var dyrt, derfor måtte vi ha minst mulig av det i organisasjonene, så vi skapte organisasjoner som var hierarkiske, – med trestruktur.

Max Weber beskrev byråkratiet som en idealtype av organisasjoner, en type som var maksimalt effektiv dersom en bare holdt seg til spillereglene. Og effektivt var det, dersom omgivelsene da ikke forandret seg for mye. For når verden endret seg, ble hierarkiet for langsomt til å tilpasse seg endringene, for den byråkratiske organisasjonen var skapt for stabile omgivelser.

Ikke bare forandret verden seg, men også teknologiene for å koordinere aktiviteter i organisasjoner endret seg. Vi fikk internett, og en rekke tjenester som kunne erstatte møter, erstatte ansikt-til-ansikt-kommunnikasjon, som lot oss jobbe asynkront og uavhengig av sted. For første gang begynte sted å bety noe i organisasjonsteorien. Tidligere hadde en antatt at alle i organisasjonen var på det samme stedet rent fysisk, dersom en nå ikke hadde en avdeling på et annet sted da. Men det var jo strengt tatt en annen organisasjon.

En av de hierarkiske organisasjonene som kom ut av industrisamfunnet var skolene. De var skapt for at lærerne kunne undervise ut fra planer som ble lagd sentralt og med læremidler som også ble sentralt produsert. På denne måten kunne en oppnå en minste standard på det som ble produsert, selv om variasjonen var stor. Og skolens organisasjonsmodell  var tatt fra industrisamfunnet, der den framstod som rene verdikjeden. Dette kan du forøvrig lese mer om i Clayton Christensens Disrupting Class.

Mens samfunnet forøvrig endres mye av nye teknologier, har dette bare i begrenset grad skjedd i skolene. Kunnskapsløftet har innført digital kompetanse som en ny basiskompetanse, men fremdeles er det fullt mulig å ikke ta dette helt alvorlig ved inngangen til 2009. På ungdomsskolene i Nittedal er det få pcer til disposisjon, og de er slett ikke integrert i arbeidet i klassene. Geografitimene foregår med basis i geografiboka, og ikke på Google Earth. Og jer er jammen ikke sikker på om læreren har noe særlig kjennskap til den digitale jorda heller, selv om hun er veldig flink etter den gamle, industrielle standarden.

Vi ser at teknologiene skaper minst tre nye utfordringer i skolen. Først ved at det kommer nye, digitale læremidler, dernest ved at disse skaper nye læreprosesser, og til sist ved at det skapes helt nye nettverk, både for lærere, elever, foreldre og andre berørte.

Så er det store spørsmålet: Hvordan skal skolen selv ta det digitale steget? Hva krever det? Hvordan skal foreldrene følge med på utviklingen? Og hva betyr dette for samarbeidet mellom skole og hjem?

Her er mange flere spørsmål enn det er svar, og det er først når en begynner å stille de rette spørsmålene at en også kan få utformet den rette framtidige praksisen. Så «please» – bidra i debatten, ta den inn på nye arenaer, del din egen refleksjon enten her på bloggen eller på din egen blogg. Sammen kan vi bare bli klokere 🙂

Så hva er utfordringene?

