Trenger vi å digitalisere skolen?

Gjesteblogginnlegg hos Atea.

Publisert  15/10/14 — SKOLE

Det meste av samfunnet er i ferd med å bli heldigitalisert, men digitalisering av skolen har det vært lite fokus på.

Det er snart 200 år siden den teknologien som har dominert skoler og utdanningssystemer over hele verden ble funnet opp. En teknologi som gjorde at en kunne gi instruksjoner til mer enn en håndfull studerende om gangen og som gjorde at en kunne organisere læreprosesser på andre måter enn da lærdom ble formidlet fra mester til svenn. Kombinasjonen av tavler og muligheten for å trykke relativt billige lærebøker er grunnlaget for dagens organisering av skolen i klasser, der læreren har den viktigste rollen som kunnskapsformidler og organisator. Kvalitet sikres først og fremst gjennom krav til lærernes utdanning, og kvalitetskontroll foregår gjennom tester av elevenes ferdigheter.

Den dominerende pedagogiske formen er basert på instruksjon og øvelse, en form som gjør at elevene i norsk grunnskole ifølge professor Thomas Nordal bruker 60 prosent av tida de er på skolen til å arbeide med arbeidsplanen.

Skolen er, i likhet med det meste av offentlig sektor, hierarkisk organisert med en sterk tradisjon for at lærere arbeider alene med sine klasser og at alle elever følger det samme læringsløpet. ”Data” ses ofte på som ”redskaper” som skal understøtte de tradisjonelle læreprosessene, slik It’s Learning og Fronter er designet for å gjøre. Og i en skole der instruksjonsperspektivet er det dominerende, oppleves slik teknologi ofte mer forstyrrende enn mulighetsskapende. Undersøkelser fra Senter for IKT i utdanningen viser da også at 85 prosent av niendeklassingene bruker ”data” en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Og omfanget av bruken gikk ned fra 2012 til 2013. Digitaliseringen av skolen har med andre ord ikke vært noen suksess, selv om det meste av samfunnet for øvrig er i ferd med å bli heldigitalisert. Ja, ”digitaliseringsmeldingen” fra regjeringen Stoltenberg anga at ”alt som kan digitaliseres skal digitaliseres”, – og de ga seg en frist til første halvdel av 2015 for å digitalisere alt, – unntatt utdanningssystemene.

Det er jo nesten fantastisk at digitaliseringsmeldingen ikke inneholdt et eneste ord, eller visjon, om digitalisering av utdanning og læreprosesser.

Dette har NTNU tatt tak i gjennom prosjektet ”Smart Læring”. Prosjektet bygger på min bok med samme tittel, og har utviklet et kurs som er åpent og gratis for alle som ønsker å delta, en MOOC. De som vil kan også ta eksamen og få 7,5 studiepoeng fra NTNU.

Kurset tar opp hvorfor skolen må digitaliseres, og ikke minst hva som må gjøres og hvordan. De som blir med lærer om samskriving gjennom Google Drive og andre tjenester, om hvordan sosiale bokmerker brukes, hvordan grupper og sider i Facebook brukes, hvordan de kan bygge personlige læringsnettverk blant annet gjennom Twitter, og mye mer.

Digitalisering av skolen er et omfattende prosjekt, der vi som arbeider ved lærestedene må samarbeide bedre med leverandører av teknologi og digitale tjenester. I tillegg trenger vi flere arenaer der leverandører, skolefolk og andre berørte møtes. Den største møteplassen er NKUL, som arrangeres ved NTNU i mai hvert år.

Målet med samarbeidet er å få bedre og mer tilpassede digitale tjenester for skolesektoren. Å skrive fem faktasetninger om Elverum i Word er ikke det vi snakker om når vi ønsker at skolene skal bruke mer IKT i undervisningen. Da må de endre læreprosesser, kommunisere med andre, bruke setningene som grunnlag for å samskrive en tekst eller lignende. IKT må tilføre en ekstra verdi til arbeidsprosessen, ikke være en avansert form for penn og papir.

