Category Archives: kapital

Bokbransjen baklengs inn i digitalsamfunnet

Publisert i Kapital april 2011.

De fleste av oss har gjennom et mer eller mindre langt liv lært mye både om og av bøker. Bøkene har et hendig format for å formidle ulike typer innhold. De er lette å skrible tanker og ideer i, lette å finne fram fra hylla og fine å lese i, selv om sola skinner på ”skjermen”.

Men de tar mye plass når det blir mange av dem, de krever en omfattende fysisk logistikk og de er lite miljøvennlige. Derfor er det mange som ønsker seg en god e-bokløsning.

En av de første utfordringene med det, er at bøker faktisk ikke er bøker. Det er mange typer og varianter av dem, og ikke alle har et naturlig liv i det digitale nettsamfunnet. Leksikon er for lengst digitalisert. Mange instruksjonsbøker har havnet på YouTube, for filmen kan i mange tilfeller være mer forklarende enn tekst og bilder. Lærebøkene blir splittet opp i mindre temaer og supplert med formater det ikke er mulig å bruke på papir, slik NDLA gjør. Og mange andre typer bøker endrer også karakter. Foreløpig er det vel romanene som ser ut til å være minst utsatt for formatendring. Der er det teksten som teller, men vi vil gjerne ha god lesbarhet også når den leses digitalt.

Grovt sett koster distribusjonen av bøker ca 40 % av bokens pris, mens den fysiske produksjonen koster om lag 15 %. Ved å stoppe når boken foreligger i et ferdig digitalt format, kan derfor mer enn halvparten av kostnadene med å distribuere papirutgaver spares. Og kanskje er priselastisiteten på bøker også slik at lavere priser fører til flere salg. Derfor skulle en halvering av prisen på ebøker bidra til mer fortjeneste for forlagene.

Riktignok må bransjen investere i ny infrastruktur for å publisere digitalt, om de ikke vil betale Apple og Amazon bortimot det samme som bokhandlerne fikk tidligere. Men når denne investeringen er gjort, kan det meste gjøres uberørt av menneskehender. Kostnadene ved å distribuere digitale tjenester, slik en ebok faktisk er per definisjon, er nær null.

Og her starter den norske bokbransjen med distribusjon av ebøker gjennom den nylig lanserte bokskya.no. Den som fulgte lanseringen på Twitter, så at dette må ha vært smertefullt for de ansvarlige. Det var som å måtte bruke 8 fjernkontroller for å se på TV, i følge en av testerne. Når det er nødvendig med slike meldinger: prøv å gå inn i settings -> safari -> tøm buffer -> restart iPhone -> start Bokskya mens online -> flymodus -> test igjen for å få det til å virke må noe ha gått galt.

Og ikke kunne du kjøpe bøker der heller, det måtte du faktisk til en bokhandel som har avtale med bokskya for å gjøre, om du da fant fram til en av aksjonærene. Fortell meg hva vi skal med en bokhandel for å kunne handle i bokskya! Hva er bokhandlerens verdiøkende aktivitet i dette verdinettverket? De ble jo skapt for å kunne tilby bøker fysisk nært leserne i en tid da slike produkter måtte kjøres ut med lastebiler.

Her har forlagsbransjen adoptert industrisamfunnets verdikjede og det ser ut til at det viktigste hensynet er at en ikke skal skape konflikt i bransjen og at alle skal få sin del av kaka.

Hvorfor kan ikke bransjen lære av Spotify og andre innovative selskaper. Ved å tilby oss alle bøker som utgis for 100 kr per måned mangedobles den summen jeg bruker på romaner årlig. Og tilby oss også gjerne nettsamfunn der vi kan diskutere bøkene og formidle tips om gode bøker. Om ikke bransjen selv gjør dette vil kanskje Facebook gjøre det, eller hva med Dagbladet? De har i alle fall en verdiøkende tjeneste, for det er der vi finner ut hvilke bøker det er verdt å lese.

Som Solan Gundersen ville ha sagt det: Dra meg baklengs inn i fuglekassa, -eller det digitale nettsamfunnet, som det heter når for tiden.

Vil du lese mer om utfordringene kan du lese her at NRKBeta mener Bokskye er verre enn ingenting og her om du vil ha en detaljert gjennomgang av hvordan den oppleves i bruk. Og vil du lese hva Eirik Newth skriver om saken finner du det her.

Hva jeg mener? Enig med NRKbeta – gidder ikke prøve den en gang. Boka jeg lette etter, Nu Jävlar ! ser ikke ut til å være tilgjengelig i det formatet jeg ønsker å lese den på, så da blir det vel å vente til jeg kanskje kommer over den en gang i framtida da. Hvis det ikke har kommet ut noe annet interessant i framtida.

En ting er vel utfordringen fra norske papirbøker, men hva om Kevin Kelly får rett, og at ebøker i framtida bare kommer til å koste 99 cent? Vil vi fremdeles kjøpe norske bøker?

4 kommentarer

Filed under digital økonomi, emedia, forretningsmodeller, kapital, refleksjon, tjeneste

Ut å stjele hester

Du har sikkert sett klassiske amerikanske vesternfilmer og kanskje lagt merke til hvordan hestetyver ble behandlet i gamle dager. Respekten for eiendomsretten ble utviklet ved at de som brøt den ble hardt straffet, og gjerne så alle andre så det.

Hvordan samfunnet straffer brudd på lover, regler og normer er avhengig av de styrendes maktbase, av deres idealer og av vilje til å stå løpet ut. Hva en straffer og hva som oppfattes som brudd på samfunnets normer er også bestemt av samfunnsmessige forhold.

