Category Archives: sosiale nettverk

Hva er likheten mellom enkelte norske skoler og Egyptiske myndigheter?

Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.

Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.

Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.

Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.

I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.

Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.

Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.

Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.

Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.

De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!

13 kommentarer

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, tjeneste, web2.0

Sosiale medier – hva blir utviklingen i framtida?

Jeg skal skrive en artikkel til en ny bok om sosiale medier i offentlig sektor med arbeidstittel for mitt kapittel omtrent som i overskriften. Jeg vil gjerne ha kommentarer til innledningen, forslag til elementer som bør være med og ideer som kan brukes forøvrig. Kjør debatt!

1 Introduksjon

På slutten av 1800-tallet var Norge en av Europas fattige fettere. En stor andel av befolkningen hadde emigrert til USA og Kampen for tilværelsen preget dagliglivet for de fleste som bodde i landet. Kristian Kroghs berømte bilde fra 1889 viser med all tydelighet den harde hverdagen for mange av dem som ikke var født på livets solside..

Så vidt inn i det nye årtusenet skapte Kristopher Schau oppsikt med sitt prosjekt forfall, der han installert i et slags butikkvindu midt på Oslos paradegate skulle finne ut hvor mye det var mulig å forfalle på en uke. Stikkordene var dårlig mat med mye fett og karbohydrater, samt minst mulig mosjon. Og Schau demonstrerte med all tydelighet både at forfallet kom fort, og at et slikt opptrinn også skapte betydelig oppmerksomhet.

I løpet av 100 år hadde vi gått fra et samfunn der kampen for tilværelsen var avløst av kampen om oppmerksomhet, og kreativiteten i måten å få oppmerksomhet på har økt merkbart.

Men dette handler ikke bare om å få oppmerksomhet, men også om å bli sett. Mens de tradisjonelle massemediene var avsenderstyrte og hadde en rimelig høy terskel for deltakelse, er de nye folkemediene mottakerstyrte. Og terskelen for å publisere selv er blitt nesten helt borte.

De nye tjenestene har fått fram de skrivende mennesket, for mer enn 2 millioner nordmenn på Facebook er ikke der bare for å se på hva alle andre gjør. De vil i økende grad delta selv.

Mennesker er sosiale dyr, og jo mer vi frigjør oss fra primærnæringenes og industriens verdiskapingsprosesser, jo mer synlig blir det at vi liker oss sammen med andre. Bønder kan vanskelig flytte til byen og samtidig drive jordbruk, og industriarbeidere er nødt til å være der industrien er. Men de som har sine produksjonsredskaper i hodet, kan flytte hvor de vil, og det gjør de da også i stor grad.

Richard Florida (2002) har skrevet om hvordan verden blir mer og mer spiky, om hvordan hjernearbeidere flokker seg sammen i regionale clustre. Over alt i verden går flyttestrømmene fra landsbygdene og inn til byene. Og også her hjemme flytter folk til mer sentrale strøk. Den store flyttestrømmen går til Oslo-regionen.

Til tross for at nye teknologier faktisk gjør det mulig å sitte hvor som helst og jobbe med hvem som helst, foretrekker svært mange mennesker å bo der andre likesinnede bor. Vi vil sosialisere med likesinnede, med et større utvalg personer og med personer som vi på en eller annen måte finner spennende.

Kampen for å skape sosial trygghet og tilhørighet slik mytene om landsbygda har bygd opp, er avløst av ønsket om å bli sett, om å oppleve og om en annen type karriere enn den vi ble forespeilt gjennom får oppvekst i industrisamfunnet.

Teknologi, internett og digitale tjenester har endret samfunnet på svært gjennomgående måter. Da Marc Zuckerberg, mannen som skapte Facebook, forkynte at fjesboka skulle utvikles som en infrastruktur for sosial samhandling, var det nok ikke mange som ante rekkevidden av et slikt standpunkt. Men ved å se på Facebook som en plattform, heller enn et lukket system, ble tempoet i utviklingen skalert opp svært dramatisk. Dette innebar at hvem som helst kunne lage små programmer eller plugginnmoduler som kunne utvide Facebooks funksjonalitet og også erstatte grunnleggende funksjonalitet dersom noen andre kunne gjøre jobben bedre.Et interessant poeng i så måte er også at Facebook er bygd fra bunnen av med Open Source software, noe som både skaper fleksibilitet og gjør det mulig å videreutvikle systemene uten at en selv må gjøre hele jobben.

