Regjeringen satser på feil hest!

Kronikk i Klassekampen 18. mars 2015.

Fra 2005 til i dag har det blitt 7000 færre elever i grunn­skolen i Norge, mens antall lærere har gått opp med nesten 5000, ifølgetall fra Utdanningsforbundet. Gruppestørrelsen i trinn 1–10 har gått ned fra 14 til 13,5 elever i samme periode. Norge er blant landene der lærerne har færrest undervisningstimer per uke og minst klasser.

I statsbudsjettet for 2015 har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for å bruke 200 millioner kroner på å tilsette flere lærere igrunnskolens barnetrinn. Dette har blitt til 700 nye lærerstillinger for utvalgte skoler.Men det meste av forskningen som tar opp endring av klassestørrelse og forholdet dette har til læring, finner at mindre klasser iseg selv ikke gir bedre lærings­utbytte. Ifølge den Newzealandske utdanningsforskeren John Hattie er årsaken til dette at lærere ikke endrer sin pedagogiske praksis selv om de får færre elever i klassene, noe han mener er nødvendig for å øke læringsutbyttet.

En kan derfor med ganske stor sikkerhet si at mindre klasser ikke vil føre til bedre læring. Så hva om en i stedet for å redusere klassestørrelsen hadde brukt dagens klassestørrelse som utgangspunkt for å endre læreprosessene?

Det siste året har Bærum kommune tatt i bruk nettbrett i utvalgte førsteklasser for å se om dette kan føre til bedre læring. Læreresom arbeider med iPad til lese­opplæring har rapportert at elever før lærte én bokstav per uke, mens de med nettbrett lærer tre tilfem bokstaver på den samme tiden. Der de før satt og skrev mmmmm og kanskje tegnet noe på m, tar de nå bilde av ting sombegynner på m. De finner ord som begynner på m, lager historier med ord på m og sitter igjen med noe som det også er interessantå vise frem hjemme.

Når elevene har hvert sitt nettbrett, kan de dele bilder og historier med hverandre. De bruker mer tid på lærings­aktiviteten fordi desynes det er morsommere enn å skrive i boka. Dermed lærer de også fortere. I tillegg bruker de flere sanser når de jobber multimedialt enn de gjør ved å jobbe på den tradisjonelle måten, hvilket også fremmer læring.

Regjeringen prioriterer altså å bruke 200 millioner kroner påå øke lærertettheten, enda de vet at det ikke er særlig merå hente på å redusere størrelsen på klassene – som i et internasjonalt perspektiv allerede er små.

For 200 millioner kroner kunne vi ha fått mellom 50.000 og 100.000 nettbrett. Da kunne alle som begynner i første klasse til høsten fått hvert sitt nettbrett eller hver sin PC. For 200 millioner kunne vi kurse og coache alle lærere i grunn­skolen i digitalkompetanse gjennom tilbud som NTNUs kurs Smart læring. Gjennom dette kurset har flere hundre lærerne allerede fått øynene oppfor hvordan nye digitale tjenester kan endre og forbedre elevenes læreprosesser. Kurset er digitalt, skalerbart og effektivt for dem som gjennomfører det.

Med 200 millioner kroner kunne alle de 66.000 lærerne i grunnskolen få styrket sin digitale kompetanse og blitt med i de lærende nettverkene som bygges rundt de mange ildsjelene i skolen, de som har startet delogbruk.no, som har fått elevene sine til å skrivelærebøker for lærerne på engelsk og fått dem publisert på Amazon, som har lagd hundrevis av læringsressurser som er lagt på netttil elever som grunnlag for omvendt undervisning, lærere som har bidratt til å gjøre elevene mer selvstendige gjennom å ta i bruk flere av mulighetene som ligger i mer sosiale læreprosesser. For det er ogsådette digitale tjenester handler om.

Regjeringens 200-millioners satsing kommer ikke til å øke læringsutbyttet for elevene. Den kommer ikke til å bedre resultatene på nasjonale eller internasjonale prøver. 700 flere lærere innebærer en nasjonal lærerøkning på én prosent. Det beste som kan skje er at noen utvalgte lærere vil få et par færre elever i klassene sine. Det vil ikke hjelpe elevene.