Det amerikanske samfunnet har sterke røtter i vesternfilmenes kulisser, i en kultur som er historie, men som vedlikeholdes gjennom fortellinger, gjennom fiksjon. Selv om USA har vært motoren i utviklingen av det digitale nettsamfunnet og verdiskapingen er flyttet fra jordbruket til immaterielle tjenester, kunnskap, innovasjon og evne til fortsatt utvikling og endring, står de gamle verdiene sterkt også i det moderne samfunnet . Men hvor godt egnet er de gamle verdiene i en verden med helt nye muligheter?

Hvis noen stjal hesten din var det lett å se at du selv ble uten hest og at du dermed tapte noe. Men hva skjer hvis noen tar i bruk noe du har skapt, uten at du selv mister noe? Det er akkurat dette som skjer med digitale tjenester.

Det skjer også en interessant språklig endring i denne overgangen. Hvis noen tar hesten din, vil du ganske sikkert kalle det et tyveri. Men er det også et tyveri dersom du faktisk ikke mister noe som helst? I digitalsamfunnet snakker en om delingskultur, om hvordan tjenester utvikles og får flere brukere gjennom nettverkseffekter og andre mekanismer i den digitale økonomien.

Men opphavsrettsorganisasjonene har altså fortsatt å holde seg til hestemetaforen, og snakker fremdeles om at musikk som deles faktisk stjeles, enda de ikke blir fratatt noe som helst.

Dette er ett av dillemmaene ved overgangen fra èn samfunnsform til en annen. Industrisamfunnet skapte andre muligheter for musikerne, fordi det utviklet nye teknologier for musikkformidling, blant annet LP og radio. Disse teknologiene endret konkurransevilkårene i bransjen fullstendig. Noen tapte og andre vant.

Og nå skjer det samme igjen i overgangen fra industrisamfunn til digitalt nettsamfunn. Og det er ikke sikkert at det er riktig å holde på de gamle oppfatningene om hva det vil si å stjele og så bruke industrisamfunnets logikk på nettsamfunnets utfordringer.

Kan hende vil den digitaliserte musikken få en annen funksjon enn det platene hadde. Kan hende er vi ikke lenger like opptatt av å eie musikken, men mer opptatt av å få tilgang til det vi ønsker å spille. Og kan hende må flere musikere finne seg i å bruke de digitale kanalene i markedsføringens tjeneste, mens pengene tjenes gjennom å skape andre typer opplevelser for publikum, for eksempel i form av konserter.

I utviklingen av det moderne velferdssamfunnet bruker vi mer og mer penger på opplevelser. Og opplevelsesøkonomi er for lengst etablert som økonomisk sjanger.

Opplevelser blir viktigere på mange arenaer. Når dealextreme.com selger varer til en brøkdelav de norske prisene, fraktet gratis hjem til deg, må norske aktører finne andre måter å konkurrere på. God service, særdeles god produktkunnskap og evnen til å skape en god kjøpsopplevelse blir viktig. For å greie å få til dette, må faghandelen satse mer på å utdanne gode medarbeidere, hvilket faktisk mangler i svært mange av dagens butikker.

Nettsamfunnets forretningslogikk byr på utfordringer både i forhold til eiendomsretten til det digitale innholdet, samt hvordan vi skal forholde oss til nye muligheter og konkurrenter. Å holde seg til heste-logikken går dårlig, og vi må derfor jobbe viderer for å finne ut hvordan de nye mulighetene kan bidra til å skape nye verdier.

3 kommentarer

Filed under kapital, refleksjon

Takk for alt Dagbladet. RIP

Kommentar trykt i Kapital nr 4-2010

Tenk om du hadde levd for 4-500 år siden. Da hadde du levd svært godt bare fordi du kunne lese og skrive. I det forrige århundret levde de som eide publiseringssystemene godt. Schibsted bygde seg opp på trykte medier. P4 ble en gullgruve for grunderne, og TV-2 har dratt inn godt med penger de også. Murdock og Stenbeck ble milliardærer fordi de eide publiseringssystemene våre.

I dag er slike publiseringssystemer blitt commodities. Du får din egen blogg gratis hos en rekke aktører. Avanserte maler gjør at det snart er umulig å se forskjell på din egen blogg og Dagbladets nettsider, om det nå måtte være idealdesignet. I tillegg får du gratis mikroblogg, gratis wiki, gratis prosjekthotell, gratis epost, gratis nyhetsleser, og synes du ikke det er nok så gjør qik.com telefonen din til et gratis TV-kamera der du kan sende i sanntid på din egen gratis, globale TV-kanal. Det siste finner du på www.worldtv.com, der du for øvrig ved å slenge på /arnektv får tilgang til min personlige TVstasjon som sender 7/24/365. Det hele kommer på den vanlige TV-skjermen din når Telenor snart begynner å sende IP-tv.

Poenget er at alle har tilgang til å publisere, på alle kanaler og til alle tider. Det er ikke lenger knapphet på noen som kan lese og skrive, og det er heller ikke knapphet på steder å publisere det som stadig flere av oss skriver og vil formidle. Voe på Hønefoss har flere daglige lesere enn Stavanger Aftenblad. Og familien er allerede i ferd med å bygge en ny mediebedrift, finansiert på annonser, produktplassering og andre økonomiske mekanismer som hører det digitale nettsamfunnet til.

Det er en sann overflod av interessante ting å lese, av skribenter med stort medellelsebehov og av kanaler det hele kan tynes gjennom. Men underskuddet på oppmerksomhet, mennesker til å konsumere det hele, blir stadig større. Annonsene på nett koster også mindre og mindre blant annet fordi trafikken spres over flere nettsteder og flere interesseområder enn tidligere. Derfor blir den lange halen bare lengre og lengre, og det oppstår nye klynger og nye tjenester for de med litt sære interesser.

