Twitter

Fra min spalte i Kapital, april 2008.

En konferanse, et sted, i USA. På scenen sitter grunnleggeren av Facebook og skal intervjues av en ung, kvinnelig journalist. I salen sitter det en rekke mennesker som vet mye om Facebook og som har store forventninger til ”revolverintervjuet”. Så opplever de at spørsmålene som stilles er trivielle, det blir mest en koseprat om ting som ikke berører tilhørerne.

Plutselig roper en i salen at hun må begynne å stille interessante spørsmål, hun må se og komme til saken. Det er hektisk skriveaktivitet blant deltakerne, som for en stor del sitter med laptoper på fanget. De skriver blogger og de kvitrer om hva som foregår på scenen. Twitter skal komme til å spille en avgjørende rolle i den videre utviklingen av intervjuet.

Twitter ble opprinnelig ble lagd som en slags SMS for internett. Siden folk til stadighet spør hva deres venner driver med akkurat nå, hva skjer a? – tenkte noen at en slik tjeneste kunne skapes på nettet. 144 tegn der du forteller hva du gjør nå. Meldingen din sendes til Twitters server, der den distribueres til dem som følger kvittringen. Du kan altså abonnere på meldinger fra andre brukere. Guruene i nettverket har flere tusen som følger med på hva de skriver. Howard Rheingold har for eksempel nærmere 2000 followers. Dette er folk som ser hans melding og ofte gir et svar dersom han spør om noe.

Virkningen av denne tjenesten er omtrent like overraskende som inntektsstrømmen fra SMS-tjenesten. Twitter er blitt en slags ”bak-kanal” for kommunikasjon. Dette er multitaskernes domene. De snakker i en forsamling og stiller samtidig spørsmål til tilhørerne over Twitter. Eller tilhørerne snakker med hverandre mens de er i den samme sosiale settingen. De blir i stand til å kringkaste meningene sine i et stille medium, og når skillet mellom deltakernes forventing og leveransen blir for stort, trer The Smart Mob i aksjon, jfr Howard Rheingolds bok.

Og på Twitter kunne en blant annet lese:

“sarah lacey is in love with zuckerberg, me thinks”– 11 minutes
“Someone just yelled out, «BEACON SUCKS!» – yes, that’s how this is going…u should be here :)”– 18 minutes
“Holy cow, whoever this is interviewing Mark is horrible! I think she is in love with him. Hold on…she might go in for the kiss!» – 20 minutes

Og slik fortsatte det. Stadig fler knyttet seg til Twitter og sendte meldinger, og stadig fler lot sin irritasjon komme til syne i konferansesalen. Til slutt var katastrofen et faktum, og du kan lese mer om hva som skjedde i artikkelen ”The Anatomy of a Mob” som du finner på nettet.

Det interessante med denne historien er at en tjeneste som nok var ment mest for lek og moro, er blitt til en egen kommunikasjonssjanger, som kan skape svært overraskende effekter. Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger? Når kommer the smart mob til et sted nær oss selv?

Vil du lese mer om Twitter, kan du lese denne artikkelen på Wired., og du kan lese mitt blogginnlegg om Twitter i undervisningen. Og du kan se filmen som forklarer hva Twitter egentlig er, for den som måtte være i tvil.