Dagbladet på riktig vei

Jeg har tidligere kritisert Dagbladet for ikke å få sving på nettsatsingen sin. De mistet sitt nettsamfunn til VG, papiropplagene stuper og vil antakelig fortsette å synke, og i likhet med mange andre mediehus har de en organisasjon som er skapt for å lage papiraviser, ikke digitalt innhold. Det er antakelig alt for mange mennesker i Dagbladhuset fremdeles, til tross for omfattende nedbemanninger tidligere.

Men nå melder Den norske forfatterforening at Dagbladet starter nettbokhandel i samarbeid med Tanum.no og Cappelen Damm.  Jeg tror dette er veien å gå for mediehusene. Når du bruker energi på litteraturanmeldelser, må de også gjøre det enkelt for leserne å kjøpe boka, om de nå måtte ønske det. Og det enkleste er å fange dem når de er i kjøpsmodus, hvilket de er etter å ha lest anmeldelsen av en god bok.

Det er gjennom allianser og nettverk det nye digitale nettsamfunnet bygges. Og en av de nye forretningsmodellene handler nettopp om hvordan en kan skape merinntekter av ressursene en allerede har ved å knytte dem til andre produkter og tjenester.

De kan også ta steget videre og lease ut deler av sin digitale infrastruktur. La folk lage lokale Dagblad, der de tilbyr en blanding av Dagbladets stoff og det lokale som de lager selv eller får fra andre med tilknytning til det aktuelle miljøet. Slike ultralokale tjenester, som everyblock.com, er på vei inn i nettsamfunnet, og vil også helt sikkert finne veien til gamle Norge. Da gjelder det for aktører som Dagbladet å kjenne sin besøkelsestid. Her må en være på plass før andre aktører. For når det først finnes en dominerende aktør i det digitale nettsamfunnet, er det vanskelig for andre å slippe til. AOL solgte Bebo, som skulle være en konkurrent til Facebook, med flere hundre millioner i tap. De erfarte at Abbas lov også gjelder  i det digitale nettsamfunnet: The Winner Takes it All.

10 år etter dotcom

I dag er det 10 år siden den grenseløse optimismen med hensyn til teknologiselskapers framtid fikk en alvorlig knekk. Dotkomkrisen ble en del av vår historie og vi har nå bygd videre i 10 år etter at boblen sprakk. Paul Chaffey har oppsumert noe av det som skjedde her. Og her kan du lese at dotcom lever videre.

Men hva var det egentlig som skjedde og hvor er vi nå, 10 år etter? For ti år siden var det mange av dagens tjenester som ikke eksisterte eller som vi ikke hadde lært å bruke. Googlesøk, kontekstbaserte annonsesystemer, Facebook, Twitter, den store skyen og en rekke andre tjenester vi kanskje tar for gitt i dag var ennå ikke del av vår hverdag.

Jeg kjørte kurs i eBusiness og vi hadde flere hundre deltakere fra både privat og offentlig sektor. Hva var det de lærte? Og var denne lærdommen bortkastet gitt det vi vet nå?

For å svare på det siste først: det mener jeg absolutt at det ikke var, fordi det var mer fokus på mekanismene enn på den aktuelle samtidshistorien. Denne ble også brukt for å illustrere de teoretiske momentene, men det var og er det å forstå de grunnleggende mekanismene når vi går fra å handle med fysiske varer og tjenester til bits som var hovedfokus.

Disse mekanismene er fremdeles de samme og det er forbausende å se hvor mange som ennå ikke har lært hva dette egentlig handler om. Her er kortversjonen:

1. Transaksjonskostnadene synker dramatisk når vi handler bits.
2. Stadig flere digitale tjenester blir commodities, det betyr at de blir gratis.
3. Det er mulig å skape nettverkseffekter av digitale tjenester, men det krever et spesielt design. Dette har ennå ikke alle norske nettbilbydere skjønt.
4. Digitale tjenester skaper increasing returns.
5. Punkt fire og fem fører til selvforsterkende vekst. De store blir større og det blir vanskeligere å konkurrere mot dem.
6. Digitale tjenester har preg av å være kollektive goder og klubbgoder.
7. Punktene 1-6 for konsekvenser for hvordan forretningsmodeller for digitale tjenester bør utformes.