I en slik tid hjelper det lite å  behandle det gamle medieinnholdet ut fra knapphetslogikken. Det blir ikke mer attraktivt eller bedre for den saks skyld om en tar betalt for det. Og det som i alle fall er sikkert, er at det vil dukke opp alternative kilder, alternative skribenter som har en annen forretningsmodell enn å selge tekstene sine, som vi vil kaste våre øyne på om vi ikke gidder å betale det Murdock og co skal ha når de prøver å tjene penger ut fra knapphetslogikken.

Dagbladet har trodd at vi ville ha ”den redigerte pakken”. De tilbød ikke min redigerte pakke, og sannsynligvis heller ingen annens, siden opplaget forsetter å  rase.  Min redigerte pakke vil jeg lage selv. Den kan inneholde kommentarer fra et par av de ansatte i Dagbladet, de som er veldig gode. Hvorfor skal jeg lese en mer eller mindre tilfeldig synsers analyse av medieutviklingen, når jeg kan lese hva Howard Rheingold ved Stanford, eller Larry Rosen ved NYUniversity mener, hver dag? Dette er min redigerte pakke.

Sorry Dagbladet, jeg vil ikke savne dere. Og hvis dere ikke snart skjønner hva nettverkslogikk egentlig handler om i det digitale netsamfunnet, er det ingen plass til dere. Her er et par tips om hva dere kunne gjøre.

Bruke anmeldelser av musikk, film og bøker til å selge de samme produktene. Folk er interessert i Knausgård, de vil diskutere med anmelder og gjerne også med Knausgård. Lag en allianse med forlagene, lag et community for dem som bryr seg og selg bøkene gjennom egen bokhandel. Sørg for at jeg kan klikke meg rett inn og se filmen dere anmelder. Bruk oppmerksomheten dere har til  å tilby andre tjenester jeg faktisk har bruk for.

Og bruk teknologien og publiseringssystemene til å tilby Voe og de andre suksessbloggerne en komplett franchiset infrastruktur for et minipubliseringshus. Voe er allerede etablert på foredragsmarkedet, hun er attraktiv i tenåringssegmentet og det går an å bruke den oppmerksomheten hun får til å skape langt større verdier enn det som gjøres gjennom salg av annonser på nettstedet i dag. Dagbladet kunne tilby henne den komplette pakke. Bedre redigeringsverktøy, annonseakkvisisjon, mediebyråets tjenester, regnskap, visuell design, fotoråd etc.

Det gamle innholdet i avisene blir det vanskelig å ta betalt for, men mye av kompetansen kan pakkes inn i nye forretningsmodeller og tilbys  helt nye segmenter i markedet. Dette er i tråd med prinsippene for disruptive innovasjoner (les om det her) og det er et steg i retning av å utvikle nye forretningsmodeller som kanskje kan bidra til at også aktører som Dagbladet vil tjene penger igjen. Hvis de ikke utforsker disse mulighetene bedre enn det som har kommet til syne så langt, er det bare en ting å si: RIP.

80 kommentarer

Filed under kapital, refleksjon

Kommunalministeren må ta ansvar

Dette innlegget kan også leses i Kapital i november 2009.

For kort tid siden ble det kjent at NAV ikke fikk godkjent sitt regnskap for 2008, og at Riksrevisoren mildt sagt var skeptisk til hvordan NAV og forsåvidt også andre offentlige etater brukte teknologi til å koordinere tjenester på tvers av ulike organisasjoner, eller siloer som det er blitt hetende i det offentlige planbyråkratiet.

Dette er en betimelig kritikk, og det er på tide at vi setter søkelyset på hvordan vi kan bruke teknologien til å skape betydelig større effektivitet i offentlig sektor. Dette er rett og slett en dyd av nødvendighet, om vi skal kunne betale framtidige pensjonsforpliktelser og opprettholde våre særs gode syke- og trygdeytelser også I framtiden..

En av de beste bøkene om «IKT i offentlig sektor» med tittel eGovernment begynner slik: «Most eGovernment projects fails».
Og undersøkelser fra flere land viser at dette gjelder mellom 60 og 80 % av alle IT-prosjekter i offentlig sektor. De er enten
helt mislykkede eller de bidrar ikke til å nå de målene som de skulle i tilstrekkelig grad. Og mye av årsakene til dette finner
vi i dårlig prosjektering og manglende innsikt i konsekvensene av de beslutningene som fattes. La meg illustrere dette med et eksempel:

I en større norsk kommune ønsket de at innbyggerne skulle kunne søke barnehageplass på nettet. Fagetaten kontaktet
leverandøren av systemet som holder orden på alle barn og foreldre, det som kalles fagsystemet. Leverandøren sier at
dette ønsket er det eneklt å oppfylle, o g de selger kommunen en modul som gjør at foreldre kan søke barnehageplass over nettet.

Når systemet er i drift, finner arkivleder i kommunen ut at dette ikke kan avgi data til arkivet, slik de er pålagt å gjøre. Det må derfor tilpasses slik at de kan levere data i det standardformatet som alle arkiver benytter. På dette tidspunktet begynner også IT-avdelingen å interessere seg for prosjektet, og de finner at den valgte teknologiløsningen ikke spiller på lag med øvrige systemer, fordi den bygger på andre prinsipper for arkitektur, for å snakke i IT-folkets termer. Det betyr i praksis at informasjon i andre kommunale registre, slik som adresser, familieforhold, informasjon om andre tjenester eller rettigheter, ikke kan kobles sammen med fagsystemet uten at det gjøres helt spesielle og kostbare tilpassninger, noe som er helt nødvendig dersom en skal kunne skape en effektiv drift av de enkelte tjenstene.

Så prosjektet som i utgangspunktet så enkelt og billig ut, ble både mer kostbart og tok mye lengre tid enn antatt.

