Har du noen gang lurt på hvordan vi lærer noe nytt? Finner vi på det selv, hører vi det av noen, leser vi oss til det? Eller kanskje vi får ideer og assosiasjoner til noe vi selv har vært opptatt av ved å høre på andre?
I så måte er bøker, filmer, tv, radio, foredrag og forelesninger, samtaler med andre mennesker, eller til og med observasjon av andre menneskers atferd viktig input til egen kunnskapsutvikling. Det betinger at vi har tid til å lese bøkene se filmen, gå på foredragene eller oppsøke de interessante menneskene. Det var slik kunnskap ble til i ”gamle dager”. Da var konferansene viktige, artiklene som folk arbeidet med i måneder, og som det kunne ta enda flere måneder og år før kom på trykk var de viktigste kildene til vitenskapelig framskritt og til ny innsikt for den enkelte.
Men nå endrer nye teknologier og ikke minst nye måter å bruke teknologien på dette. Ta for eksempel bloggene. Bloggene er personlige publiseringsmotorer og byr på en rekke nye mediegenre, fra frustrasjonsblogger, politiske kommentarblogger, vitenskapelige diskusjonsblogger, hobbyblogger, sensasjonsblogger, refleksjonsblogger, opplysningsblogger og ikke minst formidlingsblogger som eksempler på ulike formater som dekkes av fenomenet blogg.
Dette siste er et interessant fenomen, fordi det etterhvert blir vanlig at mange personer formidler direkte fra ulike seminarer og foredrag. Det er mange år siden Jill Walker blogget direkte fra et foredrag jeg holdt på Universitetet i Oslo, og siden har det tatt om seg. Jeg blogget fra Internetworld i London i slutten av april, og flere blogget direkte fra Nkul som gikk av stabelen ved NTNU med en rekke foredrag og seminarer i begynnelsen av mai.
På denne måten kunne jeg sitte hjemme på mitt eget kontor, gjøre det arbeidet som hastet mest og samtidig følge med på høydepunktene i foredragene. Marita Aksnes blogget ikke bare sammendrag av foredragene, men også noen av sine egne refleksjoner og assosiasjoner underveis. Og hun var ikke alene.
Ved å kombinere innholdet i flere av bloggene, gjerne med foredragsholderens egen blogg og hele presentasjonen gjort tilgjengelig for eksempel via Slideshare så får en et rimelig godt innblikk i hva det hele handler om, uten å bruke en dag på å reise dit og uten å måtte droppe det andre arbeidet som også krever sin tid. Jan Arve Overland er en av dem som arbeider på denne måten.
Dette er ett eksempel på den nye digitale delekulturen. Et annet eksempel finner vi i kurset Facebookpsykologi som professor Fogg ved Stanford nå kjører for andre gang. Kurset er åpent tilgjengelig for alle som vil følge med. Timene streames på nettet via en helt åpen tjeneste, som du selv også kan bruke. Alle dokumenter gjøres tilgjengelig for hele verden via Google Docs og det hele holdes sammen ved å bruke en egen gruppe i Facebook. Der kan du forøvrig se hvem andre i verden som er interessert i dette, og du deler automatisk ressurser med dem dersom dere har felles interesser.
Det er altså mulig å sitte i Norge og følge et kurs på Stanford i sann tid. Lese artikler og bokkapitler, lese og høre studentenes diskusjoner og faktisk også bidra til boka om de sosiale nettverkenes psykologi, dersom du er interessert i dette. Hele verden ble invitert til å sende inn artikler, og studentene, sammen med andre utvalgte akademikere, gjennomfører en anonym peer review prosess, slik det er vanlig å gjøre i akademiske kretser.
Så den siste uka har jeg både fulgt med på Stanfordkurset i Facebooks psykologi, ”vært” på konferanse i Trondheim og samtidig lært av mine andre ”venner” i de sosiale nettverkstjenestene.
Og jeg har sett at min nederlandske kollega har meldt seg inn i Howard Rheingolds gruppe Smart Mobs, fordi han så at jeg var medlem. Og jeg har på min side også lært av Wim Veen gjennom hans oppdateringer av status på Facebook.
Den siste måneden har Twitter også blitt en viktigere kanal for å dele kunnskap. Jeg har lært om nye medieformater fra NRK, om en nyttig plugginnmodul til Outlook fra Marika Lüders og mye annet som jeg har hatt nytte av i mitt faglige virke den siste tiden.
Og jeg har delt noe av min innsikt ved å kommentere på bloggene til et par elever i videregående skole. På den måten flyter det noe både fra de etablerte til de som er på vei til å arbeide i det digitale nettsamfunnet, og vi som er der får utrolig mange nye kilder til ny innsikt og kunnskap.
Dersom du lurer på hvorfor det er lurt å ha mange venner på Facebook, kan du lese den gamle artikkelen om The strengt of weak ties. Marc Granovetter er blitt mer aktuell enn noen gang. Takket være de sosiale nettverkstjenestene. Men det er det visst ikke så mange av den etablerte generasjonen ved universitetene eller de videregående skolene for den del som har oppdaget ennå.
Arne Krokan 