Forrige uke holdt jeg foredrag om hvordan ny teknologi og nye tjenester endrer samfunnet, med særlig vekt på å forstå endringer i mediebransjen og skolen, og hvordan vi selv endrer vår forbrukeratferd.
Jeg var på tre skoler og i ett konsulentselskap. Fra konsulentselskapet fikk jeg seinere tilbakemelding der de allerede har begynt å arbeide på andre måter enn før, ved for eksempel å dele tips, ideer, lenker til aktuelle ressurser på nett via tjenester som twitter, delicious og Google+ (du kan følge meg på Google+, twitter, Facebook
På skolene snakket jeg også om hvordan slike tjenester kan bidra til å endre læreprosesser, til å skape variasjon i læreprosesser og skoledag, skape mer interessante oppgaver for elevene og mye mer.
Jeg viste også noen av læringsressursene som er tilgjengelige ute i skyen, matteopplæring på Youtube, hvordan du kan lære å spille piano og tipset om hele settet av gode undervisningsressurser en finner på Kahn academy.
I pausen ble jeg intervjuet av NRK (du kan høre intervjuet og innslaget i sin helhet her) , der journalisten hadde spurt 30 lærere om de var på Facebook og ble overrasket over at 20 av de 30 ikke var der. En mente det var tilfredsstillende at kona var der. Rektor som ble intervjuet var veldig tydelig på at det var viktig at lærerne kjente til elevenes hverdag, og også benyttet mulighetene som lå i å skape både bedre, mer effektive og mer interessante læreprosesser ved å bruke ulike sosiale medier. Og ledergruppen hadde uka før bestemt seg for å gå foran, vise vei og sette seg inn i hvoredan ulike sosiale medier og digitale tjenester kunne bidra til å skape en mer interessant og kanskje også mer effektiv skole. En av ideene i den forbindelse var flipped classroom (omtale her, her, her og her som eksempler), der en snur arbeidsdelingen mellom hjem og skole, lar elevene se undervisningsvideoen hjemme og arbeider videre med forståelse av disse emnene på skolen. Flere norske lærere tester ut dette, og blant annet Ingunn Kjøl Wiik har skrevet om det her. Og du kan lære mer om det om du reiser på årets Sandvikakonferanse.
NRK-journalisten spurte hva jeg mente om at lærerne ikke var på Facebook og ikke ville være der, og jeg svarte at dette var en unnlatelsessynd. De har ikke noe valg når de faktisk er skolens viktigste ledere, ledere av elevenes læreprosesser. Tenk om du skulle hatt kjørelærere som bare hadde kjørt hest, 2 av 3 kjørelærere kjørte bare hest, mens alle elevene kjørte biler. Selvsagt så hestekjørerne biler, men hva slags kunnskap kunne de bidra med om utfordringen med å planlegge for biler, innovativ bilbruk og så videre?
I ettertid har NRK publisert intervjuet og en omtale, noe Aftenposten også gjorde, og dette har skapt interessante kommentarer.
Noen tror tydeligvis dette handler om å brette sitt privatliv ut på Facebook eller om kommunisere med elevene på Facebook, noen trekker fram mobbing og andre utfordringer i sosial samhandling mellom elevene, og svært mange er bare usakelige, snakker om SV-skolen, om få krav til elevene med mer. Faktisk er det veldig få av innleggene som omtaler selve poenget og som ikke tillegger meg en rekke meninger eller holdninger jeg ikke har. Om disse kommentarene faktisk kommer fra lærere, er jeg skremt over hvordan de generaliserer ut fra en svært avgrenset virkelighetsforståelse, selv om det er mulig å finne mange spor som peker til min egen forståelse gjennom både blogginnlegg, gjennom hundrevis av foredrag jeg har holdt (du kan se ett av dem her) og gjennom ting jeg skriver andre steder.
Kjære lærere: dette handler ikke om å brette privatlivet ut på Facebook eller om å være venner med elevene. Det handler om å forstå hvordan elevene dine samhandler med hverandre i det daglige, der Facebook er den viktigste infrastrukturen. Hva deler de med hverandre, hvordan bruker de ulike medier når de skal lære noe de er interessert i, enten det er juksekoder i et spill, det er å spille gitar eller piano, eller det er noe de trenger å kunne i forbindelse med skolearbeidet? Hva er de positive og negative sidene ved det nye mediesamfunnet? Hvorfor ikke bruke disse mediene selv til å finne ut slike ting?
Det handler også om at dette er infrastruktur som er godt egnet for diskusjon, kommunikasjon mellom ulike grupper og for koordinering av ulike typer aktiviteter. Selv er jeg aktiv i en rekke slike diskusjons- og delegrupper, blant annet for sosiale medier i offentlig sektor.