Konsekvensene av et slikt tenkesett var også at Facebook fikk funksjon som en slags distribusjonsmotor for nye digitale tjenester. Her kom raskt musikktjenesten iLike, her kom spill, små nytteprogrammer, programmer som håndterer bildene dine og som lenker Facebook sammen med andre sosiale tjenester, som for eksempel Twitter.

Og her ligger mye av nøkkelen til at Facebook er blitt verdens største sosiale nettverkstjeneste, mens de som ledet løpet inntil gangske nylig, MySpace og Friendster, er i ferd med å lide samme skjebne som de særnorske nettverkene. Både Hamarungdom, Blink og Nettby er historie.

Nettverkseffekter skapes lettere i store nettverk, og den digitale økonomiens mekanismer spiller på lag med Facebook (Krokan 2010). For å forstå hvordan utviklingen kan komme til å gå videre trenger vi å ha kjennskap til hva det er som driver utviklingen, hvilke mekanismer som styrer våre valg og vår atferd i jakten på opplevelser og nytte ved hjelp av digitale tjenester.

Vi må skjønne hvordan samspillet mellom forskjellige endringstrender virker og hvordan teknologiutvikling virker inn på vår egen atferd og bidrar til endringsprosesser som vi kan bare kan se i et litt lengre tidsperspektiv.

I det videre skal jeg derfor se hvordan teknologisk konvergens, noen av den digitale økonomiens mekanismer, endret forbrukeratferd og framveksten av det Howard Rheingold kaller social media litteracy (2011) virker inn på vår bruk av sosiale medier, og i neste omgang på hvordan vi forholder oss til andre mennesker, organisasjoner og institusjoner.

Dette handler med andre ord ikke om teknologi og digitale tjenester, men om hva slags samfunn vi utvikler eller får. Konsekvensene av disse utviklingstrekkene er svært omfattende, og vi må tilbake til industrialiseringen av den vestlige verden, framvoksten av den industrielle kulturens medier og utviklingen av velferdsstaten for å finne noe som kanskje kan sies å ha like store konsekvenser.

Det ble vanskelig å være bøkker i en verden uten behov for tønner, og når det digitale nettsamfunnets konkurranseregler og produksjonsmåter får fullt gjennomslag, blir det mange "bøkkere" i tida framover. Mange av dem vil også være i offentlig sektor, der det er stort rom for å endre arbeidsprosesser, både internt i forvaltningen og ikke minst i møtet med det de kaller publikum, hvilket vil si stadig flere av oss digitalt kompetente.

Videre vil det handle om ……

2 Teknologisk konvergens

3 Den digitale økonomiens mekanismer

4 Tilskuer og deltaker, endret forbrukeratferd

5 Kompetanse for sosiale medier

6 Utfordringer for offentlig sektor

7 Futuris digitalis – hvilken vei går vi?

8 Konklusjon

17 kommentarer

Filed under sosiale nettverk

Sosiale medier for utvikling og samarbeid

Innlegg i Arena, våren 2010

De tre siste årene har vi vært vitne til en revolusjon når det gjelder måten vi kommuniserer og samhandler på. Facebook, Twitter, LinkedIn og andre tjenester har skapt en ny infrastruktur for sosial samhandling. En ny åpenhet og nye teknologier for samarbeid har skapt grunnlag for nye organisasjonsformer. Professor Andrew McAfee ved Harvard har gitt dem navnet Enterprise 2.0. Dette er organisasjoner preget av åpenhet, av utstrakt deling av informasjon internt og eksternt, og av bruk av nye tjenester for samhandling.

