Fra elektronisk handel til elektronisk samhandling

Her finner du et foredrag som jeg holdt i Oslo for KAN Siviløkonomene 8. juni 2010.

Mens den industrielle økonomien var tingenes og de fysiske tjenestenes økonomi, er det nå tid for den digitale økonomien. Denne er preget av at mye av det som selges er usynlig, at det ikke kan kjennes, at du beholder det selv om du selger det og at det koster nesten ingen ting å kopiere og distribuere det. Dessuten kan du i mange tilfeller overlate de siste oppgavene til kundene dine.

Økende handel av tjenester på nett har skapt noen nye utfordringer for oss. For ikke alle forretningsmodeller kunne overføres fra de tradisjonelle tjenestene til nettet, og mange av dem som tjente penger før fikk nye utfordringer når vi alle både ble redaktører og forfattere. Og vi så at Clayton Christensens ideer om disruptive innovations raskt ble omsatt i praksis. Musikkbransjens vinnere ble  blant annet Apple og MySpace, mens Flickr og Facebook tar hånd om bildene våre.  Det var med andre ord nye aktører som var de mest innovative og skapte de nye tjenestene.

Vi samhandler på tvers av bransje,- organisasjons- og landegrenser og vi har parallellt med utviklingen av en infrastruktur for ehandel også bygd en infrastruktur for kommunikasjon.  Facebook er i følge grunnleggeren Marc Zuckerberg mest en infrastruktur for sosial samhandling.  Og blogger skrives ikke bare av Voe og de andre rosabloggerne, men er også blitt et nytt redskap for samhandling og kunnskapsutvikling.  Gjennom Twitter formidles ideer og lenker til innhold vi mener kan være av interesse for andre enn oss selv. Og del.icio.us, Netvibes, Vimeo, Etherpad og Google docs gjør det mulig for oss å samhandle på helt andre måter og premisser enn før.

Dette foredraget beskriver hvordan den økende samhandlingen på nett kan forstås med røtter i elektronisk handel, hvordan nye teknologier og nye arenaer for samhandling skaper nye utfordringer for forretningsmodeller og organisasjonene som skal yte tjenestene og noe om hvilke konsekvenser dette har for både de digitalt innfødte og de digitale innvandrerne.  Ulike teknologier og tjenester beskrives, og det hele forstås innen rammen av den digitale økonomien.

Digital journalistikk og crowdsourcing

Aftenposten har en interessant artikkel der de skal undersøke om penger fra Statens Pensjonsfond er investert i selskaper med lite etiske aktiviteter. For å gjøre dette har de bedrevet et godt stykke innovativ journalistarbeid, og de har tatt i bruk ny teknologi og nye arbeidsformer.

Artikkelen er koblet opp til en database, der du kan finne ut hvilke selskaper Pensjonsfondet har investert i i ulike land, samt hvor stor eierandel fondet har og hva verdien av dette er. Bare oppsettet er innovativt.

I tillegg har de ført crowdsoursing inn i norske aviser. For de ber nemlig leserne om hjelp til å finne andre selskaper enn det de selv har trukket fram i artikkelen, som handler om investeringer i et selskap som er involvert i Israels boligbygging på Vestbredden.

Denne måten å arbeide på ble gjort mest kjent gjennom Don Tapscotts bok Wikinomics, der han skriver om hvordan et Canadisk gruveselskap gikk fra nesten konkurs til stor forretningsmessig suksess fordi de åpnet sine geologiske databaser, slik at alle som ville kunne analysere dataene. En stor konkurranse var stimuli nok, og enden på historien er det vel lett å tenke seg.

Avisene trenger denne typen innovativ utvikling og mer bruk av teknologi og “smarte” internettbaserte tjenester må være en av veiene å gå. Den tiden er forbi da de fleste av oss var tilfredse med å lese “den redigerte pakken”, som Dagbladet ville tilby oss. Vi vil delta selv! Og da kan vi på Aftenpostens måte også bidra til den undersøkende og kritiske journalistikken. Hvem har sagt at undersøkende og kritisk journalistikk bare kan utføres av journalister ansatt i en avis?

