Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford

Sebastian Thrun  var professor i kunstig intelligens ved Stanford. Sammen med Peter Norvig i Google har de skapt et åpent studietilbud i artificial intelligence (AI) ved Stanford som er blitt tatt av 160 000 studenter, flere enn alle andre professorer i AI i hele verden utdanner til sammen. Denne indiske mannen er en av studentene.

Nå har Thrun funnet ut han ikke kan undervise mer på Stanford. Etter å ha undervist på et eliteuniversitet i årevis og skapt spennende prosjekter i samarbeid med naboene i Silicon Valley, har han funnet ut at framtiden ikke er ved universitetet.

Elearnspace skriver …

When the education system is synchronized with the interests and passions of learners, the process is invigorating and tremendously motivating. However, when learners and educators have to fight the existing education system in order to learn and teach, it’s time for dramatic change. Thrun has recognized that tomorrow’s education system will be a function of large-scale teaching and personalized, social, participative learning.

Thrun er involvert i Googles prosjekt der de lar biler kjøre rundt i trafikken alene, utviklingen av droner og en lang rekke prosjekter der det må utvikles nye typer styresystemer.

Etter erfaringene med åpne, nettbaserte klasser flytter han kreativitet og arbeidskapasitet over til å utvikle åpne kursmoduler for undervisning og læring for å starte Udacity.

Det første kurset ser ut til å være CS101 der de lover at du vil lære så mye programmering i løpet av 7 uker at kan bygge en søkemotor som Google eller Yahoo!

Her læringsmålene:

This class will give you an introduction to computing. In seven weeks, you will build your own search engine complete with a web crawler and way of ranking popular pages. You will understand some of the key concepts in computer science, and learn how to write your own computer programs. No previous background in programming is expected.

Thrun og andre som arbeider med læring har skjønt at vi står oppe i et paradigmeskifte. Vi kommer til å lære på helt andre måter enn tidligere og det må vi begynne å utnytte jo før jo bedre.

Selv har jeg akkurat blitt tilknyttet en gruppe på 30 personer som skal utvikle en håndbok i peeragogy, i hvordan vi kan lære sammen med andre.  Hva som kommer ut av det er det for tidlig å si, men det er mer enn kompetente bidragsytere som arbeider gjennom sosiale nettverk under ledelse av en av guruene. Så forutsetningene for en spennende og lærerik prosess.

Jeg tror det er gjennom deltakelse i slike prosesser at vi lærer best. Men hvordan skal vi greie å innføre slike læringsformer på universitetene?

Oppdatering:

Udemy lanserer The Faculty Project der, som de sier -de beste professorene fra verdens ledende universiteter kommer for å forelese – gratis. Hva skal vi andre gjøre da?

Reblogging

Konvergensen har etter hvert nådd fram til bloggene også og reblogging ser ut til å være en etterligning av retweeting.

Jeg synes retweeting er greit og nyttig, for det sender oppmerksomheten om et tema fra noen jeg følger og til meg, og det spiller egentlig ingen rolle om en skriver selv eller lar andre gjøre det, så lenge innholdet er noe vi kan stå for.

Når det gjelder reblogging synes jeg saken er annerledes. Da virker bloggen mer som en kuratortjeneste. Om du ikke visste hva reblogging er, kan du forresten lese om det her.

Trenger vi reblogging, eller holder det å bruke kuratortjenester som paper.li og scoop.it?

Studenter i dag

For et år siden holdt jeg en innledning for 50 studenter på NTNU som skulle ha et kurs om «virtuelle arbeidsformerr» – måter å arbeide på der digitale tjenester var en viktig komponent. Jeg må si det overrasket meg noe at bare 4 av 50 studenter skrev på en PC, mens resten skrev på papir, slik jeg gjorde den gang jeg var student.

Sis uke startet jeg undervisning på Markedshøyskolen, der jeg også er professor II, for til sammen omlag 40 studenter. Nå hadde de fått beskjed om å ha med seg PC, noe de fleste også gjorde, men likevel overrasket deg meg igjen at så få har kjennskap til de mange digitale tjenestene som gjør hverdagen lettere for meg og mange med meg.

Opplegget for timene finnes her på Wikispaces, der finner du også lenke til deltakerne om du nå skulle ha lyste til å lese «tvangsbloggene» deres.

Nesten ingen hadde hørt om sosiale bokmerker. Ingen visste hva en kurator gjorde og svært få hadde kjennskap til Netvibes eller måten rss virker på. Men det blir det forhåpentligvis en endring på.

Nå er de tvangsbloggere, de skal være faglige på twitter og bygge nettverk som kan få nytte i tjenester som paper.li (se min som eks). De setter opp et dashboard i Netvibes og de har lært å samskrive i Meetingwords og kjøre intern «twitter» i todaysmeet.