Dette er en situasjon som har paralleller i norske kommuner og offenlige etater hver eneste dag. 429 kommuner sitter i stor grad og sysler med de samme utfordringene. Noen har riktignok outsourcet IT-drift til et interkommunalt selskap, men også dette skaper utfordringer, for da må IT-ansvarlige i disse selskapene forholde seg til administrasjonen og politierne i alle oppdragskommunene, og det er ikke alltid like enkelt.

Det er liten tvil om at det kastes bort enorme summer på måten overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn er organisert på i Norge. Vi mangler organisatoriske enheter som hjelper kommunene med disse prosessene, som gjør det unødvendig å finne opp hjulet i hver eneste lille kommune og som gjør det mulig å gjenbruke smarte løsninger på en enkel måte.

Dette er et ansvar som kommunalministeren må ta. Hun bør opprette et utvalg som får i oppdrag å kartlegge problematikken, og hun må bidra til at den enorme sløsingen med offentlige midler som finner sted fordi en ikke har egnede systemer til hjelp i saksbehandlingen blir kraftig redusert. Og hun må bidra med midler til å heve kompetansen på gjennomføringen av slike IT-prosjekter i de mange kommunene som faktisk har ansvar for å gjennomføre endringsprosjektene.

Den kommende samhandlingsreformen i helsevesenet er helt avhengig av slik kompetanse, og antakelig er det de færreste kommunene som i det hele tatt er i stand til å gjennomføre de tiltakene som vil måtte komme.

Derfor er det betimelig at RIksrevisoren setter søkelyset på IT-bruken i NAV. Noen burde gjøre det samme når det gjelder kommunene. Der er potensialet for tjenesteforbedring og reduserte kostnader svært høyt. For det er et paradoks at en kan få lån på 1 million kroner (eller avslag på det samme) på to minutter, mens det mange steder tar tre måneder å få svar på om du kan få sette et ekstra vindu inn i garasjen din. En stor andel av saksbehandlingen i kommunene kan automatiseres, fordi den utelukkende er basert på regler. Dette arbeidet må komme i gang snarest. Og kommunalministeren bør kjenne sin besøkelsestid og ta de nødvendige initiativene.

4 kommentarer

Filed under egovernment, kapital, refleksjon

Artikkel i kapital: God avkastning på konfirmasjonspengene

Ett av temaene jeg tar opp på kursene mine handler om sammenhengene mellom ebusiness og sosiale nettverk. Etter at jeg hadde gitt noen eksempler på slike sammenhenger på et kurs, kom en av deltakerne fram til meg for å fortelle en historie fra egen hjemmebane. Den handlet om hennes sønn, som hadde vært konfirmant det året.

Nå hadde det seg slik at sønnen var lidenskapelig downhillsyklist. Altså en av dem som synes det er morsomt å kjøre ned utforløypene på sykkel. Og til konfirmasjonen ønsket han seg ny sykkel.

Slike sykler må være robuste, og tåle mye juling. Følgelig må de være bygd opp av gode komponenter, og slikt koster i Norge. Sykkelen gutten ønsket seg kostet hele 45.000 kroner i butikken, så noen downhillsykkel ble det dessverre ikke på han. I alle fall ikke i konfirmasjonsgave. Men gutten visste råd, for han hadde fått en god slump penger i gave.

Gjennom nettsamfunn for sykkelentusiaster fikk han råd om hvilke deler sykkelen skulle bygges opp av, og han kom også i kontakt med en som ville sette den sammen for han. Deler ble bestilt på nettet og shippet til montøren, som så sendte den ferdige sykkelen til oppdragsgiveren i Norge. Og prisen ble under 15.000 kroner, med frakt, moms og det hele. Så langt så bra.

For med sykkelen i hende fikk han en ide. Hva ville sykkelen kunne selges for på Finn.no?  Den ble annonsert, og da hans mor fortalte historien, var det høyeste budet på over 40.000 kroner.

Et par måneder seinere var det tid for modul 2 på kurset. Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva som hadde skjedd med sykkelhandelen, og mor kunne fortelle at sykkelen var solgt. Ja ikke bare det. Nå hadde gutten begynt å annonsere sykler til salgs på Finn , for så å produsere dem når han hadde en kjøper.

De som følger med  på utviklingen innen ebusiness, vil se at dette er nøyaktig samme forretningsmodell som Dell har brukt i en årrekke. Mens Dell handler deler i b2b-markedet, handlet konfirmanten deler hos detaljister som selger rimeligere enn norske faghandlere. Og distribusjonsapparatet står allerede klart for alle som vil drive handel i Norge. Finn er et stort virtuelt utstillingsvindu, der du kan selge og vise fram varene dine i landets største kjøpesenter.

Jeg holder mange foredrag i løpet av året, og ofte spør jeg tilhørerne om de har handlet på nett fra utlandet. Inntrykket det siste halvåret er at tre av fire deltakere har gjort dette,. Det betyr at kunnskapen om netthandel når stadig flere grupper, og stadig flere vil også gjøre slik som 15-åringen gjorde. De vil handle  flere og flere varer på nettet og bidra til å skape en stadig tøffere konkurransesituasjon for faghandelen.

Så lenge pris- og lønnsforskjellene er såpass store som de er, er det ikke bare norske kabinansatte i SAS som kommer til å merke trykket. SAS vil som kjent erstatte en stor andel av de norske ansatte med svensker, for om mulig å komme ned på samme kostnadsnivå som Norwegian. Og Norwegian strever med å komme ned på samme nivå som Ryanair osv. Så dette er et en prosess som ikke tar slutt med det første.

En av de tingene norske faghandlere kan gjøre for å demme opp for denne kundeflukten, er å skape bedre opplevelser for de handlende. De må ha unik produktkunnskap og en servicegrad som ligger flere hakk over hva svært mange butikker presterer i dag.

