Gamliser, digitale immigranter og innfødte

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

Paven på sosiale nettverk

Nå kan du følge Paven på din iPhone eller iPod touch. Han har skjønt at sosiale medier handler om kontakt mellom mennesker, om nye typer relasjoner og at dette gir nye muligheter for kontakt også for dem som har et budskap.

Hadde Arild Edvardsen levd i dag, er jeg sikker på at han hadde vært en racer på Facebook, Twitter, LinkedIn og andre sosiale nettmedier. Dette er vår tids infrastruktur for sosial samhandling, som visjonen til Marc Zuckerberg ble uttrykt i Facebooks spede barndom.

Og fremdeles diskuterer vi om dette er noe vi må forholde oss til her hjemme. Det er vel sikkert noen som ikke har telefon også, eller?

Om hvorfor avisene vil fortsette å tape lesere

 

Aviser over hele verden taper både annonseinntekter og inntekter fra abonnement og løssalg. Schibsted gikk fra et overskudd på over 1 milliard første kvartal 2008 til et lite underskudd tilsvarende kvartal 2009. Selv ser bransjen ut til å legge mye av skylden for den sterke og raske nedgangen på finanskrisen, men det finnes også en rekke andre forklaringsmodeller som kanskje er mer plausible. Og hvis det ikke er finanskrisen som har skylda, er jo ikke nedgangen noe som vil gå over når de økonomiske pilene en gang vil svinge oppover igjen. Her er noen momenter:

1. En stor gruppes mediekonsum endrer seg. Jeg tilhører selv denne gruppen. Og selv om jeg faktisk har et abonnement på Aftenposten og avisa ligger i postkassa nå, har jeg ikke hentet den. Det gjør jeg som oftest ikke, fordi jeg synes det er mer spennende å sjekke nyheter, kommentarer, blogginnlegg osv på nettet. Og det er mer spennende å delta i diskusjonene gjennom Twitter, Facebook, min og andres blogger, enn bare å være passiv konsument. Det er altså strukturelle endringer i mediekonsumet som er en av årsakene til at leserne forsvinner. Vi går over til andre tjenester enn papiravisene, dels til nettavisene, dels til blogger, dels til lenkesamlinger som byttes via Twitter og lignende, og det hele orkestreres fra programmer som Netvibes og Tweetdeck, eller kanskje Facebook.

2. Mange har pekt på at nyheter er i ferd med å bli commodities, og at det er vanskelig å ta betalt for digitale commodities. Da gjelder det å ha kontroll over den konteksten som nyhetene inngår i, slik at denne kan brukes til å tilby brukerne andre tjenester enn nyheter. Dette gjør delvis Dagbladet og VG gjennom sine nettsider, men de får stadig mer konkurranse av andre medier, slik som de sosiale nettverkstjenestene, nevnte Netvibes der jeg selv etablerer min egen kontekst og bare henter enkeltartikler fra ulike nettsteder. Ja til og med annonser fra Finn kan jeg legge rett inn der, filtrert etter alle mulige søkekriterier. Konteksteiere kan lage sitt eget innhold, hvilket de også gjør. Gilde lagde for eksempel en av de mest populære kokebøkene før jul, for iPhone. Å være konteksteier vil bli en mer utbredt forretningsmodell i det digitale nettsamfunnet, fordi teknologiene gjør det enklere å dele digitalt innhold enn tidligere. The Guardian har tatt konsekvensene av dette og gir bort innholdet sitt helt gratis. Du får lov til å legge det inn på din egen nettside. Men litt av konteksten vil de selv ha styring med, og de vil selv styre annonsene som ligger i selve artikkelen. Yr tilbyr også gratis værmeldinger, og de vil heller ikke ha noen annonseinntekter.  I det digitale nettsamfunnet blir svært mye av det som tidligere var beskyttet nå gratis. Bare les hva Chris Andersen skriver om det.