Dette er faktisk også de mest sentrale punktene i dagens ebusinesskurs og i mange av foredragene jeg holder. Men nå er også fokus flyttet til utvikling av offentlig sektor, og det er de samme mekanismene som styrer det hele.

I etterpåklokskapens navn er jeg snart ferdig med en bok om "Den nye digitale økonomien” som kommer på Cappelen rett etter sommeren. Der er det hele litt bedre forklart.

Artikkel i kapital: God avkastning på konfirmasjonspengene

Ett av temaene jeg tar opp på kursene mine handler om sammenhengene mellom ebusiness og sosiale nettverk. Etter at jeg hadde gitt noen eksempler på slike sammenhenger på et kurs, kom en av deltakerne fram til meg for å fortelle en historie fra egen hjemmebane. Den handlet om hennes sønn, som hadde vært konfirmant det året.

Nå hadde det seg slik at sønnen var lidenskapelig downhillsyklist. Altså en av dem som synes det er morsomt å kjøre ned utforløypene på sykkel. Og til konfirmasjonen ønsket han seg ny sykkel.

Slike sykler må være robuste, og tåle mye juling. Følgelig må de være bygd opp av gode komponenter, og slikt koster i Norge. Sykkelen gutten ønsket seg kostet hele 45.000 kroner i butikken, så noen downhillsykkel ble det dessverre ikke på han. I alle fall ikke i konfirmasjonsgave. Men gutten visste råd, for han hadde fått en god slump penger i gave.

Gjennom nettsamfunn for sykkelentusiaster fikk han råd om hvilke deler sykkelen skulle bygges opp av, og han kom også i kontakt med en som ville sette den sammen for han. Deler ble bestilt på nettet og shippet til montøren, som så sendte den ferdige sykkelen til oppdragsgiveren i Norge. Og prisen ble under 15.000 kroner, med frakt, moms og det hele. Så langt så bra.

For med sykkelen i hende fikk han en ide. Hva ville sykkelen kunne selges for på Finn.no?  Den ble annonsert, og da hans mor fortalte historien, var det høyeste budet på over 40.000 kroner.

Et par måneder seinere var det tid for modul 2 på kurset. Jeg var selvsagt nysgjerrig på hva som hadde skjedd med sykkelhandelen, og mor kunne fortelle at sykkelen var solgt. Ja ikke bare det. Nå hadde gutten begynt å annonsere sykler til salgs på Finn , for så å produsere dem når han hadde en kjøper.

De som følger med  på utviklingen innen ebusiness, vil se at dette er nøyaktig samme forretningsmodell som Dell har brukt i en årrekke. Mens Dell handler deler i b2b-markedet, handlet konfirmanten deler hos detaljister som selger rimeligere enn norske faghandlere. Og distribusjonsapparatet står allerede klart for alle som vil drive handel i Norge. Finn er et stort virtuelt utstillingsvindu, der du kan selge og vise fram varene dine i landets største kjøpesenter.

Jeg holder mange foredrag i løpet av året, og ofte spør jeg tilhørerne om de har handlet på nett fra utlandet. Inntrykket det siste halvåret er at tre av fire deltakere har gjort dette,. Det betyr at kunnskapen om netthandel når stadig flere grupper, og stadig flere vil også gjøre slik som 15-åringen gjorde. De vil handle  flere og flere varer på nettet og bidra til å skape en stadig tøffere konkurransesituasjon for faghandelen.

Så lenge pris- og lønnsforskjellene er såpass store som de er, er det ikke bare norske kabinansatte i SAS som kommer til å merke trykket. SAS vil som kjent erstatte en stor andel av de norske ansatte med svensker, for om mulig å komme ned på samme kostnadsnivå som Norwegian. Og Norwegian strever med å komme ned på samme nivå som Ryanair osv. Så dette er et en prosess som ikke tar slutt med det første.

En av de tingene norske faghandlere kan gjøre for å demme opp for denne kundeflukten, er å skape bedre opplevelser for de handlende. De må ha unik produktkunnskap og en servicegrad som ligger flere hakk over hva svært mange butikker presterer i dag.