Internt i organisasjonene gjør disse tjenestene det mulig å samarbeide med ulike partnere på effektive måter og koordinere aktiviteter på tvers av geografiske skiller. Selv bruker jeg både blogg og wikier i mitt eget utviklingsarbeid. På bloggen publiserer jeg ulike tips og refleksjoner jeg vil dele med andre. Wikier bruker jeg til alle kursene mine, noe du selv kan se på http://egovernment.wikispaces.com. Bokmerkene, selve katalogen over alt det interessante jeg finner på nett, deler jeg med tjenesten Delicious. Her finner du de samme kildene som har inspirert meg. På Twitter følger jeg både store guruer, lærere som utvikler innovative undervisningskonsepter, medieanalytikere og andre kommentatorer som gir meg inspirasjon og innspill til å forstå de oppgavene jeg arbeider med på nye måter.

De sosiale nettverkstjenestene endrer ikke bare måtene vi kommuniserer på, men også i stor grad de tradisjonelle mediene. Papiravisene er i fritt fall, og hele bransjen setter nå sin lit til Apples nye flaggskip iPad. Da er håpet at vi vil betale for innholdet igjen fordi de vil tilby det de kaller en rikere leseropplevelse. Dette er i tråd med teorien i boken Blown to Bits som kom ut for snart et tiår siden.

Like interessant er også mulighetene for å analysere data fra de sosiale nettverkene. En studie fra Silicon Valley viser at en ved å analysere hvor ofte en film nevnes på Twitter kan lage en svært god prognose av hvor godt den kommer til å selge. Og ved å analysere innholdet i meldingene og sortere dem etter hvor positive/negative de er til filmen, kan en lage enda mer presise salgsprognoser. Men hvordan skal en finne ut om folk er positive eller negative? Jo, det hjelper Amazon oss med gjennom tjenesten Mechanical Turk. Her kan du legge ut oppgaver du vil at andre skal hjelpe deg med, så får du en rekke mennesker til å bidra.

Framtiden er uten tvil mye mer bruk av sosiale medier, både til å analysere grunnlaget for egen tjenesteutvikling og framtidig inntjening, men også i stadig større grad for å kunne samarbeide mer effektivt med flere. Det er ikke mange bedrifter som har alle de kloke hodene ansatt på ett sted. Selv sitter jeg til daglig i Nittedal, er ansatt på NTNU, og holder foredrag, workshops og seminarer over hele landet. Noen ganger bare ved hjelp av nye teknologier og nye tjenester, men også ofte ved at jeg reiser.

5 kommentarer

Filed under digital økonomi, emarketing, refleksjon, sosiale nettverk

Om hvorfor avisene vil fortsette å tape lesere

 

image Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som «de korrekte» og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en «nesten uten ansatte» lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

1 kommentar

Filed under digital økonomi, emarketing, refleksjon, sosiale nettverk, tjeneste, twitter, web2.0

Podcast fra forelesninger

image

Nå er løsningen her fra Høgskolen på Lillehammer og en gruppe andre partnere, der forelesningene gjøres tilgjengelig som podcasts. Se NRKs oppslag og NRK Betas kommentar.

Det er  mye å si om dette. Det ene er at det er på tide at vi begynner å eksperimentere med noen av de samme formidlingsformene som noen av de største universitetene i verden gjør. Ikke minst bør vi gjøre det av konkurransehensyn, for hvorfor skal norske studenter gå på forelesninger her hjemme, når de snart kan få de beste oppleggene fra de beste universitetene i verden? Og jeg tror også at det ikke går så mange årene før det finnes regionale campuser for MIT, Stanford og de andre, der alle som vil kan avlegge eksamener også. Dette er digitalt gjenbruk i praksis.

Den andre grunnen til at det er smart, er jo at det nå holder å kjøre forelesningene en gang, dersom da innholdet i kurset ikke endrer seg. Ja faktisk kan vi droppe forelesninger helt, og bruke tiden vår på helt andre ting, som for eksempel å utvikle nytt og bedre pedagogisk materiale.