Digital kompetanse i næringslivet

Dagen i dag begynte med frokostseminar for Direktmedias kunder, i alle fall om lag 130 av dem. Flere var det ikke plass til på Cafe Christiania.
Min oppgave var å snakke om hva digitale tjenester fører til for de etablerte aktørene, hvordan nye tjenester bidrar til å forandre hele bransjer, og hvordan vi som forbrukere bidrar til endringsprosessen ved å endre våre handlevaner.
Orb-kulene som kom på døra i går illustrerer poenget godt. I stedet for å handle høytalerne hos Brente i Stasjonsveien i Nittedal, der det nå er 3. Generasjon som begynner bak disken, falt valget på lille (?) Orb i California. De har fått gode omtaler i tester, spiller etter sigende mye bedre enn Bose (som til gjengjeld koster tre ganger mer) og distribuerer bare direkte til forbrukerne selv. De sier at dette sparer meg for 1000 dollar i forhold til om produktet skulle vært omsatt på stereoasylet, antakelig er summen høyere i Norge.
Men her var ikke poenget å snakke om høytalere, men om hvordan infrastrukturen i samfunnet endres og hva dette har å si for de tradisjonelle mediene og handelskanalene.
For riktig å skjønne dette, er det en fordel å bruke mange av de aktuelle tjenestene selv. Og da jeg foretok min tradisjonelle test på digital kompetanse, var det vel bare 1 person som fulgte meg gjennom det meste av lista. Resten brukte enten ikke tjenestene, eller de hadde aldri hørt om dem. Og tilhørerne var markedssjefer, direktører, medarbeidere som arbeider med forretningsutvikling, reklame, distribusjon med mer.
Det rare er at jeg nå har holdt mange hundre foredrag om denne utviklingen gjennom de 10 siste årene, og fremdeles er det svært mange som ikke har noe forhold til endringene, til hva som skjer når vi slutter å handle fysiske produkter (enten det er CDer, kart eller bøker) og bare handler bits. Hva skjer med forretningsmodellene, hva skjer med aktørene i bransjen, hva skjer med forbrukeratferden – med måten vi bruker tjenestene på, og ikke minst hva skjer med utviklingen av nye tjenester?
Alt dette må vi forholde oss til, fordi vi møter de digitale konkurrentene, enten vi vil eller ikke. Brente i Nittedal ble utkonkurrert av Orb i California. Handelen var svært enkel, god oppfølging fra leverandøren på spørsmål jeg hadde (tradisjonell Californisk høflighet og vilje til å få meg til å bli fornøyd). Og så møter jeg altså ofte ledere som ikke har noen digital strategi for sin virksomhet. Hvor kommer disse til å være om fem år? Eller kanskje bare tre eller to år?
Da jeg bodde i California for to år siden, ble fire videregående skoler lagt ned i løpet av den første uka jeg var der. For de hadde ikke nådd målene sine. De ble lagt ned! Kunne dette skjedd i Norge? Antakelig ikke. Jeg sier antakelig fordi en i Osloskolen har skiftet ledergrupper på fire av skolene det siste året. Dette er vel det nærmeste en kommer styring av skolen i Norge. Skolene får lov til å holde på som før i år etter år, mens bedrifter raskt går konkurs dersom de ikke greier å selge produktene sine med høye nok marginer.
Orb gir forhandlermarginen til kundene sine, mens Oslo Hifisenter hjelper kundene med å finne de rette produktene, noe som passer for dem. Lyd og hifi er nok litt som keiserens nye klær. Det er vanskelig for mange å høre hva som er bra eller dårlig, og det er lett å bli manipulert i butikkene, fordi personalet finner musikk som låter bra eller ok på det aktuelle anlegget. De fleste som handler musikkutstyr er tross alt ikke stereofile.
Derfor kan direkte-distribusjons-modellen fungere godt for slikt utstyr. På samme måte som det kan gjøre det for sportsutstyr og ikke minst for bits. Tjenester som Netvibes lar meg aggregere bits, og framstille det på en måte som er svært bruksvennlig. På min egen desktop får jeg New York Times, teknologiseksjonen i San Francisco Chronicle, jeg får lokalaviser, Universitetsavisa, bokmerkene til guruer jeg overvåker, annonser fra Craigslist og Finn og ikke minst en innholdet i en lang rekke blogger.
Det er ikke rart at BBC ser Netvibes som en av sine konkurrenter. I stedet for at avsender bestemmer min agenda, gjør jeg det selv. Liker jeg ikke sport, så kan jeg ikke velge bort denne seksjonen og heller ikke boligannonsene i Aftenposten. Men det kan jeg gjøre i Netvibes.
Ikke alle har skjønt rekkevidden av disse endringene. Men sett deg ned, lukk øynene, og tenk hva utviklingen av digitale tjenester kan bety for din egen virksomhet. Hvike konsekvenser kan det ha for deg selv?
Og hva har du tenkt å gjøre med det?

3 måter web20 endrer utdanning og læring på

Jeg skal holde foredrag sammen med Ingunn på fredag, og det kan jo by på en liten utfordring, for vi har bare hatt kontakt gjennom bloggene våre, kommentarer og refleksjon, men vi har vært opptatt av mye av det samme, fra hvert vårt utgangspunkt.

I utgangspunktet tenkte jeg at web20 endrer skolen og universitetene på minst tre måter.