Vågå er et eksempel på en kommune som er på god vei. Her har man tenkt helthetlig fra barnehage til videregående skole, og legger til rette for god og pedagogisk bruk av IKT. IKT kan gi skolene porteføljer av programmer som kan bidra til at norske elever får mer varierte undervisnings- og læreformer. Kanskje fører det også til at de slipper å bruke 60 prosent av tiden de er på skolen til å arbeide med ”arbeidsplanen”.

Hva elevene lærer, hvordan de lærer, når de lærer og hvor de lærer – alt er i endring. Hør Arne Krokans interessante foredrag på vårt skolespor på Community i Stavanger eller Oslo.

Skole med trang fødsel

Den norske skolen ble til i en tid da Norge, i likhet med de fleste vestlige land, var i ferd med å ta steget fra jordbruks- og inn i industrisamfunnet. Nye maskiner, nye måter å produsere varer på  og nye måter å organisere arbeidet på skapte nye muligheter for svært mange, førte til økt velstand og frigjorde en stor del av befolkningen fra nærmest feudale avhengighetsforhold. 

Ved inngangen til industrisamfunnet, var 40 % av alle yrkesaktive kvinner i Oslo hushjelper. Arbeidstida var ”hele dagen” – alle dager og lønna var under 2000 kroner i året, omregnet til dagens pengeverdi[1]. Det var ikke rart at mange så behovet for forbedring og utvikling, og en av de viktigste komponentene i endringsstrategien var utviklingen av et hensiktsmessig utdanningssystem.

Skjønt ikke alle mente at skole for alle var noen god ide. Ove Gulberg, som fikk tittel av statsminister i 1780 mente det var best at arbeiderne på gårdene ikke fikk for mye utdanning, for … Mere kundskab gjør bonden og hans stand ufordragelig og udbreder kun lede og kjedsomhed for det hårde og ensdannede arbeide. Det hele menneskelige kjøn tåler kun et visst mål av kundskaber, og enhver stand må derfor have sin visse andel. Det mere gjør drukkent.»
(Ove Høgh Guldberg 1731-1808)[2]

En interessant framstilling fra Verdal historielag viste også at flere bønder i dalen motarbeidet skolen aktivt, og for de fleste var det for dyrt å betale for å gå på skolen, slik de måtte den gang. Derfor ble det også så som så med skolegang for mange ”vanlige” mennesker.

Alle organisasjoner er barn av sin tid. De skapes med det formål en hadde for øye da de ble etablert. Og de skapes med de mulighetene som gis i de kulturene, de samfunnene og med de teknologiene det var mulig å bruke.

Organisasjoner kan også ses som en type historiske dokumenter, farget av tidens koloritt, en farge det kan være vanskelig å endre selv om årene går og utfordringene blir andre enn de var i starten. Mange organisasjoner greier ikke denne omstillingen, eller de greier ikke å utnytte mulighetene som nye teknologier, digitale tjenester og skiftende samfunnsforhold skaper. Når samfunnet endrer karakter blir det også behov for ny kompetanse, noe som også gjelder for skolen.

Og hvilke konsekvenser kan det få i våre dager?

---

[1] Erik Melvold (2002) har skrevet 39 temahefter om Oslos historie, der dette blant annet er omtalt. Heftene finnes på http:// www.ude.oslo.no/Oslo-patriot/ramme3.html 

[2] http://www.verdal.historielag.org/publikasjoner/skoledrift/folkeskolen_100_aar.htm

Hvorfor sosiale medier i skolen

Forrige uke holdt jeg foredrag om hvordan ny teknologi og nye tjenester endrer samfunnet, med særlig vekt på å forstå endringer i mediebransjen og skolen, og hvordan vi selv endrer vår forbrukeratferd.

Jeg var på tre skoler og i ett konsulentselskap. Fra konsulentselskapet fikk jeg seinere tilbakemelding der de allerede har begynt å arbeide på andre måter enn før, ved for eksempel å dele tips, ideer, lenker til aktuelle ressurser på nett via tjenester som twitter, delicious og Google+ (du kan følge meg på Google+, twitter, Facebook

På skolene snakket jeg også om hvordan slike tjenester kan bidra til å endre læreprosesser, til å skape variasjon i læreprosesser og skoledag, skape mer interessante oppgaver for elevene og mye mer.