3. Selve den gamle annonsemodellen, basert på at en skal overraske seeren på en måte som gjør at det er vanskelig å slippe unna , står under press. Det er tilnærmet umulig å måle effektene av slike profilannonser. Som forbrukere er vi lite interessert i dem, og blir det for mange av dem gir de også for mye støy på sidene. Konsekvensene av dette kan være at vi helt enkelt finner andre steder på nettet med færre annonser, eller uten annonser. Konkurrentene er som oftest bare et tasteklikk unna. Annonsesystemer som baseres på betaling pr klikk, eller kanskje også betaling pr salg som gjøres fra klikkene blir stadig mer utbredt. Dette gjelder den modellen som Google lagde i sin tid spesielt, men også andre selskaper operer med samme system. Den andre siden av de digitale annonsesystemene er at annonsene er kontekstsensitive. Det vil si at tjenesten det annonseres for relateres til det innholdet som nettsiden har. Slike modeller favoriserer de store innholdsleverandørene og de selskapene som er spesialisert på å bygge kontekst for digitale tjenester. Og det er mindre sjenerende å se en annonse for noe som faktisk er relatert til innholdet, enn å se en tilfeldig annonse på nettsiden. Etter hvert som stadig flere annonsører oppdager verdien av de kontekstsensitive annonsesystemene, vil antakelig omsetningen av tradisjonelle annonser fortsette å synke, uavhengig av finanskrisen. Dette er selvsagt en trussel for alle annonsebaserte tjenester, og det rammer spesielt aviser og magasiner. Men også TV blir rammet, om enn på en annen måte.

4. I likhet med andre bransjer, er mediebransjen også preget av en slags konservativisme, der det er de gamle modellene som framstår som “de korrekte” og der en søker å gjennomføre tiltak som beskytter de gamle modellene snarere enn å arbeide mer effektivt med å utvikle nye tjenester og nye forretningsmodeller. Dette er velkjente mekanismer, som Clayton Christensen ved Harvard har skrevet en rekke bøker om, først den generelle om The Innovators Dillemma, og det siste året bøker om hvordan disse mekanismene kan anvendes på analyser av skoler og utdanningssystemene, samt helsesektoren. Mediesektoren står ikke i noen særstilling i overgangen til det digitale nettsamfunnet. Alt innhold blir omfattet av de samme økonomiske mekanismene når det er digitalt, enten det tidligere het musikk, aviser, bøker, kart eller dataprogrammer.

Hva er løsningene på slike dillemmaer? Jeg tror NRKbeta er godt på vei til å skape løsningene. De bruker sosiale medier aktivt til å diskutere med leserne og lytterne. De tester nye tjenester, skaper en ny digital kontekst som tar leserne på alvor på en helt annen måte enn andre medier. De forutsetter at svært mange av dem som bruker nettsiden vil delta i både utvikling av tjenester og i diskusjoner av ulike typer. Og de profitterer stadig på denne gode interaksjonen med leserne.

Jeg tror mediebransjen må arbeide mye mer med innnovasjon, med å eksperimentere  med forskjellige tjenester, med å teste ut ulike annonsemodeller og med å integrere ulike teknologier og tjenester i sin tradisjoenelle kontekst. Kampen kan komme til å stå om hvem som etablerer den beste konteksten, der hver enkelt av oss lett finner fram til det vi ønsker å lese og være del av.

En type ny konkurrent kan være ultralokale nettsteder, stedet for kvartalet ditt, for det nære nabolaget (BBC-forsøk her). I USA finnes allerede en rekke slike tjenester (sjekk Everyblock og Placeblogger for eksempler). De har forskjellig utgangspunkt, men de har til felles at de integrerer brukerskapt lokalt innhold med innhold streamet fra andre medier. På denne måten kan en “nesten uten ansatte” lage lokale medier, som samtidig har en videre orientering. Værmeldinger fra Yr, kronikker fra TheGuardian eller kanskje Wired eller NYT? Nasjonale nyheter fra nyhetsbyråene og brukerskapt lokalt innhold. Blir dette avisenes største trussel de neste fem årene? Og er det sannsynlig at det er Schibsted eller Dagbladet eller noen av de andre etablerte aktørene som skaper tjensten? Dette siste er jeg ikke helt sikker på.

del.icio.us Tags: forretningsmodeller,twitter,avis,tv,annonser

Twitterressurser

På Twitter Sites & Resources finner du en god oversikt over ulike tjenester på nett som kan bidra til å gjøre bruken av Twitter mer effektivt og kanskje enklere. Alex Goodall gir en oversikt over hvordan en kan bruker Twitter i yrkessammenheng, eller profesjonelt som han kaller det.

