Category Archives: sosiologi

Hva er informasjon?

Fra Infoestetics.com fant jeg lenke til denne videoen om hva informasjon er. Det er en interessant refleksjon og ikke minst visualisering av et fenomen som vi alle er vant til å forholde oss til. Igjen er det et eksempel på at et budskaps form kan være avgjørende for hvor lett tilgjengelig det er.

Jeg skrev min egen doktorgradsavhandling ved Institutt for medier og kommunikasjon i Oslo blant annet om dette spørsmålet. Jeg gikk gjennom en rekke fags oppfatninger av hva informasjon er, fra matematikk (matematisk kommunikasjonsteori), fysikk (termodynamikk og ideer om entropi), språkfagene, semiotikk, sosiologi, psykologi mm.

Det finnes en stor rekke av forskjellige ideer om hva informasjon er, og den som serveres i videoen under, er en av dem. Men se videoen og tenk selv. Avhandlingen finnes på biblioteket for dem som er interessert. Skal se om jeg kan få lagt ut et eksemplar på nettet med tiden.

2 kommentarer

Filed under refleksjon, sosiologi

Menneskerettigheter -hvordan påvirker ny teknologi myndigheters respekt for menneskerettigheter?

I paperet  The Blog vs Big Brother: Information and Communication Technologies and Human Rights, 1980–2005 stiller kollega Indra de Soysa ved NTNU og Lucía Liste Muñoz (Complutense University of Madrid, Spain)
spørsmål om hvordan nye kommunikasjonsteknologier påvirker menneskerettigheter. Her er artikkelen og under er et sammendrag av funnene:

Information and Communications Technology (ICTs) mark the current wave of globalization. Skeptics of globalization, particularly neo-marxists, suggest that the new technology will hamstring governments at the expense of ordinary people, leading to exploitation and social dissatisfaction. Others suggest that the new technologies will empower people at the expense of states, improving  human rights and social justice by raising the costs of social control by
predatory rulers. We address the issue by specifically assessing the effects of older technologies relative to new ones, rather than what has been tested in large-N studies to date.
We find very clear results suggesting that new ICTs, particularly access to the internet, has benefits for human rights net of a whole host of controls when assessed against the effects of older technologies. Our results are robust to a host of different controls, testing methods, and to the inclusion of time trends as a separate variable. The results taken together do not provide cause for concern that new technologies will stifle human rights and social development, demobilizing dissent.

For meg er det også interessant at måten jeg fant dette paperet på, var ikke gjennom forfatternes blogger, eller via mitt institutt, men en omtale av paperet på .
Her er lenke til
den.

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon, sosiologi

Digitalt innfødte skaper utfordringer både hjemme og på skolen

image

I morgen skal jeg  på Utdanningskonferansen.no og holder to foredrag. Ett for foreldre om «Utfordringer ved å være foreldre til de digitalt innfødte», og ett om «PC i klasserommet, innovasjon eller forbannelse?»

Sant og si er mesteparten av de to foredragene ganske like, selv om vinklingen blir forskjellig når budskapet skal formidles til henholdsvis lærere og foreldre.

Argumentasjonen er omtrent slik:

Alle organisasjoner er ektefødte barn av sin tid. «Vår tid», dvs  de digitale immigrantenes tid, er industrisamfunnet. Det var da vi vokste opp, med idealer om at alt skulle bli større, gå fortere, koste mindre og bidra til utvikling i verden. Industrisamfunnets «organisasjonsteknologier» var møter, papir og telefon. Kommunikasjon var dyrt, derfor måtte vi ha minst mulig av det i organisasjonene, så vi skapte organisasjoner som var hierarkiske, – med trestruktur.

Max Weber beskrev byråkratiet som en idealtype av organisasjoner, en type som var maksimalt effektiv dersom en bare holdt seg til spillereglene. Og effektivt var det, dersom omgivelsene da ikke forandret seg for mye. For når verden endret seg, ble hierarkiet for langsomt til å tilpasse seg endringene, for den byråkratiske organisasjonen var skapt for stabile omgivelser.