Jeg viste også noen av læringsressursene som er tilgjengelige ute i skyen, matteopplæring på Youtube, hvordan du kan lære å spille piano og tipset om hele settet av gode undervisningsressurser en finner på Kahn academy.

I pausen ble jeg intervjuet av NRK (du kan høre intervjuet og innslaget i sin helhet her) , der journalisten hadde spurt 30 lærere om de var på Facebook og ble overrasket over at 20 av de 30 ikke var der. En mente det var tilfredsstillende at kona var der. Rektor som ble intervjuet var veldig tydelig på at det var viktig at lærerne kjente til elevenes hverdag, og også benyttet mulighetene som lå i å skape både bedre, mer effektive og mer interessante læreprosesser ved å bruke ulike sosiale medier. Og ledergruppen hadde uka før bestemt seg for å gå foran, vise vei og sette seg inn i hvoredan ulike sosiale medier og digitale tjenester kunne bidra til å skape en mer interessant og kanskje også mer effektiv skole. En av ideene i den forbindelse var flipped classroom (omtale her, her, her og her som eksempler), der en snur arbeidsdelingen mellom hjem og skole, lar elevene se undervisningsvideoen hjemme og arbeider videre med forståelse av disse emnene på skolen. Flere norske lærere tester ut dette, og blant annet Ingunn Kjøl Wiik har skrevet om det  her. Og du kan lære mer om det om du reiser på årets Sandvikakonferanse.

NRK-journalisten spurte hva jeg mente om at lærerne ikke var på Facebook og ikke ville være der, og jeg svarte at dette var en unnlatelsessynd. De har ikke noe valg når de faktisk er skolens viktigste ledere, ledere av elevenes læreprosesser. Tenk om du skulle hatt kjørelærere som bare hadde kjørt hest, 2 av 3 kjørelærere kjørte bare hest, mens alle elevene kjørte biler. Selvsagt så hestekjørerne biler, men hva slags kunnskap kunne de bidra med om utfordringen med å planlegge for biler, innovativ bilbruk og så videre?

I ettertid har NRK publisert intervjuet og en omtale, noe Aftenposten også gjorde, og dette har skapt interessante kommentarer.

Noen tror tydeligvis dette handler om å brette sitt privatliv ut på Facebook eller om kommunisere med elevene på Facebook, noen trekker fram mobbing og andre utfordringer i sosial samhandling mellom elevene, og svært mange er bare usakelige, snakker om SV-skolen, om få krav til elevene med mer. Faktisk er det veldig få av innleggene som omtaler selve poenget og som ikke tillegger meg en rekke meninger eller holdninger jeg ikke har. Om disse kommentarene faktisk kommer fra lærere, er jeg skremt over hvordan de generaliserer ut fra en svært avgrenset virkelighetsforståelse, selv om det er mulig å finne mange spor som peker til min egen forståelse gjennom både blogginnlegg, gjennom hundrevis av foredrag jeg har holdt (du kan se ett av dem her) og gjennom ting jeg skriver andre steder.

Kjære lærere: dette handler ikke om å brette privatlivet ut på Facebook eller om å være venner med elevene. Det handler om å forstå hvordan elevene dine samhandler med hverandre i det daglige, der Facebook er den viktigste infrastrukturen. Hva deler de med hverandre, hvordan bruker de ulike medier når de skal lære noe de er interessert i, enten det er juksekoder i et spill, det er å spille gitar eller piano, eller det er noe de trenger å kunne i forbindelse med skolearbeidet? Hva er de positive og negative sidene ved det nye mediesamfunnet? Hvorfor ikke bruke disse mediene selv til å finne ut slike ting?

Det handler også om at dette er infrastruktur som er godt egnet for diskusjon, kommunikasjon mellom ulike grupper og for koordinering av ulike typer aktiviteter. Selv er jeg aktiv i en rekke slike diskusjons- og delegrupper, blant annet for sosiale medier i offentlig sektor.