Faghandelen står under press, og særlig gjelder dette det en kaller høyinvolveringsprodukter, der vi gjerne bruker litt tid til å undersøke ulike produkters egenskaper før vi tar en beslutning.  Lave transaksjonskostnader og stor åpenhet gjør at det ikke bare er Dell og andre profesjonelle produsenter som kan selge først og produsere etterpå. Modellen er vidåpen også for andre aktører og vi vil helt sikkert se kreative entreprenører som finner nisjer der det er mulig å tjene gode penger i tida framover.  Har du et godt eksempel, så send en epost til meg på arne@krokan.com,

2 kommentarer

Filed under kapital, refleksjon, strategi

I kapital: Om å ha rett og likevel tape.

Artikkel i Kapital mai 2009.

Noen kamper er en dømt til å tape, selv om en egentlig har rett. Platebransjens kamp mot ulovlig fildeling er en slik kamp. Ti år etter at Napster så dagens lys og skapte selve fenomenet fildeling, var det aktørene bak ThePirateBay (TPB) som sto på tiltalebenken. Og som forventet ble de dømt og virksomheten erklært å være i strid med gjeldende opphavsrettslige lover.

Men selv om virksomheten er erklært ulovlig vil den ikke stoppe fordi svenske myndigheter ikke har noen kontroll over serverne og domenenavnene. Så for å stoppe virksomheten må det kjøres rettssaker i flere land. Og innen det er mulig å få en rettskraftig dom i det nye landet, er serverne antakelig flyttet til en ny lokasjon, med andre lover og regler og et annets rettsvesen som skal forfølge saken. Det er mange land å ta av!

De siste ti årene er det i gjennomsnitt blitt dømt en nordmann for ulovlig kopiering hvert år, mens det antakelig er rundt 150.000 av dem på TPB på en helt vanlig dag. Virksomheten kan ikke stoppes teknologisk, selv om bransjen nå setter sin lit til at de kan be leverandørene av internettjenester om å levere ut navn og adresse på mulige syndere. Men allerede her halter det.

Folkene bak TPB har allerede lagd en ny tjeneste skaper en slags hemmelig tunnel gjennom internett, der det krever svært mye ressurser for å få innsyn i hva transaksjonen egentlig omhandler, fordi det hele er kryptert. Hvis en vil gjøre det enda vanskeligere, er det også enkelt å pakke inn musikken så den ser ut som en bildefil, en teknikk som kalles steganografi. Dette kan altså ikke stoppes teknologisk, og heller ikke juridisk, selv om det etter gjeldende lovverk er forbudt å bidra til spredning av andres verk. Men her er også lovverket utydelig, for det er altså lov til å kopiere til privat bruk, hva nå enn det måtte bety i dette digitale nettsamfunnet.

Så hva skal bransjen gjøre da? Etter mitt syn har de bare ett valg, og det er å innovere. De må skape nye tjenester som er bedre, raskere, billigere og enklere å bruke enn dagens mer tungvinte tjenester. Slike tjenester er på vei fra leverandører som Spotify, iLike, LastFM, MySpace og andre.

Nye tjenester og nye forretningsmodeller, der radioens og CD-ens fordeler smelter sammen med de nye behovene som er skapt gjennom sosiale nettverkstjenester som Facebook og Twitter, kan være veien å gå. La oss få tilgang til ALL musikk gjennom tidene på en lettvint måte, og jeg er sikker på at vi vil betale minst like mye for musikk som vi gjør for TV. Å bundle tilgang til musikk med internettjenesten kan også være en vei å gå. Betal 100 kroner i måneden som lisens, eller kanskje vi heller skulle kalle det løsepenger, og få lovlig tilgang til så mye musikk du bare kan fordøye, enten du henter det via Limewire og Piratbukta, Spotify eller en annen leverandør. Mulighetene for å innovere, skape virtuelle musikklubber av folk som liker Deep Purple, var på konserten med Stones eller kanskje bare vil snakke musikk med noen, kan også være en vei å gå. Vi vil betale for gode opplevelser og eksklusivitet, og slikt må bransjen bidra til å skape mer av.

Piratsaken har mange sider. En juridisk side som er tapt, blant annet fordi svært få utover bransjen selv ser ut til å respektere gjeldende lover på området. Mange finner det merkelig at det heter å stjele når ingen faktisk mister noe. Den teknologiske siden er også tapt, for ”piratene” er mer effektive enn bransjen, de er bedre organisert gjennom sosiale nettverkstjenester og de er mange fler. De har rett og slett mer innovativ kraft enn bransjen selv har. Saken har også en politisk side som angår hvordan vi skal forholde oss til digitale fellesgoder, digitale tjenester som det er umulig å utelukke noen fra. Og endelig har den en bransjeside, der faktisk ganske mange musikere også ser fram til å slippe den tradisjonelle platebransjens jerngrep. Noe må jo være rav ruskende galt, når bransjen har stilt seg slik at Paul McCartney må betale royaltyutgifter til Michael Jackson for å spille Beatlessanger. Bransjen må definere arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene på nytt, og de må tilby andre typer tjenester og kontrakter enn de har gjort hittil.

Og snart skal vi følge den samme diskusjonen med forlagene som anklagere. De ser nemlig ikke ut til å ha fulgt særlig godt med i diskusjonen om de digitale piratene. Og i likhet med musikerne dropper forfatterne også i økende grad de tradisjonelle bransjeaktørene. Bare i USA ble det i 2008 utgitt mer enn 30.000 bøker utenom forlagene, der folk publiserte selv på Xlibris, Lulu og andre digitale tjenester. Bøkene selges på Amazon, finnes i internasjonale bokfortegnelser og nytes både på papir og i elektronisk format. De norske forlagene skal ikke få det lett når de oppdager dybden i denne saken. Kanskje det er på tide å slutte og sutre over nedgangen i skoleboksalget, og heller starte en mer systematisk innovasjonsprosess?

