Regjeringen satser på feil hest!

Kronikk i Klassekampen 18. mars 2015.

Fra 2005 til i dag har det blitt 7000 færre elever i grunn­skolen i Norge, mens antall lærere har gått opp med nesten 5000, ifølgetall fra Utdanningsforbundet. Gruppestørrelsen i trinn 1–10 har gått ned fra 14 til 13,5 elever i samme periode. Norge er blant landene der lærerne har færrest undervisningstimer per uke og minst klasser.

I statsbudsjettet for 2015 har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for å bruke 200 millioner kroner på å tilsette flere lærere igrunnskolens barnetrinn. Dette har blitt til 700 nye lærerstillinger for utvalgte skoler.Men det meste av forskningen som tar opp endring av klassestørrelse og forholdet dette har til læring, finner at mindre klasser iseg selv ikke gir bedre lærings­utbytte. Ifølge den Newzealandske utdanningsforskeren John Hattie er årsaken til dette at lærere ikke endrer sin pedagogiske praksis selv om de får færre elever i klassene, noe han mener er nødvendig for å øke læringsutbyttet.

En kan derfor med ganske stor sikkerhet si at mindre klasser ikke vil føre til bedre læring. Så hva om en i stedet for å redusere klassestørrelsen hadde brukt dagens klassestørrelse som utgangspunkt for å endre læreprosessene?

Det siste året har Bærum kommune tatt i bruk nettbrett i utvalgte førsteklasser for å se om dette kan føre til bedre læring. Læreresom arbeider med iPad til lese­opplæring har rapportert at elever før lærte én bokstav per uke, mens de med nettbrett lærer tre tilfem bokstaver på den samme tiden. Der de før satt og skrev mmmmm og kanskje tegnet noe på m, tar de nå bilde av ting sombegynner på m. De finner ord som begynner på m, lager historier med ord på m og sitter igjen med noe som det også er interessantå vise frem hjemme.

Når elevene har hvert sitt nettbrett, kan de dele bilder og historier med hverandre. De bruker mer tid på lærings­aktiviteten fordi desynes det er morsommere enn å skrive i boka. Dermed lærer de også fortere. I tillegg bruker de flere sanser når de jobber multimedialt enn de gjør ved å jobbe på den tradisjonelle måten, hvilket også fremmer læring.

Regjeringen prioriterer altså å bruke 200 millioner kroner påå øke lærertettheten, enda de vet at det ikke er særlig merå hente på å redusere størrelsen på klassene – som i et internasjonalt perspektiv allerede er små.

For 200 millioner kroner kunne vi ha fått mellom 50.000 og 100.000 nettbrett. Da kunne alle som begynner i første klasse til høsten fått hvert sitt nettbrett eller hver sin PC. For 200 millioner kunne vi kurse og coache alle lærere i grunn­skolen i digitalkompetanse gjennom tilbud som NTNUs kurs Smart læring. Gjennom dette kurset har flere hundre lærerne allerede fått øynene oppfor hvordan nye digitale tjenester kan endre og forbedre elevenes læreprosesser. Kurset er digitalt, skalerbart og effektivt for dem som gjennomfører det.

Med 200 millioner kroner kunne alle de 66.000 lærerne i grunnskolen få styrket sin digitale kompetanse og blitt med i de lærende nettverkene som bygges rundt de mange ildsjelene i skolen, de som har startet delogbruk.no, som har fått elevene sine til å skrivelærebøker for lærerne på engelsk og fått dem publisert på Amazon, som har lagd hundrevis av læringsressurser som er lagt på netttil elever som grunnlag for omvendt undervisning, lærere som har bidratt til å gjøre elevene mer selvstendige gjennom å ta i bruk flere av mulighetene som ligger i mer sosiale læreprosesser. For det er ogsådette digitale tjenester handler om.

Regjeringens 200-millioners satsing kommer ikke til å øke læringsutbyttet for elevene. Den kommer ikke til å bedre resultatene på nasjonale eller internasjonale prøver. 700 flere lærere innebærer en nasjonal lærerøkning på én prosent. Det beste som kan skje er at noen utvalgte lærere vil få et par færre elever i klassene sine. Det vil ikke hjelpe elevene.

Ifølge Kunnskapsdepartementets rapport «Lærerutdanning i endring» vil det allerede fra 2016 være betydelig mangel på lærere. Konsekvensen av 700 «nye» lærere til utvalgte skoler blir derfor at andre skoler vil få færre kvalifiserte lærere. Regjeringens satsing er derfor et forsøk på å skåre billige retorisk poenger, mens de i liten grad gjør noe med det som virkelig kunne skape endringer – økt digitalisering av læreprosessene.