For den tredje kommentaren til dette, er at forelesninger i seg selv kanskje ikke er den beste formidlingsformen. Antakelig kommer vi til å lage læringsstier, der de som skal lære får tilgang til aktuelle spørsmål eller problemstillinger, til framstillinger av ulike aspekter som belyser disse problemstillingene på forskjellige måter og i forskjellige medier. Så må de som skal lære reflektere over sin egen forståelse, kanskje skrive noe som de deler med andre og som skaper grunnlag for refleksjon, meningsdanning og etablering av holdninger.

Så ja, jeg er for podcasts fra universitetene, for jeg tror at det vil sette søkelyset på utvikling av andre læringsmiljøer. Det er den veien vi må gå i et litt lenger perspektiv.

5 kommentarer

Filed under refleksjon, Skole, sosiale nettverk

Den store piratdagen –

image

Dom i PirateBaysaken har falt, og de ansvarlige får ett års fengsel og 30 millioner i bot. Platebransjen jubler naturlig nok, men jeg tror de gleder seg for tidlig, for denne dommen kommer antakelig ikke til å få noen praktiske konsekvenser, annet enn at PirateBay kanskje forsvinner. Hvis du lurer på hva alternativene er, kan du lese her. Her er også hva Computerworld sier om den saken, og jeg mener de har helt rett:

Dagens dom mot Pirate Bay-gründerne får ingen betydning for plate- og filmbransjens kamp mot fildelerne. For det første vil dommen bli anket. Dernest har svenske myndigheter ingen praktisk mulighet til å legge ned en tjeneste hvor serverne er plassert i andre land, mens domenene thepiratebay.com eller thepiratebay.org ligger utenfor de svenske myndighetenes kontroll.

Hvis du lurer på om det går an å stoppe dette teknologisk, kan du sjekke ipredator.se , fildelernes nye tjeneste som det blir tilnærmet umulig å oppdage, fordi den går over VPN. Hvis innholdet i tillegg pakkes ved hjelp av steganografi, ja hvordan skal en da i det hele tatt oppdage at noe som flyttes over nettet er musikk, eller at det er en ulovlig kopiering som foregår?

Det skumle med slike teknologier er jo at de like lett kan benyttes til virkelig samfunnsskadelige problemer, som planlegging av terrorisme, spredning av barnepornografi og hva som helst ellers som til distribusjon av musikk. Slike tjenester kommer nok uansett, men en skal ikke se bort fra at dommen mot PirateBay skaper fortgang i å utvikle tjenester som det vil bli svært enkelt å bruke, slik som ipredator.

Personlig vil jeg selvfølgelig gjerne at det skal være mulig å tjene penger både på musikk og annet digitalt innhold, og at de som skaper noe også får betalt for det hvis markedet mener det har noen verdi. Men jeg tror virkemidlene som platebransjen gjør bruk av, er helt uten effekt i det lange løp. I fjor ble omlag 100 personer anmeldt for ulovlig kopiering i Norge ( i følge en jurist på seminaret i Stortinget), og bare en ble dømt. Til sammenligning er det visstnok omlag 150 000 nordmenn som er registrert på PirateBay.

Men da blir vel dette problemet borte når PirateBay blir borte? Dessverre, det meste av det som ligger på PirateBay ligger også på Google. Bare søk etter torrenter, så ser du selv.

Det neste bransjen kommer til å fokusere på er antakelig ISPene, de som gir oss tilgang til internett. Dette er også dødfødt. Du kan kjøpe deg en utenlandsk webidentitet via en Proxyserver. Her er ett eksempel.

Hvis du vil være skurk er det veldig lett å skjule sin identitet på nettet. Og husk at de fleste som er aktive pirater også har et stort nettverk som de vet hvordan de kan bruke. Denne kampen kan rett og slett ikke musikkbransjen vinne, fordi det er for mange å kjempe mot, de er for godt organisert gjennom nettverkene, og mulighetene for å utvikle teknologier som gjør det svært ressurskrevende å finne ut hva som egentlig formidles er svært gode.