Ifølge Kunnskapsdepartementets rapport «Lærerutdanning i endring» vil det allerede fra 2016 være betydelig mangel på lærere. Konsekvensen av 700 «nye» lærere til utvalgte skoler blir derfor at andre skoler vil få færre kvalifiserte lærere. Regjeringens satsing er derfor et forsøk på å skåre billige retorisk poenger, mens de i liten grad gjør noe med det som virkelig kunne skape endringer – økt digitalisering av læreprosessene.

Forskningsrådet er i gang med et stort prosjekt for utdanningssektoren (Finnut). I denne satsingen er det så langt ingen prosjekter eller initiativer som omhandler hvordan nye digitale tjenester som for eksempel adaptiv læring kan bidra til å endre læreprosesser, selv om dette er ett av de områdene det satses mest penger på å utvikle internasjonalt. USA har for eksempel investert over to milliarder dollar i utvikling av nye digitale læringsteknologier. Dette skjer fordi slik teknologi og slike digitale tjenester har potensial til å endre elevenes læringsutbytte radikalt.

I stedet for å investere i forskning som kan føre til kunnskap om hvordan vi kan bedre læreprosesser radikalt, investerer regjeringen og KrF mer penger i det som ikke virker. Forstå det, den som kan!

Google påvirker måten vi tenker på

Innovative undervisningsformer er et satsingsområde ved NTNU. Det innebærer at en kommer til å bruke 60 millioner kroner de neste årene på å utvikle bedre og mer effektive undervisningsformer for å bidra til å gå mer motiverte studenter, øke læringsutbyttet og opplevd studiekvalitet.

I min egen praksis gjør jeg bruk av en rekke digitale tjenester for å bidra til disse målene. Alle kursene har egne Facebookgrupper der diskusjonene går høyt, der studenter deler med hverandre og faktisk også løser faglige utfordringer som de sliter med. Vi bruker Twittertagger #kurskode, vi bruker blogger for faglig refleksjon, formidling og for at studentene skal kunne bygge en digital portefølge til de skal søke jobb. Vi oppfordrer dem til å utvikle sitt faglige nettverk gjennom LinkedIn og andre sosiale medier og vi bruker Google og andre tjenester hyppig i det som er igjen av forelesninger.

I stedet for at jeg forteller dem hva ”filterboblen” er får de i oppgave å finne det ut selv, og å fortelle det til meg. For å lette samarbeidet i forelesningene bruker vi også Todaysmeet, en twitterklone som gjør det enkelt å formidle nettadresser og annen informasjon til og mellom deltakerene, og ikke minst bruker vi Google Drive, der enten hele klassen eller grupper i den samskriver referater og refleksjoner fra timene.

Hvorfor er slike læreformer vikigte? Les her hvordan ”Google impacts the way students think”. Takk til @celinetoledo som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen og inspirerte til dette blogginnlegget. Ved at vi professorer lærer sammen med studentene våre, blir vi smartere begge to 🙂

Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford

Sebastian Thrun  var professor i kunstig intelligens ved Stanford. Sammen med Peter Norvig i Google har de skapt et åpent studietilbud i artificial intelligence (AI) ved Stanford som er blitt tatt av 160 000 studenter, flere enn alle andre professorer i AI i hele verden utdanner til sammen. Denne indiske mannen er en av studentene.

Nå har Thrun funnet ut han ikke kan undervise mer på Stanford. Etter å ha undervist på et eliteuniversitet i årevis og skapt spennende prosjekter i samarbeid med naboene i Silicon Valley, har han funnet ut at framtiden ikke er ved universitetet.

Elearnspace skriver …

When the education system is synchronized with the interests and passions of learners, the process is invigorating and tremendously motivating. However, when learners and educators have to fight the existing education system in order to learn and teach, it’s time for dramatic change. Thrun has recognized that tomorrow’s education system will be a function of large-scale teaching and personalized, social, participative learning.

