Category Archives: tjeneste

Bokbransjen baklengs inn i digitalsamfunnet

Publisert i Kapital april 2011.

De fleste av oss har gjennom et mer eller mindre langt liv lært mye både om og av bøker. Bøkene har et hendig format for å formidle ulike typer innhold. De er lette å skrible tanker og ideer i, lette å finne fram fra hylla og fine å lese i, selv om sola skinner på ”skjermen”.

Men de tar mye plass når det blir mange av dem, de krever en omfattende fysisk logistikk og de er lite miljøvennlige. Derfor er det mange som ønsker seg en god e-bokløsning.

En av de første utfordringene med det, er at bøker faktisk ikke er bøker. Det er mange typer og varianter av dem, og ikke alle har et naturlig liv i det digitale nettsamfunnet. Leksikon er for lengst digitalisert. Mange instruksjonsbøker har havnet på YouTube, for filmen kan i mange tilfeller være mer forklarende enn tekst og bilder. Lærebøkene blir splittet opp i mindre temaer og supplert med formater det ikke er mulig å bruke på papir, slik NDLA gjør. Og mange andre typer bøker endrer også karakter. Foreløpig er det vel romanene som ser ut til å være minst utsatt for formatendring. Der er det teksten som teller, men vi vil gjerne ha god lesbarhet også når den leses digitalt.

Grovt sett koster distribusjonen av bøker ca 40 % av bokens pris, mens den fysiske produksjonen koster om lag 15 %. Ved å stoppe når boken foreligger i et ferdig digitalt format, kan derfor mer enn halvparten av kostnadene med å distribuere papirutgaver spares. Og kanskje er priselastisiteten på bøker også slik at lavere priser fører til flere salg. Derfor skulle en halvering av prisen på ebøker bidra til mer fortjeneste for forlagene.

Riktignok må bransjen investere i ny infrastruktur for å publisere digitalt, om de ikke vil betale Apple og Amazon bortimot det samme som bokhandlerne fikk tidligere. Men når denne investeringen er gjort, kan det meste gjøres uberørt av menneskehender. Kostnadene ved å distribuere digitale tjenester, slik en ebok faktisk er per definisjon, er nær null.

Og her starter den norske bokbransjen med distribusjon av ebøker gjennom den nylig lanserte bokskya.no. Den som fulgte lanseringen på Twitter, så at dette må ha vært smertefullt for de ansvarlige. Det var som å måtte bruke 8 fjernkontroller for å se på TV, i følge en av testerne. Når det er nødvendig med slike meldinger: prøv å gå inn i settings -> safari -> tøm buffer -> restart iPhone -> start Bokskya mens online -> flymodus -> test igjen for å få det til å virke må noe ha gått galt.

Og ikke kunne du kjøpe bøker der heller, det måtte du faktisk til en bokhandel som har avtale med bokskya for å gjøre, om du da fant fram til en av aksjonærene. Fortell meg hva vi skal med en bokhandel for å kunne handle i bokskya! Hva er bokhandlerens verdiøkende aktivitet i dette verdinettverket? De ble jo skapt for å kunne tilby bøker fysisk nært leserne i en tid da slike produkter måtte kjøres ut med lastebiler.

Her har forlagsbransjen adoptert industrisamfunnets verdikjede og det ser ut til at det viktigste hensynet er at en ikke skal skape konflikt i bransjen og at alle skal få sin del av kaka.

Hvorfor kan ikke bransjen lære av Spotify og andre innovative selskaper. Ved å tilby oss alle bøker som utgis for 100 kr per måned mangedobles den summen jeg bruker på romaner årlig. Og tilby oss også gjerne nettsamfunn der vi kan diskutere bøkene og formidle tips om gode bøker. Om ikke bransjen selv gjør dette vil kanskje Facebook gjøre det, eller hva med Dagbladet? De har i alle fall en verdiøkende tjeneste, for det er der vi finner ut hvilke bøker det er verdt å lese.

Som Solan Gundersen ville ha sagt det: Dra meg baklengs inn i fuglekassa, -eller det digitale nettsamfunnet, som det heter når for tiden.