1. Ved at teknologiene skaper nye sjangere og nye medieformer. Sjekk Flyp, eller skriv en 6-ords novelle. Eller les Web 2.0 Storytelling:Emergence of a New Genre, så får du en ide om hva det kan handle om.

2. Dernest endres selve læreformen. Bort fra kateter og tradisjonelle øvingsoppgaver og over på sosialkonstruktivistisk læringsteori. Kunnskap etableres i møte mellom personer, gjennom refleksjon og gjennom å prøve ut forståelsen sin i samspill med andre menneskers kunnskap. Du kan lese mer om dette i denne artikkelen av John Seely Brown, en av mine gamle helter.

3. Den tredje måten web20 endrer utdanningsinstitusjonene på, er ved at samarbeidsformene og relasjonene endres. I henhold til den gamle «læreboka» skulle jeg bare samarbeidet med folk på NTNU, men nettverket mitt er faktisk mye større utenfor institusjonen, og det er de nye samarbeidsformene som er årsaken til dette.

Så når jeg skal holde foredrag sammen med Ingunn, er det bare en naturlig konsekvens av denne utviklingen. Tidligere har jeg gjort det samme med Peter Hidas i Gartner. Peter er noe av det nærmeste en kommer en IT-guru i Norge, og jeg hadde stor glede av samarbeidet med han. Så nå er utfordringen å skape noe nytt, noe jeg ikke hadde greid alene, eller Ingunn ikke hadde greid alene på fredag.

Vi er i gang, og første utfordring var å kunne sende filer på +10mb til hverandre. Mailboxene likte ikke det, så da ble det Dropbox. Så får vi se hvor langt vi greier å utvikle dette de neste dagene før deadline på fredag.

Kanskje er det noen som har tips til hva vi burde ta tak i? Ideene så langt

del.icio.us Tags: rfk08

er å snakke sammen, diskutere og vise hvordan ulike web20-teknologier, som absolutt er del av verktøykassa for sosiale nettverkstjenester (det handler ikke bare om Facebook) kan brukes i en praktisk undervisningssituasjon. Og hvordan i all verden er det vi samarbeider med hverandre ved hjelp av Twitter, del.icio.us og andre tjenester? Du kan forresten se mine bokmerker på delicious her.

Men så var det en ting til da. Det er jo litt skummelt å skrive noe som skal deles med Ingunn, for hun er jo norsklærer. Og jeg tenker med gru på alle de røde strekene hun ville satt i teksten min, om hun hadde fått sjansen. Men slik er samarbeidets dillemma. Vi viser våre svake sider, og står forhåpentligvis igjen med nok sterke sider til at andre gidder å høre/lese hva budskapet vårt er.

Strategi for sosiale medier

Nå er konferansen Social Media Strategies akkurat ferdig i San Francisco. Her har det vært mange interessante innlegg, og en ting som overrasket meg, var at det ble streamet direkte fra konferansen ved hjelp av Qik.

Jeg har brukt Qik litt, og gjorde en liten test på kurset Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet.

Her er videoen fra den seansen. Det rare er at Qik har en forsinkelse på 8-15 sekunder, det er i alle fall mine erfaringer, så er du altså på nett, synlig for hele verden fra din egen mobiltelefon. Hvor lang tid tar det før vi kan gjøre dette i HD? Og hva er rettighetene til å sende tv fra fotballkampene på Ullevål Stadion verdt da? Kanskje står det 20 000 mennesker med HD-kamera og sender live om 5 år ?

På konferansen i SF ble det i alle fall sendt med Qik, Twitter ble brukt og selvsagt ble det også brukt andre sosiale medier.

Jeg lurer på når vi kommer til å kjøre slike konferanser utelukkende fra hjemmekontoret eller stua? Hvis presentasjonene går på nettet, diskusjonene kan følge etter, vi kan prate med de andre deltakerne via Twitter, så er det jo bare festen som mangler. Men kan den gjøres virtuell?

Da TorG fylte 50 år for maaaange år siden, satt en av deltakerne på Sørlandet, mens festen var i Trondheim. Ved enden av bordet var det en skjerm og på skjermen så vi en pyntet ung herre, som satt og spiste, og vi kunne prate med han.

