Forbud uten virkning

1. juni 2010 trer det i kraft et interessant forbud i Norge. Fra da av er det nemlig forbudt for banker og finansinstitusjoner å overføre penger til spillorganisasjoner i utlandet. Det betyr for eksempel at hvis du er på et kasino i Las Vegas, kan du ikke betale med ditt norske kredittkort. Men du kan selvsagt ta med deg kontanter og spille videre som før. Her er kopi av meldingen som Skandiabanken sendte til sine kunder:

Kjære kunde
Det vil fra den 1. juni 2010, ikke være mulig å benytte betalingskort utstedt i Norge (Bankkort/Ungdomskort) til kjøp av pengespill i utlandet.
Årsaken til forbudet er at Stortinget den 4. desember 2008, vedtok lov om endringer i pengespill- og lotterilovgivningen. Formålet med forskriften er å sikre et regulert og kontrollert tilbud av pengespill gjennom å begrense tilgangen til pengespill som ikke har norsk tillatelse.
Forbudet gjelder både spill på internett og fysisk bruk av kortet til spill i betalingsterminal i utlandet. Hvis du har spørsmål om eventuelle alternative betalingsmåter for pengespill i utlandet, må du ta kontakt med det aktuelle brukersted.
Hvis du ønsker å delta i pengespill i utlandet (f. eks. besøke et kasino) vil du enten måtte ha med deg kontanter eller ha et bankkort som er utstedt utenfor Norge.
Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, vil ikke bli påvirket av forbudet.
Link til forskriften finner du her.
Vennlig hilsen
Skandiabanken

Hva kommer dette til å bety i praksis? Antakelig ingen ting!

Det interessante er at myndighetene later til å tro at det går an å stopp pengespill hos internasjonale aktører på denne måten. Forskriften som regulerer dette er kort, og gjengis i sin helhet her:

Forskrift om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 19. februar 2010 med hjemmel i lov 1. juli 1927 nr. 3 om veddemål ved totalisator § 3 første ledd, lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. (pengespilloven) § 2 fjerde ledd og lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v. (lotteriloven) § 11. Fremmet av Kulturdepartementet.

§ 1. Formål

Formålet med forskriften er å sikre et regulert og kontrollert tilbud av pengespill gjennom å begrense tilgangen til pengespill som ikke har norsk tillatelse.

Trer i kraft 1 juni 2010.

§ 2. Definisjon

Med pengespill i denne forskrift menes virksomhet som omfattes av totalisatorloven, pengespilloven og lotteriloven.

Trer i kraft 1 juni 2010.

§ 3. Anvendelsesområde

Forskriften gjelder for banker, finansieringsforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak, filialer i Norge av utenlandske kredittinstitusjoner og betalingsforetak, samt andre som yter betalingstjenester i Norge.

Trer i kraft 1 juni 2010.

§ 4. Forbud mot betalingsformidling

Det er forbudt for virksomheter som nevnt i § 3 å formidle betaling av innsats og gevinst i pengespill som ikke har tillatelse i Norge.

Forbudet mot betaling av innsats gjelder ved betalingsordre der betalingskort er benyttet og autorisasjonsforespørselen identifiseres etter et brukerstedskodesystem.

Lotteritilsynet kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi pålegg til virksomheter som nevnt i § 3, om å avvise elektroniske betalingstransaksjoner til og fra entydig bestemte kontonumre.

Trer i kraft 1 juni 2010.

§ 5. Ikrafttredelse

Denne forskriften trer i kraft 1. juni 2010.

Her må mange sider av saken byggerpå sviktende forutsetninger eller manglende forståelse for hvordan internasjonale, digitale pengesystemer fungerer. Dette er eksempel på en forskrift som ikke vil ha noen konsekvenser, annet enn at det fører til ekstra byråkrati og ekstra kostnader for Staten.

Hvorfor er det slik?

For det første er det veldig enkelt å bruke internasjonale pengesystemer som ikke omfattes av denne forskriftens kontrollmulighet. Hvis du bruker Paypal er det ingen krav fra Paypals side om at du må oppgi at du er norsk statsborger, og dermed underlagt den nye forskriften. Dermed kan du betale via Paypal, og du kan få sendt gevinster som du måtte få på utenlandske spillesteder direkte til din Paypalkonto. Og du kan videre overføre disse pengene til din konto i en norsk bank, eller du kan bruke dem til å betale for varer og tjenester du kjøper i utlandet, for eksempel på eBay.

Hvis du er i Las Vegas og vil spille, trenger du bare å ta ut pengene i kontanter i stedet for å betale med kortet. Vil det føre til at færre spiller slike spill? Antakelig ikke.

