Trenger vi å digitalisere skolen?

Gjesteblogginnlegg hos Atea.

Publisert  15/10/14 — SKOLE

Det meste av samfunnet er i ferd med å bli heldigitalisert, men digitalisering av skolen har det vært lite fokus på.

DSC_8098

Det er snart 200 år siden den teknologien som har dominert skoler og utdanningssystemer over hele verden ble funnet opp. En teknologi som gjorde at en kunne gi instruksjoner til mer enn en håndfull studerende om gangen og som gjorde at en kunne organisere læreprosesser på andre måter enn da lærdom ble formidlet fra mester til svenn. Kombinasjonen av tavler og muligheten for å trykke relativt billige lærebøker er grunnlaget for dagens organisering av skolen i klasser, der læreren har den viktigste rollen som kunnskapsformidler og organisator. Kvalitet sikres først og fremst gjennom krav til lærernes utdanning, og kvalitetskontroll foregår gjennom tester av elevenes ferdigheter.

Den dominerende pedagogiske formen er basert på instruksjon og øvelse, en form som gjør at elevene i norsk grunnskole ifølge professor Thomas Nordal bruker 60 prosent av tida de er på skolen til å arbeide med arbeidsplanen.

Skolen er, i likhet med det meste av offentlig sektor, hierarkisk organisert med en sterk tradisjon for at lærere arbeider alene med sine klasser og at alle elever følger det samme læringsløpet. ”Data” ses ofte på som ”redskaper” som skal understøtte de tradisjonelle læreprosessene, slik It’s Learning og Fronter er designet for å gjøre. Og i en skole der instruksjonsperspektivet er det dominerende, oppleves slik teknologi ofte mer forstyrrende enn mulighetsskapende. Undersøkelser fra Senter for IKT i utdanningen viser da også at 85 prosent av niendeklassingene bruker ”data” en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Og omfanget av bruken gikk ned fra 2012 til 2013. Digitaliseringen av skolen har med andre ord ikke vært noen suksess, selv om det meste av samfunnet for øvrig er i ferd med å bli heldigitalisert. Ja, ”digitaliseringsmeldingen” fra regjeringen Stoltenberg anga at ”alt som kan digitaliseres skal digitaliseres”, – og de ga seg en frist til første halvdel av 2015 for å digitalisere alt, – unntatt utdanningssystemene.

Det er jo nesten fantastisk at digitaliseringsmeldingen ikke inneholdt et eneste ord, eller visjon, om digitalisering av utdanning og læreprosesser.

Dette har NTNU tatt tak i gjennom prosjektet ”Smart Læring”. Prosjektet bygger på min bok med samme tittel, og har utviklet et kurs som er åpent og gratis for alle som ønsker å delta, en MOOC. De som vil kan også ta eksamen og få 7,5 studiepoeng fra NTNU.

Kurset tar opp hvorfor skolen må digitaliseres, og ikke minst hva som må gjøres og hvordan. De som blir med lærer om samskriving gjennom Google Drive og andre tjenester, om hvordan sosiale bokmerker brukes, hvordan grupper og sider i Facebook brukes, hvordan de kan bygge personlige læringsnettverk blant annet gjennom Twitter, og mye mer.

Digitalisering av skolen er et omfattende prosjekt, der vi som arbeider ved lærestedene må samarbeide bedre med leverandører av teknologi og digitale tjenester. I tillegg trenger vi flere arenaer der leverandører, skolefolk og andre berørte møtes. Den største møteplassen er NKUL, som arrangeres ved NTNU i mai hvert år.

Målet med samarbeidet er å få bedre og mer tilpassede digitale tjenester for skolesektoren. Å skrive fem faktasetninger om Elverum i Word er ikke det vi snakker om når vi ønsker at skolene skal bruke mer IKT i undervisningen. Da må de endre læreprosesser, kommunisere med andre, bruke setningene som grunnlag for å samskrive en tekst eller lignende. IKT må tilføre en ekstra verdi til arbeidsprosessen, ikke være en avansert form for penn og papir.

Vågå er et eksempel på en kommune som er på god vei. Her har man tenkt helthetlig fra barnehage til videregående skole, og legger til rette for god og pedagogisk bruk av IKT. IKT kan gi skolene porteføljer av programmer som kan bidra til at norske elever får mer varierte undervisnings- og læreformer. Kanskje fører det også til at de slipper å bruke 60 prosent av tiden de er på skolen til å arbeide med ”arbeidsplanen”.