I tillegg finnes det selvsagt en rekke andre gode ressurser, egne nettsamfunn for lærere som vil lære å bruke ulike digitale tjenester i sin egen praksis og dele egen refleksjon og egne meninger. Delogbruk.no er antakelig det mest vellykkede kunnskapsnettverket som er startet i Norge, også i følge tidligere minister Bård Vegard Solhjell, som for øvrig selv ble svært flink til å bruke sosiale medier som blogg og twitter.

Å forstå hvordan tjenester som sosiale bokmerker (eks delicious – her lenke til mine bokmerker om skoleledelse), samskrivingsverktøy (eks Google docs, wikispaces, Etherpad), mindmappingprogrammer, emnekartprogrammer (concept mapping), tidslinjeprogrammer, programmer for redigering av lyd og bilde, qik som gjør telefonen din til et online TV-kamer, worldtw.com (min TVstasjon) som gir deg en global, gratis TV-stasjon endrer læringsmulighetene i skolen er utfordrende. Det er krevende å sette seg inn i alt dette og det tar tid å finne ut hvordan en kan endre undervisningsopplegget sitt.

Men lærer som har tatt denne veien får store effekter, de får interesserte elever, og dette er kanskje det viktigste poenget. Hvis bare interessen er der, er det mulig å lære hva som helst.  Disse elevene lærer å delta i diskusjoner i det offentlige rom, de lærer å finne informasjon fra ulike kilder (ikke bare ved å bruke wikipedia og Google søk) og å vurdere disse. De lærer å sile det som ikke er av betydning og de lærer å framstille egen forståelse og egen argumentasjon på en måte som gjør at de også kan påvirke andre personer.

Så kjære lærere:

• ikke tro at du faktisk vet hva sosiale medier er og kan brukes til uten at du selv har prøvd det
• vis i praksis at du kan utøve kildekritikk, kan søke relevante ressurser om en sak og behersker en debattform som unngår å generalisere på grunnlag av løsrevne uttalelser og brokker av fakta
• kanskje du skulle bruke litt tid på å endre deler av din egen praksis? Start i såfall gjerne med å se på delogbruk.

Om lag en tredel av elevene som begynner på videregående skoler i Norge fullfører ikke skolen. I Finnmark har 70 % av guttene som begynte på vgs for fem år siden ennå  ikke tatt alle eksamener, og frafallet generelt er på rundt 50 %. Dette er hva jeg vil kalle en sosial katastrofe. Kunnskapsministeren har sagt at de samfunnsmessige kostnadene ved dette frafallet er i størrelsesorden 6-9 milliarder kroner årlig (se feks rapport her).

Vi har mye å gå på når det gjelder kvaliteten i norsk skole, også målt opp mot andre nasjoner. Det viser en rekke undersøkelser. Etter 10 år har vi så vidt karret oss opp på gjennomsnittet i PISA-undersøkelsene, men vi har fremdeles en lavere andel av svært flinke elever/studenter enn mange andre land.

For å utvikle oss på ulike sektorer trenger vi også de svært flinke. Vi trenger faktisk flere av dem, av folk som kan stå fram som Stoltenberg og andre politikere har gjort på sensommeren, som kan norske virksomheter til nye produkter, tjenester og markeder og som kan bidra til å utvikle en mer effektiv offentlig sektor. Og ikke minst trenger vi flere lærere som aktivt utforsker hvordan læreprosesser kan endres når vi har fått så utrolig mange nye ressurser som er godt egnet for bruk i skolen og som deler efaringer med sine kollegaer, enten dette er på bloggen, delogbruk eller kanskje på Facebook.

Om du som lærer fremdeles ikke skjønner vitsen , anbefaler jeg deg å komme på NKUL, den største konferansen om IKT og læring. Her finner du kollegaer du kan bli inspirert av, du får ideer til hvordan du kan endre din egen praksis og du får et nettverk av personer som både kan, vil og har erfaring med å utvikle læreprosesser.