Selv om motivasjonen for å hindre nordmenn i å spille på utenlandske spilletjenester som omfattes av den norske lotteriloven er positiv, er virkemidlene som er satt i sving helt uten effekt. Bare det å lage en slik lov, kan antakelig ha motsatt effekt, fordi fokus vil settes på hvordan en omgår de systemene som må forholde seg til loven. Dermed kan det hende at loven fører til et storslagent voksenopplæringsprogram, der de som ønsker å spille raskt finner ut hvordan de likevel kan spille på de ønskede nettstedene.

Dette virker litt på samme måte som musikkbransjens opptreden gjennom mange år, der de forsøkte å få forbudslinjen til å fungere i praksis. Det eneste virkemidlet denne bransjen har, er å utvikle tjenester som er mer attraktive, bedre enn ulovlig fildeling, og billig nok til at folk vil betale. Beklageligvis for musikkbransjen, er det ikke disse som har utviklet de nye og attraktive tjenestene. iTunes har gjort Apple til et større selskap enn Microsoft, og MySpace, Spotify og andre følger etter. Ingen med utspring i den gamle musikkbransjen.

Digitale pengespill i cyberspace kan ikke stoppes av norske myndigheter. De kan rent temporært oppnå en nedgang i slik spilledeltakelse, men over tid vil de antakelig oppnå det motsatte. Det var hva som skjedde da USA innførte tilsvarende forbud, noe jeg skrev om i 2007.

Det eneste de kan gjøre for å hindre slikt spill på sikt, er å utvikle bedre og mer attraktive norske spill. Dette kan gjøres på en rekke måter. Blant annet kan en utnytte forbindelsen mellom Norsk Tipping og NRK på helt andre måter enn før. En kan lage spill som gjør det mulig å vedde på hendelser i TV-programmer. Det er i alle fall nok av muligheter, om en vil satse i denne retningen, for den retningen myndighetene har valgt fører i alle fall ikke fram.

Vil du vite mer om alternative betalingsformer? Sjekk her og her.

Tillegg 27. juni: Norske Visa-kort forbudt i Las Vegas.

Sosiale medier for utvikling og samarbeid

Innlegg i Arena, våren 2010

De tre siste årene har vi vært vitne til en revolusjon når det gjelder måten vi kommuniserer og samhandler på. Facebook, Twitter, LinkedIn og andre tjenester har skapt en ny infrastruktur for sosial samhandling. En ny åpenhet og nye teknologier for samarbeid har skapt grunnlag for nye organisasjonsformer. Professor Andrew McAfee ved Harvard har gitt dem navnet Enterprise 2.0. Dette er organisasjoner preget av åpenhet, av utstrakt deling av informasjon internt og eksternt, og av bruk av nye tjenester for samhandling.

Internt i organisasjonene gjør disse tjenestene det mulig å samarbeide med ulike partnere på effektive måter og koordinere aktiviteter på tvers av geografiske skiller. Selv bruker jeg både blogg og wikier i mitt eget utviklingsarbeid. På bloggen publiserer jeg ulike tips og refleksjoner jeg vil dele med andre. Wikier bruker jeg til alle kursene mine, noe du selv kan se på http://egovernment.wikispaces.com. Bokmerkene, selve katalogen over alt det interessante jeg finner på nett, deler jeg med tjenesten Delicious. Her finner du de samme kildene som har inspirert meg. På Twitter følger jeg både store guruer, lærere som utvikler innovative undervisningskonsepter, medieanalytikere og andre kommentatorer som gir meg inspirasjon og innspill til å forstå de oppgavene jeg arbeider med på nye måter.

De sosiale nettverkstjenestene endrer ikke bare måtene vi kommuniserer på, men også i stor grad de tradisjonelle mediene. Papiravisene er i fritt fall, og hele bransjen setter nå sin lit til Apples nye flaggskip iPad. Da er håpet at vi vil betale for innholdet igjen fordi de vil tilby det de kaller en rikere leseropplevelse. Dette er i tråd med teorien i boken Blown to Bits som kom ut for snart et tiår siden.

Like interessant er også mulighetene for å analysere data fra de sosiale nettverkene. En studie fra Silicon Valley viser at en ved å analysere hvor ofte en film nevnes på Twitter kan lage en svært god prognose av hvor godt den kommer til å selge. Og ved å analysere innholdet i meldingene og sortere dem etter hvor positive/negative de er til filmen, kan en lage enda mer presise salgsprognoser. Men hvordan skal en finne ut om folk er positive eller negative? Jo, det hjelper Amazon oss med gjennom tjenesten Mechanical Turk. Her kan du legge ut oppgaver du vil at andre skal hjelpe deg med, så får du en rekke mennesker til å bidra.