Hva elevene lærer, hvordan de lærer, når de lærer og hvor de lærer – alt er i endring. Hør Arne Krokans interessante foredrag på vårt skolespor på Community i Stavanger eller Oslo.

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon

På tur med Digitalmisjonen

Denne uken har jeg foredratt på Utdanningskonferansen 2014 i Stavanger, sammen med blant annet Lars Vavik og Magne Raundalen. Magne ser ut til å være fascinert av mulighetene disruptive læreprosesser gir og ikke minst hvordan ”ny teknologi” kan bidra til nye læreprosesser i leseopplæring med mer.

Lars Vavik, som er professor ved Høgskolen på Stord og skaper av masterprogrammet i Ikt  læring, var mer skeptisk til mitt budskap, eller kanskje rettere deler av det. Lars viste til forskning av blant annet Susan Greenfield (som er ute med ny bok) og Sherry Turkle (som er blitt mer skeptisk til hvordan teknologi endrer sosial samhandling i boken Alone Together enn hun var i Life on the Screen) og fenomenet digital demens. Dette siste er jo et fantastisk ord som gir assosiasjoner i retning av at ”hjernen slutter å fungere, at en glemmer ting, ikke er realitetsorientert, med mer”.

Lars og jeg er grunnleggende enige om en ting, og det er at alle impulser hjernen utsettes for endrer den. Dette kalles neuroplastisitet. Egenskaper som var viktige i industrisamfunnets kultur blir ”borte” dersom de ikke blir brukt. I en tid da det meste av samfunnets kunnskapsbank var innkapslet i bøker, var selvsagt evnen både til å lese og skrive bøker fundamental. Det er kanskje derfor Ibsen og de andre klassikerne leses fremdeles. Men hva når samfunnets kulturelle arv ikke bare finnes i bøker, men i økende gra på film, i ”TV-serier” (er Breaking Bad pulsen på grunnleggende egenskaper ved mennesker i vårt moderne samfunn?), på blogger, i diskusjoner på sosiale medier (les for eksempel @2rvund på Twitter) og andre arenaer som var ukjente i den skolen som formet dem som nå flyr med flapsene på i forsøket på å forstå hva digitalisering av samfunnet egentlig innebærer? Om en aldri har spilt World of Warcraft, kan en da forstå at dette er en arena for å bringe 17.-maitradisjoner videre (mange har faktisk gått i 17.maitog i spillet), en arena der en utvikler grunnleggende lederegenskaper (ref) eller en arena der en lærer å samarbeide med andre på måter som kan overføres til andre situasjoner (ref)? Eller er en mest opptatt av stereotypiene om hva spillet fører med seg, overdreven spilletid som fører til dropout i skolen og problemer senere i livet?

Og er det riktig at evnen til dyp læring er i ferd med å forsvinne hos dagens ungdom? Eller er problemet at en bruker manglende evne til å konsentrere seg om boklesing, manglende interesse for bøker og mange også stiller spørsmål ved nytten av å lese Ibsen og Hamsund? Da kan vel kanskje problemet også være at samfunnet har endret seg, at mange av de ”tidløse” problemstillingene de klassiske forfatterne beskrev og analyserte har fått nye uttrykksformer som ikke så lett kan kobles til den gamle tids koloritt? Og da er det kanskje lærernes oppgave å skape denne koblingen?

Ungdom leser antakelig mer enn de noen gang har gjort. De leser bare andre ting enn tidligere. Antakelig skriver de også mer enn de har gjort tidligere, men de skriver det på andre arenaer som sosiale medier, i spill, på blogger, som kommentarer med mer. Og forskning viser (som avisene skriver når de skal ha belegg for sine påstander) at ungdom drikker mindre, ruser seg mindre, er mer opptatt av å prestere godt og i det hele tatt er mer ”seriøse” enn de siste generasjonene har vært. Så hvorfor mestrer de da ikke skolen? Hvorfor har vi store dropouts i alle vestlige skolesystemer?

Kan det være skolen det er noe galt med?

Jeg tror vi må se nærmere på hvordan vi organiserer læreprosesser i skolen (i følge Thomas Nordal sitter elever i grunnskolen og arbeider med arbeidsplan alene 60 % av tiden de er på skolen), på hvordan vi orkestrerer selve innlæringsprosessen (KD sier at forelesningen er den dominerende formidlingsformen) og på hvordan vi tar i bruk digitale tjenester for å skape rom for mer og bedre samhandling båd gjennom sosiale medier og tjenester som Google Drive (85 % av 9-klassingene i Norge bruker ”data” på skolen en time annenhver dag eller mindre).