1 kommentar

Filed under kapital

Tjen penger på gratis – artikkel i Kapital.

image

Mekanismene i den digitale økonomien tilsier at kommoditytjenester kommer til å bli gratis dersom de er digitale. Så kan en alltids diskutere hva som vil være kommodities og hva som ikke er det, men det er forsåvidt ikke poenget her.

Chris Andersen, som har skrevet bøker om både den lange halen og om hvorfor tjenester blir gratis, mener at det ikke bare er commodities som blir gratis og at de «gamle» forretningsmodellene for internettselskaper ikke lenger kommer til å virke. Også andre tjenester blir gratis, rett og slett fordi dette i mange sammenhenger blir den eneste mulige forretningsmodellen.

Tradisjonelt har selskaper enten tjent penger på å selge produktene eller tjenestene sine, på å låne oppmerksomhet til annonsører, på å bidra så andre tjener penger eller rett og slett ved å skape tjenestene og så selge hele virksomheten til en som er enda større. Den typiske runddansen kunne i følge Chris Andersen se slik ut:

  1. Kom opp med en god ide.
  2. Skaff finansiering slik at ideene kan omsettes til en tjeneste i markedet. På dette stadiet bør tjenesten være gratis i bruk, slik at den får flest mulig brukere.
  3. Hvis den blir populær, sørg for ytterligere finansiering gjennom venturemiljøene, slik at den kan skaleres opp.
  4. Gjenta disse trinnene til selskapet ditt blir oppkjøpt av et enda større selskap.

Slik har en rekke selskaper utviklet seg. Microsoft kjøpte Fast, og Pearson Education kjøpte Fronter i løpet av 2008. Hele venturebransjen har for en stor del vært bygd opp på en slik forretningslogikk. Først måtte selskapene vise at ideene var levedyktige. Det var her «friends-fools-family»-logikken slo inn. De som finansierte de første fasene var venner, familie, og ja ….  Så måtte de skaffe penger fra ventureselskapene. Disse selskapene måtte også skjønne hvordan de skulle komme ut igjen, ikke bare med pengene i behold, men helst med en eventyrlig fortjeneste. Derfor var noe av de første de planla sin egen exit-strategi.

I følge Chris Andersen inntrådte det en stor forandring i denne logikken høsten 2008. For med finanskrisen sank verdien av mange av de gamle mekanismene fra dotkomtidens barndom. En av årsakene til dette var at grensekostnaden ved å skape nye tjenester har sunket så mye. En trenger ikke lenger en milliard for å skape noe grensesprengende nytt, noe Twitter er et av mange eksempler på. Og en trenger heller ikke bøtter med penger for å få stor oppmerksomhet og global distribusjon. Det en må gjøre er å lage tjenesten på en slik måte at en utnytter nettverkseffekter og increasing returns, har lave eller aller helst ingen distribusjonskostnader, samt tilbyr en tjeneste som er nyttig nok til at vi finner det bryet verdt å ta den i bruk. Både Twitter, Facebook, Google Docs og en rekke andre tjenester er konstruert slik.

Og forretningsmodellen er hentet fra den gamle kollonialbutikken, der barna fikk smake på kamferdropset for at far skulle bla opp penger og prioritere godteri framfor andre nødvendighetsvarer. I kollonialøkonomien kunne en gi bort 1 % av varene for å få solgt resten. Og det kostet også penger å gi bort fysiske varer, fordi det alltid var kostnader knyttet både til produksjon og fysisk distribusjon.

Med bits er dette motsatt. Og siden det koster stadig mindre å produsere bitsene, og distribusjonen av dem er tilnærmet gratis, gis det muligheter for helt andre typer forretningsmodeller. En kan for eksempel gi bort 99% eller 99,9% av tjenestene og leve av den ene prosenten som betaler. Men så er spørsmålet da, hvorfor skal disse betale for noe som er gratis?

De smarte tilbyderne som bruker denne forretningslogikken svarer med å tilby en «premium» versjon, med litt bedre funksjonalitet, litt flere muligheter, eller de svarer ved å ta bort irritasjonsmomenter som følger gratistjenesten.

Blant disse siste elementene er annonser. Selv om mange av selskapene som tilbyr annonser på sidene sine ikke tjener penger på dem, kan de bruke annonsene som del av forretningsstrategien sin. Hvor mange av mine studenter har noen gang klikket på annonsene til Wikispaces? Det kan ikke ha vært mange, og det kostet bare 5 doller pr måned å slå dem av, så prisen for å få tilgang til den ikke-irriterende versjonen var lav.

Chris Andresens poeng er at mange bedrifter ikke kan gjøre regning med at de skal tjene penger på å opparbeide en stor kundemasse og så selge virksomheten til en enda større aktør som kan gjøre bruk av denne. Derfor må mange utvikle nye forretningsmodeller, der de tjener penger på tjenester som i utgangspunktet er gratis. Det er dette som er de nye utfordringene i følge redaktøren av Wired.

5 kommentarer

Filed under kapital, refleksjon, strategi

Software or elseware – Kronikk i Kapital august 2008

En kan lett bli litt skeptisk når en åpner en fagbok og første setning sier at ”most e-government projects fail”. Ja dette gjelder i følge empirien så mye som 60-80 % av alle IKT-prosjekter i offentlig sektor, og de er enten helt eller delvis fiaskoer.

Tallene er ikke fra Norge. Boka er britisk, men en liten rundspørring blant 50 deltakere på NTNUs kurs i eGovernment, viser at ingen har problemer med å bla opp et mislykket IKT-prosjekt i egen organisasjon, så noe må det være i utsagnet.