Ikke bare forandret verden seg, men også teknologiene for å koordinere aktiviteter i organisasjoner endret seg. Vi fikk internett, og en rekke tjenester som kunne erstatte møter, erstatte ansikt-til-ansikt-kommunnikasjon, som lot oss jobbe asynkront og uavhengig av sted. For første gang begynte sted å bety noe i organisasjonsteorien. Tidligere hadde en antatt at alle i organisasjonen var på det samme stedet rent fysisk, dersom en nå ikke hadde en avdeling på et annet sted da. Men det var jo strengt tatt en annen organisasjon.

En av de hierarkiske organisasjonene som kom ut av industrisamfunnet var skolene. De var skapt for at lærerne kunne undervise ut fra planer som ble lagd sentralt og med læremidler som også ble sentralt produsert. På denne måten kunne en oppnå en minste standard på det som ble produsert, selv om variasjonen var stor. Og skolens organisasjonsmodell  var tatt fra industrisamfunnet, der den framstod som rene verdikjeden. Dette kan du forøvrig lese mer om i Clayton Christensens Disrupting Class.

Mens samfunnet forøvrig endres mye av nye teknologier, har dette bare i begrenset grad skjedd i skolene. Kunnskapsløftet har innført digital kompetanse som en ny basiskompetanse, men fremdeles er det fullt mulig å ikke ta dette helt alvorlig ved inngangen til 2009. På ungdomsskolene i Nittedal er det få pcer til disposisjon, og de er slett ikke integrert i arbeidet i klassene. Geografitimene foregår med basis i geografiboka, og ikke på Google Earth. Og jer er jammen ikke sikker på om læreren har noe særlig kjennskap til den digitale jorda heller, selv om hun er veldig flink etter den gamle, industrielle standarden.

Vi ser at teknologiene skaper minst tre nye utfordringer i skolen. Først ved at det kommer nye, digitale læremidler, dernest ved at disse skaper nye læreprosesser, og til sist ved at det skapes helt nye nettverk, både for lærere, elever, foreldre og andre berørte.

Så er det store spørsmålet: Hvordan skal skolen selv ta det digitale steget? Hva krever det? Hvordan skal foreldrene følge med på utviklingen? Og hva betyr dette for samarbeidet mellom skole og hjem?

Her er mange flere spørsmål enn det er svar, og det er først når en begynner å stille de rette spørsmålene at en også kan få utformet den rette framtidige praksisen. Så «please» – bidra i debatten, ta den inn på nye arenaer, del din egen refleksjon enten her på bloggen eller på din egen blogg. Sammen kan vi bare bli klokere 🙂

Så hva er utfordringene?

18 kommentarer

Filed under foredrag, læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, sosiologi, teknologi, tjeneste, web2.0

10 måter sosiale medier vil forandres på i 2009

Disse ideene er ikke mine, men kommer fra ReadWriteWeb og gjenfinnes her. Det interessante med mange av ideene er at fokus legges på å utvikle forhold mellom mennesker, mellom å utvikle og ta i bruk teknologier og tjenester som gjør det enklere for oss å være de sosiale dyrene vi kanskje er skapt som i utgangspunktet. Derfor vil vi ha åpne plattformer, der vi ikke stenges inne i ett enkelt system. Hvis leverandørene av dagens systemer ikke skjønner dette, kommer noen til å etablere nye «topplag», slik at vi bruker dette laget til å skrive til forskjellige sosiale systemer, hente data fra dem osv. Et enkelt eksempel på dette finner vi i dag i Socialthing, som jeg forøvrig bruker til å oppdatere både Facebook og Twitter samtidig.

Så vil vi selvsagt ha tilgang til de samme tjenestene fra ulike dingser. Selv solgte jeg iPhonen og kjøpte iPod touch, som har mye av samme funksjonalitet. Det meste skal som kjent være prøvd.

Så vil vi over sikt ikke bare ha sosiale nettverkstjenester, men vi vil ha relevante sosiale nettverkstjenester. Vi vil være i de nettverkene som betyr noe for oss, og som ikke bare er interessant fordi de gir noe nytt, stimulerer litt aparte interesser i oss. Ning er kort og godt et tomt Facebook. Her kan du lage ditt eget nettver. Men så er problemet hva som skjer når vi alle skal ha egne nettverk da …

En annen side som trekkes fram i artikkelen, er framveksten av nye forretningsmodeller knyttet til sosiale medier. Hva kommer til å skje med reklamen? Skal ikke den som greier å samle tusenvis av lesere hver dag tjene penger på virksomheten sin? Joda, det kommer nok, og det kommer smartere annonsesystemer, der vi selv også blir tilbudt vår del av annonseinntektene.