Vil du lese mer om utfordringene kan du lese her at NRKBeta mener Bokskye er verre enn ingenting og her om du vil ha en detaljert gjennomgang av hvordan den oppleves i bruk. Og vil du lese hva Eirik Newth skriver om saken finner du det her.

Hva jeg mener? Enig med NRKbeta – gidder ikke prøve den en gang. Boka jeg lette etter, Nu Jävlar ! ser ikke ut til å være tilgjengelig i det formatet jeg ønsker å lese den på, så da blir det vel å vente til jeg kanskje kommer over den en gang i framtida da. Hvis det ikke har kommet ut noe annet interessant i framtida.

En ting er vel utfordringen fra norske papirbøker, men hva om Kevin Kelly får rett, og at ebøker i framtida bare kommer til å koste 99 cent? Vil vi fremdeles kjøpe norske bøker?

4 kommentarer

Filed under digital økonomi, emedia, forretningsmodeller, kapital, refleksjon, tjeneste

Hva er likheten mellom enkelte norske skoler og Egyptiske myndigheter?

Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.

Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.

Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.

Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.

I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.

Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.

Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.

Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.

Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.

De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!

13 kommentarer

Filed under læring, refleksjon, Skole, sosiale nettverk, tjeneste, web2.0

Fra avis og forlag til Starbucks og Gilde

image Hvor kommer det digitale innholdet fra i det digitale nettsamfunnet? Før var det enkelt. Da var det bare forlag, avishus, kringkastingsstasjoner og lignende som eide infrastrukturen for mediene. Dermed bestemte de hva som skulle bli sendt, hvem som kunne få bidra og hvem de skulle lage innhold til. Det var de proprietære teknologienes tid, den tid da eierne av infrastrukturen ble ustyrtelig rike.

Derfor har Kinnevik (TV3), Murdock, Bonnier, A-pressen og en rekke andre medieaktører lagt seg opp store formuer.

Så kom nettet, med en infrastruktur som konvergerte mot IP. Internett ble alle nettverks mor og folkets hjelpere. For det er den nye globale infrastrukturen for medie- såvel som TV-bransjen, musikkbransjen, telebransjen og en rekke andre tjenester som tidligere var mer eller mindre proprietære.

image Og dette får også konsekvenser for hvem som kan lage innholdet. Gilde lagde en av de mest populære appsene på iPad/iPhone, en kokebok selvfølgelig. Her fikk du ikke bare de fancy oppskriftene, men også innkjøpslistene. Hvor var forlagene da denne muligheten dukket opp? Antakelig var de for opptatt med å passe på den gamle forretningsmodellen sin, den som var skapt på papir, til å ha tid til å lage dette nye. Forresten var det jo ikke Gilde som lagde det, men Carat, så her gjelder det å kjenne både sin besøkelsestid og nettverket av kompetente digitalister.

Hverken forlagene eller avisene fikk noe sterkt forhold til iPod og iPhone, for de oppdaget at det var vanskelig å tjene penger på dem. Hvem ville betale for apps når de kunne få det samme innholdet gratis via andre kanaler?

Så satte de sin lit til iPad. Det var gamle, salige Murdock som førte an og lagde en egen “avis” på paden. Så spørs det om det er noen suksess da. Nå ser det ut til at avisene er forsiktige med å lansere apps, i alle fall i USA.

The number of actual dedicated newspaper iPad apps is low — surprisingly low if you consider how the platform was heralded as the savior of the industry. In the U.S. the Wall Street Journal and USA Today are the main options, along with a recently released “complete” version of The New York Times’ app. As far as big names in the UK market goes, The Financial Times, The Times, The Daily Express and The Sun offer apps, while The Telegraph is currently dipping its toe into the water with an Audi-backed app.

Slik kommenteres saken i The Mashable. Og de skriver videre at mange av aviseierne betrakter appsene og nettet som en kanal de kan bruke for å nå lesere i områder der den fysiske distribusjonen er vanskelig.

Og det er da Starbucks kommer på banen via sitt Starbucks Digital Network.

