Fra avis og forlag til Starbucks og Gilde

Hvor kommer det digitale innholdet fra i det digitale nettsamfunnet? Før var det enkelt. Da var det bare forlag, avishus, kringkastingsstasjoner og lignende som eide infrastrukturen for mediene. Dermed bestemte de hva som skulle bli sendt, hvem som kunne få bidra og hvem de skulle lage innhold til. Det var de proprietære teknologienes tid, den tid da eierne av infrastrukturen ble ustyrtelig rike.

Derfor har Kinnevik (TV3), Murdock, Bonnier, A-pressen og en rekke andre medieaktører lagt seg opp store formuer.

Så kom nettet, med en infrastruktur som konvergerte mot IP. Internett ble alle nettverks mor og folkets hjelpere. For det er den nye globale infrastrukturen for medie- såvel som TV-bransjen, musikkbransjen, telebransjen og en rekke andre tjenester som tidligere var mer eller mindre proprietære.

Og dette får også konsekvenser for hvem som kan lage innholdet. Gilde lagde en av de mest populære appsene på iPad/iPhone, en kokebok selvfølgelig. Her fikk du ikke bare de fancy oppskriftene, men også innkjøpslistene. Hvor var forlagene da denne muligheten dukket opp? Antakelig var de for opptatt med å passe på den gamle forretningsmodellen sin, den som var skapt på papir, til å ha tid til å lage dette nye. Forresten var det jo ikke Gilde som lagde det, men Carat, så her gjelder det å kjenne både sin besøkelsestid og nettverket av kompetente digitalister.

Hverken forlagene eller avisene fikk noe sterkt forhold til iPod og iPhone, for de oppdaget at det var vanskelig å tjene penger på dem. Hvem ville betale for apps når de kunne få det samme innholdet gratis via andre kanaler?

Så satte de sin lit til iPad. Det var gamle, salige Murdock som førte an og lagde en egen “avis” på paden. Så spørs det om det er noen suksess da. Nå ser det ut til at avisene er forsiktige med å lansere apps, i alle fall i USA.

The number of actual dedicated newspaper iPad apps is low — surprisingly low if you consider how the platform was heralded as the savior of the industry. In the U.S. the Wall Street Journal and USA Today are the main options, along with a recently released “complete” version of The New York Times’ app. As far as big names in the UK market goes, The Financial Times, The Times, The Daily Express and The Sun offer apps, while The Telegraph is currently dipping its toe into the water with an Audi-backed app.

Slik kommenteres saken i The Mashable. Og de skriver videre at mange av aviseierne betrakter appsene og nettet som en kanal de kan bruke for å nå lesere i områder der den fysiske distribusjonen er vanskelig.

Og det er da Starbucks kommer på banen via sitt Starbucks Digital Network.

Her vil du få nyheter, underholdning, helse og sport, business og annet innhold. Du logger på din iPad –phone, PC eller hva du nå måtte ha av digitalt leseutstyr når du kommer inn i kaffehuset. Og det digitale innholdet er added value til kaffen.  Det kan du lese mer om i denne artikkelen.

Og hvis du ikke visste det, så er også Starbucks Paul McCartneys nye plateselskap. Chaos and Creation in the Backyard was McCartney’s last rock album release for longtime label EMI. He signed a deal with Hear Music, owned by Starbucks, in March 2007, kan du lese på Wikipedia

Så hva er problemet?

Ikke annet enn at andre enn de tradisjonelle innholdsleverandørene overtar for de gamle. De har nye forretningsmodeller, de har andre alllianser, de bruker de gamle stjernene til å skape oppmerksomhet om nye tjenester, og de tjener penger. Antakelig ikke på det digitale innholdet, men på å selge kaffe, kjøtt og pølser.  Og det finnes visstnok ikke på lageret til forlagene og avisene.

Og om du vil lære mer om de virkelig grunnleggende mekanismene som driver denne utviklingen, kan du lese Den digitale økonomien, som kom ut forrige uke.

Så kan det jo være kjekt å minne oss selv om at for 200 år siden var du nesten konge om du kunne lese og skrive. I forrige århundre var det eierskap til den publiserende infrastrukturen som var nøkkelen, mens det nå antakelig er evnen til å utnytte den nye infrastrukturen på innovative måter som skaper attraktive tjenester. For det er mange fler enn utdannede journalister og forfattere med fartstid på ett eller annet skriveakademi som både har noe på hjertet og evnen til å formidle. Men så spørs det om de som har noe å miste er villige til å ta sjansen på dette nye da.

Bakgrunnen for denne refleksjonen kommer ikke fra bøker eller aviser, men fra twitter og web. Den direkte årsaken til at jeg tok tastaturet fatt var #JohnEi og en melding på Twitter. Og om du vil følge opp saken på twitter, kan du jo adressere den til @arnek, som er undertegnede.

IKEA, H&M, Volvo og sånn …

Nylig ble et norsk  dataselskap solgt til amerikanske interesser for 11 milliarder kroner. Det er i følge IKT Norge omtrent det samme som årsomsetningen i norsk landbruk, med henvisning til tall fra SSB i 2008.

Det hele blir imidlertid litt smått sammenlignet med diskusjonen om hva IKEA ville vært verdt om det hadde vært notert på børsen.

I følge Dagens Industri fikk IKEA et overskudd på 26 milliarder i 2009, hele 19 % høyere enn H&M, som er det høyest verdsatte selskapet på børsen i Sverige.

H&M er verdsatt til 379 milliarder på børsen. De siste ti årene har de hatt en årlig gjennomsnittsvekst på over 13 prosent, mot IKEAs knapt 11 prosent.

Begge selskapene er globale kjemper. I vurdering av selskapenes relative styrker, holder Peter Benson i Dagens Industri en knapp på IKEA, fordi de har hva han kaller en sterkere strukturell konkurransekraft.

Mens det finnes hundrevis av selskaper som hypotetisk skulle kunne tilby moteklær til lave priser, er det vanskeligere å slå IKEA. IKEA eier sine møbelhus samt store parkeringsområder selv, mens H&M leier infrastruktur. Dette skaper en større fleksibilitet, men også en større sårbarhet, fordi konkurrerende aktører får samme kostnadsstruktur som H&M i konkurransen, noe som blir annerledes for IKEAS konkurrenter.

Ett moment har imidlertid Dagens Industri ikke kommentert, og det er merkevareverdien av de to selskapene. I likhet med Facebook, eBay, Amazon og Apple har de etablert en global tilstedeværelse. Merkevarer skapes ikke over natten og hvis en ikke bruker nettets muligheter og i tillegg har betydelig flaks, er det vanskelig å kjøpe seg samme oppmerksomhet som de etablerte merkevarene får.

Det er det som er kjernen i merkevarebygging. Og det er nok det kineserne har skjønt når de har kjøpt Volvo fra Ford. Da får de ikke bare tilgang til verdifull teknologi og designkompetanse, men vel så viktig får de eierskap til en merkevare folk forbinder med sikkerhet, robusthet og verdi som varer.

Her har vi noe å lære i Norge.