Så kanskje vil vi i 2009 se en boom av profesjonelle bloggere? Folk som ikke bare selger innholdet sitt til de tradisjonelle  mediene, men også etablerer og driver sitt eget nettsted?

Men fremdeles er det de gamle arenaene som stikker av med de store pengene. Sjekk hva det koster å annonsere på Superbowl. Kommer vi til å se noe lignende hos oss?  Store folkemengder og store arrangementer gir flere «eyeballs» og oppmerksomhet til flere. Det samme kan en faktisk få til gjennom syndikering av flere nettverk, gjennom å sende eller publisere det samme innholdet på flere nettsteder med litt ulike målgrupper. Da er det rom for nye forretningsmodeller i de sosiale nettverkene også, en slags affiliate networking? Og da kan Amazons systemer også bli mer brukt på små nettsteder. Skap din egen virtuelle butikk i din egen blogg, eller der det nå måtte passe.

Mer fokus på menneskene og relasjonene i nettverkene. Mer fokus på åpne teknologier, at det blir lett å flytte data fra en dings til en annen, kan kanskje vare mantra for 2009.

Selv flytter jeg mer og mer av det jeg gjør over til Google Documents. Da er det på nett, og jeg kan dele, hente opp og arbeide med det fra de ulike maskinene jeg bruker, uten å måtte huske hvor det ble lagret.

Og Spotify, som jeg har skrevet om før, er en glimrende applikasjon i så måte. Jeg lurer bare på når den kommer for i-verden også?

Legg igjen en kommentar

Filed under emarketing, refleksjon, sosiale nettverk, sosiologi, teknologi, web2.0

Godt nyttår !

Første blogginnlegg i det nye året, og det er mye å skrive om. 2009 er antaelig året der web20-teknologier får mer gjennomslag i undervisnings-/læringssammenheng. Hvis en skal dømme ut fra antallet lektorere i videregående skoler som har begynt å blogge, som har begynt å la elevene sine blogge og som har begynt å delta i diskusjonene på nettet, så kan det se ut som om vi kan nærme oss det som er blitt kalt kritisk masse av bloggere på dette området. Det er det antallet en trenger for at tjenestene skal oppleves som nyttige og at det skal skapes et levende nettverk av folk som er opptatt av å endre eksisterende læreprosesser. Dette er bra, og jeg vil bidra videre til denne utviklingen gjennom å fokusere å deltakende læring og selvlæring og se hvordan slike konsepter kan utvikles og gjennomføres i universitetssammenheng. Kan en la deltakerne på et kurs selv bestemme hva de skal lære, eller må det være slik at professoren bestemmer dette? Her er planen å tilby et kurs i læring2.0 (eller en lignende tittel) og prøve nettopp dette, la deltakerne selv bestemme hva de skal lære og hvordan de vil lære det.

Et logisk spørsmål som følge av dette er om en da trenger universiteter, hvis de som skal lære skal gjøre hele jobben selv. Selvfølgelig trenger vi universitetene, men kanskje ikke i den formen som de er i nå? Det kan foreksempel ikke være nødvendig at alle skal kjøre de samme grunnkursene, enten emnet er matematikk eller sosiologi. Boka vil bli erstattet av tekster, bilder, filmer på nettet og diskusjonene og refleksjonen skal flyttes til blogger, wikier, twitter og andre medier for sosial samhandling.

Dette vil skape et annet engasjement, gjøre det mulig å ta kursene selv om en befinner seg fysisk et annet sted, og også gjøre selve læresituasjonen mer fleksibel.

Dette skal jeg skrive mye om i året som kommer, og jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet med å finne den nye læringsstien. Et godt nettverk i blogosfæren, gode ressurser i utenlandske spesialister og gode case ved NTNU kan gjøre det nye året spennende.

I tillegg skal jeg arbeide videre med eMedia, med analyser av utviklingen i mediesamfunnets teknologier og tjenester, deriblant emarketing, Men det vil jeg skrive mer om i andre sammenhenger.