Neste steg for Aftenposten er kanskje å åpne for samskriving av artikkelen også? Hvorfor ikke teste ut hvordan en wiki kan brukes til dette, eller bruke redskaper som Etherpad eller Google documents, eller får vi snart Aftenpad og A-wiki?

Gamliser, digitale immigranter og innfødte

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

Vil vi betale for digitale "aviser"?

Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer Kindle som plattform for avislesing og lesing av lærebøker på dagbladet.no. Han mener at forretningsmodellen til avisene ikke går opp, ved at digital distribusjon gjennom feks Amazon, gjør at enkelte storaviser bare får inntekter tilsvarende 15% av driftskostnadene. Dessuten er han skeptisk til hvorvidt mange nok av leserne faktisk vil bruke Kindle på denne måten, når de kan få innholdet gratis på nettet på sin egen pc.

Carl Stormer har lenge vært en stor bruker av Kindle, og en av de tingene han bruker den til er å lese NYT. Jeg leser også enkelte dager deler av NYT, men da via min rss-feed på Netvibes.

Artikkelen til Omdahl bygger på forutsetninger om at aviser vil opprettholdes som tidligere, men at teknologiene for å konsumere innholdet endrer seg. Dette tror jeg ikke er en holdbar forutsetning. Dels er arbeidsdelingen mellom mediene i ferd med å endre seg, slik at mye av det som TV og aviser har formidlet tidligere, nå blir mest aktuelt på nett. TVNorge tar konsekvensene av dette, og kutter nyheter og værmelding fra sin egen sendeplan. Vi har jo yr, nettaviser og twitter.

Den andre forutsetningen Omdahl bygger på er at avisene har et riktig kostnadsbilde i dag. Det tror jeg er fundamentalt galt. Aviser som Dagbladet, NYT og andre kommer antakelig til å drive med en sterkt redusert stab i framtida, og skillet som flere aviser nå har mellom nett og papir, er både kunstig, lite økonomisk gunstig og mer et resultat av historiske forhold enn av en velregissert forretningsstrategi.

For å forstå bildet, må vi forstå hvordan kundene konsumerer innholdet i de tradisjonelle avisene. Vi konsumerer ikke en avis som et helt produkt, men de enkelte komponentene i den. Vi leser artikler skrevet av avisens egne journalister, artikler de får fra ulike nettverk og fra leserne. De to siste komponentene trengere vi ikke avisene for å få tilgang til. Og annonsene er for lengst overført fra avisene til Finn og andre digitale tjenester.

Avisene er blitt debundlet, komponentene framstår fritt i ulike digitale kontekster, og det er den som behersker konteksten som også bestemmer spillereglene, -hva vi skal tilbys, om vi skal betale og hva vi må betale for.

Når enkelte nyhetsmedier leker med tanken om å ta betalt for nyheter glemmer de en ting. Dette er som oftest commodities. Commodities handles for det det koster å produsere en enhet til av dem (grensekostnaden), og når denne er 0, blir de gratis. Det er hva som skjer med en rekke digitale tjenester.

Mesteparten av musikken på nettet er commodities. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi hører på det ene eller det andre i visse sammenhenger. Denne musikken er det ikke mulig å ta betalt for i et fritt marked, på samme måte som det ikke er mulig å ta betalt for nyheter som commodities. Derfor må avisene tilby noe annet enn dette, og det mest nærliggende er å arbeide med faktorer som «convenience» og «experience», altså hvor lett eller hensiktsmessig det er å lese dette digitalt (kan være veldig enkelt når det streames til enheten din og ligger klart når du vil lese) og hvilken leseropplevelse, eller retter hvilken konsumentopplevelse som knyttes til forbruket. Dette kan også endres vesentlig ved bruk av Kindle i stedet for papir.

