Hvor digitale er vi egentlig?

Denne uken har jeg foredratt på Statens personallederkonferanse, på utdanningskonferanse for helsesektoren, på konferanse for rekruttering til IKT fagene og på to konferanser for skolesektoren. Det som slår meg på alle disse arenaene er hvor lite utbredt forståelsen for at vi faktisk lever i et digitalt nettsamfunn er. Hvor få som har hørt om den sterkt voksende delingsøkonomien, som kjenner til hvordan industriens produksjonsmåter suppleres med ”3D-print” der en også kan lage reservedeler til oss mennesker, hvor få som har fått med seg at Google er i ferd med å lage biler som kjører uten sjåfør og hvor få som ser hvilke muligheter som ligger i fenomenet ”kunstig intelligens”.

De fleste av oss er ikke bare født i industrisamfunnet, med de lever også mesteparten av sine liv i det samme samfunnet, som konsumenter av industrisamfunnets varer og tjenester. Og det ser de ut til å være rimelig fornøyd med.

Men hva når det digitale nettsamfunnets tjenester overtar stadig større biter av industrisamfunnets tradisjonelle løsninger? Dette skjer i mediesektoren, der en stor andel av avisene i Norge befinner seg i en krisetilstand, noe som blant annet fører til omfattende oppsigelser pga bortfall av inntekter både fra abonnenter og annonsører.

Musikkbransjen er revolusjonert, men berørte egentlig ikke så mange mennesker, fordi det ikke var så mange som drev platebutikker.

En av de sektorene som står for tur til å endres nå, er utdanningssektoren. Denne teller i følge OECD hele 22 % av BNP i Norge, og om lag en million mennesker er berørt av endringene som lærere, studenter/elever, ledere, administratorer, osv.

Når en ser hva som har skjedd i musikkbransjen, i reiselivsbransjen og i mediene, er det utrolig at majoriteten av elevene i den norske ungdomsskolen fremdeles bruker en pc en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Mens de samme elevene er kontinuerlig koblet til nett og et utall digitale tjenester utenom skolen.

Foreldre forteller om lærere som har ”outsourcet” ”dataundervisningen” til andre lærere, som lærer elevene å finne igjen filene sine, å bruke Word og PPT eller andre ”nytteprogrammer”, mens de selv fortsetter sin årelange pedagogiske praksis.

Og en prat med svært mange skoleledere, senest i forbindelse med dagens konferanse, slår fast at denne unnfallenheten ikke har noen konsekvenser for lærerne. Politikerne lar altså skoleledere og lærere få lov til å ikke følge opp politiske vedtak slik som i Kunnskapsløftet, der digital kompetanse inngår som en grunnleggende ferdighet.

Hvis politikerne ikke forstå hvordan samfunnet endres, hvis skoleeierne ikke forstår det, hvis skolelederne ikke forstår det, hva skal en da kunne kreve av lærerne?

Går det an å foreslå et nasjonalt utdanningsløft i regi av Digitalmisjonen, der alle berørte parter forplikter seg til å sette seg inn i konsekvensen av den økende digitaliseringen av samfunnet, samt å selv gjøre en ting som bidrar til å bringe oss nærmere målet?

Hvordan kan vi få det til i praksis?

Homo politicus – om MOOC og noen utfordringer

Historieprofessor Knut Kjeldstadli har noen interessante refleksjoner om MOOC-utviklingen i Klassekampen denne uka. Og det er ikke vanskelig å være enig i det meste han skriver. Men noen momenter kan trenge litt utfyllende kommentarer.

Globalt er denne utviklingen drevet av aktører med utspring i amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, MIT, Berkeley og Stanford. EdX, en av hovedaktørene i utviklingen av nettbaserte studietilbud, ble etablert for to år siden, Coursera og Udacity har også svært kort historie.

Coursera er etablert av to Stanfordprofessorer og har allerede over åtte millioner studenter. De har teamet opp med mer enn 700 professorer som lager kursene, og du kan ta en rekke emner med eller uten eksamener. EdX har hatt flere studenter på nett enn det Harvard har hatt på campus gjennom hele sin historie, noe som forteller mye om veksten i bruk av slike studietilbud.

MOOC-utviklingen har også ført til at både nyere teorier om læring, slik en finner i connectivismen, der nettopp mange av de elementene Kjeldstadli etterlyser er satt i system. Slike MOOCer kalles cMOOCs.