Her vil du få nyheter, underholdning, helse og sport, business og annet innhold. Du logger på din iPad –phone, PC eller hva du nå måtte ha av digitalt leseutstyr når du kommer inn i kaffehuset. Og det digitale innholdet er added value til kaffen.  Det kan du lese mer om i denne artikkelen.

Og hvis du ikke visste det, så er også Starbucks Paul McCartneys nye plateselskap. Chaos and Creation in the Backyard was McCartney’s last rock album release for longtime label EMI. He signed a deal with Hear Music, owned by Starbucks, in March 2007, kan du lese på Wikipedia

Så hva er problemet?

Ikke annet enn at andre enn de tradisjonelle innholdsleverandørene overtar for de gamle. De har nye forretningsmodeller, de har andre alllianser, de bruker de gamle stjernene til å skape oppmerksomhet om nye tjenester, og de tjener penger. Antakelig ikke på det digitale innholdet, men på å selge kaffe, kjøtt og pølser.  Og det finnes visstnok ikke på lageret til forlagene og avisene.

Og om du vil lære mer om de virkelig grunnleggende mekanismene som driver denne utviklingen, kan du lese Den digitale økonomien, som kom ut forrige uke.

Så kan det jo være kjekt å minne oss selv om at for 200 år siden var du nesten konge om du kunne lese og skrive. I forrige århundre var det eierskap til den publiserende infrastrukturen som var nøkkelen, mens det nå antakelig er evnen til å utnytte den nye infrastrukturen på innovative måter som skaper attraktive tjenester. For det er mange fler enn utdannede journalister og forfattere med fartstid på ett eller annet skriveakademi som både har noe på hjertet og evnen til å formidle. Men så spørs det om de som har noe å miste er villige til å ta sjansen på dette nye da.

Bakgrunnen for denne refleksjonen kommer ikke fra bøker eller aviser, men fra twitter og web. Den direkte årsaken til at jeg tok tastaturet fatt var #JohnEi og en melding på Twitter. Og om du vil følge opp saken på twitter, kan du jo adressere den til @arnek, som er undertegnede.

Legg igjen en kommentar

Filed under bok, digital økonomi, emedia, refleksjon, tjeneste

Om hvorfor avisene vil fortsette å tape lesere

 

image Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som «de korrekte» og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en «nesten uten ansatte» lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

1 kommentar

Filed under digital økonomi, emarketing, refleksjon, sosiale nettverk, tjeneste, twitter, web2.0

Vil vi betale for digitale "aviser"?

image

Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer Kindle som plattform for avislesing og lesing av lærebøker på dagbladet.no. Han mener at forretningsmodellen til avisene ikke går opp, ved at digital distribusjon gjennom feks Amazon, gjør at enkelte storaviser bare får inntekter tilsvarende 15% av driftskostnadene. Dessuten er han skeptisk til hvorvidt mange nok av leserne faktisk vil bruke Kindle på denne måten, når de kan få innholdet gratis på nettet på sin egen pc.

Carl Stormer har lenge vært en stor bruker av Kindle, og en av de tingene han bruker den til er å lese NYT. Jeg leser også enkelte dager deler av NYT, men da via min rss-feed på Netvibes.

Artikkelen til Omdahl bygger på forutsetninger om at aviser vil opprettholdes som tidligere, men at teknologiene for å konsumere innholdet endrer seg. Dette tror jeg ikke er en holdbar forutsetning. Dels er arbeidsdelingen mellom mediene i ferd med å endre seg, slik at mye av det som TV og aviser har formidlet tidligere, nå blir mest aktuelt på nett. TVNorge tar konsekvensene av dette, og kutter nyheter og værmelding fra sin egen sendeplan. Vi har jo yr, nettaviser og twitter.

Den andre forutsetningen Omdahl bygger på er at avisene har et riktig kostnadsbilde i dag. Det tror jeg er fundamentalt galt. Aviser som Dagbladet, NYT og andre kommer antakelig til å drive med en sterkt redusert stab i framtida, og skillet som flere aviser nå har mellom nett og papir, er både kunstig, lite økonomisk gunstig og mer et resultat av historiske forhold enn av en velregissert forretningsstrategi.