Forskningsrådet er i gang med et stort prosjekt for utdanningssektoren (Finnut). I denne satsingen er det så langt ingen prosjekter eller initiativer som omhandler hvordan nye digitale tjenester som for eksempel adaptiv læring kan bidra til å endre læreprosesser, selv om dette er ett av de områdene det satses mest penger på å utvikle internasjonalt. USA har for eksempel investert over to milliarder dollar i utvikling av nye digitale læringsteknologier. Dette skjer fordi slik teknologi og slike digitale tjenester har potensial til å endre elevenes læringsutbytte radikalt.

I stedet for å investere i forskning som kan føre til kunnskap om hvordan vi kan bedre læreprosesser radikalt, investerer regjeringen og KrF mer penger i det som ikke virker. Forstå det, den som kan!

Homo politicus – om MOOC og noen utfordringer

Historieprofessor Knut Kjeldstadli har noen interessante refleksjoner om MOOC-utviklingen i Klassekampen denne uka. Og det er ikke vanskelig å være enig i det meste han skriver. Men noen momenter kan trenge litt utfyllende kommentarer.

Globalt er denne utviklingen drevet av aktører med utspring i amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, MIT, Berkeley og Stanford. EdX, en av hovedaktørene i utviklingen av nettbaserte studietilbud, ble etablert for to år siden, Coursera og Udacity har også svært kort historie.

Coursera er etablert av to Stanfordprofessorer og har allerede over åtte millioner studenter. De har teamet opp med mer enn 700 professorer som lager kursene, og du kan ta en rekke emner med eller uten eksamener. EdX har hatt flere studenter på nett enn det Harvard har hatt på campus gjennom hele sin historie, noe som forteller mye om veksten i bruk av slike studietilbud.

MOOC-utviklingen har også ført til at både nyere teorier om læring, slik en finner i connectivismen, der nettopp mange av de elementene Kjeldstadli etterlyser er satt i system. Slike MOOCer kalles cMOOCs.

I tillegg til selve tilbudet av læremateriell, som kan være korte videoforelesninger, oppgaver som skal løses, simuleringer etc,  inviteres også til refleksjon og sosiale samhandling gjennom diskusjoner, gjerne iscenesatt i sosiale medier som Facebook etc. I vår egen MOOC i ”smart læring” må deltakerne gjøre oppgaver som de deler med andre, de må diskutere både i Facebook og ved å bruke tagen #smartlæring på Twitter Slik skapes også et praksisfellesskap mellom personer som lærer nye ting og noen av dem som er erfarne på dette samme området.

Disse nye studietilbudene kan også utvikles videre i lokale kontekster. Kepler.org, som er tilgjengelig i Rwanda, skaper lokale læringsarenaer ledet av lokale mentorer. Slik kan studentene sette sammen pakker av kurs som vil gi dem nødvendig kompetanse for å kunne utvikle både næringsliv og offentlig forvaltning. Og studentene i Rwanda betaler 1000 dollar i året for å kunne ta en mastergrad. Om ikke dette kan betegnes som en ”demokratisering” av tilgangen til høyere utdanning så vet ikke jeg.

Det er mye som er positivt med MOOCutviklingen, men det er selvsagt også mye å forbedre. Vi jobber hele tiden med å finne ut hvordan vi kan få flere til å bruke mer tid på læreprosessene. I vår nye MOOC ”smart læring” har vi over 1100 deltakere, de fleste lærere i norsk skole som skal lære hvordan de kan bli mer digitale. Og jeg tenker at litt er bedre enn ingenting. Om de kan lære noe og ta det i bruk, er det bedre enn at de ikke gjør noen endringer i det hele tatt. Så kanskje er ikke suksesskriteriene for slike kurs å telle hvor mange som fullfører?

Kjeldstadli setter fokus på mange interessante sider ved MOOC-utviklingen. Det viktige nå er at vi tar de mange nye mulighetene i bruk, at historieprofessoren og hans kollegaer også tar steget og åpner sine kurs, sine refleksjoner og gjør kompetansen tilgjengelig for lærere i skolen som ønsker videreutdanning og for andre som ønsker å få mer innsikt i hvordan vi utvikles både som mennesker og som nasjoner i et historisk perspektiv. Jeg håper Kjeldstadli tar utfordringen og bidrar til mer varierte læreformer og læreprosesser gjennom nye digitale tjenester og på den måten utfordrer det beste fra to arenaer, universitets klassiske læringsarena og det digitale nettsamfunnets nye bidrag.

Teksten er sendt Klassekampen som debattinnlegg.

SMART LÆRING kick-off

I dag braker det løs. I dag starter den første og kanskje viktigste gruppen som skal arbeide med kurset SMART LÆRING utover høsten. Dette er en variant tilpasset ansatte og studenter ved Program for lærerutdanning (PLU) ved NTNU. Hovedmålet for kurset er å øke spekteret av digitale tjenester som deltakerne behersker, samt å skape større forståelse for hvorfor disse tjenestene er smarte å bruke.