Ressursene er organisert både tematisk og alfabetisk. Her kan du se hvilke emner som er populære og framstille innhold gjennom Twitter grafisk, en morsom visualisering av forskjellige emner.

Om twist.flaptor.com skriver Goodall at (it) …

shows comparative trends of topics (which you enter) appearing in Tweets across various timeframes.

Also shows what has been popular recently.

Excellent graphics and attractive design.

Klar tale fra SV

Bård Vegard Solhjell er uvanlig klar i sin holdning til problemområdet fildeling, og hva en skal gjøre for å håndtere opphavsrettslige regler i praksis. I dette blogginnlegget stiller han følgende spørsmål:

Skal nettets openheit og nøytralitet trugast av utestenging utan dom?

- Er det aktuelt å tillate at private aktørarar kan overta oppgåver som normalt politi og påtalemyndigheit har i jakt på fildelarar?

- vil vi ha intensivert overvaking av nettet for å ta fildelarar?

Og sier at SVs svar er NEI på alle tre. Jeg mener det er bra, og jeg mener at det bransjen må arbeide med å finne andre alternativer til å beskytte sine økonomiske interesser enn “three strikes”, som nå ser ut til å bli gjennomført i Frankrike.

Årsaken er åpenbar. Det er ikke bare platebransjen som ønsker å beskytte sitt innhold, men også forlagene, de som lager kart, film, utgir tidsskrifter, aviser osv.

En av mine kollegaer opplevde at studentene publiserte oppgavetekster og svar på oppgavene på nettet. Får han da lov til å etterforske saken selv og iverksette straffetiltak mot dem som har gjennomført dette ?

Det er bra at politikerne tar tak. Og jeg er enig med SV og Bård Vegard i at vi bør kreve svar fra flere andre politikere også. Hva mener dere?

Bilde er lastet ned fra: http://www.kent.police.uk/Your%20Area/South%20Kent/South_Kent_news/3%20strikes.jpg Takk til politiet i Kent for lånet

I kapital: Om å ha rett og likevel tape.

Artikkel i Kapital mai 2009.

Noen kamper er en dømt til å tape, selv om en egentlig har rett. Platebransjens kamp mot ulovlig fildeling er en slik kamp. Ti år etter at Napster så dagens lys og skapte selve fenomenet fildeling, var det aktørene bak ThePirateBay (TPB) som sto på tiltalebenken. Og som forventet ble de dømt og virksomheten erklært å være i strid med gjeldende opphavsrettslige lover.

Men selv om virksomheten er erklært ulovlig vil den ikke stoppe fordi svenske myndigheter ikke har noen kontroll over serverne og domenenavnene. Så for å stoppe virksomheten må det kjøres rettssaker i flere land. Og innen det er mulig å få en rettskraftig dom i det nye landet, er serverne antakelig flyttet til en ny lokasjon, med andre lover og regler og et annets rettsvesen som skal forfølge saken. Det er mange land å ta av!

De siste ti årene er det i gjennomsnitt blitt dømt en nordmann for ulovlig kopiering hvert år, mens det antakelig er rundt 150.000 av dem på TPB på en helt vanlig dag. Virksomheten kan ikke stoppes teknologisk, selv om bransjen nå setter sin lit til at de kan be leverandørene av internettjenester om å levere ut navn og adresse på mulige syndere. Men allerede her halter det.

Folkene bak TPB har allerede lagd en ny tjeneste skaper en slags hemmelig tunnel gjennom internett, der det krever svært mye ressurser for å få innsyn i hva transaksjonen egentlig omhandler, fordi det hele er kryptert. Hvis en vil gjøre det enda vanskeligere, er det også enkelt å pakke inn musikken så den ser ut som en bildefil, en teknikk som kalles steganografi. Dette kan altså ikke stoppes teknologisk, og heller ikke juridisk, selv om det etter gjeldende lovverk er forbudt å bidra til spredning av andres verk. Men her er også lovverket utydelig, for det er altså lov til å kopiere til privat bruk, hva nå enn det måtte bety i dette digitale nettsamfunnet.

Så hva skal bransjen gjøre da? Etter mitt syn har de bare ett valg, og det er å innovere. De må skape nye tjenester som er bedre, raskere, billigere og enklere å bruke enn dagens mer tungvinte tjenester. Slike tjenester er på vei fra leverandører som Spotify, iLike, LastFM, MySpace og andre.

