Homo politicus – om MOOC og noen utfordringer

Historieprofessor Knut Kjeldstadli har noen interessante refleksjoner om MOOC-utviklingen i Klassekampen denne uka. Og det er ikke vanskelig å være enig i det meste han skriver. Men noen momenter kan trenge litt utfyllende kommentarer.

Globalt er denne utviklingen drevet av aktører med utspring i amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, MIT, Berkeley og Stanford. EdX, en av hovedaktørene i utviklingen av nettbaserte studietilbud, ble etablert for to år siden, Coursera og Udacity har også svært kort historie.

Coursera er etablert av to Stanfordprofessorer og har allerede over åtte millioner studenter. De har teamet opp med mer enn 700 professorer som lager kursene, og du kan ta en rekke emner med eller uten eksamener. EdX har hatt flere studenter på nett enn det Harvard har hatt på campus gjennom hele sin historie, noe som forteller mye om veksten i bruk av slike studietilbud.

MOOC-utviklingen har også ført til at både nyere teorier om læring, slik en finner i connectivismen, der nettopp mange av de elementene Kjeldstadli etterlyser er satt i system. Slike MOOCer kalles cMOOCs.

I tillegg til selve tilbudet av læremateriell, som kan være korte videoforelesninger, oppgaver som skal løses, simuleringer etc,  inviteres også til refleksjon og sosiale samhandling gjennom diskusjoner, gjerne iscenesatt i sosiale medier som Facebook etc. I vår egen MOOC i ”smart læring” må deltakerne gjøre oppgaver som de deler med andre, de må diskutere både i Facebook og ved å bruke tagen #smartlæring på Twitter Slik skapes også et praksisfellesskap mellom personer som lærer nye ting og noen av dem som er erfarne på dette samme området.

Disse nye studietilbudene kan også utvikles videre i lokale kontekster. Kepler.org, som er tilgjengelig i Rwanda, skaper lokale læringsarenaer ledet av lokale mentorer. Slik kan studentene sette sammen pakker av kurs som vil gi dem nødvendig kompetanse for å kunne utvikle både næringsliv og offentlig forvaltning. Og studentene i Rwanda betaler 1000 dollar i året for å kunne ta en mastergrad. Om ikke dette kan betegnes som en ”demokratisering” av tilgangen til høyere utdanning så vet ikke jeg.

Det er mye som er positivt med MOOCutviklingen, men det er selvsagt også mye å forbedre. Vi jobber hele tiden med å finne ut hvordan vi kan få flere til å bruke mer tid på læreprosessene. I vår nye MOOC ”smart læring” har vi over 1100 deltakere, de fleste lærere i norsk skole som skal lære hvordan de kan bli mer digitale. Og jeg tenker at litt er bedre enn ingenting. Om de kan lære noe og ta det i bruk, er det bedre enn at de ikke gjør noen endringer i det hele tatt. Så kanskje er ikke suksesskriteriene for slike kurs å telle hvor mange som fullfører?

Kjeldstadli setter fokus på mange interessante sider ved MOOC-utviklingen. Det viktige nå er at vi tar de mange nye mulighetene i bruk, at historieprofessoren og hans kollegaer også tar steget og åpner sine kurs, sine refleksjoner og gjør kompetansen tilgjengelig for lærere i skolen som ønsker videreutdanning og for andre som ønsker å få mer innsikt i hvordan vi utvikles både som mennesker og som nasjoner i et historisk perspektiv. Jeg håper Kjeldstadli tar utfordringen og bidrar til mer varierte læreformer og læreprosesser gjennom nye digitale tjenester og på den måten utfordrer det beste fra to arenaer, universitets klassiske læringsarena og det digitale nettsamfunnets nye bidrag.

Teksten er sendt Klassekampen som debattinnlegg.

Hvorfor sosiale medier i skolen

Forrige uke holdt jeg foredrag om hvordan ny teknologi og nye tjenester endrer samfunnet, med særlig vekt på å forstå endringer i mediebransjen og skolen, og hvordan vi selv endrer vår forbrukeratferd.