Her trenger vi mer kunnskap, og jeg tror mange av avisene vil gå gjennom en rekke nye kutt i månedene som kommer. Både fordi annonseinntektene antakelig vil fortsette å synke (jeg tror ikke dette har så mye med konjunktur å gjøre som det har med strukturendringer i mediebransjen) og fordi avisene vil få stadig nye konkurrenter. Disse omfatter både de sosiale mediene, nye ultralokale tjenester og ulike disruptive tjenester som går rett i strupen på selve produktet avis. Eksempel på dette siste er nettopp Kindle. Når du får en digital leseplate med format som en halv tabloidside, oppstår nye muligheter for design og orkestrering av tjenester. Dette vil nok avisene finne ut av etterhvert, og kanskje er en av nisjene dette å kunne tilby en cold spot, uten nett og tilknytning, skjønt dette siste er jeg svært i tvil om.

Teknologi for tekstanalyse

Via Espen ble jeg gjort oppmerksom på Nedrelids analyse av VG-netts analyse av partiledernes taler på sine respektive landsmøter og hvordan denne analysen kunne forbedres ved å bruke andre teknologier. Dette er for det første et godt eksempel på hvordan tips, ideer og i neste omgang kunnskap spres gjennom nettverkene. Dernest er det et godt eksempel på hvordan nye teknologier og nye tjenester hele tiden får nye anvendelsesområder.

Datastøttet journalistikk er et område i rask frammars. NYT brukte blant annet slike teknikker da de analyserte Obamas tiltredelsestale.

Også framstillingene gjøres bedre og enklere ved ulike former for datastøtte. Her er for eksempel Obamas tale på video, men med transkriptene ved siden av. Dette er jo kjempefint for dem som skal lære engelsk, eller dem som av ulike grunner har problemer med å høre eller forstå hva han sier.

Alt dette er eksempler på teknologier som vi nok kommer til å møte mye mer av i framtida. Å bruke slike teknologier bør derfor inngå i de digitalt innfødtes verktøykasse. Så spørsmålet om hva digital kompetanse er, krever stadig nye svar.

Google med telefonitjenester

Det måtte bare komme. Telefonen er en av tjenestene (ja tjeneste og ikke hw) der vi fremdeles legger igjen mye penger, bare for å bruke båndbredde. For det er båndbredde det handler om i det digitale nettsamfunnet, ikke om å koble opp en fysisk linje mellom meg og mottakeren, slik vi gjorde i det gamle «vanlige» telefonsystemet. Derfor er det ikke å undres over at Google vil tilby tjenester som gjør det mulig å tjene penger på denne trafikken.

Carl Størmer har et svært reflektert innlegg om denne problemstillingen.  Han beskriver hvordan du kan bruke tjenesten Google Voice, og filosoferer over hva dette kan bety for telebransjen. Hvem blir mest truet av konseptet? Telenor eller Skype, eller ingen av dem?

Twitter i utdanning – tynne og tykke tweets.

Twitter i utdanning, det skriver David Silver i San Francisco om.. Titter har erstattet mailinglister (listserv), det har erstattet epost annonsering av ulike «events» for studentene og det har erstattet hans cardboard box der han oppbevarte papers og oppgaver som studentene skrev og som han skulle evaluere.

Nå legger studentene oppgavene på flikr, laster opp videoer og skriver blogginnlegg. Dette formidles via Twitter, så kan ikke bare læreren, men også medstudenter og andre interesserte se på og delta i diskusjonene.

Silver skriver også om tykke og tynne tweets.

thin tweets are posts that convey one layer of information. thick tweets convey two or more, often with help from a hyperlink.
twitterers post thin tweets all the time. for example:
i’m grumpy today
oh snap, it’s raining again

Og her er eksempel på en tykk tweet. Dette er også eksempler på hvordan bruken av en tjeneste som twitter stadig utvides og finner nye bruksformer. I første fase trodde vi kanskje at det var interesant å la andre vite at vi skulle koke kaffe eller gå på butikken, men etterhvert er det helt andre bruksmåter som står fram.