Nye tjenester og nye forretningsmodeller, der radioens og CD-ens fordeler smelter sammen med de nye behovene som er skapt gjennom sosiale nettverkstjenester som Facebook og Twitter, kan være veien å gå. La oss få tilgang til ALL musikk gjennom tidene på en lettvint måte, og jeg er sikker på at vi vil betale minst like mye for musikk som vi gjør for TV. Å bundle tilgang til musikk med internettjenesten kan også være en vei å gå. Betal 100 kroner i måneden som lisens, eller kanskje vi heller skulle kalle det løsepenger, og få lovlig tilgang til så mye musikk du bare kan fordøye, enten du henter det via Limewire og Piratbukta, Spotify eller en annen leverandør. Mulighetene for å innovere, skape virtuelle musikklubber av folk som liker Deep Purple, var på konserten med Stones eller kanskje bare vil snakke musikk med noen, kan også være en vei å gå. Vi vil betale for gode opplevelser og eksklusivitet, og slikt må bransjen bidra til å skape mer av.

Piratsaken har mange sider. En juridisk side som er tapt, blant annet fordi svært få utover bransjen selv ser ut til å respektere gjeldende lover på området. Mange finner det merkelig at det heter å stjele når ingen faktisk mister noe. Den teknologiske siden er også tapt, for ”piratene” er mer effektive enn bransjen, de er bedre organisert gjennom sosiale nettverkstjenester og de er mange fler. De har rett og slett mer innovativ kraft enn bransjen selv har. Saken har også en politisk side som angår hvordan vi skal forholde oss til digitale fellesgoder, digitale tjenester som det er umulig å utelukke noen fra. Og endelig har den en bransjeside, der faktisk ganske mange musikere også ser fram til å slippe den tradisjonelle platebransjens jerngrep. Noe må jo være rav ruskende galt, når bransjen har stilt seg slik at Paul McCartney må betale royaltyutgifter til Michael Jackson for å spille Beatlessanger. Bransjen må definere arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene på nytt, og de må tilby andre typer tjenester og kontrakter enn de har gjort hittil.

Og snart skal vi følge den samme diskusjonen med forlagene som anklagere. De ser nemlig ikke ut til å ha fulgt særlig godt med i diskusjonen om de digitale piratene. Og i likhet med musikerne dropper forfatterne også i økende grad de tradisjonelle bransjeaktørene. Bare i USA ble det i 2008 utgitt mer enn 30.000 bøker utenom forlagene, der folk publiserte selv på Xlibris, Lulu og andre digitale tjenester. Bøkene selges på Amazon, finnes i internasjonale bokfortegnelser og nytes både på papir og i elektronisk format. De norske forlagene skal ikke få det lett når de oppdager dybden i denne saken. Kanskje det er på tide å slutte og sutre over nedgangen i skoleboksalget, og heller starte en mer systematisk innovasjonsprosess?

Vil vi betale for digitale "aviser"?

Jan Omdahl i Dagbladet kommenterer Kindle som plattform for avislesing og lesing av lærebøker på dagbladet.no. Han mener at forretningsmodellen til avisene ikke går opp, ved at digital distribusjon gjennom feks Amazon, gjør at enkelte storaviser bare får inntekter tilsvarende 15% av driftskostnadene. Dessuten er han skeptisk til hvorvidt mange nok av leserne faktisk vil bruke Kindle på denne måten, når de kan få innholdet gratis på nettet på sin egen pc.

Carl Stormer har lenge vært en stor bruker av Kindle, og en av de tingene han bruker den til er å lese NYT. Jeg leser også enkelte dager deler av NYT, men da via min rss-feed på Netvibes.

Artikkelen til Omdahl bygger på forutsetninger om at aviser vil opprettholdes som tidligere, men at teknologiene for å konsumere innholdet endrer seg. Dette tror jeg ikke er en holdbar forutsetning. Dels er arbeidsdelingen mellom mediene i ferd med å endre seg, slik at mye av det som TV og aviser har formidlet tidligere, nå blir mest aktuelt på nett. TVNorge tar konsekvensene av dette, og kutter nyheter og værmelding fra sin egen sendeplan. Vi har jo yr, nettaviser og twitter.