Selv bidrar jeg til kunnskapsutviklingen både gjennom mine kurs i sosiale medier i offentlig sektor, gjennom mer enn 50 årlige foredrag i ulike sammenhenger og gjennom å skrive og diskutere med dem har endret sin egen undervisningspraksis. Vil du bruke tid på dette, kan du se på min blogg og bloggene til for eksempel Ingunn Kjøl Wiik, Marita Aksnes, Guttorm Hveem, Leif Harboe som har skrevet Norskboka20, June Breivik, Sven Andreas Horgen, Jan Arve Overland, bare for å nevne noen av dem som har inspirert meg mest.

Hva er likheten mellom enkelte norske skoler og Egyptiske myndigheter?

Svar: Begge har prøvd å blokkere bruken av sosiale medier.

Selv om motivene har vært forskjellige, har effektene vært de samme. Det hindrer uønsket atferd av dem som befolker landet eller institusjonen. I Egypt ville en ikke at innbyggerne skulle ha et kraftig redskap til å organisere kollektive handlinger, til bokstavelig talt å stå skulder til skulder og kjempe mot diktaturets overmakt. Selv om de prøvde, klarte de imidlertid ikke å blokkere internett helt, og historien kjenner vi. Ungdom koblet sammen på Facebook fikk mye av æren for at diktatoren flyktet og overlot styringen til hæren. Men som de sier I Egypt: Det er nå kampen og det virkelige arbeidet begynner, og da er de sosiale mediene viktige for å kunne kommunisere og interagere med store grupper av de en kan kalle interessenter, folk som bryr seg og som vil være med å forme framtidens Egypt.

Dette foregår ikke lenger på samme måte som den gang en gruppe menn møttes på Eidsvold I 1814. Og det er jo unektelig et paradoks at dagens politiske prosesser, er de samme som en skapte med Eidsvolds-mennenes teknologi, selv om mulighetene for andre representative ordninger og også direkte demokratiske prosesser der vi alle får anledning til å bidra underveis i prosessen, nå er helt annerledes enn bare for 5 – 10 år siden.

Parallellen mellom Egypt og dagens skole minner om at skolen også styres av et regime. Det er bestemt fra oven hva som skal læres, hva de skal kunne, dels også hvordan det er lovlig å arbeide. Når skolen bestemmer at eksamen skal være på papir, eller på PC uten nettilgang, er dette bestemmelser som har med mulighetene for effektiv kunnskapsutvikling å gjøre.

I dag vil en effektiv arbeidsform innebære at en deler dokumenter med andre studenter og interessenter, feks via google docs, Dropbox eller lignende. Bokmerker/favoritter lagres gjennom delicious eller Diigo. Screencasts legger vi på slideshare og de fleste småfilmene på YouTube. Og notatene våre ligger allerede I skyen, fordi jeg bruker Evernote både på reiseMacen, kontormaskin, iPhone og iPad. Da er mine notater tilgjengelige over alt hele tiden.

Det som skrives utvikles først gjennom Mindmanager, og eksporteres siden til et lineært leseformat, som feks Word. Selv har jeg skrevet en hel bok på denne måten, og kan ikke tenke meg andre arbeidsformer.

Ideer, refleksjon og digitale ressurser deles gjennom Facebook og Twitter, og mer komplekse spørsmål får vi svar på gjennom Quora. Og trenger jeg en kjapp innføring i et nytt emne, er jo Wikipedia svært så bra da. Av wikipedia blir en wikismart.

Problemet er at dagens unge ikke lærer å arbeide på denne måten, hverken på skolen eller på universitetet. Da jeg foreleste på NTNU sist, så jeg 4 PCer blant 50 studenter. De andre satt på samme måte som jeg selv gjorde i siste halvdel av forrige århundre, dengang vi ikke hadde hørt om internett en gang.

Når så de lokale lederne ikke er kjent med det digitale nettsamfunnets arbeidsformer og muligheter, teknologier og tjenester som nå har skapt relativt fredelige revolusjoner I 2 land, er det ikke rart de tyr til samme løsninger som diktatorene.