Hvis plateselskapene mot formodning skulle greie å få ISPene til å utlevere lister over hvem som kan være mulige fildere, har de også et nytt problem. Hvordan skal de vite at en fil er ulovlig? Ser de forskjell på torrentene som NRK legger ut, dem som ligger på PirateBay og er lovlige, og alle de andre tjenestene der ute? Eller må de inn å sjekke hver transaksjon, hvor den kommer fra osv?

Etter min mening har musikkbransjen bare en farbar vei, og det er å skape nye og bedre tjenester. Innovasjon og forretningsutvikling er stikkordene. Og jeg snakker ikke bare om å selge konserter og t-skjorter, som Arne Hurlen fra Postgirobygget ironiserte over på det nylig avholdte seminaret om fildeling på Stortinget (se nettavisen om dette her, Dagsavisen her,  Arnseteinblogg her).

Denne debatten mangler et samfunnsøkonomisk perspektiv. Faktum er at det konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere. Det skapes mer musikk enn noen gang, og det gjøres mer musikk tilgjengelig (lovlig) enn noen gang. Er det i et slikt perspektiv et samfunnsproblem at musikkbransjens omsetning ser ut til å synke i Norge?

Det kan være mye å være sur for dersom du er musiker, komponist eller på en annen måte del av musikkbransjen. Og vi må finne gode måter som gjør at de kan få betalt for arbeidet sitt. Men den linjen som føres nå vil med rimelig stor sannsynlighet ikke føre fram. Først fordi det ikke er praktisk mulig å stoppe dette ved teknologiske eller juridiske restriksjoner. Dernest fordi de fleste av dem som driver med dette ikke mener de gjør noe virkelig galt. Det er kanskje som å kjøre i 52 km i 50-sonen. Dette kan være farlig, på samme måte som det kan være farlig å kjøre i 45 km/t  i 50-sonen under spesielle forhold. Men det er ikke så mange som mener det er en stor synd å gjøre det. Når folk flest gjør det og synes det er helt greit, strider dette også ganske enkelt mot deres oppfatning av hva som er rett og galt. Det har jeg skrevet om tidligere her.

Det virkelig viktige spørsmålet er: Hvilke tjenester må vi lage for at de som skaper digitalt innhold kan få en rimelig godtgjørelse for arbeidet sitt? Hvordan skal tjenestene se ut og hvilke forretningsmodeller er gangbare? Den eneste som adresserte dette i noen bredde på Stortinget var Dagfinn Bach, men hans perspektiv kom litt i skyggen av det andre. Hva mener du?

Andre interessante bidrag:

http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/8004060.stm

Oppdatering:

VG – artistene jubler

Dagbladet -vil heller brenne penger enn å betale

Aftenposten – en gledens dag

7 kommentarer

Filed under foredrag, refleksjon, sosiale nettverk, tjeneste

Twitter endrer forretningsmodell

image

Det skriver DN om  i dag. Twitter har gjort noe lurt, selv om de fleste også har spekulert på hvordan selskapet skal overleve når de ikke tjener penger. Facebook ville gjerne kjøpe dem for en tid tilbake, men fikk nei.

Hvis noen husker Kevin Kellys gode bok New Rules for the New Economy fra noen år tilbake, så står svaret på hvorfor det Twitter gjør er lurt der. Boka til Kelly finnes forøvrig i en bloggversjon her.  Og vil du heller lese Wired-artikkelen, finner du den her. Selve boka vil nok oppleves som noe dotcompreget i dag, men mye av innholdet står seg fremdeles, fordi rådene bygger på innsikt i nettverksøkonomiens prinsipper. En ting er å ha hørt om dem, noe annet er det å forstå hva de faktisk kan føre til i praksis, og det har Kevin Kelly gjort til gagns.