Den andre forutsetningen Omdahl bygger på er at avisene har et riktig kostnadsbilde i dag. Det tror jeg er fundamentalt galt. Aviser som Dagbladet, NYT og andre kommer antakelig til å drive med en sterkt redusert stab i framtida, og skillet som flere aviser nå har mellom nett og papir, er både kunstig, lite økonomisk gunstig og mer et resultat av historiske forhold enn av en velregissert forretningsstrategi.

For å forstå bildet, må vi forstå hvordan kundene konsumerer innholdet i de tradisjonelle avisene. Vi konsumerer ikke en avis som et helt produkt, men de enkelte komponentene i den. Vi leser artikler skrevet av avisens egne journalister, artikler de får fra ulike nettverk og fra leserne. De to siste komponentene trengere vi ikke avisene for å få tilgang til. Og annonsene er for lengst overført fra avisene til Finn og andre digitale tjenester.

Avisene er blitt debundlet, komponentene framstår fritt i ulike digitale kontekster, og det er den som behersker konteksten som også bestemmer spillereglene, -hva vi skal tilbys, om vi skal betale og hva vi må betale for.

Når enkelte nyhetsmedier leker med tanken om å ta betalt for nyheter glemmer de en ting. Dette er som oftest commodities. Commodities handles for det det koster å produsere en enhet til av dem (grensekostnaden), og når denne er 0, blir de gratis. Det er hva som skjer med en rekke digitale tjenester.

Mesteparten av musikken på nettet er commodities. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi hører på det ene eller det andre i visse sammenhenger. Denne musikken er det ikke mulig å ta betalt for i et fritt marked, på samme måte som det ikke er mulig å ta betalt for nyheter som commodities. Derfor må avisene tilby noe annet enn dette, og det mest nærliggende er å arbeide med faktorer som “convenience” og “experience”, altså hvor lett eller hensiktsmessig det er å lese dette digitalt (kan være veldig enkelt når det streames til enheten din og ligger klart når du vil lese) og hvilken leseropplevelse, eller retter hvilken konsumentopplevelse som knyttes til forbruket. Dette kan også endres vesentlig ved bruk av Kindle i stedet for papir.

Her trenger vi mer kunnskap, og jeg tror mange av avisene vil gå gjennom en rekke nye kutt i månedene som kommer. Både fordi annonseinntektene antakelig vil fortsette å synke (jeg tror ikke dette har så mye med konjunktur å gjøre som det har med strukturendringer i mediebransjen) og fordi avisene vil få stadig nye konkurrenter. Disse omfatter både de sosiale mediene, nye ultralokale tjenester og ulike disruptive tjenester som går rett i strupen på selve produktet avis. Eksempel på dette siste er nettopp Kindle. Når du får en digital leseplate med format som en halv tabloidside, oppstår nye muligheter for design og orkestrering av tjenester. Dette vil nok avisene finne ut av etterhvert, og kanskje er en av nisjene dette å kunne tilby en cold spot, uten nett og tilknytning, skjønt dette siste er jeg svært i tvil om.

Podcast fra forelesninger

Nå er løsningen her fra Høgskolen på Lillehammer og en gruppe andre partnere, der forelesningene gjøres tilgjengelig som podcasts. Se NRKs oppslag og NRK Betas kommentar.

Det er  mye å si om dette. Det ene er at det er på tide at vi begynner å eksperimentere med noen av de samme formidlingsformene som noen av de største universitetene i verden gjør. Ikke minst bør vi gjøre det av konkurransehensyn, for hvorfor skal norske studenter gå på forelesninger her hjemme, når de snart kan få de beste oppleggene fra de beste universitetene i verden? Og jeg tror også at det ikke går så mange årene før det finnes regionale campuser for MIT, Stanford og de andre, der alle som vil kan avlegge eksamener også. Dette er digitalt gjenbruk i praksis.

Den andre grunnen til at det er smart, er jo at det nå holder å kjøre forelesningene en gang, dersom da innholdet i kurset ikke endrer seg. Ja faktisk kan vi droppe forelesninger helt, og bruke tiden vår på helt andre ting, som for eksempel å utvikle nytt og bedre pedagogisk materiale.