Godt nyttår til alle bloggere!

9 kommentarer

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, sosiologi

The hyperlinked society

Digitalculturebooks  har gitt ut boka The Hyperlinked Society. Den boka kan du lese i sin helhet på nettet her.  Bildet på forsiden viser politiske blogger i USA, sortert etter republikansk eller demokratisk tilhørighet.

En måte å studere nettverk på er ved å se på struktur, hvilket nettop vil si «hvem som har forbindelse med hvem». Så kan en videre se på hva slags forbindelse som finnes. Bokas eget nettsted beskriver innholdet slik:

 

Theimage Hyperlinked Society focuses on «links» as one of the most basic—and unexamined—features of online life. Bringing together a prominent array of thinkers from industry and academe, this collection addresses a provocative series of questions about the ways in which hyperlinks organize behavior online. How do media producers’ considerations of links change the way they approach their work, and how do these considerations in turn affect the ways that audiences receive news and entertainment? What role do economic and political considerations play in information producers’ creation of links? How do links shape the size and scope of the public sphere in the digital age? Do hyperlinks function as «bridging» mechanisms that encourage people to see beyond their personal beliefs to a broader and more diverse world? Or do they simply reinforce existing bonds, encouraging people to ignore social and political concerns that seem irrelevant to their personal interests?

Nettverk er blitt en slags nytt mantra. Jeg har tidligere snakket om Marc Granovetters mer enn 30 år gamle artikkel om sterke og svake bånd. I denne boka er det også en artikkel som tar opp diskusjonen og spør om hyperlinks er svake bånd. Her kan være mye interessant, enten en er annonsør på nett, designer ebusiness eller bare bruker nettet i forbindelse med andre tjenester.

1 kommentar

Filed under bok, refleksjon, sosiale nettverk, sosiologi

STANFORD Magazine om sosiale nettverkstjenester.

Stanford Magazine har en interessant artikkel om sosiale nettverk. Du finner den på
STANFORD Magazine: July/August 2008 > Features > Social Networking. Her finner du intervu med Fogg, Howard Rheingold og flere.
Sosiale nettverkstjenester er på mange måter det nye limet i samfunnet, designet som infrastruktur for sosial samhandling. Hvordan kan disse brukes i utdanningssammenheng? Det er et tema jeg funderer på å starte et eget prosjekt for å studere nærmere. Noen som har lyst til å bidra, eller har flere ideer til hvordan det kan gjennomføres?

Blogged with the Flock Browser

Tags: , ,

Legg igjen en kommentar

Filed under Skole, sosiale nettverk, sosiologi, web2.0

Hvor flinke er vi egentlig?

Dette spørsmålet stiller Fredik Härèn i dette foredraget. Hva kan vi om verden omkring oss? Og spesielt: hva kan vi om de mest folkerike landene i verden? Hvem vet hva presidenten i Kina heter? Fredrik har en fin måte å sette oss i forlegenhet på. For han har rett.

Ta deg tid til å se denne videoen, og gjerne den litt lenger som dukker opp på YouTube også. Ta deg tid til litt refleksjon om hva dette betyr. Hva det betyr for våre barn, for elevene på skolene og studentene på universitetene. Ta deg også gjerne tid til å gå gjennom denne refleksjonen, om «The World is Flat» og hva det betyr for skoler og utdanning. Og tenk på at det er disse politikerne, som styrer utviklingen av skolen. Som skal være de visjonære, se mulighetene, inspirere og tildele ressurser til å utvikle et skolesystem som kan bidra til at vi også i framtiden kan framstå som ett av de beste landene i verden å leve i.

Thomas Friedman skriver at i 2003 utdannet Kina 46 % av alle ingeniører i verden, eller rettere: 46 % av alle som utdannet seg til ingeniør var kinesere, mot bare 5 % amerikanere, og hvor mange prosent skandinaver eller nordmenn? Halvparten av NASAs ingeniører er over 50 år gamle. Hvor gamle er realfagslærerne i videregående skoler i Norge?

I løpet av kort tid kommer det til å være flere som snakker engelsk i Kina, enn det er i resten av verden. Og ungdom fra Sri Lanka og andre asiatiske land, der de vil ta utdanning, men ikke får plass, ja de kommer hit sammen med kineserne, inderne og afrikanerne, for de vil være med å konkurrere om godbitene i det samfunnet som vi kommer til å ha om 10-20-30 år.