Faghandelen står under press, og særlig gjelder dette det en kaller høyinvolveringsprodukter, der vi gjerne bruker litt tid til å undersøke ulike produkters egenskaper før vi tar en beslutning.  Lave transaksjonskostnader og stor åpenhet gjør at det ikke bare er Dell og andre profesjonelle produsenter som kan selge først og produsere etterpå. Modellen er vidåpen også for andre aktører og vi vil helt sikkert se kreative entreprenører som finner nisjer der det er mulig å tjene gode penger i tida framover.  Har du et godt eksempel, så send en epost til meg på arne@krokan.com,

Gamliser, digitale immigranter og innfødte

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

Twitter endrer forretningsmodell

Det skriver DN om  i dag. Twitter har gjort noe lurt, selv om de fleste også har spekulert på hvordan selskapet skal overleve når de ikke tjener penger. Facebook ville gjerne kjøpe dem for en tid tilbake, men fikk nei.

Hvis noen husker Kevin Kellys gode bok New Rules for the New Economy fra noen år tilbake, så står svaret på hvorfor det Twitter gjør er lurt der. Boka til Kelly finnes forøvrig i en bloggversjon her.  Og vil du heller lese Wired-artikkelen, finner du den her. Selve boka vil nok oppleves som noe dotcompreget i dag, men mye av innholdet står seg fremdeles, fordi rådene bygger på innsikt i nettverksøkonomiens prinsipper. En ting er å ha hørt om dem, noe annet er det å forstå hva de faktisk kan føre til i praksis, og det har Kevin Kelly gjort til gagns.

Og det er her Twitters  nye strategi kommer inn. En av de opplagte konsekvensene av nettverksøkonomien, er at det lønner seg å la tjenester være gratis, helt til du har bygd kritisk masse av brukere som er godt vant til å bruke tjenesten din. Twitter har brukt snaut tre år på å ta av. Tjenesten har åpnet et marked for 3.parts aktører, som for eksempel gjør det enklere for oss å sortere funnene (selv bruker jeg både Tweetdeck og Socialthing til dette), du kan gjennomføre enkle spørreundersøkelser, holde oversikt over aktiviteter som foregår både her og der, og mye mer.  Dette bidrar til å gjøre tjenesten nyttigere for brukerne. Oppleves den nyttigere, vil flere bruke den, og vi får flere undernettverk, eller clustere i nettverket. Jeg har vel neppe noen nytte av at Twitter får en million flere afrikanske brukere, men jeg har nytte av at folk som deler mine interesser og poster lenker til artikler, filmer mm som jeg finner glede i å lese/se, knytter seg til nettet. Jo flere som er der, jo større sjanse for at det er noen med mine interesser og enda flere jeg kan lære mer av er der også. Dette er nettverksøkonomiens kjerne, andre aktøreres aktiviteter er nyttige for meg.

Og Twitter har bygd kritisk masse så det holder. Og jeg tipper det var smart å ikke selge seg ut til Facebook, selv om de ble tilbudt en halv milliard dollar. Nå lager de ulike versjoner, helt i tråd med læreboka til Shapiro/Varian som het Information Rules, en bok som fremdeles anbefales på det sterkeste. De som gikk på ebusiness-kursene jeg holdt i min tid på BI vil huske begge bøkene, og vil vite at det er de fundamentale prinsippene i den digitale økonomien som nå gir føringer på hvordan forretningsmodellene skal utvikles videre. For dem som ønsker å lære mer om dette, har jeg faktisk et kurs i NTNUs Master of management som har fokus på akkurat disse mekanismene, og hva de fører til av prakstiske konsekvenser for dem skal skape nye forretningsmodeller. Kurset er kjørt ferdig dette semesteret, men kjøres ellers hvert semester. Kurskode er sos6501, og du finner NTNUs omtale av det her. Og vil du se hvordan jeg forsøkte å skape nettverksøkonomiske effekter i kurset gjennom å bruke wikier og blogger, kan du se hva kullet som jobbet seg gjennom dette høsten 2008 gjorde her.

Og Twitter har vi nok ikke hørt nok om, tror jeg.

Krigen om forretningsmodeller, tjenesteutvikling og andelene av kaka øker i musikksektoren

Nå er etter sigende MySpace klare for å lansere sin nye musikktjeneste.  I følge NYT har de lagd et joint venture med de fire store plateselskapene. De har etablert et eget selskap MySpace Music med 85 ansatte i Los Angeles.