De vil lære å bruke digitale notater, samskrivingstjenester, koordinering gjennom Facebooks grupper, bruk av sider, av kuratortjenester og mye mer. Og ikke minst vil en sette disse tjenestene i et læringsteoretisk perspektiv, slik at det blir en klar sammenheng mellom teknologi og læring.

Skjønt dette kommer faktisk ikke til å handle om teknologi, og i stedet for skolens tradisjonelle redskaps- og verktøperspektiv setter vi fokus på ”digitale tjenester”. Om jeg får viljen min blir det ikke lov å snakke om verktøy og redskaper, fordi dette gir feil assosiasjoner til hva som skal endres, og det er læreprosesser.

Inger Langseth ved PLU har gjort en fantastisk jobb når 35 deltakere starter på sin samlæringsprosess i ettermiddag. Med begeistring og entusiasme har hun fått med mange av sine kollegaer både som deltakere og som utviklere av deler av kurset, nettopp hva vi ønsket da vi søkte rektor ved NTNU om deler av potten til innovative undervisningstiltak.

Mandag åpner MOOCen SMART LÆRING, som nå har om lag 900 deltakere, men plass til mange flere. Da åpner også kurset med 7,5 studiepoeng for etter- og videreutdanning, og det NTNU-internt kurs (sos2020) i SMART LÆRING beregnet på lektorstudenter.

I løpet av åtte måneder har vi utviklet et unikt nettbasert kurs med hele boken SMART LÆRING innebygd, med læringsvideoer, quizzer, tester, oppgaver som skal gjennomføres alene eller i samspill med andre, et opplegg som kommer til å gå over de neste ti ukene.

Hver uke får deltakerne en teoretisk og en praktisk oppgave for å utvikle kunnskap og ferdigheter, og gjennom dette samspillet mellom teori og praksis håper vi at de også vil utvikle holdninger til bruk av digitale tjenester i læreprosesser som er bygd på deres egne digitale kompetanse.

Nå er det altså i gang og vi har startet vårt løp der målet er å skape intet mindre enn en revolusjon i norsk skole. Og det trengs, -på alle nivåer.

For noen dager siden foreleste jeg om ”nettverksøkonomi” i et kurs på Telematikk ved NTNU. I salen satt opp mot 100 studenter og jeg så bare en håndfull som noterte på en PC/Mac eller nettbrett. De aller fleste satt med blyant og papir! Hvorfor har de ikke lært seg å samarbeide gjennom sosiale medier og å bruke denne kompetansen i sin egen læreprosess? Og hvorfor brukes ”data” bare en time annenhver dag i ungdomsskolen i følge Senter for IKT i utdanningen? Og hva er det med gapet mellom skole og fritid når en vet at 90 % av gutter i ungdomsskolen spiller dataspill mer enn en time hver eneste dag, mens de må bruke blyant og papir på skolen?

Ja da – vi har mye å ta tak i, og vi starter i dag.

Takk til Inger, Andreas, Bodil og Magnus som har bidratt til å gjøre disse kursene mulige. Og jeg kan love en ting: Dette er bare starten! I løpet av de tre årene rektor og SVT-fakultetet finansierer prosjektet vårt skal vi vise at det har blitt svært synlige forskjeller.

Forresten en ting til: vi trenger flere studenter både på MOOCen og på kurset med studiepoeng. Så det er fint om du kan gi tips om dette til lærere du kjenner. Og be dem gjerne ta med elevene sine på læringsreisen også, for det er det faktisk mange lærere som har sagt at de ønsker å gjøre. Og hva med rektorene, skoleeierne, rådgiverne, foreldrekontaktene og alle de andre med interesse for læring?  Vi tar dem også 🙂

«Dataen» må bli

Kronikk i Adresseavisa 4. juli 2014.

Med jevne mellomrom kan vi lese oppslag i avisene om lærere som vil ha PCene ut av skolen, som opplever IKT som forstyrrende og som får spalteplass for å fortelle hva de mener om «data» i skolen (eks 1, 

Dette skjer i en situasjon der det herskende pedagogiske regimet på mange måter har spilt fallitt. En stor andel av elevene går ut av ungdomsskolen som funksjonelle analfabeter, i videregående er det rekordstore frafall, og av dem som gjennomfører, får en stor andel karakter to eller tre i sentrale fag, noe som innebærer at de ikke mestrer disse fagene på en tilfredsstillende måte.

Mye av den pedagogiske praksisen gjennom utdanningsløpet er lite forankret i forskning på hva som faktisk skaper god læring. For eksempel å la barn i grunnskolen arbeide 60 prosent av tiden for seg selv, med arbeidsplan, slik Thomas Nordahl har beskrevet det, kan umulig være en optimal bruk av skoletiden.