For å forstå bildet, må vi forstå hvordan kundene konsumerer innholdet i de tradisjonelle avisene. Vi konsumerer ikke en avis som et helt produkt, men de enkelte komponentene i den. Vi leser artikler skrevet av avisens egne journalister, artikler de får fra ulike nettverk og fra leserne. De to siste komponentene trengere vi ikke avisene for å få tilgang til. Og annonsene er for lengst overført fra avisene til Finn og andre digitale tjenester.

Avisene er blitt debundlet, komponentene framstår fritt i ulike digitale kontekster, og det er den som behersker konteksten som også bestemmer spillereglene, -hva vi skal tilbys, om vi skal betale og hva vi må betale for.

Når enkelte nyhetsmedier leker med tanken om å ta betalt for nyheter glemmer de en ting. Dette er som oftest commodities. Commodities handles for det det koster å produsere en enhet til av dem (grensekostnaden), og når denne er 0, blir de gratis. Det er hva som skjer med en rekke digitale tjenester.

Mesteparten av musikken på nettet er commodities. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi hører på det ene eller det andre i visse sammenhenger. Denne musikken er det ikke mulig å ta betalt for i et fritt marked, på samme måte som det ikke er mulig å ta betalt for nyheter som commodities. Derfor må avisene tilby noe annet enn dette, og det mest nærliggende er å arbeide med faktorer som «convenience» og «experience», altså hvor lett eller hensiktsmessig det er å lese dette digitalt (kan være veldig enkelt når det streames til enheten din og ligger klart når du vil lese) og hvilken leseropplevelse, eller retter hvilken konsumentopplevelse som knyttes til forbruket. Dette kan også endres vesentlig ved bruk av Kindle i stedet for papir.

Her trenger vi mer kunnskap, og jeg tror mange av avisene vil gå gjennom en rekke nye kutt i månedene som kommer. Både fordi annonseinntektene antakelig vil fortsette å synke (jeg tror ikke dette har så mye med konjunktur å gjøre som det har med strukturendringer i mediebransjen) og fordi avisene vil få stadig nye konkurrenter. Disse omfatter både de sosiale mediene, nye ultralokale tjenester og ulike disruptive tjenester som går rett i strupen på selve produktet avis. Eksempel på dette siste er nettopp Kindle. Når du får en digital leseplate med format som en halv tabloidside, oppstår nye muligheter for design og orkestrering av tjenester. Dette vil nok avisene finne ut av etterhvert, og kanskje er en av nisjene dette å kunne tilby en cold spot, uten nett og tilknytning, skjønt dette siste er jeg svært i tvil om.

5 kommentarer

Filed under dingser, refleksjon, teknologi, tjeneste

Den store piratdagen –

image

Dom i PirateBaysaken har falt, og de ansvarlige får ett års fengsel og 30 millioner i bot. Platebransjen jubler naturlig nok, men jeg tror de gleder seg for tidlig, for denne dommen kommer antakelig ikke til å få noen praktiske konsekvenser, annet enn at PirateBay kanskje forsvinner. Hvis du lurer på hva alternativene er, kan du lese her. Her er også hva Computerworld sier om den saken, og jeg mener de har helt rett:

Dagens dom mot Pirate Bay-gründerne får ingen betydning for plate- og filmbransjens kamp mot fildelerne. For det første vil dommen bli anket. Dernest har svenske myndigheter ingen praktisk mulighet til å legge ned en tjeneste hvor serverne er plassert i andre land, mens domenene thepiratebay.com eller thepiratebay.org ligger utenfor de svenske myndighetenes kontroll.

Hvis du lurer på om det går an å stoppe dette teknologisk, kan du sjekke ipredator.se , fildelernes nye tjeneste som det blir tilnærmet umulig å oppdage, fordi den går over VPN. Hvis innholdet i tillegg pakkes ved hjelp av steganografi, ja hvordan skal en da i det hele tatt oppdage at noe som flyttes over nettet er musikk, eller at det er en ulovlig kopiering som foregår?