På Myspace har mer enn 5 millioner band sine hjemmesider, det ligger mer enn 100 millioner spillelister der ,og medlemmene lytter til musikk over 172 millioner minutter, -hver dag. Det er dette som  heter kritisk masse, og det er dette som gjør det så vanskelig for selskaper som Netcom å konkurrere på den globale scenen.

Kanskje kan det være en rolle for norske aktører i å distribuere norsk musikk, men vis meg det selskapet eller den tjenesten som greier å ta konkurransen opp mot iTunes, MySpace og  Spotify.

Svenskene (Spotify er svensk) har tross alt tradisjon for å prestere på musikksektoren. Og de har tradisjon for å prestere på den digitale arenaen. Både Pirate Bay, Kazaa og Skype har svenske aner.

MySpace funderer også på hvordan de skal omdanne nettverkstrafikken til penger. Bare les her …

“Right now a large number of people are sharing links back to public playlists on MySpace. We are going to start to figure out how to go beyond that and we have some ideas,” he said. “The key for me is, I want to make sure we can create revenue from that. So far there is a lot of ‘hyper-syndication’ on the Net, and it hasn’t returned a high value. We want to make sure there’s a business to go with that. We don’t want to just do it.”  (sitat NYT)

Personlig venter jeg på at Spotify skal gi meg anledning til å laste spillelistene ned på iPoden, eller hvor jeg nå vil ha musikken. Greier de det, har jeg ikke bruk for andre lenger. Hvis da ikke plateselskapene gir MySpace eksklusive rettigheter til distribusjon, noe som fort kan skje i kampen om å tjene penger. Eller hvis det ikke kommer enda mer attraktive tjenester.

Konkurranseparametrene er pris, utvalg og hvordan nettverkseffekter skapes.

Det blir interessant å se ….

Rekruttering i det digitale nettsamfunnet

Du har sikkert fått med deg at noen australiere (Australia’s Tourism Queensland) forsøker å rekruttere en person som skal få verdens beste jobb. Sjekk nettsiden så får du et inntrykk av hvordan det hele ser ut og hvem de 50 kandidatene som gjenstår er. Det kom faktisk inn 34.000 søknader, hvorav 11 vil bli invitert til et jobbintervju.

Her er det ikke sendt inn skriftlige søknader, men en 1-minutts video der kandidatene presenterer seg selv. Hvem som helst kan stemme på kandidatene, og de som får flest stemmer går videre til neste runde. Nå er det altså bare 50 igjen, og blant dem dessverre ingen nordmenn (men en svenske).

Dette handler om mer enn å fylle en jobb. Det handler om profilering av et område, om branding, om å bruke sosiale medier i en rekrutteringskampanje, om å skape en stamme (Tribe som Seth Godin kaller det) av folk som synes dette høres ut til å være en god ide. Virkemidlene er viral spredning, konseptet fanges opp av mainstream media og kommer på trykk, TV, radio osv. Også boingboing fanger opp saken. Og den som blir ansatt skal fortsette å kommunisere ved hjelp av de samme mediene.

Mange av kandidatene må være attraktive for svært mange jobber. De har utdanning, de har reist mye, mange snakker flere språk, de behersker formatet for sosiale medier og de har en innstilling og holdning til oppgaven som er viktig i ulike sammenhenger.

Oppdragsgiver har også gjort en god jobb. De har laget et godt designet nettsted der det hele finner sted, de har fått dette til å fungere av seg selv og de kan bare velge og vrake blant gode kandidater.

Så hvorfor gjør ikke norske virksomheter det samme? Designer virale kampanjer, får tak i de menneskene som faktisk behersker utrykksformene i de sosiale mediene og det nye digitale nettsamfunnet og som ser dette som den mest naturlige arena for sosial samhandling på det virtuelle plan?

Finnes det ikke svært mange jobber som vil være attraktive dersom en posisjonerer dem korrekt? Og kan ikke både offentlig og privat sektor gjøre bruk av denne typen medier for å få tak i gode kandidater?