Så hva skal vi gjøre? Her er mitt forslag:

Barn og unge bruker digitale tjenester, ipad/iPhone etc mer enn noen gang, og bruken kommer til å øke. Slutt å fokusere på at vi må ha tilbake de gamle dannende læreprosessene og sett fokus på hvordan vi kan skape nye læreprosesser ved hjelp av nye digitale tjenester. Et godt eksempel er læreren som ved hjelp av iPad finner at elevene i første klasse kan lære tre bokser i uka, mens de tidligere bare lærte en. Hun har oppdaget at en kan endre selve læreprosessen og at dette kan skape både økt engasjement og økt innsats, begge deler nødvendige for at en skal kunne lære noe.

Sett fokus på hvordan vi kan bruke flere digitale tjenester, på hvordan elevene kan samarbeide smartere, enklere og mer effektivt når de skal utvikle ny kunnskap, når de skal lære noe, når de skal dele sine ressurser med andre elever og så videre.

Det er hva prosjektet SMART LÆRING handler om.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skole

Hvor digitale er vi egentlig?

Denne uken har jeg foredratt på Statens personallederkonferanse, på utdanningskonferanse for helsesektoren, på konferanse for rekruttering til IKT fagene og på to konferanser for skolesektoren. Det som slår meg på alle disse arenaene er hvor lite utbredt forståelsen for at vi faktisk lever i et digitalt nettsamfunn er. Hvor få som har hørt om den sterkt voksende delingsøkonomien, som kjenner til hvordan industriens produksjonsmåter suppleres med ”3D-print” der en også kan lage reservedeler til oss mennesker, hvor få som har fått med seg at Google er i ferd med å lage biler som kjører uten sjåfør og hvor få som ser hvilke muligheter som ligger i fenomenet ”kunstig intelligens”.

De fleste av oss er ikke bare født i industrisamfunnet, med de lever også mesteparten av sine liv i det samme samfunnet, som konsumenter av industrisamfunnets varer og tjenester. Og det ser de ut til å være rimelig fornøyd med.

Men hva når det digitale nettsamfunnets tjenester overtar stadig større biter av industrisamfunnets tradisjonelle løsninger? Dette skjer i mediesektoren, der en stor andel av avisene i Norge befinner seg i en krisetilstand, noe som blant annet fører til omfattende oppsigelser pga bortfall av inntekter både fra abonnenter og annonsører.

Musikkbransjen er revolusjonert, men berørte egentlig ikke så mange mennesker, fordi det ikke var så mange som drev platebutikker.

En av de sektorene som står for tur til å endres nå, er utdanningssektoren. Denne teller i følge OECD hele 22 % av BNP i Norge, og om lag en million mennesker er berørt av endringene som lærere, studenter/elever, ledere, administratorer, osv.

Når en ser hva som har skjedd i musikkbransjen, i reiselivsbransjen og i mediene, er det utrolig at majoriteten av elevene i den norske ungdomsskolen fremdeles bruker en pc en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Mens de samme elevene er kontinuerlig koblet til nett og et utall digitale tjenester utenom skolen.

Foreldre forteller om lærere som har ”outsourcet” ”dataundervisningen” til andre lærere, som lærer elevene å finne igjen filene sine, å bruke Word og PPT eller andre ”nytteprogrammer”, mens de selv fortsetter sin årelange pedagogiske praksis.

Og en prat med svært mange skoleledere, senest i forbindelse med dagens konferanse, slår fast at denne unnfallenheten ikke har noen konsekvenser for lærerne. Politikerne lar altså skoleledere og lærere få lov til å ikke følge opp politiske vedtak slik som i Kunnskapsløftet, der digital kompetanse inngår som en grunnleggende ferdighet.

Hvis politikerne ikke forstå hvordan samfunnet endres, hvis skoleeierne ikke forstår det, hvis skolelederne ikke forstår det, hva skal en da kunne kreve av lærerne?

Går det an å foreslå et nasjonalt utdanningsløft i regi av Digitalmisjonen, der alle berørte parter forplikter seg til å sette seg inn i konsekvensen av den økende digitaliseringen av samfunnet, samt å selv gjøre en ting som bidrar til å bringe oss nærmere målet?

Hvordan kan vi få det til i praksis?