Det skumle med slike teknologier er jo at de like lett kan benyttes til virkelig samfunnsskadelige problemer, som planlegging av terrorisme, spredning av barnepornografi og hva som helst ellers som til distribusjon av musikk. Slike tjenester kommer nok uansett, men en skal ikke se bort fra at dommen mot PirateBay skaper fortgang i å utvikle tjenester som det vil bli svært enkelt å bruke, slik som ipredator.

Personlig vil jeg selvfølgelig gjerne at det skal være mulig å tjene penger både på musikk og annet digitalt innhold, og at de som skaper noe også får betalt for det hvis markedet mener det har noen verdi. Men jeg tror virkemidlene som platebransjen gjør bruk av, er helt uten effekt i det lange løp. I fjor ble omlag 100 personer anmeldt for ulovlig kopiering i Norge ( i følge en jurist på seminaret i Stortinget), og bare en ble dømt. Til sammenligning er det visstnok omlag 150 000 nordmenn som er registrert på PirateBay.

Men da blir vel dette problemet borte når PirateBay blir borte? Dessverre, det meste av det som ligger på PirateBay ligger også på Google. Bare søk etter torrenter, så ser du selv.

Det neste bransjen kommer til å fokusere på er antakelig ISPene, de som gir oss tilgang til internett. Dette er også dødfødt. Du kan kjøpe deg en utenlandsk webidentitet via en Proxyserver. Her er ett eksempel.

Hvis du vil være skurk er det veldig lett å skjule sin identitet på nettet. Og husk at de fleste som er aktive pirater også har et stort nettverk som de vet hvordan de kan bruke. Denne kampen kan rett og slett ikke musikkbransjen vinne, fordi det er for mange å kjempe mot, de er for godt organisert gjennom nettverkene, og mulighetene for å utvikle teknologier som gjør det svært ressurskrevende å finne ut hva som egentlig formidles er svært gode.

Hvis plateselskapene mot formodning skulle greie å få ISPene til å utlevere lister over hvem som kan være mulige fildere, har de også et nytt problem. Hvordan skal de vite at en fil er ulovlig? Ser de forskjell på torrentene som NRK legger ut, dem som ligger på PirateBay og er lovlige, og alle de andre tjenestene der ute? Eller må de inn å sjekke hver transaksjon, hvor den kommer fra osv?

Etter min mening har musikkbransjen bare en farbar vei, og det er å skape nye og bedre tjenester. Innovasjon og forretningsutvikling er stikkordene. Og jeg snakker ikke bare om å selge konserter og t-skjorter, som Arne Hurlen fra Postgirobygget ironiserte over på det nylig avholdte seminaret om fildeling på Stortinget (se nettavisen om dette her, Dagsavisen her,  Arnseteinblogg her).

Denne debatten mangler et samfunnsøkonomisk perspektiv. Faktum er at det konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere. Det skapes mer musikk enn noen gang, og det gjøres mer musikk tilgjengelig (lovlig) enn noen gang. Er det i et slikt perspektiv et samfunnsproblem at musikkbransjens omsetning ser ut til å synke i Norge?

Det kan være mye å være sur for dersom du er musiker, komponist eller på en annen måte del av musikkbransjen. Og vi må finne gode måter som gjør at de kan få betalt for arbeidet sitt. Men den linjen som føres nå vil med rimelig stor sannsynlighet ikke føre fram. Først fordi det ikke er praktisk mulig å stoppe dette ved teknologiske eller juridiske restriksjoner. Dernest fordi de fleste av dem som driver med dette ikke mener de gjør noe virkelig galt. Det er kanskje som å kjøre i 52 km i 50-sonen. Dette kan være farlig, på samme måte som det kan være farlig å kjøre i 45 km/t  i 50-sonen under spesielle forhold. Men det er ikke så mange som mener det er en stor synd å gjøre det. Når folk flest gjør det og synes det er helt greit, strider dette også ganske enkelt mot deres oppfatning av hva som er rett og galt. Det har jeg skrevet om tidligere her.

Det virkelig viktige spørsmålet er: Hvilke tjenester må vi lage for at de som skaper digitalt innhold kan få en rimelig godtgjørelse for arbeidet sitt? Hvordan skal tjenestene se ut og hvilke forretningsmodeller er gangbare? Den eneste som adresserte dette i noen bredde på Stortinget var Dagfinn Bach, men hans perspektiv kom litt i skyggen av det andre. Hva mener du?