Jeg tror jo det. Lærere kan rekrutteres slik, folk som jobber med reklame/PR, jobber i mediene osv. Det er ikke så mye annet enn fantasien og kunnskapene til dem som utlyser jobbene som setter begrensningene.

Er det noen som har gode ideer eller gode eksempler på noe lignende som er gjort i Norge?

Via Presentation Zen.

Helse 2.0 -gi terningkast til legen din

Health2.0 har en interessant artikkel om Rating Doctors Like Restaurants. Det er faktisk USA største «Health Benefits Company» som nå tar i bruk samme teknologi som tidligere er brukt til å evaluere/rangere restauranter. Zagat Survey er holdt for å være en av de beste aktørene på evaluering av restauranter.

«Zagat Survey has a reputation for being the world’s most trusted source for information about where to eat, drink, stay and play,» said Angela F. Braly, president and CEO of WellPoint. «Our partnership will enable WellPoint to capitalize on Zagat’s methodology to benefit the health care industry, and will help WellPoint harness the power of the nearly 35 million members in its health plan subsidiaries to share and learn from their experiences with their doctors.»

Hvorfor er dette viktig? Sjekk følgende sitat, så blir det kanskje enkelt å forstå:

An average of 195,000 people in the USA died due to potentially preventable, in-hospital medical errors in each of the years 2000, 2001 and 2002, according to a new study of 37 million patient records that was released today by HealthGrades, the healthcare quality company.

Det er ikke bare det at vi vil unngå de dårligste doktorene, men vi vil komme til de beste. Google Health  ønsker helt sikkert også å ha en slik tjeneste, men de lurer nok på hvordan det kan gjennomføres i praksis. For i USA har en selvfølgelig sett at folk som blogger om opplevelser med helsevesenet og er negative til dette, er blitt saksøkt. Så hvordan skal en håndtere slik informasjon i praksis?

Googles helsetjeneste åpnes også opp som et dels åpent sosialt nettverk. Det kan også gjøre det lettere å utveksle helseinformasjon. Googles tanker er nok at mange pasienter vil synes det er best å eie sine egne data, så kan de selv bestemme hvem som skal ha tilgang til dem. Og siden det i stadig større grad blir slik at pengene følger pasientene, vil det være lettere for «oppegående» pasienter å finne gode behandlingstilbud selv. Hva foreksempel med en kneoperasjon og en ukes opptrening i Thailand?

Paul Chaffey har også skrevet om helse, ikke så lite inspirert av Clayton Christensens siste bok. Hovedproblemet med helsesektoren er å stille spørsmål ved hvilket problem vi skal løse, sier Chaffey.

Zagat vil løse problemet med å finne de beste legene og unngå de dårligste. Det kan jo være en grei start på veien mot bedre kvalitet i helsevesenet også. Men ukontroversielt er det ikke.

Helseministeren er opptatt av at fastlegene skal være motorene i den nye samhandlingsreformen. Ja kanskje det, og kanskje burde vi også lage norske systemer som evaluerer og vurderer tilbydere av tjenester på ulike områder.

Når kommer det til oss?

ebøker, Kindle og disruptive innovasjoner

ebøker har du vel hørt om, men er du klar over hvilken posisjon Amazon har fått med Kindle? Bob Sutton er professor på Stanford, og skriver om Amazons Kindle som disruptive innovasjon. Han sier at …

If I were a book publisher, I wouldn’t just hunker down, cut costs, and do what I’ve always done until the downturn is over.  I would work to bring in people from outside the industry who understand the web and let them try some experiments — and if I was a venture capitalist, I would be looking for start-ups that can rush in and replace those giant but shrinking publishing houses in New York City.

Carl Stormer har også blogget om Kindle, om ebøkenes framtid, og ikke minst om hvilke utfordringer forlagsbransjen befinner seg i for tiden. De utfordres ikke bare av aktører som Amazon, men mange skriveføre finner også ut at de faktisk kan publisere bøkene sine selv. Carl skriver at …

Nylig leste jeg en artikkel om markedet for selvpublisering.  I USA kom det ut 480.000 boktitler i 2008.  Ca. 30.000 ble gitt ut av forfattere på nettbaserte tjenester hvor man selv gjør publiseringsarbeidet og hvor den nettbaserte tjeneste (Xlibris, iUniverse og andre) gir ut boken for deg.  Dette markedet vokste 12% fra 2007 og som det stod i artikkelen, snart er det flere som vil skrive bøker enn det er folk som vil lese.