Og det er her Twitters  nye strategi kommer inn. En av de opplagte konsekvensene av nettverksøkonomien, er at det lønner seg å la tjenester være gratis, helt til du har bygd kritisk masse av brukere som er godt vant til å bruke tjenesten din. Twitter har brukt snaut tre år på å ta av. Tjenesten har åpnet et marked for 3.parts aktører, som for eksempel gjør det enklere for oss å sortere funnene (selv bruker jeg både Tweetdeck og Socialthing til dette), du kan gjennomføre enkle spørreundersøkelser, holde oversikt over aktiviteter som foregår både her og der, og mye mer.  Dette bidrar til å gjøre tjenesten nyttigere for brukerne. Oppleves den nyttigere, vil flere bruke den, og vi får flere undernettverk, eller clustere i nettverket. Jeg har vel neppe noen nytte av at Twitter får en million flere afrikanske brukere, men jeg har nytte av at folk som deler mine interesser og poster lenker til artikler, filmer mm som jeg finner glede i å lese/se, knytter seg til nettet. Jo flere som er der, jo større sjanse for at det er noen med mine interesser og enda flere jeg kan lære mer av er der også. Dette er nettverksøkonomiens kjerne, andre aktøreres aktiviteter er nyttige for meg.

Og Twitter har bygd kritisk masse så det holder. Og jeg tipper det var smart å ikke selge seg ut til Facebook, selv om de ble tilbudt en halv milliard dollar. Nå lager de ulike versjoner, helt i tråd med læreboka til Shapiro/Varian som het Information Rules, en bok som fremdeles anbefales på det sterkeste. De som gikk på ebusiness-kursene jeg holdt i min tid på BI vil huske begge bøkene, og vil vite at det er de fundamentale prinsippene i den digitale økonomien som nå gir føringer på hvordan forretningsmodellene skal utvikles videre. For dem som ønsker å lære mer om dette, har jeg faktisk et kurs i NTNUs Master of management som har fokus på akkurat disse mekanismene, og hva de fører til av prakstiske konsekvenser for dem skal skape nye forretningsmodeller. Kurset er kjørt ferdig dette semesteret, men kjøres ellers hvert semester. Kurskode er sos6501, og du finner NTNUs omtale av det her. Og vil du se hvordan jeg forsøkte å skape nettverksøkonomiske effekter i kurset gjennom å bruke wikier og blogger, kan du se hva kullet som jobbet seg gjennom dette høsten 2008 gjorde her.

Og Twitter har vi nok ikke hørt nok om, tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon, sosiale nettverk, strategi, tjeneste, twitter, web2.0

Lunch med Mike Wesch

image

Mike var i Bergen denne uka, og jeg hadde gleden av å treffe han sammen med Scott og Jill Walker Rettberg. Foredraget han holdt på brukerkonferansen til Itslearning var inspirerende og tankevekkende. Dette har andre blogget om, så det skal jeg la ligge. Bildet over er fra Ingunns innlegg. Kjemikeren har forøvrig gjort en imponerende jobb med å blogge fra mange av sesjonene.

Men møtet med Mike var insteressant av mange grunner. Ett tankekors er at han selvfølgelig bruker mye tid på å lage alle videoene, selv om studentene gjør veldig mye av arbeidet. Denne tiden tar fokus fra mye av arbeidet som hans kollegaer (og konkurrenter til full professorstatus) bruker tida på, nemlig å skrive vitenskapelige artikler som publiseres i de tradisjonelle kanalene. Dvs tidsskrifter som har relativt smale lesergrupper, sammenlignet med det Mike driver med. Han var rett og slett litt bekymret for om noe av det han lager i det hele tatt vil telle positivt i vurderingen, når oppgjørets time kommer.

Dette er det grunn til å tenke nærmere over. Er det formatet på tankene (skriftlig artikkel i et dertil egnet tidsskrift) eller er det formatet over tankene (om de bringer ny innsikt) og evnen til å formidle dem som skal telle i så måte?

Vi har mange av de samme utfordringene i Norge. Mye av innsatsen som NTNUs professorer har bidratt til i utviklingen av teknologier for oljeindustrien, er ikke særlig meriterende. Men denne innsatsen har antakelig vært helt nødvendig for å kunne oppnå det en har gjort i praksis.