Thrun er involvert i Googles prosjekt der de lar biler kjøre rundt i trafikken alene, utviklingen av droner og en lang rekke prosjekter der det må utvikles nye typer styresystemer.

Etter erfaringene med åpne, nettbaserte klasser flytter han kreativitet og arbeidskapasitet over til å utvikle åpne kursmoduler for undervisning og læring for å starte Udacity.

Det første kurset ser ut til å være CS101 der de lover at du vil lære så mye programmering i løpet av 7 uker at kan bygge en søkemotor som Google eller Yahoo!

Her læringsmålene:

This class will give you an introduction to computing. In seven weeks, you will build your own search engine complete with a web crawler and way of ranking popular pages. You will understand some of the key concepts in computer science, and learn how to write your own computer programs. No previous background in programming is expected.

Thrun og andre som arbeider med læring har skjønt at vi står oppe i et paradigmeskifte. Vi kommer til å lære på helt andre måter enn tidligere og det må vi begynne å utnytte jo før jo bedre.

Selv har jeg akkurat blitt tilknyttet en gruppe på 30 personer som skal utvikle en håndbok i peeragogy, i hvordan vi kan lære sammen med andre.  Hva som kommer ut av det er det for tidlig å si, men det er mer enn kompetente bidragsytere som arbeider gjennom sosiale nettverk under ledelse av en av guruene. Så forutsetningene for en spennende og lærerik prosess.

Jeg tror det er gjennom deltakelse i slike prosesser at vi lærer best. Men hvordan skal vi greie å innføre slike læringsformer på universitetene?

Oppdatering:

Udemy lanserer The Faculty Project der, som de sier -de beste professorene fra verdens ledende universiteter kommer for å forelese – gratis. Hva skal vi andre gjøre da?

Hva er likheten mellom enkelte norske skoler og Egyptiske myndigheter?

Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.

Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.

Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.

Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.

I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.

Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.

Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.

Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.

Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.

De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!

Ta et kurs for å lære hva konnektivisme er

Framtiden kommer til å handle om personlige læringsnettverk, snarere enn klassebasert undervisning. Det mener mange som skriver om IKT og læring.

De siste årene har flere også vært opptatt av hvordan en kan utvikle teorier om læring som tar hensyn til dagens tilgjengelige teknologier. For det meste av våre etablerte teorier er utviklet i en tid da læringsteknologi var ensbetydende med tavle og bøker, i alle fall i de mer teoretiske fagene.

Konnektivismen utforsker interaktiviteten, mulighetene for å forstå og lære sammen med andre, læring i nettverk. Guru på dette området er canadiske George Siemens, som også kjører kurs på feltet.

Disse kursene er åpne for alle som vil delta, så om du synes du trenger kunnskap om nye læreprosesser, utvikling av personlige læringsnettverk eller bare er nysgjerrig på hva som skjer i det digitale nettsamfunnet, kan du få mer innsikt her.

 

8-åringer publiserte vitenskapelig artikkel

Er det mulig?

25 engelske skolebarn i alderen 8-10 år har publisert en peer reviewed artikkel i Biology Letters. De har selv skrevet teksten, metodekapittel og det hele. Og selvsagt har de også gjort hele forskningsarbeidet.

Artikkelen kan du lese her. Og en omtale av det hele i Wired leser du her.

Det hele er svært facinerende lesing. En vitenskapsmann med evner til å tenke utenfor boksen, en ivrig skolemann og en skokk nysgjerrige barn.

“We discovered that bumblebees can use a combination of colour and spatial relationships in deciding which colour of flower to forage from,” the students wrote in the paper’s abstract. “We also discovered that science is cool and fun because you get to do stuff that no one has ever done before.”

Dette var blant det de fant ut. Og kanskje er det rekruttert noen framtidige forskere blant elevene også.