En annen sak var at de ikke var særlig gode til å multitaske. Kun en av ti greide å skrive på tastaturet mens han så på meg da jeg snakket. Svært mange greide ikke å å skrive noe på PCen i det hele tatt mens jeg snakket, samtidig som de fulgte med på hva jeg sa. Så da ble papir og kulepenn brukt ved siden av PCen.

Ett av poengene i den innledende seansen, var at digitale tjenester endrer arbeidsprosesser. Så skulle vi se hvordan våre egne arbeidsprosesser endres, hvordan vi kan arbeide og lære på nye måter ved å bygge personlige læringsnettverk og dele kunnskap gjennom sosiale medier.

Om jeg skulle gi et råd til dagens studenter måtte det være at de bruker tid på å lære seg touch-skriving til et nivå som gjør at de kan skrive raskt, relativt riktig og med øynene igjen. Touch-kurs finner dere på nettet.

Dernest må dere lære å bruke samskrivingsverktøy som Google docs og evt Meetingwords eller lignende, kommunikasjonstjenester ala Twitter for faglig bruk, kuratortjenester ala Netvibes, Paper.li og Scoop.it, samt lærer hvordan dere skaper godt kommuniserbare multimediedokumenter.

Dette handler om framtidens måte å kommunisere på, å produsere på og å utvikle ny kunnskap på, som i stadig større grad vil foregå i nettverk som går utover de etablerte organisasjonsgrensene. Derfor må dere lære å arbeide slik nå, for mange forventer at de som er unge og nyutdannede beherseker de digitale tjenestene. Da holder det ikke bare å ha lang fartstid på Facebook.

Hva jeg ønsker for ebokutviklingen i 2012

Jeg har tidligere både skrevet og foredratt om utviklingen av ebøker, både i forhold til forretningsmodeller, i forhold til at dette blir digitale tjenester og i forhold til den meningsløse momsingen av ebøker. For å ta det siste først, så er begrunnelsen for momsfritak på papirbøker at de skaper positive eksterne effekter. Det er er rett og slett samfunnsøkonomisk lønnsomt å ikke kreve inn avgifter, men heller subsidiere utvikling og distribusjon av ny litteratur. Det var i alle fall det så lenge det var knapphet på noe å lese.

Så kommer ebøkene som blir behandlet som digitale tjenester. Siden det er moms på tjenester må det derfor også være moms på ebøkene. Men siden det er moms på varer må det vel også være moms på papirbøker?  Hvor er logikken? Og dette har politikerne besluttet? Evner de ikke å tenke etter samme prinsipper på to ulike arenaer, eller skjønner de ikke logikken? Enten må de fjerne momsen på ebøker eller så må de legge moms på bøker for at dette skal henge sammen. Men det er forsåvidt et annet spørsmål.

Nå har jeg testet Bokskya og jeg bruker diverse andre tjenester. Den jeg liker best er Kindle, som fungerer helt nydelig på «alle mine skjermer«, jfr forrige blogginnlegg. Det er lett å få tak i bøkene, de fungerer på alle skjermer, jeg kan annotere tekster på ulike skjermer og jeg kan se andres gule merker i teksten. Det jeg savner er mulighetene for å slå på/av annoteringer fra alle, til å filtrere annoteringer så jeg kan se feks hva mine FB-venner har gulet ut og skriblet i margen, og kanskje også starte en diskusjon med dem om enkelte av punktene.

Litteratur skaper sosiale opplevelser. Da må vi bygge mulighetene for dette inn i infrastruktkuren. For å få til det må vi utnytte nettverkseffektene og ikke bare legge «flate» tekster på nett. Så må vi gjøre det så innbydende og rimelig å lese at et vesentlig høyere antall lesere tar fatt på bøkene. Norske bøker kunne knyttes til  virtuelle lesesirkler der en på samme måte som Barn i magen lager BIM-treff lokalt, kan lage llitteratur-treff. Vi må kombinere det virtuelle med det reelle, med de fordelen det er å møtes f2f og kunne diskutere og kanskje også stimulere smaksløkene med ett eller annet.

Mitt ønske er at skjønnlitteratur og annet som skal formidles som tekst og som ikke vil bli utsatt for debundling ved at tekstene splittes i sine minste konsumerbare enheter, selges enten så rimelig at vi ikke tenker særlig mye før vi kjøper dem, eller at vi får den på abonnementsordning. Sett prisen til 99 kroner og jeg er rimelig sikker på at salget vil øke og at også fortjenesten vil øke både for forfatter og forlag. Om du tar bort kostnaden ved å skape den fysiske boka, samt distribusjon gjennom bokhandlerne og avansen til bokhandlerne, har du allerede tatt bort over halvparten av kostnadene. Økt salg vil kompensere for resten av tapet, fordi bøkene nå er digitale tjenester og det påløper ikke noen kostnader for hvert eneste eksemplar som selges, bare inntekter. Dette skaper increasing returns.