 

Og det siste er en utfordring, -kanskje. Det er jo fremdeles flere som lytter til musikk enn som distribuerer musikk også, og det er flere som leser på Wikipedia enn det er som skriver, så vi har nok et stykke igjen til det er flere produsenter enn konsumenter.

Men likevel har Carl et godt poeng, og det er at stadig flere vil bidra på den digitale arenaen. Vi vil være både konsumenter og produsenter, og en ny tekstsjanger har sett dagens lys. Den er bygd på remix og det som er kalt produsage. Jeg skriver videre på elementer jeg henter fra andre forfattere. På den måten kan en sak illustreres fra flere sider og det blir lett å hente opp inspirasjonskildene, fordi de er direkte lenket i artikkelen. Og de nye elementene blir hele tiden bygd inn i teksten.

Min tekst er forskjellig fra Carls og fra Bob Suttons. Jeg står på deres skuldre og reflekterer over hva konsekvensene av deres analyser er. Det er slik vitenskapelig kunnskapsproduksjon har fungert i uminnelige tider, men nå er det enkelt å benytte den samme produksjonslogikken i alle typer tekster.

Så forlagsbransjen har opplagt en utfordring. Og jeg er spent på hvordan de har tenkt å takle den. Jeg har bestilt en Kindle2 fra mine venner i USA (de vil ikke sende den til Norge), og venter spent på hvordan jeg kommer til å bruke den. Det første jeg kunne tenke meg å lempe ut var de ufyselige pocketbøkene, som snart oversvømmer huset. De er billige, greie å lese, men tar mye plass. Og noen kan jeg faktisk tenke meg å lese om igjen eller gi til noen bekjente, så da er kanskje ikke løsningen å kaste dem heller? Påskekrimen på Kindle hadde jo vært fint da. Det er bare ett problem: -og det er at norske forlag ikke ser ut til å ville adoptere teknologien. Men hvem har vel sagt at vi må lese bøker av norske forfattere?

Nicolas Carr bringer også til torgs noen skeptiske kommentarer i begeistringen rundt Kindle. Og det har med noen av de mulige uintenderte effektene av nye teknologier å gjøre.

The unanticipated side effects of new technologies often turn out to be their most important effects. Printed words are permanent. Electronic words are provisional. The difference is vast and the implications worth pondering.

En annen side av Kindle, som også er verdt å merke seg, er at den ikke gjør det lettere å lese bøkene. Bare se hva Seth Godin skriver om den saken.

Han trekker særlig fram det han savner ved Kindle, som for eksempel …

… three simple examples of how non-fiction books on the Kindle could be better, not just cheaper and thinner:

–Let me see the best parts of the book as highlighted by thousands of other readers.
–Let me see notes in the margin as voted up, Digg-style, by thousands of other readers.
–Let me interact with hyperlinks and smart connections not just within the book but across books

I can think of ten others, and so can you. Instead of making this a dead end (like a book) they could have made it a connector (like the web).

Uansett: jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med den og håper den kommer ut tidsnok til at jeg kan få testet om batteriet varer hele påsken. Da skal jeg nemlig på fjellet uten ladestrøm 🙂

Og jeg håper du følger Godins henstilling og deltar i diskusjonen om forlagsbransjens nye publiseringmodeller, nye teknologier og nye tjenester.

Tjen penger på gratis – artikkel i Kapital.

Mekanismene i den digitale økonomien tilsier at kommoditytjenester kommer til å bli gratis dersom de er digitale. Så kan en alltids diskutere hva som vil være kommodities og hva som ikke er det, men det er forsåvidt ikke poenget her.

Chris Andersen, som har skrevet bøker om både den lange halen og om hvorfor tjenester blir gratis, mener at det ikke bare er commodities som blir gratis og at de «gamle» forretningsmodellene for internettselskaper ikke lenger kommer til å virke. Også andre tjenester blir gratis, rett og slett fordi dette i mange sammenhenger blir den eneste mulige forretningsmodellen.