Sosiale medier i offentlig sektor

NTNU gjennomførte denne uka første modul i kurset eGovernment2.0, eller sosiale medier for offentlig sektor. Deltakerne kan du se her, og etterhvert kan du også lese ukens blogginnlegg, diskutere prosjekt- og eksamensoppgaver også.

På sett og vis var dette betaversjonen av kurset, første gjennomkjøring av et kurs jeg regner med å kjøre sammen med Jens Nørve i DIFI hvert høstsemester framover. En nystartet gruppe for interesseområdet på Facebook ble også startet. Meld deg gjerne inn her og bidra med tips, gode eksempler, spørsmål eller kommentarer.

Kurset følger min vanlige pedagogiske filosofi. Vi leser for å få kunnskap, bruker en rekke tjenester for å skafe oss ferdigheter og blogger, leser blogger og kommenterer for gjennom refleksjon å utvikle våre holdninger til bruken av sosiale medier.

Kurset har en todelt målsetting. Først skal deltakerne kunne sette i verk en rekke aktiviteter uten at de må innkalle en hær av eksperter for å komme i gang. De skal med andre ord kunne GJØRE det. Dernest skal de lese og studere slik at de får et språk som kan brukes til både å beskrive praksis, planlegg og ikke minst utvikle også de menneskene i organisasjonen som ikke er på kurs, men likevel har en finger med i spillet når nye tjenester skal skapes.

Første samling bestod av litt forelesning, gjesteforelesere som Anne-Lena Straumdal fra FAD, som blant annet har ansvar for Nettskap2.0 og jobber med departementets politikk og praksis for sosiale medier. Grunderen av delogbruk, Ingunn Kjøl Wiik hadde en lang seanse, der vi gikk gjennom bakkgrunnen for oppstarten, suksesskriteriene for å skape vekst i nettsamfunn, faktorer som gjør det vanskelig å få til noe slikt, og vi knyttet framstillingen til teoriene fra Den digitale økonomien, særlig nettverkseffektene som oppstår når en lager et nettsamfunn, og diskusjonen om det er bedre å ha flere små nettsamfunn eller ett stort.

Om du har lyst til å gå på dette kurset neste gang vi starter, finner du mer informasjon hos NTNU videre. Dersom det skulle vise seg å bli et folkekrav, så skal vi jammen også sette opp et kurs i vårsemesteret.

Fram til neste samling i midten av desember skal det utvikles undervisningsopplegg for dem som ennå ikke har startet på sin digitale kompetanseutvikling, det skal lages kommunale planer og planlegges deparatemental bruk av sosiale medier. Følg med på bloggene, og så er det også hyggelig om du legger inn en kommentar til deltakernes innlegg. De fleste av dem er nye bloggere og trenger litt drahjelp.

Digital kompetanse i skolen – ideer

I artikkelen ti ting du kan gjøre på ti minutter for å bli en bedre elærer fra eLearn Magazine, finner du nettop ti ideer til aktiviteter du kan gjøre selv for å øke din digitale kometanse. Det handler om å skaffe seg ideer, om ulike måter å søke på, ulike måter å produsere innhold på, måter å publisere, oppbevare for seinere bruk, dele med andre, – i det hele tatt mye av det som digital kompetanse handler om.

Ta deg 10 minutter og kikk på forslagene, klikk på noen av lenkene og se hva du får ut av det. eLearn Magazine anbefales også. Her er mange tips og ideer til hva du selv kan gjøre, både om design, teknonlogi, brukergrensesnitt (usability), business og kultur. De lenker også til annet aktuelt materiale av interesse innen samme temaområder.

Lunch med Mike Wesch

Mike var i Bergen denne uka, og jeg hadde gleden av å treffe han sammen med Scott og Jill Walker Rettberg. Foredraget han holdt på brukerkonferansen til Itslearning var inspirerende og tankevekkende. Dette har andre blogget om, så det skal jeg la ligge. Bildet over er fra Ingunns innlegg. Kjemikeren har forøvrig gjort en imponerende jobb med å blogge fra mange av sesjonene.