Jeg var på tre skoler og i ett konsulentselskap. Fra konsulentselskapet fikk jeg seinere tilbakemelding der de allerede har begynt å arbeide på andre måter enn før, ved for eksempel å dele tips, ideer, lenker til aktuelle ressurser på nett via tjenester som twitter, delicious og Google+ (du kan følge meg på Google+, twitter, Facebook

På skolene snakket jeg også om hvordan slike tjenester kan bidra til å endre læreprosesser, til å skape variasjon i læreprosesser og skoledag, skape mer interessante oppgaver for elevene og mye mer.

Jeg viste også noen av læringsressursene som er tilgjengelige ute i skyen, matteopplæring på Youtube, hvordan du kan lære å spille piano og tipset om hele settet av gode undervisningsressurser en finner på Kahn academy.

I pausen ble jeg intervjuet av NRK (du kan høre intervjuet og innslaget i sin helhet her) , der journalisten hadde spurt 30 lærere om de var på Facebook og ble overrasket over at 20 av de 30 ikke var der. En mente det var tilfredsstillende at kona var der. Rektor som ble intervjuet var veldig tydelig på at det var viktig at lærerne kjente til elevenes hverdag, og også benyttet mulighetene som lå i å skape både bedre, mer effektive og mer interessante læreprosesser ved å bruke ulike sosiale medier. Og ledergruppen hadde uka før bestemt seg for å gå foran, vise vei og sette seg inn i hvoredan ulike sosiale medier og digitale tjenester kunne bidra til å skape en mer interessant og kanskje også mer effektiv skole. En av ideene i den forbindelse var flipped classroom (omtale her, her, her og her som eksempler), der en snur arbeidsdelingen mellom hjem og skole, lar elevene se undervisningsvideoen hjemme og arbeider videre med forståelse av disse emnene på skolen. Flere norske lærere tester ut dette, og blant annet Ingunn Kjøl Wiik har skrevet om det  her. Og du kan lære mer om det om du reiser på årets Sandvikakonferanse.

NRK-journalisten spurte hva jeg mente om at lærerne ikke var på Facebook og ikke ville være der, og jeg svarte at dette var en unnlatelsessynd. De har ikke noe valg når de faktisk er skolens viktigste ledere, ledere av elevenes læreprosesser. Tenk om du skulle hatt kjørelærere som bare hadde kjørt hest, 2 av 3 kjørelærere kjørte bare hest, mens alle elevene kjørte biler. Selvsagt så hestekjørerne biler, men hva slags kunnskap kunne de bidra med om utfordringen med å planlegge for biler, innovativ bilbruk og så videre?

I ettertid har NRK publisert intervjuet og en omtale, noe Aftenposten også gjorde, og dette har skapt interessante kommentarer.

Noen tror tydeligvis dette handler om å brette sitt privatliv ut på Facebook eller om kommunisere med elevene på Facebook, noen trekker fram mobbing og andre utfordringer i sosial samhandling mellom elevene, og svært mange er bare usakelige, snakker om SV-skolen, om få krav til elevene med mer. Faktisk er det veldig få av innleggene som omtaler selve poenget og som ikke tillegger meg en rekke meninger eller holdninger jeg ikke har. Om disse kommentarene faktisk kommer fra lærere, er jeg skremt over hvordan de generaliserer ut fra en svært avgrenset virkelighetsforståelse, selv om det er mulig å finne mange spor som peker til min egen forståelse gjennom både blogginnlegg, gjennom hundrevis av foredrag jeg har holdt (du kan se ett av dem her) og gjennom ting jeg skriver andre steder.

Kjære lærere: dette handler ikke om å brette privatlivet ut på Facebook eller om å være venner med elevene. Det handler om å forstå hvordan elevene dine samhandler med hverandre i det daglige, der Facebook er den viktigste infrastrukturen. Hva deler de med hverandre, hvordan bruker de ulike medier når de skal lære noe de er interessert i, enten det er juksekoder i et spill, det er å spille gitar eller piano, eller det er noe de trenger å kunne i forbindelse med skolearbeidet? Hva er de positive og negative sidene ved det nye mediesamfunnet? Hvorfor ikke bruke disse mediene selv til å finne ut slike ting?