Framtiden er uten tvil mye mer bruk av sosiale medier, både til å analysere grunnlaget for egen tjenesteutvikling og framtidig inntjening, men også i stadig større grad for å kunne samarbeide mer effektivt med flere. Det er ikke mange bedrifter som har alle de kloke hodene ansatt på ett sted. Selv sitter jeg til daglig i Nittedal, er ansatt på NTNU, og holder foredrag, workshops og seminarer over hele landet. Noen ganger bare ved hjelp av nye teknologier og nye tjenester, men også ofte ved at jeg reiser.

Moms på ebøker –ikke særlig smart?

Momsfritaket på bøker ble begrunnet med at bøkene skapete positive eksterne effekter. Når folk leser  bøker blir de klokere, og klokere  mennesker  bidrar bedre til verdiskapning for landet forøvrig.  Bak et slik resonnement ligger en ide om at opplyste og utdannede  mennesker over tid  kan  bidra til større verdiskaping i samfunnet enn dem som ikke har den innsikten som en får ved å  studere. I  tillegg ses  det som et gode å ha mange forskjellige bøker  tilgjengelig. Og for at det skal være mulig å produsere mange bøker, må  leserne kjøpe  mange  bøker. Så det er en sammensatt begrunnelse for at det ikke er moms på dem i sisteleddet, det  vil si på den  prisen forbrukeren  betaler. Det hele kan oppsummeres med at de skaper positive  ekserne effekter. Det samme gjelder også for  fagtidsskrifter.
Teknologi og nye tjenester har brakt innholdet i disse bøkene fra papiret til den digitale arenaen.  Der er ikke dette ting eller varer  lenger,  men digitale tjenester. En konsekvens av dette er at brukerne  derfor må betale moms på tjenesten. Her er det overgangen  fra vare til  digital tjeneste  som er bestemmende for avgiftsfastsettelsen, og ikke de opprinnelige begrunnelsene for å frita  bøker og  tidsskrifter for  moms.
Dette er en utvikling som får mange konsekvenser. Hvis et bibliotek abonnerer på et tidsskrift  betaler de ikke moms på dette. Men  hvis de  får det samme tidsskriftet levert elektronisk, med  identisk sideoppsett, layout, innhold og kontekst, er det moms på det. Det  betyr at  abonnement  på tidsskrifter faktisk blir dyrere for bibliotekene dersom de er elektroniske, og det enda en kan  arguementere  med at de  eksterne effektene nå burde blitt enda større, fordi det blir lettere å  spre innholdet til flere brukere.
En annen konsekvens er at det også blir moms på lydbøker dersom disse da ikke utgis i  parallell med en trykt bok. Kriteriet for å få  momsfritak er at boka trykkes på papir.
I den industrielle verden ble musikk og bøker publisert med forskjellige teknologier, i ulike  formater, og distribuert gjennom separate  kanaler,  og det var lett å skille mellom dem rent  økonomisk.
Etter konvergensen blir imidlertid mye likt. De kan konsumeres med samme teknologi, de kan  distribueres av de samme aktørene,  gjennom de samme kanalene. Da har den herskende  logikk blant lovgiverne tidligere vært at dersom de er teknologisk like, skal de  også  behandles på  samme måte, det vil si som digitale tjenester.
Det er med andre ord ikke sammenheng mellom den argumentasjon som er brukt for å bygge  ut og opprettholde støtteordninger for  bøker  og tidsskrifter gjennom en lang tidsperiode og det  som gjøres i dag. Og disse endringene ble innført uten at det fant sted  noen offentlig  diskusjon  om prinsippene. For de positive eksterne effektene er om mulig enda større enn i dag.
I bøkenes industrielle gullalder var papirbøker et ubestridt gode. De hadde mange positive  eksterne effekter og få tenkte på de  negative.  Men med økende fokus på tiltak som er  nødvendige for å hindre global oppvarming, kommer ett arguement til. Bøker og  magasiner er  lagd  av papir, og papir er lagd av trær. Verdens samlede papirforbruk har dermed en negativ  ekstern effekt i forhold til  utslipp av klimagasser,  både ved at en hugger skog, men også ved at  en får store transportkostnader ved å frakte tømmer til  fabrikkene, papir til trykkeriene, bøker   til grossistene og videre til detaljistene, før kundene kjører bil til bokhandelen for å handle  dem.
En slik forståelse av bøkenes industrielle økonomi burde føre til at ebøker blir momsfrie,  mens det faktisk legges moms på  papirbøker.
Digitale tjenester fører også til en utfording til. For når vi kjøper bøker elektronisk fra Amazon  betaler vi jo ikke noen moms. Amazon  krever  ikke inn moms på filer, mens de gjør det på for  eksempel CDer og DVDer om de sender disse til Norge. Og hvordan skal det  bli mulig å  kreve inn moms på bits som nordmenn kjøper i utlandet? For i den digitale verden eksisterer ikke reelle skiller mellom  landegrenser. Vi kan alle bli amerikanere i det  digitale landskapet. Gjennom å bruke det som  kalles en proxyserver blir vår identitet  på nettet endret. Og hvis vi bruker en proxiserver i  USA,  vil vi framstå som amerikanere når vi ønsker å kjøpe tjenester på nettet. Og  da gjelder vel  amerikanske lover, eller ?
Tjenester i det digitale nettsamfunnet handles ut fra en annen logikk enn tradisjonelle  tjenester. Det er vanskelig å stenge dem inne  bak  nasjonale grenser, det er i praksis umulig å  hindre tilgang til tjenester utenfor egne nasjonale grenser og det er umulig å  håndheve egne  handelsregimer på handel med bits fra utlandet. Den eneste mulige måten å regulere dette  på er ved at alle land blir  enige om felles  lovverk og regelverk, noe som er et svært  usannsynlig utfall. Omsetningen av ebøker rettet mot norske kunder kan  derfor lett flyttes til  Romania, Korea eller Kina, der det kan bli svært vanskelig for norske myndigheter å kreve inn  momsen. Og det  er heller ikke så vanskelig  å pakke en tjeneste inn på en måte som gjør at  den framstår som global, selv om de fleste av kundene  kommer fra Norge. Dermed er det  i praksis umulig for norske myndigheter å hindre tilgang og salg.
Digitale tjenester kan også betales med digitale penger, slik som Paypal, hvilket gjør at det heller ikke går  an å stenge tilgangen til  tjenestene ved å  forby finansaktørene å overføre penger til dem, slik  en blant annet har gjort i forhold til uønskede spilltjenester. Men  heller ikke på  spillmarkedet er  dette en smart strategi, fordi det er lett å omgå hindringene som settes opp. Handelshindre  som  ikke kan håndheves  bidrar til å underminere respekten for lovverket. Da er det kanskje bedre å arbeide med å finne andre løsninger.