4 kommentarer

Filed under refleksjon

Homo politicus – om MOOC og noen utfordringer

klassekampenHistorieprofessor Knut Kjeldstadli har noen interessante refleksjoner om MOOC-utviklingen i Klassekampen denne uka. Og det er ikke vanskelig å være enig i det meste han skriver. Men noen momenter kan trenge litt utfyllende kommentarer.

Globalt er denne utviklingen drevet av aktører med utspring i amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, MIT, Berkeley og Stanford. EdX, en av hovedaktørene i utviklingen av nettbaserte studietilbud, ble etablert for to år siden, Coursera og Udacity har også svært kort historie.

Coursera er etablert av to Stanfordprofessorer og har allerede over åtte millioner studenter. De har teamet opp med mer enn 700 professorer som lager kursene, og du kan ta en rekke emner med eller uten eksamener. EdX har hatt flere studenter på nett enn det Harvard har hatt på campus gjennom hele sin historie, noe som forteller mye om veksten i bruk av slike studietilbud.

MOOC-utviklingen har også ført til at både nyere teorier om læring, slik en finner i connectivismen, der nettopp mange av de elementene Kjeldstadli etterlyser er satt i system. Slike MOOCer kalles cMOOCs.

I tillegg til selve tilbudet av læremateriell, som kan være korte videoforelesninger, oppgaver som skal løses, simuleringer etc,  inviteres også til refleksjon og sosiale samhandling gjennom diskusjoner, gjerne iscenesatt i sosiale medier som Facebook etc. I vår egen MOOC i ”smart læring” må deltakerne gjøre oppgaver som de deler med andre, de må diskutere både i Facebook og ved å bruke tagen #smartlæring på Twitter Slik skapes også et praksisfellesskap mellom personer som lærer nye ting og noen av dem som er erfarne på dette samme området.

Disse nye studietilbudene kan også utvikles videre i lokale kontekster. Kepler.org, som er tilgjengelig i Rwanda, skaper lokale læringsarenaer ledet av lokale mentorer. Slik kan studentene sette sammen pakker av kurs som vil gi dem nødvendig kompetanse for å kunne utvikle både næringsliv og offentlig forvaltning. Og studentene i Rwanda betaler 1000 dollar i året for å kunne ta en mastergrad. Om ikke dette kan betegnes som en ”demokratisering” av tilgangen til høyere utdanning så vet ikke jeg.

Det er mye som er positivt med MOOCutviklingen, men det er selvsagt også mye å forbedre. Vi jobber hele tiden med å finne ut hvordan vi kan få flere til å bruke mer tid på læreprosessene. I vår nye MOOC ”smart læring” har vi over 1100 deltakere, de fleste lærere i norsk skole som skal lære hvordan de kan bli mer digitale. Og jeg tenker at litt er bedre enn ingenting. Om de kan lære noe og ta det i bruk, er det bedre enn at de ikke gjør noen endringer i det hele tatt. Så kanskje er ikke suksesskriteriene for slike kurs å telle hvor mange som fullfører?

Kjeldstadli setter fokus på mange interessante sider ved MOOC-utviklingen. Det viktige nå er at vi tar de mange nye mulighetene i bruk, at historieprofessoren og hans kollegaer også tar steget og åpner sine kurs, sine refleksjoner og gjør kompetansen tilgjengelig for lærere i skolen som ønsker videreutdanning og for andre som ønsker å få mer innsikt i hvordan vi utvikles både som mennesker og som nasjoner i et historisk perspektiv. Jeg håper Kjeldstadli tar utfordringen og bidrar til mer varierte læreformer og læreprosesser gjennom nye digitale tjenester og på den måten utfordrer det beste fra to arenaer, universitets klassiske læringsarena og det digitale nettsamfunnets nye bidrag.

Teksten er sendt Klassekampen som debattinnlegg.

Legg igjen en kommentar

Filed under mooc, smart læring, web2.0

Ulstein X  

last nedJada, navnet er inspirert av ChinaX, HarvardX og ikke minst edX. Og ideen kom fra Tore Ulstein, president i NHO, næringslivsleder og lokalsamfunnsutvikler i en workshop jeg hadde gleden av å lede i Ulsteinvik i dag.