Andre interessante bidrag:

http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/8004060.stm

Oppdatering:

VG – artistene jubler

Dagbladet -vil heller brenne penger enn å betale

Aftenposten – en gledens dag

7 kommentarer

Filed under foredrag, refleksjon, sosiale nettverk, tjeneste

Twitter endrer forretningsmodell

image

Det skriver DN om  i dag. Twitter har gjort noe lurt, selv om de fleste også har spekulert på hvordan selskapet skal overleve når de ikke tjener penger. Facebook ville gjerne kjøpe dem for en tid tilbake, men fikk nei.

Hvis noen husker Kevin Kellys gode bok New Rules for the New Economy fra noen år tilbake, så står svaret på hvorfor det Twitter gjør er lurt der. Boka til Kelly finnes forøvrig i en bloggversjon her.  Og vil du heller lese Wired-artikkelen, finner du den her. Selve boka vil nok oppleves som noe dotcompreget i dag, men mye av innholdet står seg fremdeles, fordi rådene bygger på innsikt i nettverksøkonomiens prinsipper. En ting er å ha hørt om dem, noe annet er det å forstå hva de faktisk kan føre til i praksis, og det har Kevin Kelly gjort til gagns.

Og det er her Twitters  nye strategi kommer inn. En av de opplagte konsekvensene av nettverksøkonomien, er at det lønner seg å la tjenester være gratis, helt til du har bygd kritisk masse av brukere som er godt vant til å bruke tjenesten din. Twitter har brukt snaut tre år på å ta av. Tjenesten har åpnet et marked for 3.parts aktører, som for eksempel gjør det enklere for oss å sortere funnene (selv bruker jeg både Tweetdeck og Socialthing til dette), du kan gjennomføre enkle spørreundersøkelser, holde oversikt over aktiviteter som foregår både her og der, og mye mer.  Dette bidrar til å gjøre tjenesten nyttigere for brukerne. Oppleves den nyttigere, vil flere bruke den, og vi får flere undernettverk, eller clustere i nettverket. Jeg har vel neppe noen nytte av at Twitter får en million flere afrikanske brukere, men jeg har nytte av at folk som deler mine interesser og poster lenker til artikler, filmer mm som jeg finner glede i å lese/se, knytter seg til nettet. Jo flere som er der, jo større sjanse for at det er noen med mine interesser og enda flere jeg kan lære mer av er der også. Dette er nettverksøkonomiens kjerne, andre aktøreres aktiviteter er nyttige for meg.

Og Twitter har bygd kritisk masse så det holder. Og jeg tipper det var smart å ikke selge seg ut til Facebook, selv om de ble tilbudt en halv milliard dollar. Nå lager de ulike versjoner, helt i tråd med læreboka til Shapiro/Varian som het Information Rules, en bok som fremdeles anbefales på det sterkeste. De som gikk på ebusiness-kursene jeg holdt i min tid på BI vil huske begge bøkene, og vil vite at det er de fundamentale prinsippene i den digitale økonomien som nå gir føringer på hvordan forretningsmodellene skal utvikles videre. For dem som ønsker å lære mer om dette, har jeg faktisk et kurs i NTNUs Master of management som har fokus på akkurat disse mekanismene, og hva de fører til av prakstiske konsekvenser for dem skal skape nye forretningsmodeller. Kurset er kjørt ferdig dette semesteret, men kjøres ellers hvert semester. Kurskode er sos6501, og du finner NTNUs omtale av det her. Og vil du se hvordan jeg forsøkte å skape nettverksøkonomiske effekter i kurset gjennom å bruke wikier og blogger, kan du se hva kullet som jobbet seg gjennom dette høsten 2008 gjorde her.

Og Twitter har vi nok ikke hørt nok om, tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon, sosiale nettverk, strategi, tjeneste, twitter, web2.0

Teknologi for tekstanalyse

image

Via Espen ble jeg gjort oppmerksom på Nedrelids analyse av VG-netts analyse av partiledernes taler på sine respektive landsmøter og hvordan denne analysen kunne forbedres ved å bruke andre teknologier. Dette er for det første et godt eksempel på hvordan tips, ideer og i neste omgang kunnskap spres gjennom nettverkene. Dernest er det et godt eksempel på hvordan nye teknologier og nye tjenester hele tiden får nye anvendelsesområder.