Enten vil jeg ha billige romaner på det nettbrettet jeg selv velger å bruke, eller så vil jeg ha abonnement ala Spotify/WIMP-modellen. Siden Schibsted nå har kjøpt WIMP er det kanskje håp om at WIMP også kan omfatte litteratur, eller at en kan bruke WIMP-teknologien til å lage en tilsvarende tjeneste for bøker.

Siden det er umulig å låse tekster inne i en DRM-løsning, kan en like godt droppe dette, det stopper ikke flytting mellom ulike plattformer likevel. Selv bruker jeg Calibre til dette, noe som gjør at jeg kan lese Kindle-bøker i andre lesere og jeg kan lese andre bøker på Kindle og Kindle-appen.

Jeg mener den eneste farbare veien å gå for forlagene er gjennom innovasjon. Bygg attraktive tjenester rundt tekstene, arranger litt-treff, lag virtuelle lesesirkler, resirkuler gamle og lite solgte bøker i de samme sirklene, skap oppmerksomhet, interesse og opplevelser av og med litteratur, så tror jeg også forlagssektoren vil oppleve et oppsving. Involver og inkluder forfatterne i leveransen, skap et levende community, integrer det i fjesboken og utnytt fordelene av at vi har en stor infrastruktur for sosial samhandling som allerede er bygd og som nærmere 3 millioner nordmenn faktisk bruker. Bokbadene kan erstattes av digitaldusj der målet er flere bøker lest, diskutert og delt.

En kan også gjøre det enkelt å gi bort digitale bøker og en kan involvere leserne i produksjonsprosessen. Hvorfor ikke la oss stemme på hvilke bøker som skal ligge øverst på siden når dere lanserer den norske Amazon. Siden Amason var svensk og vi egentlig bare har ett kjent norsk bilmerke, foreslår jeg å kalle den nye tjenesten for Troll.

At en slik tjeneste kommer, er jeg sikker på. Men jeg er ikke like sikker på at det er forlagene som kommer til å lage den, på samme måte som at det ikke var musikkbransjen som lagde iTunes, Spotify og de andre innovative tjenestene. Her er mange med kompetanse, infrastruktur og kanskje også innovative evner til å skape den ultimate lesetjenesten i Norge. Og da kan det være greit å huske konklusjonen fra Den digitale økonomien, eller fra Abba for den del: The winner takes it all.

Men skjermen min får du aldri

Men skjermen min får du aldri

Det er bare å innrømme det. Jeg er teknologifreak. Jeg har alt mulig av teknologi, verktøy, dingser og digitale tjenester. Og jeg bruker svært mye av det i det daglige eller med jevne mellomrom.

 Som ”produksjonsmaskin” har jeg for tiden en  iMac 27” med i7-prosessor. Her er en Hegel DAC som lager gromlyd til høytalerne fra Orb-Audio. Forlatt på kontoret står faktisk 5 ”gamle” PCer, den sist forlatte også med i7-prosessor og god kapasitet.

Jeg har 3 GPS/ekkolodd til båt (2 ikke montert og til salgs J, 2 gamle GPSer som ikke er i bruk, en gammel Garmin 76 som jeg bruker, en annen Garmin jeg bruker i bil, sammen med Tom-Tom-appen på iPhone.

På reise eller i sofaen bruker jeg Macbook Air (har 1 gammel en også i tillegg), eller iPad. For film og spill er det HD-prosjektor og sorroundanlegg som gjelder. Og da har jeg glemt en gammel Kindle og heller ikke tatt med 3 kompressorer, gjerdesag og annet verktøy for muring, snekring, steinhogging og alt det andre som opptar deler av året. Eller utstyr til fisking og heller ikke sportsutstyret, som også har en viss tekno/gadget-faktor.

Men egentlig er jeg mest opptatt av hvordan teknologi og teknologibaserte tjenester forandrer samfunnet på ulike måter, og særlig hvordan arbeidsprosesser endres. Dette har fått meg til å reflektere litt over bruken av skjermer.

Før jul fikk jeg en Samsung Galaxy Note, som er omtalt som verdens største telefon, antakelig fordi den fikk for mye Møllers tran. Så da har jeg iPhone, Galaxy Note, iPad, MacBook Air, iMac 27 ”, Sony 42 ” rett på nett og ca 2 meters bilde på storskjerm, som oftest i HD-kvalitet det også.