Selv reiser jeg land og strand rundt og holder foredrag på konferanser og møter i ulike sammenhenger, og jeg får bestemt inntrykk av at dette bidrar til å endre praksis mange av de stedene jeg er. Flere av deltakerne på kursene, der de er «tvunget» til å bruke wiki og blogger, rapporterer at dette endrer deres egen arbeidshverdag. Ja en av dem som gikk på kurs gikk endog så langt at han fikk sendt hele ledergruppen (8 personer) på det samme kurset semesteret etter.

Og når jeg følger diskusjonene om utvikling av IKT-kompetanse og praksis i videregående skoler, ser det ut som om Akershus, Buskerud, Hordaland og Rogaland stikker hodet litt over de andre fylkene. Her har vi kjørt vårt kurs i «Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet», og det ser ut til å virke. Det kan ta lenger tid enn jeg ønsker å skape endringer, men det siver inn og det skaper effekter.

Men er det meriterende på universitetet?

Det paradoksale er at jeg leste i Uniped, et tidsskrift om universitetspedagogikk, at den forskningen som publiseres i slike tidsskrifter har praktisk talt ingen virkning på praksis. Men meriterende er det.

Så skal det altså likevel være et skille mellom teori og praksis. Og kanskje har Nils Arne Eggen noe rett når han skal ha sagt at «akademikara veit ka alt heite, men dæm kajn ittjnå».

Så Mike må kanskje bite i det sure eplet, eller kanskje vi skal stå på for å bidra til en praksisendring? For å få til det må du vel ha god tid, og for min del er det mye morsommere å bidra til å inspirere andre, finne ut sammen med dem hvordan min egen og deres praksis kan endres til det bedre, og ikke minst jobbe med dem som synes at endring er morsomt. Strukturene i det vitenskapelige systemet må det nok tyngre krefter enn meg for å bevege.

Men det skapte altså en bekymring hos Mike Wesch, selv om han har ufattelig stor suksess med det han gjør. Lønna hans er i alle fall økt vesentlig, for nå får han tilbud om jobb fra hele verden, så noe har det da kommet ut av det, selv om han kanskje ikke blir full professor på denne måten.

9 kommentarer

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, twitter, web2.0, wiki

Epost er for gamliser – nå er det de kalde relasjonene som gjelder

De fleste har vel erfart at de helt unge heller kommuniserer ved hjelp av MSN (chat) og statusoppdateringer på Facebook og andre sosiale nettverkstjenester enn ved å bruke epost. Noen har kalt disse nye tjenestene for epost2.0.

Den samme tenkningen som ligger til grunn for erkjennelsen over, finner vi også igjen i det som er kalt enterprise2.0. Her bygges organisasjoner der de benytter åpne plattformbaserte tjenester og kommunikasjonsformer som i mindre grad belaster mottakers oppmerksomhet, enn det epost gjør. En epost med vedlegg krever at du åpner den og at du sjekker om dette er relevant for deg, og slikt tar tid.

Derfor vokser tjenester som Twitter, der meldingen er kort og du ser raskt om noe er relevant for deg eller ikke. Det er lettere å lese 100 tweets enn 100 eposter. Særlig hvis du bruker tjenester som Tweetdeck, som lar deg sortere tweene i ulike kollonner og gjør det lett å se hva som er interessant og ikke.

image En av tjenestene som understøtter bedrifters kommunikasjon ved hjelp av samme ide som ligger til grunn for Twitter, er Yammer.   Dette er en slags corporate Twitter, en tjeneste som nok blir viktig for enterprise2.0.

Friendfeed og Flickr har også «statusfelt» som stadig flere benytter i kommunikasjon med andre. Paul Bucheit, en av grunnleggerne av FriendFeed sier i et intervju med BBC at …

«I think it’s a new form of communication; not quite e-mail, more lightweight and more real time, often with little bit of a publishing flavour to it.»