Så langt ser det ut til at årsakene til dette er sammensatt, men noen viktige faktorer peker seg likevel ut. En av dem er manglende kompetanse på prosjektledelse. En rekke prosjekter igangsettes uten at det avklares hvilke ressurser prosjektet råder over, uten at det er noen ansvarlig prosjektleder eller klar eier, det vil si at det syndes mot relativt enkle retningslinjer for god prosjektledelse.

En annen årsak ser ut til å ligge i manglende kompetanse på design av gode tjenester. Når legen på sykehuset unnskylder at det tar så lang tid å skrive ut en resept, ”fordi de har fått et datasystem”, er noe fullstendig galt. Og det virker merkelig at det kan være mer effektivt å ha en papirbasert pasientoversikt på sykehusene ,enn å ha en vel fungerende elektronisk pasientjournal. Til tross for at det finnes et Norsk Senter for Elektronisk Pasientjournal, har en altså i følge en masteroppgave ved NTNU ikke greid å lage et system som de ansatte synes er bedre og enklere enn den gamle papirløsningen.

Når under 10 % av alle henvendelser til spesialister i helsetjenesten går elektronisk, er også dette et varsel om at noe er galt. Og det samme opplever du på andre områder av offentlig sektor. Da jeg kom til politiet for å varsle et dødsfall i sommer, ble jeg møtt av en vennlig dame som fant fram blyant og papir, og skrev ned alle formalia om saken. Dette til tross for at alle opplysninger finnes i Folkeregisteret. Og meldingen om dødsfallet, ja den går som brev fra sykehuset til politiet og videre til berørte instanser. Det er lett å tenkte at det her sløses mye med offentlige midler, og at en ryddig gjennomgang av prosessene kunne bidra til å gjøre situasjonen enklere ikke bare for det offentlige, også for de etterlatte.

Noen datasystemer i offentlig forvaltning fungerer helt strålende, slik som mye av det som er skapt i skatteetaten. Noen fungerer dårlig, og det gjenstår fremdeles mye arbeid for å digitalisere tjenester som det burde være enkelt å få orden på. Tidligere arbeidsminister i USA, nå professor ved UC Berkeley Robert Reich, mener at alle prosesser som kan automatiseres, enten kommer til å bli utført av software eller ”elseware”. Det siste som outsourset til et lavkostmiljø.

Når en vet at selv små kommuner har flere hundre fagsystemer, at mange av disse ikke ”snakker sammen” og at det ikke finnes noen overordnet organisatorisk instans med ansvar for å koordinere arbeidet til disse kommunene, kan en lett tenke at marsen mot den digitale forvaltningen kommer til å pågå i svært mange år ennå. Men det er noen spennende initiativ på gang. Det siste året har noen av de mest toneangivende IT-personlighetene i offentlig sektor , under ledelse av Gunnar Horn i NAV, gjennomført en storstilet dugnad for å finne ut hvor skoen trykker, og hva mulige løsninger på utfordringene er. Svaret ligger i en enhetlig arkitektur på offentlige tjenester, og ikke i minst i større gjenbruk av komponenter. Det virker nærmest meningsløst når over 400 kommuner må gjennom samme prosess for å kunne innføre elektronisk søknadsbehandling til for eksempel kulturskolene. Og det virker unektelig litt rart når hele prosessen, fra søknad til behandling av søknaden er digitalisert, at en fremdeles mener det er nødvendig å foreta individuell saksbehandling, selv om det er klare regler for hvem som skal få plass og hvem som ikke vil få det.

I stedet for penger, burde større deler av offentlig sektor få spørsmålet: software or elseware? Løsningen ligger i alle fall ikke i å bevilge mer penger til fortsatt vekst uten samtidig å stille krav om økt effektivisering.

Når ”ting tar tid”, er en av utfordringene mangel på kompetanse. Dette har NTNU gjort noe med, og tilbyr et masterprogram i eGovernment. Har du lyst til å se hva det innebærer, finner du kurset på egovernment.wikispaces.com, og mange av problemstillingene blir også tatt opp på den kommende Nokios-konferansen.

2 kommentarer

Filed under egovernment, kapital

BBC så langt øyet rekker – Kapital mai 2008

Flere av allmennkringkasterne har oppdaget at TV som medium er i endring, og har startet å eksperimentere med ulike nye tjenester. For TV i form av ”levende lyd og bilder” som sendes i henhold til et oppsatt skjema, er under press både av nye tjenester, nye teknologier og nye brukervaner.

Nye tjenester som konkurrerer med tradisjonelt TV finner en i avisene, eller mediehusene som de ofte kaller seg nå. Ny ”TV-teknologi” er en av årsakene til dette. Alle med en god mobiltelefon kan ta opp film og forsåvidt etablere sin egen TV-kanal eller videocast som det da kalles. I tillegg kan du faktisk sende direkte på nettet fra din egen mobiltelefon gjennom en rekke nye tjenester. Å kunne sende direkte til et globalt marked, må forøvrig ha vært TV-selskapenes våte drøm. De måtte ha kjøpt seg lisenser i de fleste land, satelittplass på en hærskare av satelitter og et regime for å håndtere rettighetsspørsmål og andre juridiske finurligheter i alle disse landene. Og nå blir det altså enkelt å sende fra noe så prosaisk som en mobiltelefon.

La gå at kvaliteten ikke er på høyde med det vi tidligere kalte TV. Men når bildene viser hendelser som ikke blir dekket på noen annen måte, som for eksempel munkenes ”opprør” mot overmakten i Tibet, ja da blir det gamle slagordet om at ”content is king” stadig like aktuelt.