De slår av de digitale tjenestene, vender blikket tilbake til papiret og blyanten, eller til den pedagogikken som ble skapt i industrisamfunnet, og som fremdeles dominerer norsk skole. Hvem skal skape revolusjonen i klasserommet? For den trenger vi også!

Norskboka.no

For et par uker siden var jeg en av innlederne på Kongsbergkonferansen, en konferanse rettet mot lærere i videregående skoler i Buskerud. Der traff jeg blant annet Leif Harboe, som har skrevet norskboka.no. Nå foreligger andre utgave av denne boka, og den er det vel verdt å få med seg

Egentlig er tittelen på boka litt misvisende. For selv om det er mest henvisninger til ressurser på nett for norsk- og språklærere, er dette mer en bok om digital kompetanse og digitale dannelse i skolen.

Her får du helt konkrete tips om hvordan du kan bruke ulike tjenester i læringens øyemed.

Her finner du eksempler på årsplaner for norsk på forskjellige klassetrinn. Du finner tips om hvordan du kan lage din egen wiki, og på bokas nettsted finner du også blant annet en screencast som viser hvordan du kan kommem i gang med blogging i klassen din.

Mange lærere (og andre også for den saks skyld) synes det er vanskelig å vite hvor en skal begynne for å øke sinn egen kompetanse, når det er så veldig mange nye tjenester og teknologier å forholde seg til. Norskboka.no er også en veiviser i denne digitale jungelen, og den anbefales alle som vil styrke sin egen digitale kompetanse. Og du behøver ikke være lærer eller knyttet til skolen for å ha glede av denen boka.

Isaac Asimom om læring – The Fun They Had

For veldig lenge siden hadde jeg stor sans for science fiction og fantasy. Lord of the rings ble lest på en helg, etter at Hobbiten var fortært først. Mange bøker og noveller har gjort inntrykk, kanskje først og fremst av Asimov. Nightfall er en klassiker, og det samme er The Fun They Had. Denne siste handler om to barn som er på loftet og roter i noen gamle esker. Så finner de plutselig en gammel skolebok. Og de begynner å reflektere over hvordan læring foregikk i gamle dager.

En interessant side ved dette er også hvordan Asimov tenkte seg framtidens læresituasjon. I god Asimovånd (han skrev tross alt I Robot) er lærerens selvfølgelig en robot. Også i det framtidige samfunnet har de lekser. En morsom sak handler om hvordan leksene leveres inn til læreren. Det skjer i «leksesprekken» – leksen mates rett og slett inn i den mekaniske læreren.

Novellen er interessant på mange måter. Først som grunnlag for refleksjon om dagens pedagogiske praksis. Dernest som refleksjon over hvor ubrukelig den tids ide om framtiden kom til å bli i praksis. I tillegg er det en interessant refleksjon over hvor vanskelig det er å tenke seg at oppgaver kan utføres i en annen organisatorisk setting eller sammenheng (må vi ha skoler for å lære?) og med helt andre prosesser enn vi ser i dag.

Les og diskuter. Etter hva jeg forstår er denne novellen et godt utgangspunkt for å reflektere, diskutere og skrive mer om saken.

Hvor skal en begynne?

I dag holdt jeg foredrag for omlag 100 mennesker i Oslo, de fleste med tilknytning til forlags- og publiseringssektoren. Bare 2 av de 100 var bloggere, og svært få leste blogger regelmessig også. Det ligner litt på erfaringene fra andre sektorer. Så når jeg nå kjører kurs for over 100 skoleledere i Rogaland, kan det jo være kjekt å gi dem en egen startside. Det har jeg gjort her.

Dette er en åpen side i Netvibes, og det er fort gjort å sette opp en slik side. Den kan selvsagt også brukes i undervisningen, til å overvåke alle elevenes blogger (bare lag lenker …) og til å publisere ressurser som kan benyttes i ulike sammenhenger.