I tillegg finnes det selvsagt en rekke andre gode ressurser, egne nettsamfunn for lærere som vil lære å bruke ulike digitale tjenester i sin egen praksis og dele egen refleksjon og egne meninger. Delogbruk.no er antakelig det mest vellykkede kunnskapsnettverket som er startet i Norge, også i følge tidligere minister Bård Vegard Solhjell, som for øvrig selv ble svært flink til å bruke sosiale medier som blogg og twitter.
Å forstå hvordan tjenester som sosiale bokmerker (eks delicious – her lenke til mine bokmerker om skoleledelse), samskrivingsverktøy (eks Google docs, wikispaces, Etherpad), mindmappingprogrammer, emnekartprogrammer (concept mapping), tidslinjeprogrammer, programmer for redigering av lyd og bilde, qik som gjør telefonen din til et online TV-kamer, worldtw.com (min TVstasjon) som gir deg en global, gratis TV-stasjon endrer læringsmulighetene i skolen er utfordrende. Det er krevende å sette seg inn i alt dette og det tar tid å finne ut hvordan en kan endre undervisningsopplegget sitt.
Men lærer som har tatt denne veien får store effekter, de får interesserte elever, og dette er kanskje det viktigste poenget. Hvis bare interessen er der, er det mulig å lære hva som helst. Disse elevene lærer å delta i diskusjoner i det offentlige rom, de lærer å finne informasjon fra ulike kilder (ikke bare ved å bruke wikipedia og Google søk) og å vurdere disse. De lærer å sile det som ikke er av betydning og de lærer å framstille egen forståelse og egen argumentasjon på en måte som gjør at de også kan påvirke andre personer.
Så kjære lærere:
- ikke tro at du faktisk vet hva sosiale medier er og kan brukes til uten at du selv har prøvd det
- vis i praksis at du kan utøve kildekritikk, kan søke relevante ressurser om en sak og behersker en debattform som unngår å generalisere på grunnlag av løsrevne uttalelser og brokker av fakta
- kanskje du skulle bruke litt tid på å endre deler av din egen praksis? Start i såfall gjerne med å se på delogbruk.
Om lag en tredel av elevene som begynner på videregående skoler i Norge fullfører ikke skolen. I Finnmark har 70 % av guttene som begynte på vgs for fem år siden ennå ikke tatt alle eksamener, og frafallet generelt er på rundt 50 %. Dette er hva jeg vil kalle en sosial katastrofe. Kunnskapsministeren har sagt at de samfunnsmessige kostnadene ved dette frafallet er i størrelsesorden 6-9 milliarder kroner årlig (se feks rapport her).
Vi har mye å gå på når det gjelder kvaliteten i norsk skole, også målt opp mot andre nasjoner. Det viser en rekke undersøkelser. Etter 10 år har vi så vidt karret oss opp på gjennomsnittet i PISA-undersøkelsene, men vi har fremdeles en lavere andel av svært flinke elever/studenter enn mange andre land.
For å utvikle oss på ulike sektorer trenger vi også de svært flinke. Vi trenger faktisk flere av dem, av folk som kan stå fram som Stoltenberg og andre politikere har gjort på sensommeren, som kan norske virksomheter til nye produkter, tjenester og markeder og som kan bidra til å utvikle en mer effektiv offentlig sektor. Og ikke minst trenger vi flere lærere som aktivt utforsker hvordan læreprosesser kan endres når vi har fått så utrolig mange nye ressurser som er godt egnet for bruk i skolen og som deler efaringer med sine kollegaer, enten dette er på bloggen, delogbruk eller kanskje på Facebook.
Om du som lærer fremdeles ikke skjønner vitsen , anbefaler jeg deg å komme på NKUL, den største konferansen om IKT og læring. Her finner du kollegaer du kan bli inspirert av, du får ideer til hvordan du kan endre din egen praksis og du får et nettverk av personer som både kan, vil og har erfaring med å utvikle læreprosesser.
Selv bidrar jeg til kunnskapsutviklingen både gjennom mine kurs i sosiale medier i offentlig sektor, gjennom mer enn 50 årlige foredrag i ulike sammenhenger og gjennom å skrive og diskutere med dem har endret sin egen undervisningspraksis. Vil du bruke tid på dette, kan du se på min blogg og bloggene til for eksempel Ingunn Kjøl Wiik, Marita Aksnes, Guttorm Hveem, Leif Harboe som har skrevet Norskboka20, June Breivik, Sven Andreas Horgen, Jan Arve Overland, bare for å nevne noen av dem som har inspirert meg mest.
Arne Krokan 