For hvordan kan et cluster av bedrifter, et innovativt lokalsamfunn og et aktivt samspill av ledere i privat og offentlig sektor sammen utnytte nye digitale tjenester? Det var tema for mine to foredrag hos Ullsteingruppen i dag, der både rådmann og næringslivsledere hadde invitert til innspill i en prosess som både kan gjøre regionen mer attraktiv som bosted, som kan være med å utvikle innovasjonspotensialet i bedrifter og offentlig sektor og som kan føre til at en får flere og bedre offentlige møteplasser. For kommunen skal bygge nytt ”bibliotek” og hva er vel da mer naturlig i nettsamfunnets tid enn å tenke sambruk, nettverk, arenaer for læring og opplevelser og ikke minst: -næringsutvikling.

Så jeg snakket om MOOC-utviklingen og disruptiv læringsteknologi, om delingsøkonomi og ”collaborative consumption” og om nye industrielle produksjonsteknologier som 3D-print, om utviklingen av kunstig intelligens og ”automatiske beslutningssystemer” og også litt om nye materialer, slik som graphene. Forunderlig nok var det ingen som hadde hørt om dette siste heller.

Og ideene fenget. De ble omsatt i konkrete forslag til hva som kunne gjøres videre, og har jeg skjønt drivkreftene i dette samfunnets utvikling rett, blir det nedsatt en handlingskraftig gruppe som skal ta ideene videre allerede i løpet av morgendagen.

Og hyggelig: jeg ble sporenstreks invitert som mentor for hele utviklingsprosessen. Det tar jeg som en tillitserklæring og et ”stempel” på at mine analyser også oppfattes som nyttige av noen av landets mest innovative industrimiljøer. Med presidenten i NHO og i Norsk industri, lederen for den internasjonale marine klyngen i området, representanter fra kommune og fylkeskommune som arbeider med næringsutvikling tilstede, er det en god benchmarking av mine analyser av overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn. Jeg er spent på fortsettelsen!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

SMART LÆRING kick-off

smartlæringlogo

I dag braker det løs. I dag starter den første og kanskje viktigste gruppen som skal arbeide med kurset SMART LÆRING utover høsten. Dette er en variant tilpasset ansatte og studenter ved Program for lærerutdanning (PLU) ved NTNU. Hovedmålet for kurset er å øke spekteret av digitale tjenester som deltakerne behersker, samt å skape større forståelse for hvorfor disse tjenestene er smarte å bruke.

De vil lære å bruke digitale notater, samskrivingstjenester, koordinering gjennom Facebooks grupper, bruk av sider, av kuratortjenester og mye mer. Og ikke minst vil en sette disse tjenestene i et læringsteoretisk perspektiv, slik at det blir en klar sammenheng mellom teknologi og læring.

Skjønt dette kommer faktisk ikke til å handle om teknologi, og i stedet for skolens tradisjonelle redskaps- og verktøperspektiv setter vi fokus på ”digitale tjenester”. Om jeg får viljen min blir det ikke lov å snakke om verktøy og redskaper, fordi dette gir feil assosiasjoner til hva som skal endres, og det er læreprosesser.

Inger Langseth ved PLU har gjort en fantastisk jobb når 35 deltakere starter på sin samlæringsprosess i ettermiddag. Med begeistring og entusiasme har hun fått med mange av sine kollegaer både som deltakere og som utviklere av deler av kurset, nettopp hva vi ønsket da vi søkte rektor ved NTNU om deler av potten til innovative undervisningstiltak.

Mandag åpner MOOCen SMART LÆRING, som nå har om lag 900 deltakere, men plass til mange flere. Da åpner også kurset med 7,5 studiepoeng for etter- og videreutdanning, og det NTNU-internt kurs (sos2020) i SMART LÆRING beregnet på lektorstudenter.

I løpet av åtte måneder har vi utviklet et unikt nettbasert kurs med hele boken SMART LÆRING innebygd, med læringsvideoer, quizzer, tester, oppgaver som skal gjennomføres alene eller i samspill med andre, et opplegg som kommer til å gå over de neste ti ukene.

Hver uke får deltakerne en teoretisk og en praktisk oppgave for å utvikle kunnskap og ferdigheter, og gjennom dette samspillet mellom teori og praksis håper vi at de også vil utvikle holdninger til bruk av digitale tjenester i læreprosesser som er bygd på deres egne digitale kompetanse.

Nå er det altså i gang og vi har startet vårt løp der målet er å skape intet mindre enn en revolusjon i norsk skole. Og det trengs, -på alle nivåer.