Det store spørsmålet er: Hvor kommer vi til å være da? Fredriks mener vi må konkurrere om å være mer kreative, mer skapende. Så langt har kineserne vært flinke til å kopiere vestlig suksess. Men en dag vil det være derfra de nye ideene kommer, de nye teknologiene. Og hva gjør vi da?

Dette er en stor utfordring for utdanningssektoren i Norge. Hvordan øker vi norsk ungdoms konkurranseevne i en stadig flatere verden?

Legg igjen en kommentar

Filed under læring, refleksjon, sosiologi

Hvor kommer ideene og ny kunnskap fra?

Har du noen gang lurt på hvordan vi lærer noe nytt? Finner vi på det selv, hører vi det av noen, leser vi oss til det? Eller kanskje vi får ideer og assosiasjoner til noe vi selv har vært opptatt av ved å høre på andre?

I så måte er bøker, filmer, tv, radio, foredrag og forelesninger, samtaler med andre mennesker, eller til og med observasjon av andre menneskers atferd viktig input til egen kunnskapsutvikling. Det betinger at vi har tid til å lese bøkene se filmen, gå på foredragene eller oppsøke de interessante menneskene. Det var slik kunnskap ble til i ”gamle dager”. Da var konferansene viktige, artiklene som folk arbeidet med i måneder, og som det kunne ta enda flere måneder og år før kom på trykk var de viktigste kildene til vitenskapelig framskritt og til ny innsikt for den enkelte.

Men nå endrer nye teknologier og ikke minst nye måter å bruke teknologien på dette. Ta for eksempel bloggene. Bloggene er personlige publiseringsmotorer og byr på en rekke nye mediegenre, fra frustrasjonsblogger, politiske kommentarblogger, vitenskapelige diskusjonsblogger, hobbyblogger, sensasjonsblogger, refleksjonsblogger, opplysningsblogger og ikke minst formidlingsblogger som eksempler på ulike formater som dekkes av fenomenet blogg.

Dette siste er et interessant fenomen, fordi det etterhvert blir vanlig at mange personer formidler direkte fra ulike seminarer og foredrag. Det er mange år siden Jill Walker blogget direkte fra et foredrag jeg holdt på Universitetet i Oslo, og siden har det tatt om seg. Jeg blogget fra Internetworld i London i slutten av april, og flere blogget direkte fra Nkul som gikk av stabelen ved NTNU med en rekke foredrag og seminarer i begynnelsen av mai.

På denne måten kunne jeg sitte hjemme på mitt eget kontor, gjøre det arbeidet som hastet mest og samtidig følge med på høydepunktene i foredragene. Marita Aksnes blogget ikke bare sammendrag av foredragene, men også noen av sine egne refleksjoner og assosiasjoner underveis. Og hun var ikke alene.

Ved å kombinere innholdet i flere av bloggene, gjerne med foredragsholderens egen blogg og hele presentasjonen gjort tilgjengelig for eksempel via Slideshare så får en et rimelig godt innblikk i hva det hele handler om, uten å bruke en dag på å reise dit og uten å måtte droppe det andre arbeidet som også krever sin tid. Jan Arve Overland er en av dem som arbeider på denne måten.

Dette er ett eksempel på den nye digitale delekulturen. Et annet eksempel finner vi i kurset Facebookpsykologi som professor Fogg ved Stanford nå kjører for andre gang. Kurset er åpent tilgjengelig for alle som vil følge med. Timene streames på nettet via en helt åpen tjeneste, som du selv også kan bruke. Alle dokumenter gjøres tilgjengelig for hele verden via Google Docs og det hele holdes sammen ved å bruke en egen gruppe i Facebook. Der kan du forøvrig se hvem andre i verden som er interessert i dette, og du deler automatisk ressurser med dem dersom dere har felles interesser.

Det er altså mulig å sitte i Norge og følge et kurs på Stanford i sann tid. Lese artikler og bokkapitler, lese og høre studentenes diskusjoner og faktisk også bidra til boka om de sosiale nettverkenes psykologi, dersom du er interessert i dette. Hele verden ble invitert til å sende inn artikler, og studentene, sammen med andre utvalgte akademikere, gjennomfører en anonym peer review prosess, slik det er vanlig å gjøre i akademiske kretser.

