Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.
Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.
Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.
Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.
I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.
Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.
Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.
Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.
Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.
De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!