Det handler også om at dette er infrastruktur som er godt egnet for diskusjon, kommunikasjon mellom ulike grupper og for koordinering av ulike typer aktiviteter. Selv er jeg aktiv i en rekke slike diskusjons- og delegrupper, blant annet for sosiale medier i offentlig sektor.

I tillegg finnes det selvsagt en rekke andre gode ressurser, egne nettsamfunn for lærere som vil lære å bruke ulike digitale tjenester i sin egen praksis og dele egen refleksjon og egne meninger. Delogbruk.no er antakelig det mest vellykkede kunnskapsnettverket som er startet i Norge, også i følge tidligere minister Bård Vegard Solhjell, som for øvrig selv ble svært flink til å bruke sosiale medier som blogg og twitter.

Å forstå hvordan tjenester som sosiale bokmerker (eks delicious – her lenke til mine bokmerker om skoleledelse), samskrivingsverktøy (eks Google docs, wikispaces, Etherpad), mindmappingprogrammer, emnekartprogrammer (concept mapping), tidslinjeprogrammer, programmer for redigering av lyd og bilde, qik som gjør telefonen din til et online TV-kamer, worldtw.com (min TVstasjon) som gir deg en global, gratis TV-stasjon endrer læringsmulighetene i skolen er utfordrende. Det er krevende å sette seg inn i alt dette og det tar tid å finne ut hvordan en kan endre undervisningsopplegget sitt.

Men lærer som har tatt denne veien får store effekter, de får interesserte elever, og dette er kanskje det viktigste poenget. Hvis bare interessen er der, er det mulig å lære hva som helst.  Disse elevene lærer å delta i diskusjoner i det offentlige rom, de lærer å finne informasjon fra ulike kilder (ikke bare ved å bruke wikipedia og Google søk) og å vurdere disse. De lærer å sile det som ikke er av betydning og de lærer å framstille egen forståelse og egen argumentasjon på en måte som gjør at de også kan påvirke andre personer.

Så kjære lærere:

• ikke tro at du faktisk vet hva sosiale medier er og kan brukes til uten at du selv har prøvd det
• vis i praksis at du kan utøve kildekritikk, kan søke relevante ressurser om en sak og behersker en debattform som unngår å generalisere på grunnlag av løsrevne uttalelser og brokker av fakta
• kanskje du skulle bruke litt tid på å endre deler av din egen praksis? Start i såfall gjerne med å se på delogbruk.

Om lag en tredel av elevene som begynner på videregående skoler i Norge fullfører ikke skolen. I Finnmark har 70 % av guttene som begynte på vgs for fem år siden ennå  ikke tatt alle eksamener, og frafallet generelt er på rundt 50 %. Dette er hva jeg vil kalle en sosial katastrofe. Kunnskapsministeren har sagt at de samfunnsmessige kostnadene ved dette frafallet er i størrelsesorden 6-9 milliarder kroner årlig (se feks rapport her).

Vi har mye å gå på når det gjelder kvaliteten i norsk skole, også målt opp mot andre nasjoner. Det viser en rekke undersøkelser. Etter 10 år har vi så vidt karret oss opp på gjennomsnittet i PISA-undersøkelsene, men vi har fremdeles en lavere andel av svært flinke elever/studenter enn mange andre land.

For å utvikle oss på ulike sektorer trenger vi også de svært flinke. Vi trenger faktisk flere av dem, av folk som kan stå fram som Stoltenberg og andre politikere har gjort på sensommeren, som kan norske virksomheter til nye produkter, tjenester og markeder og som kan bidra til å utvikle en mer effektiv offentlig sektor. Og ikke minst trenger vi flere lærere som aktivt utforsker hvordan læreprosesser kan endres når vi har fått så utrolig mange nye ressurser som er godt egnet for bruk i skolen og som deler efaringer med sine kollegaer, enten dette er på bloggen, delogbruk eller kanskje på Facebook.

Om du som lærer fremdeles ikke skjønner vitsen , anbefaler jeg deg å komme på NKUL, den største konferansen om IKT og læring. Her finner du kollegaer du kan bli inspirert av, du får ideer til hvordan du kan endre din egen praksis og du får et nettverk av personer som både kan, vil og har erfaring med å utvikle læreprosesser.