Tillegg: Dette ble skrevet i Microsoft Live Writer, og nå opplever jeg det samme som jeg har opplevd før, at videoer som jeg legger inn i teksten rett og slett blir borte når dette publiseres. Derfor ser innlegget rart ut grafisk og videoen fra Qik er blitt borte. Men du kan finne den igjen på http://www.qik.com/arnek

Rogalands skoler inn i det digitale nettsamfunnet

I to dager har jeg hatt gleden av å forsøke og forklare over 100 skoleledere i Rogalands videregående skoler, hva overgangen fra industrisamfunn til digitalt nettsamfunn innebærer. Konklusjonene er vel stort sett at skolene må komme mer i takt med sine brukere, de digitalt innfødte, og at de må skape endringsprosesser som øker endringstakten og bidrar til at skolene blir mer attraktive sett fra elevenes ståsted.

Jeg har snakket om digital økonomi, om nettverkssamfunn og endringsledelse, og om hvordan digitaliseringen påvirker andre sektorer i samfunnet.

Og responsen har vært nesten overveldende. Den siste gruppeoppgaven handlet om hva de selv kan gjøre på veldig kort sikt, helst i løpet av neste uke …. Alle skolene måtte komme med forslag til et tiltak de kunne gjennomføre «i morgen».

Noen ville lage skoleavis på wiki, noen ville lage wiki for lærerne, noen ville kartlegge lærernes digitale kompetanse og noen ville invitere elevene til å fortelle lærerne hvordan de selv bruker digitale medier som spill, Facebook, MSN osv.

Jeg er imponert over hvor mye vilje til endring som ble uttrykt, nesten så imponert at jeg også ble litt bekymret. For hva skjer når deltakerne kommer tilbake til sin egen skole dagen etter? Fanger hverdagen med en gang, eller går det an å flyte på begeistringens rus noen dager?

Sammen med Its`learning har jeg kjørt dette programmet tre ganger tidligere, men denne gangen har vi lagt mye mer vekt på prosessperspektivet, på hvordan skolene selv kan designe gode endringsprosesser. Så får vi se om det virker bedre enn før i praksis også. Det viktige nå var å komme i gang. Og det har vi gjort til gangs. Til og med fylkeskommunen som eier av skolene, deltar med liv og lyst, og to av deltakerne derfra har allerede signalisert at de vil ta eksamen i faget på NTNU.

Og her er vi litt tilbake til det som følger videre på kurset. Neste samling er 9. desember, den skal jeg ha sammen med Wim Veen, Nederlandsk guru som blant annet har skrevet boka Homo Zappiens. Deltakerne på programmet må ha lest denne boka før de kommer, og hvis jeg skal anbefale en rekkefølge på de andre bøkene, så ville jeg startet med Christensens Disrupting Class.

Det betyr at deltakerne har flere oppgaver til neste gang.

De skal lese 2 bøker.

De skal skrive et blogginnlegg og kommentere i bloggen til den som står under på lista.

Dere skal også begynne å skrive prosjektoppgaven (gruppeoppgave 2) og helst ha denne ferdig til neste samling. Denne skal skrives i «skolegruppene» og lenkes opp til skolesiden. Igjen må jeg si jeg er imponert. I skrivende stund er klokka 23.40, den dagen vi avsluttet programmet. Og nå er allerede 17 av 30 skoler registrert på wikien.

Jeg skjønte at det nok var endel som gikk litt i surr med nye ting på slutten av dagen, særlig fordi nettverket på konferansestedet brøt sammen, og det ikke ble mulig å demonstrere noen tjenester live. Se derfor på lenkene under, og  ta gjerne en kikk på det som er lenket opp, så får du et bedre bilde av hva de ulike tjenestene handler om.

 

 

 

 

 

 

 

Og vil du ha flere videoer av samme type, kan du klikke her. Rull nedover siden så får du hele utvalget.

Husk også at dere kan dele bokmerker på del.icio.us (delicious.com) og at dere merker det dere vil dele med rfk08. Dere finner mine bokmerker på del.icio.us/arnek og alt om skoleledelse dersom dere går til del.ico.us/arnek/skoleledelse.

Ellers er det fritt fram for å kommentere dette innlegget på deres egne blogger. Husk da at dere lager lenke tilbake til denne bloggen, eller dette innlegget. Eller dere kan kommentere første samling, ett av emnene eller hva dere måtte være opptatt av i kommentarfeltet under.