Tidligere politikere ser ikke ut til å ha bidratt til noen særlig positiv utvikling, og det er nesten utrolig at Kristin Halvorsen valgte å bruke over en milliard på å sette inn 600 ekstra lærere i utvalgte ungdomsskoler for å teste om økt lærertetthet fører til økt læringsutbytte. Det sier forskere at det ikke gjør, fordi forutsetningen for at det skulle virke er at lærerne endrer praksis. Det gjør de ikke i følge John Hattie, som har oppsummert et par tiårs forskning på området.

IKT-bruken i skolen som enkelte lærere vil til livs, utgjør i følge Monitorundersøkelsene til Senter for IKT i utdanningen en time annenhver dag eller mindre tid for 85 prosent av undomsskoleelevene. Og dette skal ødelegge mulighetene for å skape læring?

Enkelte lærere klager på elevene, men kanskje det hadde vært en ide for noen av disse å også se på sin egen praksis? Hvilken kompetanse har disse lærerne på området IKT og læring? Vet de at de aller fleste guttene i ungdomsskolen bruker over ti timer i uka på dataspill? Vet de hva en lærer gjennom å spille spill?

En av verdens ledende analytikere av samspillet mellom IKT og organisasjonsutvikling, John Seely Brown, har forsket på hvilke egenskaper en utvikler gjennom spillet World of Warcraft (WOW). Han finner at en trener de samme lederegenskapene som en gjør ved å lede en «vanlig» organisasjon. De lærer også å samarbeide gjennom digitale tjenester på måter som gjør at de lærer fire ganger så raskt etter at de har spilt 150 timer som de gjorde i starten av spillet. Denne effekten kalte forskerne for «samarbeidskurven».

Erfaringene til John Seely Brown fra disse analysene er så overraskende at han har uttalt at han heller ville ansette en toppspiller i WoW enn en som har gått på Harvard, fordi den siste må skrive under på ære og samvittighet at han ikke har samarbeidet med noen.

Og i Norge lar vi barna fortsatt sitte mesteparten av tiden på skolen alene, i arbeide med egen arbeidsplan, som ofte betyr «mer av det samme», ideologisk støttet av forestillingen om at læring skal være hardt arbeid og ta mye tid.

Ett av problemene i skolen er at den postive utviklingen som skjer gjennom økt IKT-bruk i hovedsak er drevet av ildsjeler. Disse ildsjelene har utforsket hvordan læreprosesser iscenesatt gjennom sosiale medier kan føre til økt engasjement og påfølgende mer arbeid og høyere læringstrykk. Bare spør Liv Schou ved en videregående skole i Buskerud om hva som skjedde da hun ba elevene skrive nynorsk på Facebookprofilen sin. Eller hva med Ann Michaelsen, som har fått elevene i 2. klasse på vgs til å skrive boken «The Connected Learner», tilgjengelig på Amazon. Siden Sandvika vgs ble opprettet har hun drevet undervisningen i engelsk uten lærebøker, bare med digitale tjenester. 

Gjennom prosjektet «smart læring» ved NTNU har vi organisert en stor del av disse ildsjelene i nettverk og vi har invitert dem til å bidra til utvikling av kurs i smart læring for lærere i alle skoleslag. Dette kurset, åpent og gratis på nett, vil bli tilbudt alle som vil bruke tid på å lære hva digital kompetanse faktisk handler om, og ikke minst hvordan ulike digitale tjenester kan føre til bedre læringsutbytte. Internt på NTNU vil vi tilby dette til lektorstudentene, slik at kommende lærere skal bli bedre rustet til å arbeide smartere, lære raskere av hverandre og ikke minst: bidra til å gjøre læring morsommere, mer interessant og mer aktuelt i skolen.

Lærere som sliter med at «dataen» er forstyrrende for deres undervisning, vil få hjelp til å endre egen praksis. De vil få hjelp til å forstå hvordan klasseledelse kan fungere i det som forskere kaller «teknologitette klasserom». De vil lære hva sammenhengene er mellom IKT og pedagogikk, hvordan ulike teorier om læring fører til ulike praksiser og hvordan de selv kan skape varierte læringssituasjoner for sine elever. De vil lære hvordan de skal få elevene sine til å ta digitale notater, til å arbeide bedre sammen, til å dele kunnskap og bidra til hverandres kompetanseutvikling og til å arbeide mer konsentrert og fokusert.

Digital kompetanse handler om å arbeide smart, om å endre arbeids- og læreprosesser og om å endre måten vi organiserer arbeidet på. Uten at vi gjør dette, vil lærerne antakelig fortsette å oppleve at teknologien er forstyrrende.

 

Tillegg til publisert kronikk:

Les hva BBC skrev om prosjektet ved Sandvika vgs.

Her kan du lese mer om smart læring og melde deg på kurset.