I dag er ett av problemene våre at systemer som Facebook, Friendfeed og Twitter ikke henger helt sammen, men der ser en også en ny utviklingstrend. Plattformene blir mer og mer åpne, det lages flere tjenester som gjør det mulig å oppdatere status på tvers av nettverk, lese meldinger, sortere strømmen av mikroblogger eller hva vi nå måtte finne på å kalle alle tjenestene, og på den måten bruke stadig mindre tid på å holde oss oppdatert om endringer i våre stadi større nettverk.

Kanskje må vi i tillegg til å skille mellom sterke og svake bånd, og tykke og tynne tweets, også skille mellom kalde og varme relasjoner. Der de varme relasjonene er dem jeg har toveis kontakt med, mens de kalde er distanseforholdene. Det er relasjonene til dem som deler og som jeg følger med på, uten at de selv er klar over dette. De kalde relasjonene er de som følger oss på Twitter, uten å sende noen meldinger tilbake, eller dem som abonnerer på rss-feed av bokmerkene på Del.icio.us via for eksempel Netvibes.

Vår forståelse av bruken av de nye sosiale nettverkstjenestene blir stadig bedre. Dette inkluderer også at det etableres nye distinksjoner og nye termer som beskriver nye typer av forskjeller, både mellom brukere og bruksformer.

4 kommentarer

Filed under refleksjon, sosiale nettverk, twitter, web2.0

Rekruttering i det digitale nettsamfunnet

image

Du har sikkert fått med deg at noen australiere (Australia’s Tourism Queensland) forsøker å rekruttere en person som skal få verdens beste jobb. Sjekk nettsiden så får du et inntrykk av hvordan det hele ser ut og hvem de 50 kandidatene som gjenstår er. Det kom faktisk inn 34.000 søknader, hvorav 11 vil bli invitert til et jobbintervju.

Her er det ikke sendt inn skriftlige søknader, men en 1-minutts video der kandidatene presenterer seg selv. Hvem som helst kan stemme på kandidatene, og de som får flest stemmer går videre til neste runde. Nå er det altså bare 50 igjen, og blant dem dessverre ingen nordmenn (men en svenske).

Dette handler om mer enn å fylle en jobb. Det handler om profilering av et område, om branding, om å bruke sosiale medier i en rekrutteringskampanje, om å skape en stamme (Tribe som Seth Godin kaller det) av folk som synes dette høres ut til å være en god ide. Virkemidlene er viral spredning, konseptet fanges opp av mainstream media og kommer på trykk, TV, radio osv. Også boingboing fanger opp saken. Og den som blir ansatt skal fortsette å kommunisere ved hjelp av de samme mediene.

Mange av kandidatene må være attraktive for svært mange jobber. De har utdanning, de har reist mye, mange snakker flere språk, de behersker formatet for sosiale medier og de har en innstilling og holdning til oppgaven som er viktig i ulike sammenhenger.

Oppdragsgiver har også gjort en god jobb. De har laget et godt designet nettsted der det hele finner sted, de har fått dette til å fungere av seg selv og de kan bare velge og vrake blant gode kandidater.

Så hvorfor gjør ikke norske virksomheter det samme? Designer virale kampanjer, får tak i de menneskene som faktisk behersker utrykksformene i de sosiale mediene og det nye digitale nettsamfunnet og som ser dette som den mest naturlige arena for sosial samhandling på det virtuelle plan?

Finnes det ikke svært mange jobber som vil være attraktive dersom en posisjonerer dem korrekt? Og kan ikke både offentlig og privat sektor gjøre bruk av denne typen medier for å få tak i gode kandidater?

Jeg tror jo det. Lærere kan rekrutteres slik, folk som jobber med reklame/PR, jobber i mediene osv. Det er ikke så mye annet enn fantasien og kunnskapene til dem som utlyser jobbene som setter begrensningene.

Er det noen som har gode ideer eller gode eksempler på noe lignende som er gjort i Norge?

Via Presentation Zen.

1 kommentar

Filed under refleksjon, Skole, sosiale nettverk, strategi