For noen dager siden foreleste jeg om ”nettverksøkonomi” i et kurs på Telematikk ved NTNU. I salen satt opp mot 100 studenter og jeg så bare en håndfull som noterte på en PC/Mac eller nettbrett. De aller fleste satt med blyant og papir! Hvorfor har de ikke lært seg å samarbeide gjennom sosiale medier og å bruke denne kompetansen i sin egen læreprosess? Og hvorfor brukes ”data” bare en time annenhver dag i ungdomsskolen i følge Senter for IKT i utdanningen? Og hva er det med gapet mellom skole og fritid når en vet at 90 % av gutter i ungdomsskolen spiller dataspill mer enn en time hver eneste dag, mens de må bruke blyant og papir på skolen?

Ja da – vi har mye å ta tak i, og vi starter i dag.

Takk til Inger, Andreas, Bodil og Magnus som har bidratt til å gjøre disse kursene mulige. Og jeg kan love en ting: Dette er bare starten! I løpet av de tre årene rektor og SVT-fakultetet finansierer prosjektet vårt skal vi vise at det har blitt svært synlige forskjeller.

Forresten en ting til: vi trenger flere studenter både på MOOCen og på kurset med studiepoeng. Så det er fint om du kan gi tips om dette til lærere du kjenner. Og be dem gjerne ta med elevene sine på læringsreisen også, for det er det faktisk mange lærere som har sagt at de ønsker å gjøre. Og hva med rektorene, skoleeierne, rådgiverne, foreldrekontaktene og alle de andre med interesse for læring?  Vi tar dem også :)

4 kommentarer

Filed under smart læring

Kickoff Drammensskolen og andre steder

På to dager samler skoleledelsen i Drammen 1000 ansatte, lærere, ledere og administratorer til kickoff. Andreas Ekstrøm har snakket om Googles rolle i det digitale nettsamfunnet, mens jeg har gleden av å snakke om SMART LÆRING, eller egentlig om hvordan teknologi endrer samfunnet.

Målet er å vise hvordan digitale tjenester endrer verden på fundamentale måter. Eksemplene jeg bruker er hentet fra den nye tillitsøkonomien med tjenester som AirBnb, Uber, Lyft, Eatwithme og andre, samt utviklingen av 3D-print som endrer både måtene ulike ting produseres på, internasjonale logistikknettverk og på sikt også selve arbeidsdelingen mellom ulike nasjoner.

Digitale tjenester er også i ferd med å endre utdanningssektoren. EdX, Coursera og andre aktører endrer konkurransevilkårene når de tilbyr kurs fra eliteuniversiteter gratis og åpent tilgjengelig, eller også for betaling og kanskje til og med inkludert sertifisering for dem som består eksamen.

MOOCene endrer måten utdanning distribueres på, men ikke nødvendigvis selve arbeidsprosessene eller læreprosessene. Men det gjør de mange selskapene som arbeider med «disruptive educational technology» noe med. Ett av dem er Knewton, som utvikler systemer for adaptiv læring, et selskap Gyldendal faktisk har teamet opp med for å utvikle norske læremidler som kan skape nye læreprosesser. Hva dette vil føre til skal det bli spennende å se videre.

I foredragene denne uken er målet først og fremst å skape interesse for å lære seg mer om digitale tjenester. Dernest vise hvordan en kan starte å arbeid litt mer digitalt i eget klasserom. Og det er hva kurset SMART LÆRING også handler om.

Vi vil ha alle lærere med på kurset, ja gjerne skoleledere, foreldre og elever også. Alle som er opptatt av å forbedre den digitale praksisen i utdanningssystemene våre er velkomne. 

Meld deg på her.

Hva innebærer det å bli med på kurset? Det kommer an på hvor mye tid du vil bruke til å forbedre din egen forståelse og praksis. Du kan fint bruke mange timer pr uke, og du kan bare gjøre LITT dersom du ikke har nok tid. Litt er alltid bedre enn ingen ting! Men det er litt som med ambisjonen om å bli i bedre form. Litt trening er bedre enn ingen trening, men store fremskritt krever mer innsats.

Hjelp oss å fylle klassene. Fortell dine venner og kollegaer om mulighetene for å ta utdanning på et viktig område gratis. Bli med på en kunnskapsreise sammen med mange andre som er opptatt av det samme. 

Meld deg også gjerne inn i Facebookgruppen for kurset (Smart læring MOOC) eller i gruppen for dem som jobber i vgs. Du finner også andre faglige grupper på FB, Disruptive education, Connectivisme education learning og  Matematikkdidaktikk, og du finner flere faglige grupper der du kan utvide ditt personlige læringsnettverk om du søker etter dem.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under refleksjon