Så den siste uka har jeg både fulgt med på Stanfordkurset i Facebooks psykologi, ”vært” på konferanse i Trondheim og samtidig lært av mine andre ”venner” i de sosiale nettverkstjenestene.

Og jeg har sett at min nederlandske kollega har meldt seg inn i Howard Rheingolds gruppe Smart Mobs, fordi han så at jeg var medlem. Og jeg har på min side også lært av Wim Veen gjennom hans oppdateringer av status på Facebook.

Den siste måneden har Twitter også blitt en viktigere kanal for å dele kunnskap. Jeg har lært om nye medieformater fra NRK, om en nyttig plugginnmodul til Outlook fra Marika Lüders og mye annet som jeg har hatt nytte av i mitt faglige virke den siste tiden.

Og jeg har delt noe av min innsikt ved å kommentere på bloggene til et par elever i videregående skole. På den måten flyter det noe både fra de etablerte til de som er på vei til å arbeide i det digitale nettsamfunnet, og vi som er der får utrolig mange nye kilder til ny innsikt og kunnskap.

Dersom du lurer på hvorfor det er lurt å ha mange venner på Facebook, kan du lese den gamle artikkelen om The strengt of weak ties. Marc Granovetter er blitt mer aktuell enn noen gang. Takket være de sosiale nettverkstjenestene. Men det er det visst ikke så mange av den etablerte generasjonen ved universitetene eller de videregående skolene for den del som har oppdaget ennå.

8 kommentarer

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, sosiologi, web2.0

Din egen TV-stasjon på 1 minutt

Kurset Psychology of Facebook ved University of Stanford har selvsagt sin egen Facebook-gruppe, og de har egen «TV-kanal». Forelesningene streames i sann tid rett fra auditoriet, og du kan se en av dem her. Løsningen gjør at du ikke bare kan sende TV rett fra pcen din, men du kan også chatte med seerne.

Ustream.tv har løsningen som gjør dette mulig. Det er forresten ikke bare fra pcen din du kan streame direkte, det kan du gjøre fra mobiltelefonen din også, i alle fall dersom du er i USA. Livecastr er et eksempel på en løsning som gjør dette mulig.

Disse nye teknologiene er eksempler på utviklingen av teknologisk konvergens. TV-funksjonalitet -mulighetene for å sende synkronisert lyd og levende bilder- bygges inn i stadig flere tjenester. Til å begynne med er den tekniske kvaliteten relativt dårlig, men erfaringene er at denne forbedres raskt.

Den nye tjenesten får nye bruksområder og nye brukere. Professorer sender for eksempel timene sine rett på nettet, noe som gjør det mulig å sitte i Norge og følge med på et kurs på Stanford i sanntid. All annen informasjon deles også på nettet gjennom asynkrone løsninger. Dette kurset bruker både Facebook og Google docs for å kommunisere med interesserte personer over hele verden. Facebook brukes som meldingssystem, hva skjer og når, og Google docs huser de aktuelle dokumentene, leselister, oppgaver fra uke til uke, små sammendrag av hva som skjer. Hele dynamikken i læreprosessen blir forskjellig når det undervises på denne måten. Og tilskuerne inviteres inn som deltakere og premissleverandører. De inviteres til å diskutere med studentene, komme med egne bidrag og ellers hjelpe både lærere og studenter med å øke forståelsen av det fenomenet de studerer.

image

Kurset  kjøres av BJ Fogg, som også holdt et lignende kurs sist år. Da var målet å ikke bare studere psykologien, men også lage applikasjoner til Facebook. Hans studenter greide å få 10 millioner brukere av disse applikasjonene bare i løpet av 10 ker. Her kan du høre/se en videocast som tar opp erfaringene fra dette kurset.

I år skal studentene ikke lage applikasjoner, men skrive en bok om ulike sider ved sosiale nettverks psykologi. De skal blant annet undersøke hvorfor folk vil være venner med folk de ikke kjenner, hva som skjer når noen blir tagget mm. Følg med selv på Facebookgruppen selv.

1 kommentar

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, sosiologi, web2.0