Selv bidrar jeg til kunnskapsutviklingen både gjennom mine kurs i sosiale medier i offentlig sektor, gjennom mer enn 50 årlige foredrag i ulike sammenhenger og gjennom å skrive og diskutere med dem har endret sin egen undervisningspraksis. Vil du bruke tid på dette, kan du se på min blogg og bloggene til for eksempel Ingunn Kjøl Wiik, Marita Aksnes, Guttorm Hveem, Leif Harboe som har skrevet Norskboka20, June Breivik, Sven Andreas Horgen, Jan Arve Overland, bare for å nevne noen av dem som har inspirert meg mest.

Hva er likheten mellom enkelte norske skoler og Egyptiske myndigheter?

Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.

Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.

Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.

Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.

I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.

Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.

Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.

Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.

Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.

De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!

Sosiale medier i offentlig sektor

NTNU gjennomførte denne uka første modul i kurset eGovernment2.0, eller sosiale medier for offentlig sektor. Deltakerne kan du se her, og etterhvert kan du også lese ukens blogginnlegg, diskutere prosjekt- og eksamensoppgaver også.

På sett og vis var dette betaversjonen av kurset, første gjennomkjøring av et kurs jeg regner med å kjøre sammen med Jens Nørve i DIFI hvert høstsemester framover. En nystartet gruppe for interesseområdet på Facebook ble også startet. Meld deg gjerne inn her og bidra med tips, gode eksempler, spørsmål eller kommentarer.

Kurset følger min vanlige pedagogiske filosofi. Vi leser for å få kunnskap, bruker en rekke tjenester for å skafe oss ferdigheter og blogger, leser blogger og kommenterer for gjennom refleksjon å utvikle våre holdninger til bruken av sosiale medier.

Kurset har en todelt målsetting. Først skal deltakerne kunne sette i verk en rekke aktiviteter uten at de må innkalle en hær av eksperter for å komme i gang. De skal med andre ord kunne GJØRE det. Dernest skal de lese og studere slik at de får et språk som kan brukes til både å beskrive praksis, planlegg og ikke minst utvikle også de menneskene i organisasjonen som ikke er på kurs, men likevel har en finger med i spillet når nye tjenester skal skapes.

Første samling bestod av litt forelesning, gjesteforelesere som Anne-Lena Straumdal fra FAD, som blant annet har ansvar for Nettskap2.0 og jobber med departementets politikk og praksis for sosiale medier. Grunderen av delogbruk, Ingunn Kjøl Wiik hadde en lang seanse, der vi gikk gjennom bakkgrunnen for oppstarten, suksesskriteriene for å skape vekst i nettsamfunn, faktorer som gjør det vanskelig å få til noe slikt, og vi knyttet framstillingen til teoriene fra Den digitale økonomien, særlig nettverkseffektene som oppstår når en lager et nettsamfunn, og diskusjonen om det er bedre å ha flere små nettsamfunn eller ett stort.

Om du har lyst til å gå på dette kurset neste gang vi starter, finner du mer informasjon hos NTNU videre. Dersom det skulle vise seg å bli et folkekrav, så skal vi jammen også sette opp et kurs i vårsemesteret.

Fram til neste samling i midten av desember skal det utvikles undervisningsopplegg for dem som ennå ikke har startet på sin digitale kompetanseutvikling, det skal lages kommunale planer og planlegges deparatemental bruk av sosiale medier. Følg med på bloggene, og så er det også hyggelig om du legger inn en kommentar til deltakernes innlegg. De fleste av dem er nye bloggere og trenger litt drahjelp.

Gamliser, digitale immigranter og innfødte

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

Om hvorfor avisene vil fortsette å tape lesere

 

Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som «de korrekte» og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en «nesten uten ansatte» lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

del.icio.us Tags: forretningsmodeller,twitter,avis,tv,annonser

Twitterressurser

På Twitter Sites & Resources finner du en god oversikt over ulike tjenester på nett som kan bidra til å gjøre bruken av Twitter mer effektivt og kanskje enklere. Alex Goodall gir en oversikt over hvordan en kan bruker Twitter i yrkessammenheng, eller profesjonelt som han kaller det.