Hva bruker dere mest? Tykke eller tynne tweets? Har det noe for seg å skille mellom disse? Og hva vil dere helst motta selv?

 

del.icio.us Tags: twitter,david silver,undervisning

Hørselen avslører alderen – smart markedsføring?

Ta The Teenager Audio Test og sjekk om du kan høre lyden som spiller. Er du over 25 vil du sanssynligvis ikke høre den, fordi frekvensen er for høy.

Noen vil sikkert lure på hvorer det lages slike sider? Hva er «forretningsmodellen?» Legg merke til at når du klikker på rødt eller grønt, får du opp  enkle hjelpemidler til å dele dette. Twitter, Facebook og MySpace er bare et tasteklikk unna. Og jo flere som går inn på siden, jo større sannsynlighet er det for at noen lurer p hvem som står bak og hva de egentlig selger.

Det finner du ut ved å skrelle bort siste del av nettadressen og gå til trainhorns.net. Og hva selger de?

En kunne mistenke at dette også ble brukt av høytalerprodusenter til å finne ut «hvor gode høytalere du egentlig trenger». Dersom du ikke hører noe over en viss frekvens, hva er da vitsen med å ha høytalere som går høyere enn du hører?

Her er mange mulige bruksområder og en smart måte å få oppmerksomhet på. Tester er morsomme, denne er auditiv, den kunne vært bedre visualisert også, og for eksempel vist hvor høye frekvenser vi faktisk hører rent grafisk. Denne kunne gitt oss en hel hørselstest for den del. Kanskje det finnes allerede?

Og det er en påminner om at sosiale tjenester i markedsføring blir del av hverdagen for stadig flere virksomheter.

del.icio.us Tags: social media,marketing,service,technology

Freerecorder + Spotify gir musikk til iPoden

Her om dagen installerte jeg Freerecorder i Firefox. Da får du en ekstra menylinje der det står Record, Stop, Pause, Play og Settings. Det er med andre ord en mediespiller med opptaksfunksjon som plugger rett inn i nettleseren din.

Den tar opp musikk og andre lyder, skiller de enkelte stykkene fra hverandre i egne filer, og gjør det enkelt å spille det hele av igjen. Jeg kunne heller ikke oppdage at det var noe dårligere kvalitet på det jeg spilte av etter opptak, enn det jeg spilte mens jeg tok opp.

Det geniale er at den selvsagt tar opp den lyden som blir skapt gjennom lydkortet, selv om denne kommer fra et annet program enn Firefox.

Derfor kan du godt spille musikken din gjennom Spotify, og så ta den opp og lagre den dersom du er interessert i det. Og det kan jo være interessant hvis du vi ha den på iPoden.

Nå er jo det smarte med Spotify at du får så enkel tilgang til musikken, og jeg vil helst slippe å ta opp noe og lagre det selv for så å holde orden på det. Mine disker viser at dette fort blir et kaos. Men altså: det ER mulig å bokse streaming musikk på en veldig enkel måte også. Det eneste du faktisk trenger å gjøre etterpå er å legge på de rette taggene, så du finner igjen det hele på en enkelt måte dersom du måtte ha behov for det.

 

del.icio.us Tags: spotify,freerecorder,ipod

ebøker, Kindle og disruptive innovasjoner

ebøker har du vel hørt om, men er du klar over hvilken posisjon Amazon har fått med Kindle? Bob Sutton er professor på Stanford, og skriver om Amazons Kindle som disruptive innovasjon. Han sier at …

If I were a book publisher, I wouldn’t just hunker down, cut costs, and do what I’ve always done until the downturn is over.  I would work to bring in people from outside the industry who understand the web and let them try some experiments — and if I was a venture capitalist, I would be looking for start-ups that can rush in and replace those giant but shrinking publishing houses in New York City.