Men møtet med Mike var insteressant av mange grunner. Ett tankekors er at han selvfølgelig bruker mye tid på å lage alle videoene, selv om studentene gjør veldig mye av arbeidet. Denne tiden tar fokus fra mye av arbeidet som hans kollegaer (og konkurrenter til full professorstatus) bruker tida på, nemlig å skrive vitenskapelige artikler som publiseres i de tradisjonelle kanalene. Dvs tidsskrifter som har relativt smale lesergrupper, sammenlignet med det Mike driver med. Han var rett og slett litt bekymret for om noe av det han lager i det hele tatt vil telle positivt i vurderingen, når oppgjørets time kommer.

Dette er det grunn til å tenke nærmere over. Er det formatet på tankene (skriftlig artikkel i et dertil egnet tidsskrift) eller er det formatet over tankene (om de bringer ny innsikt) og evnen til å formidle dem som skal telle i så måte?

Vi har mange av de samme utfordringene i Norge. Mye av innsatsen som NTNUs professorer har bidratt til i utviklingen av teknologier for oljeindustrien, er ikke særlig meriterende. Men denne innsatsen har antakelig vært helt nødvendig for å kunne oppnå det en har gjort i praksis.

Selv reiser jeg land og strand rundt og holder foredrag på konferanser og møter i ulike sammenhenger, og jeg får bestemt inntrykk av at dette bidrar til å endre praksis mange av de stedene jeg er. Flere av deltakerne på kursene, der de er «tvunget» til å bruke wiki og blogger, rapporterer at dette endrer deres egen arbeidshverdag. Ja en av dem som gikk på kurs gikk endog så langt at han fikk sendt hele ledergruppen (8 personer) på det samme kurset semesteret etter.

Og når jeg følger diskusjonene om utvikling av IKT-kompetanse og praksis i videregående skoler, ser det ut som om Akershus, Buskerud, Hordaland og Rogaland stikker hodet litt over de andre fylkene. Her har vi kjørt vårt kurs i «Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet», og det ser ut til å virke. Det kan ta lenger tid enn jeg ønsker å skape endringer, men det siver inn og det skaper effekter.

Men er det meriterende på universitetet?

Det paradoksale er at jeg leste i Uniped, et tidsskrift om universitetspedagogikk, at den forskningen som publiseres i slike tidsskrifter har praktisk talt ingen virkning på praksis. Men meriterende er det.

Så skal det altså likevel være et skille mellom teori og praksis. Og kanskje har Nils Arne Eggen noe rett når han skal ha sagt at «akademikara veit ka alt heite, men dæm kajn ittjnå».

Så Mike må kanskje bite i det sure eplet, eller kanskje vi skal stå på for å bidra til en praksisendring? For å få til det må du vel ha god tid, og for min del er det mye morsommere å bidra til å inspirere andre, finne ut sammen med dem hvordan min egen og deres praksis kan endres til det bedre, og ikke minst jobbe med dem som synes at endring er morsomt. Strukturene i det vitenskapelige systemet må det nok tyngre krefter enn meg for å bevege.

Men det skapte altså en bekymring hos Mike Wesch, selv om han har ufattelig stor suksess med det han gjør. Lønna hans er i alle fall økt vesentlig, for nå får han tilbud om jobb fra hele verden, så noe har det da kommet ut av det, selv om han kanskje ikke blir full professor på denne måten.

SMS øker leseforståelsen

BBC melder om en studie som er publisert i British Journal of Developmental Psychology, som viser at

«Children’s use of textisms is not only positively associated with word reading ability, but it may be contributing to reading development ,»

Det vises også til forskning fra Univesity of Toronto, der en har kommet til lignende konklusjoner.

All erfaring med tekst skaper bedre tekstforståelse. Barn som blir lest mye for, blir bedre lesere selv, får større ordforråd og blir bedre til å skrive.

Forskerne har naturlig nok også funnet at «we tend to get better at things that we do for fun», -merkelig hva?

Tillegg: Itavisen hadde allerede skrevet om saken, se her.

del.icio.us Tags: sms,bbc,litteracy