I tillegg til selve tilbudet av læremateriell, som kan være korte videoforelesninger, oppgaver som skal løses, simuleringer etc,  inviteres også til refleksjon og sosiale samhandling gjennom diskusjoner, gjerne iscenesatt i sosiale medier som Facebook etc. I vår egen MOOC i ”smart læring” må deltakerne gjøre oppgaver som de deler med andre, de må diskutere både i Facebook og ved å bruke tagen #smartlæring på Twitter Slik skapes også et praksisfellesskap mellom personer som lærer nye ting og noen av dem som er erfarne på dette samme området.

Disse nye studietilbudene kan også utvikles videre i lokale kontekster. Kepler.org, som er tilgjengelig i Rwanda, skaper lokale læringsarenaer ledet av lokale mentorer. Slik kan studentene sette sammen pakker av kurs som vil gi dem nødvendig kompetanse for å kunne utvikle både næringsliv og offentlig forvaltning. Og studentene i Rwanda betaler 1000 dollar i året for å kunne ta en mastergrad. Om ikke dette kan betegnes som en ”demokratisering” av tilgangen til høyere utdanning så vet ikke jeg.

Det er mye som er positivt med MOOCutviklingen, men det er selvsagt også mye å forbedre. Vi jobber hele tiden med å finne ut hvordan vi kan få flere til å bruke mer tid på læreprosessene. I vår nye MOOC ”smart læring” har vi over 1100 deltakere, de fleste lærere i norsk skole som skal lære hvordan de kan bli mer digitale. Og jeg tenker at litt er bedre enn ingenting. Om de kan lære noe og ta det i bruk, er det bedre enn at de ikke gjør noen endringer i det hele tatt. Så kanskje er ikke suksesskriteriene for slike kurs å telle hvor mange som fullfører?

Kjeldstadli setter fokus på mange interessante sider ved MOOC-utviklingen. Det viktige nå er at vi tar de mange nye mulighetene i bruk, at historieprofessoren og hans kollegaer også tar steget og åpner sine kurs, sine refleksjoner og gjør kompetansen tilgjengelig for lærere i skolen som ønsker videreutdanning og for andre som ønsker å få mer innsikt i hvordan vi utvikles både som mennesker og som nasjoner i et historisk perspektiv. Jeg håper Kjeldstadli tar utfordringen og bidrar til mer varierte læreformer og læreprosesser gjennom nye digitale tjenester og på den måten utfordrer det beste fra to arenaer, universitets klassiske læringsarena og det digitale nettsamfunnets nye bidrag.

Teksten er sendt Klassekampen som debattinnlegg.

Ulstein X

Jada, navnet er inspirert av ChinaX, HarvardX og ikke minst edX. Og ideen kom fra Tore Ulstein, president i NHO, næringslivsleder og lokalsamfunnsutvikler i en workshop jeg hadde gleden av å lede i Ulsteinvik i dag.

For hvordan kan et cluster av bedrifter, et innovativt lokalsamfunn og et aktivt samspill av ledere i privat og offentlig sektor sammen utnytte nye digitale tjenester? Det var tema for mine to foredrag hos Ullsteingruppen i dag, der både rådmann og næringslivsledere hadde invitert til innspill i en prosess som både kan gjøre regionen mer attraktiv som bosted, som kan være med å utvikle innovasjonspotensialet i bedrifter og offentlig sektor og som kan føre til at en får flere og bedre offentlige møteplasser. For kommunen skal bygge nytt ”bibliotek” og hva er vel da mer naturlig i nettsamfunnets tid enn å tenke sambruk, nettverk, arenaer for læring og opplevelser og ikke minst: -næringsutvikling.

Så jeg snakket om MOOC-utviklingen og disruptiv læringsteknologi, om delingsøkonomi og ”collaborative consumption” og om nye industrielle produksjonsteknologier som 3D-print, om utviklingen av kunstig intelligens og ”automatiske beslutningssystemer” og også litt om nye materialer, slik som graphene. Forunderlig nok var det ingen som hadde hørt om dette siste heller.

Og ideene fenget. De ble omsatt i konkrete forslag til hva som kunne gjøres videre, og har jeg skjønt drivkreftene i dette samfunnets utvikling rett, blir det nedsatt en handlingskraftig gruppe som skal ta ideene videre allerede i løpet av morgendagen.

Og hyggelig: jeg ble sporenstreks invitert som mentor for hele utviklingsprosessen. Det tar jeg som en tillitserklæring og et ”stempel” på at mine analyser også oppfattes som nyttige av noen av landets mest innovative industrimiljøer. Med presidenten i NHO og i Norsk industri, lederen for den internasjonale marine klyngen i området, representanter fra kommune og fylkeskommune som arbeider med næringsutvikling tilstede, er det en god benchmarking av mine analyser av overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn. Jeg er spent på fortsettelsen!