For den tredje kommentaren til dette, er at forelesninger i seg selv kanskje ikke er den beste formidlingsformen. Antakelig kommer vi til å lage læringsstier, der de som skal lære får tilgang til aktuelle spørsmål eller problemstillinger, til framstillinger av ulike aspekter som belyser disse problemstillingene på forskjellige måter og i forskjellige medier. Så må de som skal lære reflektere over sin egen forståelse, kanskje skrive noe som de deler med andre og som skaper grunnlag for refleksjon, meningsdanning og etablering av holdninger.

Så ja, jeg er for podcasts fra universitetene, for jeg tror at det vil sette søkelyset på utvikling av andre læringsmiljøer. Det er den veien vi må gå i et litt lenger perspektiv.

Piratene – nå også på gamlehjemmet

Er piratkopiering greit, bare piratene er gamle nok?

Det er det retoriske spørsmålet Jan Omdahl stiller i en artikkel i Dagbladet (via Twitter). For det er er ikke bare Limewire og fjortiser som ikke betaler for seg, men også de som sitter for eksempel på et eldresenter og ser videoer på YouTube. Det er jo i og for seg ikke forbudt, men problemet er at mange av videoene de ser på er lastet opp uten samtykke fra dem som har opphavsretten. Og da blir de pirater. Les hele artikkelen her.

Hovedpoenget er at filmbransjen har utfordret Lawrence Lessig for brudd på opphavsrettslige regler. Det var kanskje ikke det lureste å gjøre, eller hva?

Newsroom employment går ned

Editor&publisher melder at antall personer som arbeider med nyhetsformidling sank med over 11 % sist år, til det laveste antall personer på over 30 år.

Avisenes opplag minker, de gamle papirguruene klager over kvaliteten på nettavisene og mange tror at det vil snu bare de lager bedre papiraviser. Men representanter for nettavisene slår i hardtkorn (morsomt uttrykk) med dem, og mener at de rett og slett tar feil. Og jeg er selvsagt enig med sistnevnte.

Det rare er at noen får seg til å tro at dette handler om papir vs skjerm. Det gjør det selvsagt ikke, for det handler egentlig om to ulike journalistiske kulturer.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne saken nå, men det er klart at papiravisene har et stort problem, og at dette ikke kan løses med å lage bedre papiraviser. Og Dagbladets politiske redaktør fikk kjenne ironiens snert i kveldens nytt på nytt, der hun faktisk var hovedpersonen i serien “hvem skal ut”. Selvfølgelig handlet det om “Dressmannreklamen” på baksida av Dagbladet, eller har jeg gått glipp av noe her?

Men uansett blir det altså færre pressefolk som jobber med nyheter i USA. Mye kommer fra de internasjonale byråene, mer kommer etterhvert fra “the crowd” i form av Tweets og blogginnlegg, og med stadig bedre muligheter for å syndikere dette, blir vi som strever med å følge med også mer opplyste.

I dag kl 11 ble PirateBaydommen kunngjort. Jeg skulle intervjues av NRK kl 11.10 og kunne i de ti minuttene få saken på Twitter både fra Dagbladet og fra Aftenposten, samt fra de involverte selv og mange andre som fulgte med.

Papiravisene går en trang tid i møte. Selv abonnerer jeg på tre av dem og kjøper gjerne nesten like mange i løssalg. I alle fall i helgene. Men jeg må innrømme at det som oftest går mange dager mellom hver gang jeg går i postkassa og  henter avisa før frokosten. Det er mer spennende å ta opp trådene på Twitter (det har jo tross alt vær dag i UsA når jeg står opp) og på feedene jeg følger i Netvibes.

Nyhetsbildet endrer seg. Hvor de gode kommentarene kommer fra endrer seg. Og jeg tok meg i det i dag da jeg leste en av Aftenpostens kommentarer, som var kvalitetsmessig på linje med en ungdomsskoleelevs innlegg i skoleavisa. Det er ikke akkurat noe å rope hurra for.

Så jeg har vært inne på tanken om å si opp Aftenposten også. Men vi får se ….

Og situasjonen blir jo ikke akkurat bedre av at NYT forventer et fall i annonseinntekter på nesten 25 % første kvartal i år. Det tyder på at det blir flere nedskjæringer i tida som kommer, slik nesten de fleste norske aviser har varslet. Det er bare de lokale avisene som går bra enn å så lenge (+ et par nisjeaviser), så vi har nok ikke sett enden av dette løpet.

Ka du trur ?