Nå inneholder siden enkelte blogger som jeg selv leser regelmessig, fra Ingunns Tanketråder, som gjerne har lange og mer reflekterende innlegg, til Jan Arves litt kortere blogginnlegg. Så er selvsagt det store spørsmålet: Hvilke blogger mangler? Hva burde være med fra starten her? Jeg har tenkt at det ikke bør være så mange å følge med på i starten, men kanskje er det feil?

Legg inn forslag til forandring av siden i kommentarfeltet her.

Spill og virtuelle verdener

June Brevik har reflektert over hva deltakelse i ulike virtuelle verdener kan føre til. Hun har tenkt mange av de samme tankene som meg, og vi er ikke alene. Ved Stanford har de et stort forskningsprosjekt som jeg har skrevet om tidligere, men hvor finnes forskningen som forener virtuelle verdener og læring i skolesammenheng? Den er nok der ….

Gratis lærebøker

Via TorG har jeg fått tips om at New York Times har en interessant artikkel om gratis lærebøker. Andrew McAfee ved Harvard har gjort sin lærebok i økonomi gratis tilgjengelig på nettet. Og du kan kjøpe den i printformat hos Lulu.  Der kan du forøvrig også få  Espen Andersens bok om hvordan du kan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning gratis, eller i en printutgave dersom du foretrekker det.

Det er mange interessante sider ved denne utviklingen. Den ene er at lærbokprodusentene mister sin monopolsituasjon på formidling av lærebøker til utdanningssektoren. Den andre er at det med disse teknologiene/tjenestene er mulig for alle og enhver å skrive og publisere sin egen bok, enten det er en lærebok eller noe annet. Og det tredje punktet vil nok interessere forlagene, for hva skal de gjøre når en stor andel av lærebøkene blir gjort tilgjengelige på denne måten?

Jeg har forresten en gratis bok på lager jeg også. For maaaange år siden skrev jeg et par lærebøker i statistikk. Den ene av dem handler om å forstå statistikk. Den er skrevet spesielt for folk med litt dårlig bakgrunn i matematikk, og den fikk faktisk god omtale den gang den kom.

Nå kan du laste den ned gratis fra Kolle forlag. Bruk den som du vil, jeg tror faktisk den har et par originale innfallsvinkler som kan være nyttig ennå. God nedlasting!

Beste praksis for produksjon av eKurs

Campus Technnology har en artikkel der de tar opp beste praksis i etablering av eKurs. Hovedpoenget er at dette er en helt annen pedagogisk genre enn tradisjonell universitetsundervisning. Prøver du å flytte forelesningen ut på nettet, kommer det til å gå galt, -i den forstand at du ikke lager undervisningsmateriale som er optimalt tilpasset nettbruk.

For eksempel bør nettbaserte kurs tilrettelegge for følgende typer kommunikasjon

Student-to-content interaction, which pertains to the ease with which students can access new concepts and interact with the learning material.

Student-to-student interaction, such as communication via instant message, chat, and message boards.

Student-to-instructor interaction, involving everything from ePortfolios to messaging.

I mine wiki-leverte kurs ivaretas dette på forskjellige måter. Du kan se eksempel på det i kurset eGovernment.

Interaksjon med innholdet ivaretas gjennom å bruke nettbaserte tekster, wiki som forbedres eller skapes av deltakerne. Student til studentinteraksjon gjøres gjennom blogger og kommentarer på andres blogger, samt ved diskusjonssiden i wikien. Det kan du se et eksempel på her, der deltakerne diskuterer om en video skal være del av teksten de skriver sammen til eksamen eller ikke. Og i eksamenswikien, der 30 personer sammen skal skrive en tekst, der finner en det kanskje beste eksempelet på samarbeid mellom studentene. Mens student-lærerkontakt ivaretas gjennom spørsmål-svar-sider, gjennom epost/telefon og på disse kursene særlig gjennom fysiske samlinger. Dette er altså mer et eksempel på det som kalles blended learning enn på et rent nettbasert kurs.

Jeg arbeider imidlertid med å gjøre disse kursene mer egnet til full leveranse over nettet, men det tar utrolig mye tid å få til i praksis. Derfor er det kanskje ikke på lufta før til neste år.