Tradisjonelt har selskaper enten tjent penger på å selge produktene eller tjenestene sine, på å låne oppmerksomhet til annonsører, på å bidra så andre tjener penger eller rett og slett ved å skape tjenestene og så selge hele virksomheten til en som er enda større. Den typiske runddansen kunne i følge Chris Andersen se slik ut:

1. Kom opp med en god ide.
2. Skaff finansiering slik at ideene kan omsettes til en tjeneste i markedet. På dette stadiet bør tjenesten være gratis i bruk, slik at den får flest mulig brukere.
3. Hvis den blir populær, sørg for ytterligere finansiering gjennom venturemiljøene, slik at den kan skaleres opp.
4. Gjenta disse trinnene til selskapet ditt blir oppkjøpt av et enda større selskap.

Slik har en rekke selskaper utviklet seg. Microsoft kjøpte Fast, og Pearson Education kjøpte Fronter i løpet av 2008. Hele venturebransjen har for en stor del vært bygd opp på en slik forretningslogikk. Først måtte selskapene vise at ideene var levedyktige. Det var her «friends-fools-family»-logikken slo inn. De som finansierte de første fasene var venner, familie, og ja ….  Så måtte de skaffe penger fra ventureselskapene. Disse selskapene måtte også skjønne hvordan de skulle komme ut igjen, ikke bare med pengene i behold, men helst med en eventyrlig fortjeneste. Derfor var noe av de første de planla sin egen exit-strategi.

I følge Chris Andersen inntrådte det en stor forandring i denne logikken høsten 2008. For med finanskrisen sank verdien av mange av de gamle mekanismene fra dotkomtidens barndom. En av årsakene til dette var at grensekostnaden ved å skape nye tjenester har sunket så mye. En trenger ikke lenger en milliard for å skape noe grensesprengende nytt, noe Twitter er et av mange eksempler på. Og en trenger heller ikke bøtter med penger for å få stor oppmerksomhet og global distribusjon. Det en må gjøre er å lage tjenesten på en slik måte at en utnytter nettverkseffekter og increasing returns, har lave eller aller helst ingen distribusjonskostnader, samt tilbyr en tjeneste som er nyttig nok til at vi finner det bryet verdt å ta den i bruk. Både Twitter, Facebook, Google Docs og en rekke andre tjenester er konstruert slik.

Og forretningsmodellen er hentet fra den gamle kollonialbutikken, der barna fikk smake på kamferdropset for at far skulle bla opp penger og prioritere godteri framfor andre nødvendighetsvarer. I kollonialøkonomien kunne en gi bort 1 % av varene for å få solgt resten. Og det kostet også penger å gi bort fysiske varer, fordi det alltid var kostnader knyttet både til produksjon og fysisk distribusjon.

Med bits er dette motsatt. Og siden det koster stadig mindre å produsere bitsene, og distribusjonen av dem er tilnærmet gratis, gis det muligheter for helt andre typer forretningsmodeller. En kan for eksempel gi bort 99% eller 99,9% av tjenestene og leve av den ene prosenten som betaler. Men så er spørsmålet da, hvorfor skal disse betale for noe som er gratis?

De smarte tilbyderne som bruker denne forretningslogikken svarer med å tilby en «premium» versjon, med litt bedre funksjonalitet, litt flere muligheter, eller de svarer ved å ta bort irritasjonsmomenter som følger gratistjenesten.

Blant disse siste elementene er annonser. Selv om mange av selskapene som tilbyr annonser på sidene sine ikke tjener penger på dem, kan de bruke annonsene som del av forretningsstrategien sin. Hvor mange av mine studenter har noen gang klikket på annonsene til Wikispaces? Det kan ikke ha vært mange, og det kostet bare 5 doller pr måned å slå dem av, så prisen for å få tilgang til den ikke-irriterende versjonen var lav.

Chris Andresens poeng er at mange bedrifter ikke kan gjøre regning med at de skal tjene penger på å opparbeide en stor kundemasse og så selge virksomheten til en enda større aktør som kan gjøre bruk av denne. Derfor må mange utvikle nye forretningsmodeller, der de tjener penger på tjenester som i utgangspunktet er gratis. Det er dette som er de nye utfordringene i følge redaktøren av Wired.