TV-selskapene får nye teknologier som de selv kan bruke, men som også brukes av deres nye konkkurrenter. Adresseavisas reportere benytter Nokia N95 til å lage reportasjer som seinere kan ses på avisas TV-stasjon. Og en lang rekke aktører kommer til med nye tjenester, der filmene både kan lastes opp, streames og ses på forskjellige typer skjermer.

En av de mest suksessrike aktørene i så måte er YouTube. Men er egentlig YouTube TV?

Apple har også lagd sin egen ”TV”, – iTV. Denne boksen har harddisk som en DVR, og er koblet til internett, gjerne gjennom en trådløs forbindelse dersom du har det. På iTV kan du se video fra YouTube, bilder fra Flickr eller din egen harddisk, musikken din får du også der, sammen med en rekke filmer, TV-serier og annet innhold som Apple tilbyr deg. Men er dette TV, når ingen ting av innholdet sendes gjennom det tradisjonelle TV—nettet? Det eneste fellespunktet er nesten skjermen det ses på.

Apple og Google (eier YouTube) er der, og nå vil MySpace være der også. MySpace har teamet opp med et filmselskap for å lage innhold,- les film og serier, som bare kommer til å bli formidlet gjennom MySpace. Skjønt det siste skal vi ikke være for sikker på dersom dette blir en suksess, for MySpace er eid av Murdoch, og her er mulighetene for krysspublisering og gjenbruk større enn i de fleste andre medienettverkene. Slike produksjoner som apellerer til de sosiale nettverksgenerasjonene kan fort bli en suksess. Og med nettverk der du har innebygd teknologi for anbefalinger, avstemminger, rangeringer, mashups, remiksing og andre fenomen som etterhvert er vanlige i den digitale sfæren, kan en fort se effekter som tidligere tiders TV-stasjoner bare har kunnet drømme om.

Og BBS er en av aktørene som virkelig posisjonerer seg for denne verden. Mens BBS i UK har 19 millioner brukere, har de 27 millioner brukere på BBC.com, en tjeneste som appellerer til hele den engelskspråklige verden. De har etablert eget skoleTV, er den tredje største utgiveren av trykte magasiner i UK og lisensierer innholdet i disse til en rekke nasjonale utgivere, deriblant i Norge.

Content is king, sier BBC, og vil bli å finne på papir, på mobilen din, på en rekke internettjenester, på radioen og iPoden din og antakelig også GPSen din. Men er det TV lenger?

Legg igjen en kommentar

Filed under kapital, refleksjon

Twitter

Fra min spalte i Kapital, april 2008.

En konferanse, et sted, i USA. På scenen sitter grunnleggeren av Facebook og skal intervjues av en ung, kvinnelig journalist. I salen sitter det en rekke mennesker som vet mye om Facebook og som har store forventninger til ”revolverintervjuet”. Så opplever de at spørsmålene som stilles er trivielle, det blir mest en koseprat om ting som ikke berører tilhørerne.

Plutselig roper en i salen at hun må begynne å stille interessante spørsmål, hun må se og komme til saken. Det er hektisk skriveaktivitet blant deltakerne, som for en stor del sitter med laptoper på fanget. De skriver blogger og de kvitrer om hva som foregår på scenen. Twitter skal komme til å spille en avgjørende rolle i den videre utviklingen av intervjuet.

Twitter ble opprinnelig ble lagd som en slags SMS for internett. Siden folk til stadighet spør hva deres venner driver med akkurat nå, hva skjer a? – tenkte noen at en slik tjeneste kunne skapes på nettet. 144 tegn der du forteller hva du gjør nå. Meldingen din sendes til Twitters server, der den distribueres til dem som følger kvittringen. Du kan altså abonnere på meldinger fra andre brukere. Guruene i nettverket har flere tusen som følger med på hva de skriver. Howard Rheingold har for eksempel nærmere 2000 followers. Dette er folk som ser hans melding og ofte gir et svar dersom han spør om noe.

Virkningen av denne tjenesten er omtrent like overraskende som inntektsstrømmen fra SMS-tjenesten. Twitter er blitt en slags ”bak-kanal” for kommunikasjon. Dette er multitaskernes domene. De snakker i en forsamling og stiller samtidig spørsmål til tilhørerne over Twitter. Eller tilhørerne snakker med hverandre mens de er i den samme sosiale settingen. De blir i stand til å kringkaste meningene sine i et stille medium, og når skillet mellom deltakernes forventing og leveransen blir for stort, trer The Smart Mob i aksjon, jfr Howard Rheingolds bok.

Og på Twitter kunne en blant annet lese:

“sarah lacey is in love with zuckerberg, me thinks”– 11 minutes
“Someone just yelled out, «BEACON SUCKS!» – yes, that’s how this is going…u should be here :)”
– 18 minutes
“Holy cow, whoever this is interviewing Mark is horrible! I think she is in love with him. Hold on…she might go in for the kiss!»
– 20 minutes

Og slik fortsatte det. Stadig fler knyttet seg til Twitter og sendte meldinger, og stadig fler lot sin irritasjon komme til syne i konferansesalen. Til slutt var katastrofen et faktum, og du kan lese mer om hva som skjedde i artikkelen ”The Anatomy of a Mob” som du finner på nettet.

Det interessante med denne historien er at en tjeneste som nok var ment mest for lek og moro, er blitt til en egen kommunikasjonssjanger, som kan skape svært overraskende effekter. Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger? Når kommer the smart mob til et sted nær oss selv?

Vil du lese mer om Twitter, kan du lese denne artikkelen på Wired., og du kan lese mitt blogginnlegg om Twitter i undervisningen. Og du kan se filmen som forklarer hva Twitter egentlig er, for den som måtte være i tvil.

11 kommentarer

Filed under kapital