Ressursene er organisert både tematisk og alfabetisk. Her kan du se hvilke emner som er populære og framstille innhold gjennom Twitter grafisk, en morsom visualisering av forskjellige emner.

Om twist.flaptor.com skriver Goodall at (it) …

shows comparative trends of topics (which you enter) appearing in Tweets across various timeframes.

Also shows what has been popular recently.

Excellent graphics and attractive design.

Newsroom employment går ned

Editor&publisher melder at antall personer som arbeider med nyhetsformidling sank med over 11 % sist år, til det laveste antall personer på over 30 år.

Avisenes opplag minker, de gamle papirguruene klager over kvaliteten på nettavisene og mange tror at det vil snu bare de lager bedre papiraviser. Men representanter for nettavisene slår i hardtkorn (morsomt uttrykk) med dem, og mener at de rett og slett tar feil. Og jeg er selvsagt enig med sistnevnte.

Det rare er at noen får seg til å tro at dette handler om papir vs skjerm. Det gjør det selvsagt ikke, for det handler egentlig om to ulike journalistiske kulturer.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne saken nå, men det er klart at papiravisene har et stort problem, og at dette ikke kan løses med å lage bedre papiraviser. Og Dagbladets politiske redaktør fikk kjenne ironiens snert i kveldens nytt på nytt, der hun faktisk var hovedpersonen i serien «hvem skal ut». Selvfølgelig handlet det om «Dressmannreklamen» på baksida av Dagbladet, eller har jeg gått glipp av noe her?

Men uansett blir det altså færre pressefolk som jobber med nyheter i USA. Mye kommer fra de internasjonale byråene, mer kommer etterhvert fra «the crowd» i form av Tweets og blogginnlegg, og med stadig bedre muligheter for å syndikere dette, blir vi som strever med å følge med også mer opplyste.

I dag kl 11 ble PirateBaydommen kunngjort. Jeg skulle intervjues av NRK kl 11.10 og kunne i de ti minuttene få saken på Twitter både fra Dagbladet og fra Aftenposten, samt fra de involverte selv og mange andre som fulgte med.

Papiravisene går en trang tid i møte. Selv abonnerer jeg på tre av dem og kjøper gjerne nesten like mange i løssalg. I alle fall i helgene. Men jeg må innrømme at det som oftest går mange dager mellom hver gang jeg går i postkassa og  henter avisa før frokosten. Det er mer spennende å ta opp trådene på Twitter (det har jo tross alt vær dag i UsA når jeg står opp) og på feedene jeg følger i Netvibes.

Nyhetsbildet endrer seg. Hvor de gode kommentarene kommer fra endrer seg. Og jeg tok meg i det i dag da jeg leste en av Aftenpostens kommentarer, som var kvalitetsmessig på linje med en ungdomsskoleelevs innlegg i skoleavisa. Det er ikke akkurat noe å rope hurra for.

Så jeg har vært inne på tanken om å si opp Aftenposten også. Men vi får se ….

Og situasjonen blir jo ikke akkurat bedre av at NYT forventer et fall i annonseinntekter på nesten 25 % første kvartal i år. Det tyder på at det blir flere nedskjæringer i tida som kommer, slik nesten de fleste norske aviser har varslet. Det er bare de lokale avisene som går bra enn å så lenge (+ et par nisjeaviser), så vi har nok ikke sett enden av dette løpet.

Ka du trur ?

Twitter endrer forretningsmodell

Det skriver DN om  i dag. Twitter har gjort noe lurt, selv om de fleste også har spekulert på hvordan selskapet skal overleve når de ikke tjener penger. Facebook ville gjerne kjøpe dem for en tid tilbake, men fikk nei.