Datastøttet journalistikk er et område i rask frammars. NYT brukte blant annet slike teknikker da de analyserte Obamas tiltredelsestale.

Også framstillingene gjøres bedre og enklere ved ulike former for datastøtte. Her er for eksempel Obamas tale på video, men med transkriptene ved siden av. Dette er jo kjempefint for dem som skal lære engelsk, eller dem som av ulike grunner har problemer med å høre eller forstå hva han sier.

Alt dette er eksempler på teknologier som vi nok kommer til å møte mye mer av i framtida. Å bruke slike teknologier bør derfor inngå i de digitalt innfødtes verktøykasse. Så spørsmålet om hva digital kompetanse er, krever stadig nye svar.

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon, Skole, teknologi, tjeneste, web2.0

Google med telefonitjenester

image Det måtte bare komme. Telefonen er en av tjenestene (ja tjeneste og ikke hw) der vi fremdeles legger igjen mye penger, bare for å bruke båndbredde. For det er båndbredde det handler om i det digitale nettsamfunnet, ikke om å koble opp en fysisk linje mellom meg og mottakeren, slik vi gjorde i det gamle «vanlige» telefonsystemet. Derfor er det ikke å undres over at Google vil tilby tjenester som gjør det mulig å tjene penger på denne trafikken.

Carl Størmer har et svært reflektert innlegg om denne problemstillingen.  Han beskriver hvordan du kan bruke tjenesten Google Voice, og filosoferer over hva dette kan bety for telebransjen. Hvem blir mest truet av konseptet? Telenor eller Skype, eller ingen av dem?

Legg igjen en kommentar

Filed under teknologi, tjeneste

Krigen om forretningsmodeller, tjenesteutvikling og andelene av kaka øker i musikksektoren

image

Nå er etter sigende MySpace klare for å lansere sin nye musikktjeneste.  I følge NYT har de lagd et joint venture med de fire store plateselskapene. De har etablert et eget selskap MySpace Music med 85 ansatte i Los Angeles.

På Myspace har mer enn 5 millioner band sine hjemmesider, det ligger mer enn 100 millioner spillelister der ,og medlemmene lytter til musikk over 172 millioner minutter, -hver dag. Det er dette som  heter kritisk masse, og det er dette som gjør det så vanskelig for selskaper som Netcom å konkurrere på den globale scenen.

Kanskje kan det være en rolle for norske aktører i å distribuere norsk musikk, men vis meg det selskapet eller den tjenesten som greier å ta konkurransen opp mot iTunes, MySpace og  Spotify.

Svenskene (Spotify er svensk) har tross alt tradisjon for å prestere på musikksektoren. Og de har tradisjon for å prestere på den digitale arenaen. Både Pirate Bay, Kazaa og Skype har svenske aner.

MySpace funderer også på hvordan de skal omdanne nettverkstrafikken til penger. Bare les her …

“Right now a large number of people are sharing links back to public playlists on MySpace. We are going to start to figure out how to go beyond that and we have some ideas,” he said. “The key for me is, I want to make sure we can create revenue from that. So far there is a lot of ‘hyper-syndication’ on the Net, and it hasn’t returned a high value. We want to make sure there’s a business to go with that. We don’t want to just do it.”  (sitat NYT)

Personlig venter jeg på at Spotify skal gi meg anledning til å laste spillelistene ned på iPoden, eller hvor jeg nå vil ha musikken. Greier de det, har jeg ikke bruk for andre lenger. Hvis da ikke plateselskapene gir MySpace eksklusive rettigheter til distribusjon, noe som fort kan skje i kampen om å tjene penger. Eller hvis det ikke kommer enda mer attraktive tjenester.

Konkurranseparametrene er pris, utvalg og hvordan nettverkseffekter skapes.

Det blir interessant å se ….

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon, strategi, tjeneste, web2.0