Twitter predikerer salg av film

Artikkel publisert i Kapital mai 2010.

 

Husker du boken Megatrends fra 1980-tallet?

Gjennom å analysere innholdet i amerikanske lokalaviser med statistiske metoder, fant forfatteren noen fellestemaer, som han kalte megatrender. Dette krevde et omfattende apparat med å samle inn lokalavisene, klippe artikler, klassifisere innholdet i henhold til temo og ikke minst i å systematisere og analysere det store datamaterialet. I dag ville et slikt arbeide vært gjort på helt andre måter.

Ved HPs forskningslab i Silicon Valley har Bernardo Huberman og hans team analysert meldinger på Twitter for å se om slike meldinger kan brukes til å kartlegge framtidig kjøp av tjenester. Ideen er at folk twittrer eller formidler sine meninger gjennom andre sosiale medier, og at en ved å analysere disse meldingene kan finne ut om produktene eller tjenestene blir positivt mottatt.

De fant for eksempel at mengden twittringer målt i antall tweets pr time, var en god indikator på det framtidige salget av en film. Det enkleste målet var å se hvor ofte filmen ble nevnt av twittrerne.

Enda bedre estimater for framtidig salg fikk de da de analyserte i hvilken grad twittringene var positive til filmen eller ikke. Siden de her skulle analysere 3 millioner meldinger, var det en ganske stor oppgave å gå gjennom disse, men også her kan sosiale tjenester benyttes. Amazons Mechanical Turk, en tjeneste som lar folk som vil tjene litt penger på å utføre enkle jobber på nettet, ble brukt til å klassifisere innholdet i meldingene, slik at det ble mulig å kartlegge folks ulike holdninger til filmen også.

Estimatene for filmenes framtidige salg som kom ut av disse analysene var mer i samsvar med det faktiske salget, enn resultatene fra filmbransjens egne prediksjonsmarker, eller markedsanalytikernes prognoser basert på mer tradisjonelle metoder.

Alle som bruker sosiale medier etterlater digitale spor i det offentlige rommet. Så langt har diskusjonene om sosiale medier dreid seg mye om hvordan folk framstår på nettet, om digital dannelse og kompetanse og om hvordan ulike organisasjoner kan bruke disse mediene for å fremme sitt eget formål.

Men det er også mulig å bruke dataene fra disse mediene til å analysere utbredelsen av ulike fenomen i samfunnet. Gjennom relativt enkle statistiske analyser kan en lage prognoser for framtidig salg, for hvem som kommer til å vinne det neste kommunevalget, for hvor godt folk liker et produkt eller lignende.

Slike metoder fungerer selvsagt bare dersom folk ikke vet at slike analyser gjennomføres. Og de fungere antakelig også best når målgruppen er blant de yngre, siden deltakelsen i sosiale medier synker med økende alder.

 

Kevin Kellys omtale av forskningsartikkelen.