Hvis noen husker Kevin Kellys gode bok New Rules for the New Economy fra noen år tilbake, så står svaret på hvorfor det Twitter gjør er lurt der. Boka til Kelly finnes forøvrig i en bloggversjon her.  Og vil du heller lese Wired-artikkelen, finner du den her. Selve boka vil nok oppleves som noe dotcompreget i dag, men mye av innholdet står seg fremdeles, fordi rådene bygger på innsikt i nettverksøkonomiens prinsipper. En ting er å ha hørt om dem, noe annet er det å forstå hva de faktisk kan føre til i praksis, og det har Kevin Kelly gjort til gagns.

Og det er her Twitters  nye strategi kommer inn. En av de opplagte konsekvensene av nettverksøkonomien, er at det lønner seg å la tjenester være gratis, helt til du har bygd kritisk masse av brukere som er godt vant til å bruke tjenesten din. Twitter har brukt snaut tre år på å ta av. Tjenesten har åpnet et marked for 3.parts aktører, som for eksempel gjør det enklere for oss å sortere funnene (selv bruker jeg både Tweetdeck og Socialthing til dette), du kan gjennomføre enkle spørreundersøkelser, holde oversikt over aktiviteter som foregår både her og der, og mye mer.  Dette bidrar til å gjøre tjenesten nyttigere for brukerne. Oppleves den nyttigere, vil flere bruke den, og vi får flere undernettverk, eller clustere i nettverket. Jeg har vel neppe noen nytte av at Twitter får en million flere afrikanske brukere, men jeg har nytte av at folk som deler mine interesser og poster lenker til artikler, filmer mm som jeg finner glede i å lese/se, knytter seg til nettet. Jo flere som er der, jo større sjanse for at det er noen med mine interesser og enda flere jeg kan lære mer av er der også. Dette er nettverksøkonomiens kjerne, andre aktøreres aktiviteter er nyttige for meg.

Og Twitter har bygd kritisk masse så det holder. Og jeg tipper det var smart å ikke selge seg ut til Facebook, selv om de ble tilbudt en halv milliard dollar. Nå lager de ulike versjoner, helt i tråd med læreboka til Shapiro/Varian som het Information Rules, en bok som fremdeles anbefales på det sterkeste. De som gikk på ebusiness-kursene jeg holdt i min tid på BI vil huske begge bøkene, og vil vite at det er de fundamentale prinsippene i den digitale økonomien som nå gir føringer på hvordan forretningsmodellene skal utvikles videre. For dem som ønsker å lære mer om dette, har jeg faktisk et kurs i NTNUs Master of management som har fokus på akkurat disse mekanismene, og hva de fører til av prakstiske konsekvenser for dem skal skape nye forretningsmodeller. Kurset er kjørt ferdig dette semesteret, men kjøres ellers hvert semester. Kurskode er sos6501, og du finner NTNUs omtale av det her. Og vil du se hvordan jeg forsøkte å skape nettverksøkonomiske effekter i kurset gjennom å bruke wikier og blogger, kan du se hva kullet som jobbet seg gjennom dette høsten 2008 gjorde her.

Og Twitter har vi nok ikke hørt nok om, tror jeg.

Teknologi for tekstanalyse

Via Espen ble jeg gjort oppmerksom på Nedrelids analyse av VG-netts analyse av partiledernes taler på sine respektive landsmøter og hvordan denne analysen kunne forbedres ved å bruke andre teknologier. Dette er for det første et godt eksempel på hvordan tips, ideer og i neste omgang kunnskap spres gjennom nettverkene. Dernest er det et godt eksempel på hvordan nye teknologier og nye tjenester hele tiden får nye anvendelsesområder.

Datastøttet journalistikk er et område i rask frammars. NYT brukte blant annet slike teknikker da de analyserte Obamas tiltredelsestale.

Også framstillingene gjøres bedre og enklere ved ulike former for datastøtte. Her er for eksempel Obamas tale på video, men med transkriptene ved siden av. Dette er jo kjempefint for dem som skal lære engelsk, eller dem som av ulike grunner har problemer med å høre eller forstå hva han sier.

Alt dette er eksempler på teknologier som vi nok kommer til å møte mye mer av i framtida. Å bruke slike teknologier bør derfor inngå i de digitalt innfødtes verktøykasse. Så spørsmålet om hva digital kompetanse er, krever stadig nye svar.