Men hva er alt dette egnet til, hva er arbeidsdelingen mellom dem?

iPhone er full av apps og brukes til det meste som foregår utenfor rekkevidde av de andre dingsene. Men jeg leser også bøker på den gjennom Kindle-appen, et genialt konsept forresten, for her koordineres alle lesedingsene mine, slik at jeg enkelt kan fortsette å lese der jeg slapp, for eksempel om jeg bytter fra PC til iPhone. iPaden brukes ikke så mye, fordi jeg heller bruker MacBook Air, som har et ordentlig tastatur, noe som er særs nyttig for meg som er god på touch.

Så hvor kommer Noten inn da? Når jeg måler den er den en dobbel iPhone eller en tredels iPad, i alle fall i omtrentlig skjermstørrelse. Der du trenger å se større skjermbilder enn hva iPhone har og ikke orker å drasse med en iPad, er Noten genial. Dette gjelder for eksempel karttjenester, når du skal se film og bilder mens du er på farten, og en lang rekke andre oppgaver. Den er også godt organisert, med en rekke tjenester ferdig installert på skrivebordet. Og for meg som bruker Googles tjenester på Apples infrastruktur, jeg forwarder all epost til Gmail, bilder er på Picasaweb, bruker Google docs  +++ dukker det meste av innholdet mitt opp av seg selv.

Vil den erstatte min halve skjerm? Antakelig ikke, til det er den for stor. Men den går faktisk i en bukselomme eller i en jakkelomme.

Men for proffmarkedet må denne være genial, og jeg tenker spesielt på helsevesenet. Den er så liten at den går i lommen til leger og sykepleiere og til andre ansatte. Den er svært rask, har en skjerm som er mye bedre enn iPad, på høyde med iPhone og den har en fordel framfor disse andre fordi den har pekepenn. Da kan selv tykke fingre skrive på skjermen med rimelig stor nøyaktighet, og det er lett å trykke seg gjennom ulike menyer uten å trykke feil, som jeg ofte gjør på iPhone.

Det finnes både mindre skjermer enn dem jeg har, og absolutt mye større. Selv om 27” i utgangspunktet var stort, er det faktisk litt lite når jeg kanskje skal ha et nettleservindu oppe, et vindu jeg skriver i, ett vindu for å lagre ideer til presentasjoner samtidig som det går mange programmer i bakgrunnen. På min maskin går som oftest Spotify, Evernote, Firefox, Mindmanager, Word, en PDF-leser og Powerpoint kontinuerlig. Dette krever hensiktsmessige skjermflater og god kapasitet på maskina.  iMacen skulle gjerne hatt en raskere prosesser og mer minne, her ”hakker” bildet når jeg scroller over skjermen, så jeg er ennå ikke helt fornøyd med oppsettet.

 Men Galaxy Note? Den har funnet sin plass i midten og fyller rommet mellom iPad og iPhone. Det er bare ett men …

 Og det er at en når en har kjøpt apps i Apples butikk, har en låst seg litt til Apples infrastruktur. Det kalles lock-in, bidrar til å skape byttekostnader og er en kjent mekanisme for oss som har jobbet med ehandel i noen år. Men kanskje kommer det en Apple-emulator som gjør at vi kan kjøre IOS-appsene på Android? Et kjapt søk viser at flere tenker på denne løsningen. Snart kommer kanskje iEmu ?

Blogging i 2012

I 2011 skrev jeg bare 14 blogginnlegg. Det skyldes i hovedsak at jeg har begynt å bruke Twitter (@arnek) mer til å formidle ideer og lenker til temaer jeg finner interessant. I tillegg skriver jeg noe på Facebook som deles der, særlig i gruppen for Sosiale medier i offentlig sektor, og noe havner også på Google+.

I 2011 var det 21000 visninger av bloggen min, hvilket i følge et analysenettsted tilsvarer 8 fullsatte hus i Sydneyoperaen. Og jeg tenker at det er jo ikke så galt? Det er vel ikke SÅ mange norske sosiologer som har en tilsvarende gruppe brukere?

I år er ambisjonsnivået å skrive mer, dele mer på bloggen og også dele noe mer av det andre jeg skriver. Førsteprioritet nå er en analyse av dagen skole, med arbeidstittel Sosiale medier i skolen, eller kanskje det blir Skolen i det digitale nettsamfunnet? Det er en analyse der hovedkonkusjonen er at skolen er feil organisert, og det går det an å gjøre noe med.

I tillegg skriver jeg en bok om Teknologi og samfunnsutvikling, som også skal være ferdig i år. Så jeg håper det blir et konstruktivt år, også med flere blogginnlegg.