Carl Stormer har også blogget om Kindle, om ebøkenes framtid, og ikke minst om hvilke utfordringer forlagsbransjen befinner seg i for tiden. De utfordres ikke bare av aktører som Amazon, men mange skriveføre finner også ut at de faktisk kan publisere bøkene sine selv. Carl skriver at …

Nylig leste jeg en artikkel om markedet for selvpublisering.  I USA kom det ut 480.000 boktitler i 2008.  Ca. 30.000 ble gitt ut av forfattere på nettbaserte tjenester hvor man selv gjør publiseringsarbeidet og hvor den nettbaserte tjeneste (Xlibris, iUniverse og andre) gir ut boken for deg.  Dette markedet vokste 12% fra 2007 og som det stod i artikkelen, snart er det flere som vil skrive bøker enn det er folk som vil lese.

 

Og det siste er en utfordring, -kanskje. Det er jo fremdeles flere som lytter til musikk enn som distribuerer musikk også, og det er flere som leser på Wikipedia enn det er som skriver, så vi har nok et stykke igjen til det er flere produsenter enn konsumenter.

Men likevel har Carl et godt poeng, og det er at stadig flere vil bidra på den digitale arenaen. Vi vil være både konsumenter og produsenter, og en ny tekstsjanger har sett dagens lys. Den er bygd på remix og det som er kalt produsage. Jeg skriver videre på elementer jeg henter fra andre forfattere. På den måten kan en sak illustreres fra flere sider og det blir lett å hente opp inspirasjonskildene, fordi de er direkte lenket i artikkelen. Og de nye elementene blir hele tiden bygd inn i teksten.

Min tekst er forskjellig fra Carls og fra Bob Suttons. Jeg står på deres skuldre og reflekterer over hva konsekvensene av deres analyser er. Det er slik vitenskapelig kunnskapsproduksjon har fungert i uminnelige tider, men nå er det enkelt å benytte den samme produksjonslogikken i alle typer tekster.

Så forlagsbransjen har opplagt en utfordring. Og jeg er spent på hvordan de har tenkt å takle den. Jeg har bestilt en Kindle2 fra mine venner i USA (de vil ikke sende den til Norge), og venter spent på hvordan jeg kommer til å bruke den. Det første jeg kunne tenke meg å lempe ut var de ufyselige pocketbøkene, som snart oversvømmer huset. De er billige, greie å lese, men tar mye plass. Og noen kan jeg faktisk tenke meg å lese om igjen eller gi til noen bekjente, så da er kanskje ikke løsningen å kaste dem heller? Påskekrimen på Kindle hadde jo vært fint da. Det er bare ett problem: -og det er at norske forlag ikke ser ut til å ville adoptere teknologien. Men hvem har vel sagt at vi må lese bøker av norske forfattere?

Nicolas Carr bringer også til torgs noen skeptiske kommentarer i begeistringen rundt Kindle. Og det har med noen av de mulige uintenderte effektene av nye teknologier å gjøre.

The unanticipated side effects of new technologies often turn out to be their most important effects. Printed words are permanent. Electronic words are provisional. The difference is vast and the implications worth pondering.

En annen side av Kindle, som også er verdt å merke seg, er at den ikke gjør det lettere å lese bøkene. Bare se hva Seth Godin skriver om den saken.

Han trekker særlig fram det han savner ved Kindle, som for eksempel …

… three simple examples of how non-fiction books on the Kindle could be better, not just cheaper and thinner:

–Let me see the best parts of the book as highlighted by thousands of other readers.
–Let me see notes in the margin as voted up, Digg-style, by thousands of other readers.
–Let me interact with hyperlinks and smart connections not just within the book but across books

I can think of ten others, and so can you. Instead of making this a dead end (like a book) they could have made it a connector (like the web).

Uansett: jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med den og håper den kommer ut tidsnok til at jeg kan få testet om batteriet varer hele påsken. Da skal jeg nemlig på fjellet uten ladestrøm 🙂

Og jeg håper du følger Godins henstilling og deltar i diskusjonen om forlagsbransjens nye publiseringmodeller, nye teknologier og nye tjenester.